Han valgte kona. Selvbildet mitt er knust.

[wintergirl]

15 minutter siden, Hartroa skrev:

Jeg klarer dessverre ikke å henge med på at den utro partneren og den partneren er utro med er like ille.

Som jeg har sagt tidligere har jeg selv opplevd utroskap og i staten var jeg fryktelig sint på den andre mannen (selvsagt også min partner) men etterhvert kom jeg frem til at det er min partner som svek meg. Det var hun jeg hadde et samliv med ikke han. Det var hun som såret meg og det var hun som ødela vårt forhold. Selvsagt er den andre mannen medskyldig og han har lite moral, men som sagt; Hadde ikke min partner gjort noe, så hadde det ikke skjedd noe.

Når det gjelder det andre du skriver, om mennesker som er utro bare fordi de fikk lyst eller fordi man vil erobre noen andre, der er jeg helt enig med deg. Det er forkastelig! Det er som å leke med andre menneskers følelser. Det samme gjelder å være utro på fylla. Det har jeg svært liten forståelse for. Akkurat som man kan gjøre hva man vil fordi man er full. Det handler kun om dårlig moral. Ingen har godt av å drikke seg så full at de mister dømmekraften. Mange drikker jo nettopp fordi man vil slippe seg løs.

Da er vi rett og slett bare uenig når det kommer til hvorvidt den som er med på utroskap er skyldig eller ikke. Jeg har også opplevd utroskap.  Og den han var utro med var utrolig utspekulert og brydde seg svært lite om han. Alt hun ville var å erobre han. Jeg misliker den personen enda pga måten hun var mot meg. Prøvde å vri ting over på meg. Mannen var jeg også forbanna på. Han fikk gjennomgå av meg den første tiden. Hun lot jeg være, men likte henne ikke. Hadde det vært en ydmyke kvinne som ikke visste om meg så hadde det vært noe helt annet. Da hadde jeg heller syntes synd på henne. 

Det er helt greit at du ikke ser på den som med viten og vilje innleder et forhold med en som er opptatt som skyldig. Men vi som mener noe annet enn deg har rett til å mene det. Hadde jeg innledet et forhold meg en gift mann Så hadde jeg følt meg elendig.  Skjønner det hadde fått konsekvenser og at noen hadde tenkt sitt om meg.  I mine øyne så er den som bidrar til det like skyldig. Samme om den utro mann kunne fått seg noe av en annen kvinne. Derfor mener jeg også at en elskerinne ikke har rett til å klage høyt hvis mannen velger sin kone, eller er utro mot henne igjen hvis det er slik at de endte opp sammen. Begge vet jo hva de begge er i stand til. 

Endret 18. januar 2019 av wintergirl

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Hartroa skrev:

Først av alt, så synes jeg du skriver veldig reflektert. Skulle nesten tro du hadde kjent det på kroppen selv, ut i fra hvordan du klarer å sette deg inn i situasjonen Det er bare spekulasjoner selvsagt. Jeg synes tema er veldig interresant og vil gjerne lære mer om hva som egentlig foregår oppe i hodet og i livet til de som er utro.

Når det gjelder moral og viljestyrke, så er jeg enig med deg. Mennesker som er utro kan selvsagt ha høy moral og viljestyrke på andre områder. Jeg tror faktisk ikke at utro mennesker er dårlige mennesker tvers igjennom, men når man blir forelsket så er kreftene så sterke at det er vanskelig å stå imot. Jeg tror også, som du sier, at det kan være mange årsaker til at man er utro og at saken kan være kompleks. 

Men jeg har et spørsmål til deg. Du sier at ingen ser på sin egen kjærlighetshistorie som en skitten affære. Akkurat det synes jeg er vanskelig å forstå. For jeg tror faktisk at den som er utro og den man er utro med, faktisk har en samvittighet. Innerst inne vet de at det de gjør er feil. Både den som er i et annet forhold og den andre som kan være singel. De vet begge at dette er en "forbudt" kjærlighet og da synes jeg det er rart at de ikke de synes at deres kjærlighetshistorie er "skitten." Den som er utro vet jo at man har en partner hjemme og den eventuelt single parten vet at det finnes en tredjeperson som mest sannsynlig vil bli såret. Jeg kan forstå at man kan bli forelsket og at det er sterke krefter, men i mitt hode er det å et forhold på si, en skitten affære.

