Samboere- tjene mest, betale mest? Urettferdig!

[Gjest 2ne]

Jeg ser at flere tumler med disse spm, om hva som er rettferdig eller hensiktsmessig når man bor sammen.

Jeg har hatt et samboerforhold bak meg hvor jeg var den som alltid tjente mest. Ikke fordi det var noen bestemt grunn til det, men fordi han var lat, ansvarsløs med penger og så ikke ærlighet eller redelighet som reelle begreper - altså har jeg vært en slags forsørger. Noe som selvfølgelig er min dumhet, jeg ser jo det

Men nå er det bygones, jeg er i et nytt forhold og vi har flytett sammen. Vi har veldig ulik inntekt, er studenter begge to men jeg har et barn fra før og får foreløpig støtte ifb med dette. Han har ikke tatt opp stdielån enda, har bare deltidsjobb.

Jeg så at noen mente prosentvis deling er rettferdig, fordi man da yter etter evne, på en måte, og likevel har litt igjen til eget forbruk uten at det skal være et tema.

Vel, jeg ser det faktisk ikke slik. Hvis den prosentvise delingen er 20-80, blir det stusslige greier. Da TAPER jeg faktisk på å ha samboer da. For forbruket for to er jo faktisk også høyere. Ipraksis er jeg forsørger igjen, med dårligere råd enn jeg hadde før. Det oppleves urettferdig, når jeg ENDELIG har kommet i en livssituasjon der jeg ikke må snu på krona.

Noen forslag? Vi bor vitterlig akkurat like mye i leiligheten, altså 50%. Vi bruker akkurat like mye av strømmen. Jeg ville føle meg bedre hvis vi delte de to utgiftene femti femti. Så kunne jeg heller ta all maten, f.eks, en måned han har lite penger. Jeg vet ikke jeg..

Innspill ønskes....

[Gjest Turi]

Siden du har 80% av total husholdningsinntekt, og dessuten et barn (slik at du faktisk bruker leiligheten 2/3, ikke 50%, om du skal se slik på det), syns jeg det er naturlig at du betaler noe mer enn din samboer på fellesutgiftene.

Men dere trenger ikke dele 80/20, det med prosentvis betaling etter evne, forutsetter et normalt inntektsforhold, ikke studenter. Du har jo også flere utgifter enn ham, i og med at du har barn (klær, barnepass etc.).

Syns dere skal sette ned et budsjett der dere noterer ned alle utgifter, og ser på totale inntekter. Så deler dere slik at det føles fornuftig for dere begge. Du skal selvsagt ikke forsørge samboeren din selv om du får støtte pga. barnet. Han innser sikkert også dette. Men det er rimelig at han får det litt romsligere enn om du også kun hadde lån, siden han tross alt har fått delansvar for ditt barn.

[Arnie]

Tone,

Forstår dilemmaet, men lurer på om ikke det er mer logisk å gjøre det "motsatte" av det du foreslår, av følgende årsak:

Uansett samboer eller ikke, vil du ha omtrent samme boutgifter (dersom du ikke ville ha flyttet til noe mindre dersom han flyttet ut). Det eneste som vel øker vesentlig er strømregningen (varmtvann). Men utgifter til mat etc. blir jo direkte doblet av at han er der.

Det er derfor kanskje mer naturlig å finne en passende "skjev" fordeling av husleie og strøm, mens dere deler matutgiftene 50/50?

[Morlock]

Vi har felles økonomi, vi.

Den som har penger, betaler hvis det er regninger.

Da jeg studerte betalte min samboer flest utgifter, og da han startet i eget firma, var det jeg som betalte.

Dette har funket for oss, men vi er stort sett enige om slike ting.

Ingen føler seg utnyttet av den andre heller.

[Viking]

Vi har og felles økonomi, og det har aldri vært et problem. Men jeg er ikke helt enig med 2ne her. Jeg synes at grunnen til at den ene tjener bedre enn den andre, og må vektlegges. Du forteller om din eks som var lat og tjente dårlig pga det, da skjønner jeg at det er irriterende. Men når det er snakk om studenter, eller dårligere betalte yrker blir situasjonen en annen.