Som sagt kan jeg forstå at kjærlighet kan oppstå mens man allerede er i et forhold. Jeg har selv opplevd utroskap og blitt bedratt. Jeg forstår og aksepterer at det skjedde. Jeg ser at jeg også kan ha skyld i at forholdet ble dårlig, men jeg kommer aldri til å ta på meg skyld for hennes utroskap. Men det jeg lurer på er: Hva tenker de når man begynner å oppsøke en annen som man er betatt av. Og hva er det som gjør at man fortsetter kontakten og lar det gå lenger og lenger? Glemmer de helt den som sitter hjemme? Tenker de at det vil gå over eller velger de å ha et forhold på si for å "holde ut" hverdagen? Hvorfor bryter man da ikke med partneren når kjærligheten til et annet menneske er så stor. Når begge håper at det skal bli de en dag, hvorfor da ikke bryte? Jo, jeg vet om dette med barn, familie  og omgangskrets, men dette viste de også når de startet forholdet. I de fleste utroskapsforhold velger jo mannen/kvinnen som oftest å bli hos den man er gitt med. Kanskje du har noen tanker om dette?

Takk for at du stiller spørsmålene dine på en respektfull måte!

Hvilken bakgrunn jeg har: Jeg har vært emosjonelt utro. Jeg ble, da jeg hadde vært gift i femten år, ekstremt forelsket i en annen. Jeg kysset ham en gang. Vi var svært fortrolige, visste om følelsene for hverandre, og diskuterte åpent hva vi skulle gjøre med dem. I tillegg til dette har jeg to nære venninner som har vært utro under ganske like omstendigheter som jeg var det. 

Jeg har også tenkt på det å ha et forhold på si også en skitten affære. Jeg har aldri før gjort noe lignende dette (og nå som jeg vet det jeg vet, er jeg overbevist om at jeg aldri noensinne vil gjøre det igjen). Jeg har velutviklet samvittighet. Det finnes knapt en grense jeg har tøyd før eller en plikt jeg ikke har utført. Jeg er empatisk og omtenksom, og likevel tenkte jeg ikke der og da at det var en skitten affære. Ja, jeg holdt det skjult for mannen min og var klar over at det ville knuse ham om han fikk vite det. Samtidig var jeg ganske sikker på at han ikke egentlig brydde seg noe særlig om meg lenger. Det var ingenting i vår hverdag som tydet på det. Jeg dro lasset hjemmet mens han gjorde som han vil, og når jeg tok opp det jeg anså som problemer i vårt forhold ga han klart uttrykk for at det var leit at jeg følte det slik, men at han ikke hadde tenkt å gjøre noe med det. Jeg fikk aldri et kompliment, han hjalp meg aldri, var aldri interessert i noe jeg foretok meg. Det jeg skulle gjort, naturligvis, var å gå. Men der kom pliktfølelsen inn. I min familie er det ingen som skilles. Man skal holde ut for barna sine, selv om man blir nedbrutt og resignert. Jeg fikk mer og mer klaustrofobi i mitt eget liv. Og så traff jeg den andre mannen. Han var et overskuddsmenneske som falt for meg. Det jeg likte best med ham var hvor mye vi lo sammen og hvor mye vi hadde å diskutere. Han lysnet opp livet mitt. Det føltes ikke skittent. 

Men jeg visste det var galt, og prøvde å avslutte det, mange ganger. Jeg unnskyldte hele greia for meg, og brukte nok alle klisjeene i boka. "Må være lov å ha en god venn selv om han er mann!", "Jeg kommer aldri til å gå over streken fysisk", "Mannen min elsker meg ikke likevel". Men stort sett tenkte jeg ikke så mye på mannen min, dessverre. Det var som to adskilte verdener som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Jeg ønsket virkelig ikke å gjøre mannen min vondt, men likevel gjorde jeg ting hver eneste dag som ville gjøre ham vondt dersom han visste om dem. Jeg ble gladere hjemme. Fra å ha følt meg helt usynlig, fikk jeg morsomme og nydelige, omtenksomme meldinger. Energinivået gikk opp og gjorde et labert ekteskap til å holde ut. 

Jeg og den andre mannen lovet hverandre aldri noe. Tvert i mot snakket han om kona på en respektfull måte, og det var tydelig at han brydde seg om henne. Han lurte på hvordan det ville gå med henne sosialt og økonomisk hvis han gikk. I blant var han så langt ute av forholdet at han virket oppnåelig. De var blant annet lenge i terapi på familievernkontoret og diskuterte å flytte fra hverandre. Men på et nivå visste jeg nok hele tiden at han ikke ville gå. Han var, tro det eller ei, ansvarsfull av seg, og som meg, en som holder ut. Forhold er også sjelden stabilt jævlige. De kunne ha det forferdelig i en periode, så få det bedre. Og det samme gjaldt meg. Jeg var misfornøyd, men det var jo fine sider ved å leve livet jeg levde også. Og de ga meg håp om at det kunne bli bedre en gang. Det var veldig forvirrende. 