Nå tjener min mann og jeg nokså likt, men slik har det ikke alltid vært. Jeg ville følt det svært nedbrytende for forholdet om jeg med min betalte jobb, ikke hadde noe til overs til kos, fordi han insisterte på 50/50 deling. Da hadde jeg jo likevel måttet tære på han, og kanskje be han om penger. Off nei, det ville ikke gått bra.

Forsto det jo slik at det var snakk om student her, det vil jo være en midlertidig situasjon, så kanskje det er til din fordel om du er litt lempelig i denne perioden.

Lykke til

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Enig med viking her, det er noe med at dersom man lever i et forhold blir det veldig vanskelig om den ene er "rik" og den andre "fattig". En eller annen form for deling av fellesutgifter er jo nødvendig, men jeg mener at det da og er viktig å se på hva man sitter igjen med til "egne ting". Men -man må jo ha en viss raushet om man skal leve sammen, det nytter ikke å klage på at det er urettferidg at man f.eks. deler likt på matutgiftene "men han spiser så mye mer enn meg". JEg får litt den følelsen at det handler om det av det første innlegget. På den annen side forstår jeg jo hvorfor du er skeptisk til å "investere" for mye av dine midler med den erfaringen du har!

[Sitri]

Hos oss er det felles økonomi, selv om han er den som tjener mest.

Han betaler regninger med sin lønn, mens jeg betaler maten. Enkel og grei løsning :D

[Gjest 2ne]

Hei og takk for svar!!

Har formulert meg litt klønete tror jeg.

1. Han har ikke plutselig fått noe ansvar for mitt barn. Jeg sitter fortsatt og føler meg litt som "alenemor" hva DET angår. Og det er ikke poenget her heller, det er en annen diskusjon. Han belastes minimalt med mitt barn, , og og det han merker får han tåle - han har selv valgt å bo sammen med oss. Imidlertid sa jeg fra begynnelsen av at jeg vil holde penger som gjelder sønnen min (både "inntekter" og utgifter) utenfor vårt felles budsjett! Og da blir plutselig fordelingen også annerledes, jeg tjener ikke så vanvittig mye mer enn ham da!

2. Nei, fordelingen er ikke 80-20, det var et eksempel. Vår leie er på 3850,-. Hvis han etter prosentvis fordeling av inntekt skal betale 200 og jeg resten, begynner det å bli parodisk...

Derfor mener jeg: Logisk å betale halvparten hver av husleie og strøm! Hvis jeg skal begynneå ta hensyn til hvem som bruker hva, må han ta 90% av strømregningen, siden han står tyve minutter i varm dusj hver gang mot mine effektive 3... Så, NEI, jeg har ikke antydet at mat og liknende skal deles etter hvem som bruker mest - han spiser jo klart mer enn meg, matbudsjettet mitt er klart sprengt etter at vi flyttet sammen.

Mitt poeng er: JA, han er student. Skal det gå utover meg? Hvis han bpdde for seg selv ville han jo være nødt til å få seg MER jobb og tenke mer på penger. Grunnen til at han ikke gjør det er at vi er samboere! Og jeg? Hadde det greit før, men taper på å være samboer. JA, selvsagt, er man lempelig, selvsagt strekke rman seg i det lengtse for felles økonomi. Men dere mener altså for alvor atdet er rett og rimelig at jeg taper på å være samboer? Jeg har valgt det selv liksom???

Hmmm... må innrømme jeg synes det var merkelig.

Og maten - skal vi begynne å holde oversikt opver hvor mye vi spise hver for oss og betale deretter?? Er ikke det litt tungvint?

Hører gjerne fra flere om dette, økonomi er jo roten til mye konflikt, vil gjerne være i forkant av evt. uenigehter

[Cassandra]

Burde dere ikke ha avklart dette FØR dere flyttet sammen siden økonomi er et tema du føler så sterkt for??

Slik jeg ser det, hvis man velger å flytte sammen med noen, så er det fordi man har funnet en partner som man elsker. Og hvis man elsker noen så drar man lasset i sammen. Mener jeg i alle fall.