Det er rett at man vet at de fleste som er utro velger å bli hos sin partner. Men de fleste tror de ikke er blant "de fleste". De tror de er unntaket. Jeg trodde det. Det var stor kjærlighet, ellers ville jeg ikke tatt risikoen. Jeg håpet at det ville bli oss til slutt. Jeg syntes det var omtrent umulig å bryte ut av ekteskapet. Jeg håpet at vissheten om at jeg hadde ham ventende på utsiden skulle hjelpe meg. Det var råttent og feigt. Og så hadde vi ikke ligget med hverandre. Akkurat det er jeg stolt av, men det gjorde også saken mer komplisert. Forlater man et ekteskap for noen man ikke har ligget med? Men ligge med ham, det kunne jeg jo heller ikke. 

Jeg syntes ikke at mannen min hadde noe skyld. Forelskelsen og måten jeg håndterte den på var min egen feil. Men han var jo medskyldig i at forholdet var dårlig. Jeg skulle hatt mot til å forlate ham tidligere (men jeg gjorde det til slutt). 

Jeg er enig i at jeg var feig, at dette var umoralsk gjort. Straffen jeg har måttet ta er at jeg har vanskeligheter med å tro på kjærlighet. Jeg har lært at mennesker svikter. Det er også en straff at dette er en historie jeg aldri kan fortelle åpent uten å risikere fordømmelse. Men jeg går ikke med på at jeg er grunnleggende amoralsk og samvittighetsløs og egoistisk, og jeg kjenner meg ikke igjen kyniske framstillinger. Jeg gjorde en kjempefeil, men det var ikke av ondskap.  

Anonymkode: b870c...15e

[Hartroa]

1 time siden, wintergirl skrev:

Da er vi rett og slett bare uenig når det kommer til hvorvidt den som er med på utroskap er skyldig eller ikke. Jeg har også opplevd utroskap.  Og den han var utro med var utrolig utspekulert og brydde seg svært lite om han. Alt hun ville var å erobre han. Jeg misliker den personen enda pga måten hun var mot meg. Prøvde å vri ting over på meg. Mannen var jeg også forbanna på. Han fikk gjennomgå av meg den første tiden. Hun lot jeg være, men likte henne ikke. Hadde det vært en ydmyke kvinne som ikke visste om meg så hadde det vært noe helt annet. Da hadde jeg heller syntes synd på henne. 

Det er helt greit at du ikke ser på den som med viten og vilje innleder et forhold med en som er opptatt som skyldig. Men vi som mener noe annet enn deg har rett til å mene det. Hadde jeg innledet et forhold meg en gift mann Så hadde jeg følt meg elendig.  Skjønner det hadde fått konsekvenser og at noen hadde tenkt sitt om meg.  I mine øyne så er den som bidrar til det like skyldig. Samme om den utro mann kunne fått seg noe av en annen kvinne. Derfor mener jeg også at en elskerinne ikke har rett til å klage høyt hvis mannen velger sin kone, eller er utro mot henne igjen hvis det er slik at de endte opp sammen. Begge vet jo hva de begge er i stand til. 

Jeg sier ikke at den andre kvinnen/mannen er uskyldig. Jeg mener en slik person har dårlig moral og burde vite hva personen gjør mot et annet menneske. Men jeg likestiller dem ikke og det er der vi er uenige og det er greit. Jeg kan forstå deg og din smerte/frustrasjon ovenfor den andre kvinnen. Hun virker kald og kynisk og slike mennesker har jeg lite til overs for.

I mitt tilfelle var det annerledes. De ble begge forelsket og de er fortsatt sammen. I dag bærer jeg ikke nag til noen av dem, men når det sto på og lang tid i etterkant, var det selvsagt veldig smertefullt. Så i mitt hode, var det hun som svek meg, men han hadde i mine øyne dårlig moral som gikk etter en gift kvinne. Men livet går videre..... 

[Hartroa]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du stiller spørsmålene dine på en respektfull måte!