Her hos meg så er jeg en "alene mor" til fem barn, og har en samboer UTEN barn. Det sier seg selv at vi må bo i et ganske stort hus. Jeg hadde ALDRI klart boutgiftene her hvis det ikke var for sambo. Så her går alt ut fra samme konto. Det er ikke som om han får lagt noe til side mer enn jeg får. Så jeg skjønner ikke helt problemstillingen din jeg. Eier du leiligheten? Er det en leilighet dere har funnet i felleskap? Før du fikk samboer, hadde du annledning til å spare da? Har du ikke annledning til det nå? Hvis du hadde leiligheten FØR han flyttet sammen med dere, så skjønner jeg ikke hvordan DIN økonomi har forandret seg så radikalt. Det er vel ikke stort mer enn matbudsjettet som har økt, og det tjener han vel nok til å kunne bidra med?? Egne personlige utgifer hadde han vel før han ble samboer også, så de klarer han vel å ta seg av selv??

Du skriver at pengene du mottar som enlig mor skal holdes utenom fellesutgifter.... betyr det at du setter ALLE de pengene tilside? Og det gjorde du ikke før?? Hvis stønadspengene dine settes tilside, og du forsørger dere på det du tjener utenom, så har dere det jo faktisk veldig bra, og du får lagt deg opp en skikkelig kapital til senere....

Nei..... jeg forstår ikke helt jeg. Er det klokke slettet som har tatt vekk alle forstå seg på cellene mine??????

[Gjest Venus, ikke innlogget]

Hei.

:blunke: Det kan da neppe være særlig stor forskjell i inntektene.

Del 50/50 er mitt råd !!!

Er ikke det en grei løsning da ?

Ville du ikke slitt mer om du bodde alene ?

Del halvt om halvt, så slipper dere unødige frustrasjoner som "knirker" på samboerskapet.

Er det egentlig verdt det ?

Og om dette er et så stort tema for deg: Hvorfor avklarte dere ikke dette før en eventuell innflytning ???

Og hva er hans innspill oppe i alt dette ?

Ok, lykke til.

Men jeg ser det fortsatt slik; Det skal være temmelig stor forskjell i inntektene før man krever flere penger inn i husholdningsbudsjettet...

Man skal da ikke straffes for at man tjener godt.

Og tross alt: De aller fleste har vel bedre økonomi når de deler bolig med noen...

Ok, det var nå MITT syn.

Selv klarer jeg meg alene uten samboer i Oslo vest, sentrum, (med boligprisene vi har her) men klager ikke. Jeg har valgt det selv, og det fungerer utmerket. Må bare lære seg å planlegge litt mer.

Så jeg synes IKKE synd på de som er TO om alle utgifter nei !!!

Del 50/50 !!!

Venus. 8)

[Gjest Lea]

Da jeg møtte min samboer var han student.

Jeg hadde egen leilighet og han flyttet inn etter kort tid.

Selv om han hadde en deltidsjobb ble det til at jeg betalte boutgiftene. Han betalte ellers halvparten av alt det andre: mat, telefon osv.

Nå er det han som tjener bst av oss og det meste faller på ham. Det har altså jevnet seg ut etterhvert.

Jeg synes godt at den som tjener best i et samboerforhold kan betale en større del enn den andre. Dette forutsetter at begge partene gjør noe "nyttig". Jeg hadde aldri funnet meg i å betale for en person som ikke gadd å jobbe for pengene.

Alle våre penger går med til å leve.. vi legger av penger også, men da på hver vår konto. Så her forsvinner pengene og det spiller ingen rolle hvem som har betalt mest.

Det er ikke mulig å få dette heeelt rettferdig for begge. Men du kan jo kreve at han tar større del i husarbiedet f.eks

[Gjest 2ne]

Ojda.

Cassandra... Hmm. Hadde jeg hatt fem barn, og funnet en mann som ville ha meg OG alle unga, og attpåtil måtte han levd litt dårligere enn han var vant til... så hadde jeg også vært ganske takknemlig, ja... Kjempefint at dere har det bra, og får det til å fungere.

For meg så er det litt uvant enda, å være en "familie" på tre, uten å egentlig være det, sånn biologisk. Samboeren min elsker virkelig sønnen min, det er ingen problemer med det.