Hvilken bakgrunn jeg har: Jeg har vært emosjonelt utro. Jeg ble, da jeg hadde vært gift i femten år, ekstremt forelsket i en annen. Jeg kysset ham en gang. Vi var svært fortrolige, visste om følelsene for hverandre, og diskuterte åpent hva vi skulle gjøre med dem. I tillegg til dette har jeg to nære venninner som har vært utro under ganske like omstendigheter som jeg var det. 

Jeg har også tenkt på det å ha et forhold på si også en skitten affære. Jeg har aldri før gjort noe lignende dette (og nå som jeg vet det jeg vet, er jeg overbevist om at jeg aldri noensinne vil gjøre det igjen). Jeg har velutviklet samvittighet. Det finnes knapt en grense jeg har tøyd før eller en plikt jeg ikke har utført. Jeg er empatisk og omtenksom, og likevel tenkte jeg ikke der og da at det var en skitten affære. Ja, jeg holdt det skjult for mannen min og var klar over at det ville knuse ham om han fikk vite det. Samtidig var jeg ganske sikker på at han ikke egentlig brydde seg noe særlig om meg lenger. Det var ingenting i vår hverdag som tydet på det. Jeg dro lasset hjemmet mens han gjorde som han vil, og når jeg tok opp det jeg anså som problemer i vårt forhold ga han klart uttrykk for at det var leit at jeg følte det slik, men at han ikke hadde tenkt å gjøre noe med det. Jeg fikk aldri et kompliment, han hjalp meg aldri, var aldri interessert i noe jeg foretok meg. Det jeg skulle gjort, naturligvis, var å gå. Men der kom pliktfølelsen inn. I min familie er det ingen som skilles. Man skal holde ut for barna sine, selv om man blir nedbrutt og resignert. Jeg fikk mer og mer klaustrofobi i mitt eget liv. Og så traff jeg den andre mannen. Han var et overskuddsmenneske som falt for meg. Det jeg likte best med ham var hvor mye vi lo sammen og hvor mye vi hadde å diskutere. Han lysnet opp livet mitt. Det føltes ikke skittent. 

Men jeg visste det var galt, og prøvde å avslutte det, mange ganger. Jeg unnskyldte hele greia for meg, og brukte nok alle klisjeene i boka. "Må være lov å ha en god venn selv om han er mann!", "Jeg kommer aldri til å gå over streken fysisk", "Mannen min elsker meg ikke likevel". Men stort sett tenkte jeg ikke så mye på mannen min, dessverre. Det var som to adskilte verdener som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Jeg ønsket virkelig ikke å gjøre mannen min vondt, men likevel gjorde jeg ting hver eneste dag som ville gjøre ham vondt dersom han visste om dem. Jeg ble gladere hjemme. Fra å ha følt meg helt usynlig, fikk jeg morsomme og nydelige, omtenksomme meldinger. Energinivået gikk opp og gjorde et labert ekteskap til å holde ut. 

Jeg og den andre mannen lovet hverandre aldri noe. Tvert i mot snakket han om kona på en respektfull måte, og det var tydelig at han brydde seg om henne. Han lurte på hvordan det ville gå med henne sosialt og økonomisk hvis han gikk. I blant var han så langt ute av forholdet at han virket oppnåelig. De var blant annet lenge i terapi på familievernkontoret og diskuterte å flytte fra hverandre. Men på et nivå visste jeg nok hele tiden at han ikke ville gå. Han var, tro det eller ei, ansvarsfull av seg, og som meg, en som holder ut. Forhold er også sjelden stabilt jævlige. De kunne ha det forferdelig i en periode, så få det bedre. Og det samme gjaldt meg. Jeg var misfornøyd, men det var jo fine sider ved å leve livet jeg levde også. Og de ga meg håp om at det kunne bli bedre en gang. Det var veldig forvirrende. 

Det er rett at man vet at de fleste som er utro velger å bli hos sin partner. Men de fleste tror de ikke er blant "de fleste". De tror de er unntaket. Jeg trodde det. Det var stor kjærlighet, ellers ville jeg ikke tatt risikoen. Jeg håpet at det ville bli oss til slutt. Jeg syntes det var omtrent umulig å bryte ut av ekteskapet. Jeg håpet at vissheten om at jeg hadde ham ventende på utsiden skulle hjelpe meg. Det var råttent og feigt. Og så hadde vi ikke ligget med hverandre. Akkurat det er jeg stolt av, men det gjorde også saken mer komplisert. Forlater man et ekteskap for noen man ikke har ligget med? Men ligge med ham, det kunne jeg jo heller ikke. 