Jeg sa ikke at jeg holdt alle stønadene jeg fikk som enslig mor unna. Det villle jo vært alt jeg har, og da ville han i praksis vært den med mest inntekt. KAn ikke tenke sånn. Jeg mente at jeg holder utgiftene, penger til barnepass, klær, bleier osv utenom, for jeg synes ikke han skal belastes med DET, dessuten får jeg jo dekket 70% av utgiftene til barnepass. Så det jeg mente var at jeg holder NOE av pengene utenom budsjettet vårt, så det ikke skal komme ufordelaktig ut for ham - når han har mindre penger enn meg, og det ikke er hans barn, synes jeg vitterlig ikke han skal være nødt til å ha utgifter på ham heller!

Resten av pengene går jo til fellesgreier - leie, strøm, mat osv. Nei, jeg gikk i null hver måned før jeg flyttet sammen med ham. Nå går jeg fortsatt i null, men bruker mekbart mindre på meg selv, det går til mat og fellesgreier. Og fortsatt legger jeg ikke penger til side. Skjønte ikke helt hva du mente med det, men sånn er det iallfall.

Selvsagt snakket vi om penger FØR vi flyttet sammen. Han visste innmari godt hvordan jeg så på ting, og skjønte meg godt, siden han kjenner eksen min... og samboeren min er helt annerledes, vil absolutt være med å betale, men han har altså ikke vært samboer før og har heller ikke hatt LITE penger noen gang, før nå når han begynte å studere, derfor har nok virkeligheten innhentet ham (oss) nå.

Spørsmålet mitt var mer på generelt grunnlag, er det riktig at man skal komme dårligere ut fordi man tjener mest? Hvis jeg snur på det, og hadde vært den med minst inntekt, ville jeg aldri klart annet enn å gi alt jeg overhodet kunne til felleskassa, for å føle at jeg bidro nok - ville heller ha ofret på det private forbruketenn å "snylte" på den jeg bor sammen med! Og dersom han hadde valgt av og til å betale for begge, og jeg hadde visst det var greit for ham og han har råd til det - så ville jeg selvsagt vært takknemlig for det, men aldri tatt det som en selvfølge!

Men ok, jeg ser at de fleste gladelig deler ting 50-50 her, uten dårlig samvittighet eller noe av den grunn, så jeg skal tenke litt mer tror jeg og kanskje være mindre touchy på det. Jeg er ikke gnien, hadde jeg tjent masse penger og samboeren lite, ville jeg gladelig betalt for alt og latt han sløse bort sitt eget, om han ville det - så det er ikke at jeg IKKE vil bidra mest, sånn sett. Min erfaring er bare at hvis man gir lillefingeren, forsvinner hele armen... er jeg "ettergivende" med økonomi nå, kanskje det blir en selvfølge senere også, det er lett å venne seg til å bli forsørget, ganske behagelig å overlate det til andre. Selvsagt vet jeg at ikke samboeren min tenker sånn bevisst, men nå er han jo uerfaren med sånt. Og jeg HAR faktisk en sønn å forsørge fra før, det er ikkespesielt billig med barn. Det er kanskje litt vanskelig for ham å forstå det, og når han vet hva jeg får inn i måneden, så virker det som en god sum, men 5-6 tusen er jo rett ut igjen til barnehage, bleier, bilen (masse kjøring når man har barn) osv osv, så jeg får liksom ikke forklart at jeg har faktisk ikke sinnsykt god råd jeg heller, selv om jeg på papiret har større "kontantstrøm".

Tar sikkert bekymringene på forskudd. Noe av momentet her er sønnen min, jeg er ikke vant til det enda, sånn ny familiekonstellasjon. Og er redd for at det plutselig skal oppleves som en belastning på noen måte, det at jeg har barn. Er jo en kjensgjerning at økonomi og barn er to momenter som er ganske store utfordringer i hvilket som helst forhold...

[Gjest 2ne]

Ojda.

Cassandra... Hmm. Hadde jeg hatt fem barn, og funnet en mann som ville ha meg OG alle unga, og attpåtil måtte han levd litt dårligere enn han var vant til... så hadde jeg også vært ganske takknemlig, ja... Kjempefint at dere har det bra, og får det til å fungere.

For meg så er det litt uvant enda, å være en "familie" på tre, uten å egentlig være det, sånn biologisk. Samboeren min elsker virkelig sønnen min, det er ingen problemer med det.

Jeg sa ikke at jeg holdt alle stønadene jeg fikk som enslig mor unna. Det villle jo vært alt jeg har, og da ville han i praksis vært den med mest inntekt. KAn ikke tenke sånn. Jeg mente at jeg holder utgiftene, penger til barnepass, klær, bleier osv utenom, for jeg synes ikke han skal belastes med DET, dessuten får jeg jo dekket 70% av utgiftene til barnepass. Så det jeg mente var at jeg holder NOE av pengene utenom budsjettet vårt, så det ikke skal komme ufordelaktig ut for ham - når han har mindre penger enn meg, og det ikke er hans barn, synes jeg vitterlig ikke han skal være nødt til å ha utgifter på ham heller!

Resten av pengene går jo til fellesgreier - leie, strøm, mat osv. Nei, jeg gikk i null hver måned før jeg flyttet sammen med ham. Nå går jeg fortsatt i null, men bruker mekbart mindre på meg selv, det går til mat og fellesgreier. Og fortsatt legger jeg ikke penger til side. Skjønte ikke helt hva du mente med det, men sånn er det iallfall.

Selvsagt snakket vi om penger FØR vi flyttet sammen. Han visste innmari godt hvordan jeg så på ting, og skjønte meg godt, siden han kjenner eksen min... og samboeren min er helt annerledes, vil absolutt være med å betale, men han har altså ikke vært samboer før og har heller ikke hatt LITE penger noen gang, før nå når han begynte å studere, derfor har nok virkeligheten innhentet ham (oss) nå.

Spørsmålet mitt var mer på generelt grunnlag, er det riktig at man skal komme dårligere ut fordi man tjener mest? Hvis jeg snur på det, og hadde vært den med minst inntekt, ville jeg aldri klart annet enn å gi alt jeg overhodet kunne til felleskassa, for å føle at jeg bidro nok - ville heller ha ofret på det private forbruketenn å "snylte" på den jeg bor sammen med! Og dersom han hadde valgt av og til å betale for begge, og jeg hadde visst det var greit for ham og han har råd til det - så ville jeg selvsagt vært takknemlig for det, men aldri tatt det som en selvfølge!

Men ok, jeg ser at de fleste gladelig deler ting 50-50 her, uten dårlig samvittighet eller noe av den grunn, så jeg skal tenke litt mer tror jeg og kanskje være mindre touchy på det. Jeg er ikke gnien, hadde jeg tjent masse penger og samboeren lite, ville jeg gladelig betalt for alt og latt han sløse bort sitt eget, om han ville det - så det er ikke at jeg IKKE vil bidra mest, sånn sett. Min erfaring er bare at hvis man gir lillefingeren, forsvinner hele armen... er jeg "ettergivende" med økonomi nå, kanskje det blir en selvfølge senere også, det er lett å venne seg til å bli forsørget, ganske behagelig å overlate det til andre. Selvsagt vet jeg at ikke samboeren min tenker sånn bevisst, men nå er han jo uerfaren med sånt. Og jeg HAR faktisk en sønn å forsørge fra før, det er ikkespesielt billig med barn. Det er kanskje litt vanskelig for ham å forstå det, og når han vet hva jeg får inn i måneden, så virker det som en god sum, men 5-6 tusen er jo rett ut igjen til barnehage, bleier, bilen (masse kjøring når man har barn) osv osv, så jeg får liksom ikke forklart at jeg har faktisk ikke sinnsykt god råd jeg heller, selv om jeg på papiret har større "kontantstrøm".

Tar sikkert bekymringene på forskudd. Noe av momentet her er sønnen min, jeg er ikke vant til det enda, sånn ny familiekonstellasjon. Og er redd for at det plutselig skal oppleves som en belastning på noen måte, det at jeg har barn. Er jo en kjensgjerning at økonomi og barn er to momenter som er ganske store utfordringer i hvilket som helst forhold...