Jeg syntes ikke at mannen min hadde noe skyld. Forelskelsen og måten jeg håndterte den på var min egen feil. Men han var jo medskyldig i at forholdet var dårlig. Jeg skulle hatt mot til å forlate ham tidligere (men jeg gjorde det til slutt). 

Jeg er enig i at jeg var feig, at dette var umoralsk gjort. Straffen jeg har måttet ta er at jeg har vanskeligheter med å tro på kjærlighet. Jeg har lært at mennesker svikter. Det er også en straff at dette er en historie jeg aldri kan fortelle åpent uten å risikere fordømmelse. Men jeg går ikke med på at jeg er grunnleggende amoralsk og samvittighetsløs og egoistisk, og jeg kjenner meg ikke igjen kyniske framstillinger. Jeg gjorde en kjempefeil, men det var ikke av ondskap.  

Anonymkode: b870c...15e

Tusen takk for at du delte din historie!! Jeg fordømmer deg ikke. Det er tydelig at du hadde det tøft på hjemmebane og jeg kan forstå at det blei som det blei. Det er også tydelig at du er en person med høy moral og empati og som strakk deg lenger enn noen kan forvente i samlivet deres. I mine øyne står det respekt av at dere ikke lå sammen. Det kan ikke være lett å stå imot når man elsker et menneske som du gjorde. Som jeg har sagt flere ganger kan jeg forstå at noen kan være utro, men jeg forsvarer det ikke av den grunn. Jeg aksepterer det, men jeg tror sjelden det er en lur løsning når man er i et forhold. Det kan være deilig og fint der og da, men problemene står gjerne i kø i etterkant, noe som din historie bekrefter.

Håper virkelig at du får igjen troen på kjærligheten og at du treffer en mann som forguder deg! Jeg håper på det samme, etter å ha blitt alene etter utroskap. Ønsker deg masse lykke til!

[wintergirl]

19 minutter siden, Hartroa skrev:

Jeg sier ikke at den andre kvinnen/mannen er uskyldig. Jeg mener en slik person har dårlig moral og burde vite hva personen gjør mot et annet menneske. Men jeg likestiller dem ikke og det er der vi er uenige og det er greit. Jeg kan forstå deg og din smerte/frustrasjon ovenfor den andre kvinnen. Hun virker kald og kynisk og slike mennesker har jeg lite til overs for.

I mitt tilfelle var det annerledes. De ble begge forelsket og de er fortsatt sammen. I dag bærer jeg ikke nag til noen av dem, men når det sto på og lang tid i etterkant, var det selvsagt veldig smertefullt. Så i mitt hode, var det hun som svek meg, men han hadde i mine øyne dårlig moral som gikk etter en gift kvinne. Men livet går videre..... 

Helt nornalt å føle en sånn smerte rett etter et brudd. Du kom deg videre og har lagt det bak deg. Det fortjener du og. Man må neste få det på avstand noen ganger, da ser man det i et annet lys. Men du virker som en bra mann fortjener en bra dame. Men ja, det kommer mye an på personen også. Man kommer ofte lenger med å være ydmyk. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Hartroa skrev:

Tusen takk for at du delte din historie!! Jeg fordømmer deg ikke. Det er tydelig at du hadde det tøft på hjemmebane og jeg kan forstå at det blei som det blei. Det er også tydelig at du er en person med høy moral og empati og som strakk deg lenger enn noen kan forvente i samlivet deres. I mine øyne står det respekt av at dere ikke lå sammen. Det kan ikke være lett å stå imot når man elsker et menneske som du gjorde. Som jeg har sagt flere ganger kan jeg forstå at noen kan være utro, men jeg forsvarer det ikke av den grunn. Jeg aksepterer det, men jeg tror sjelden det er en lur løsning når man er i et forhold. Det kan være deilig og fint der og da, men problemene står gjerne i kø i etterkant, noe som din historie bekrefter.

Håper virkelig at du får igjen troen på kjærligheten og at du treffer en mann som forguder deg! Jeg håper på det samme, etter å ha blitt alene etter utroskap. Ønsker deg masse lykke til!

Og jeg ønsker deg det samme! Kjærligheten er ikke enkel. Men jeg håper nicket ditt gjenspeiler holdningen din til den

Anonymkode: b870c...15e

[Hartroa]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg ønsker deg det samme! Kjærligheten er ikke enkel. Men jeg håper nicket ditt gjenspeiler holdningen din til den

Anonymkode: b870c...15e

Ja det stemmer, det er en av betydningene😊

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, spekulasjon, avsporinger, krenkende innlegg og svar til dette. Elaine Marley, mod.