Savner en kjæreste, men er for redd.

[AnonymBruker]

Jeg savner virkelig det å ha en kjæreste. Men jeg er så redd for å elske igjen, og da bli sviktet igjen. Skulle ønske jeg kunne styre følelsene mine og, for da jeg først elsker, så elsker jeg så høyt, og da gjør det ekstra vondt da man mister den man elsker. 

Jeg har ikke vært på en date på 1 år, møtte jo bare menn som løy. Har heller ikke vært på nettdating side på denne tiden. Men blir jevnlig bedt på date. Og sist i dag, av en veldig kjekk mann, som bor her jeg bor, virker veldig snill, bra jobb og alt på stell. Men jeg tør bare ikke. Og jo bedre mannen virker, jo mer redd er jeg, for jo større er sannsynligheten for at jeg faller og. 

Er det noen andre som sliter med det samme? Eller noen som har noen tips, for at jeg skal tørre å prøve igjen.

Anonymkode: 61b7a...086

[ajarRun]

Jeg kjenner ikke et menneske som ikke har sviktet meg. Men jeg skjønner at mine forventninger til andre mennesker er noe jeg har skapt, ikke noe som de har dyttet på meg. Når noen ikke gjør det jeg forventer blir jeg skuffet, men det er bare fordi jeg har urealistiske forventninger.

Jeg har aldri mistet noen jeg elsker. De velger andre partnere, ja. Men jeg kan være en drittsekk, så det forstår jeg. Men hvis jeg elsker noen, så vil jeg selvsagt at de skal være lykkelige. Hvis jeg ikke gjør det, så aksepterer jeg det og deler deres glede i å finne lykke. Hvis du elsker noen, vil du heller at de er ulykkelig i et forhold med deg eller at de er lykkelige i et forhold med noen andre?

Du bør aldri gi noen noe fordi du har forventinger for framtiden. Aldri gi mer enn du får. Ikke forvent noe. Og døm mennesker ut ifra deres handlinger, ikke utifra dine forventninger eller deres ord.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Og sist i dag, av en veldig kjekk mann, som bor her jeg bor, virker veldig snill, bra jobb og alt på stell. Men jeg tør bare ikke. Og jo bedre mannen virker, jo mer redd er jeg, for jo større er sannsynligheten for at jeg faller og. 

Jeg synes du skal gi denne mannen en sjanse. Kanskje det går veldig bra, kanskje ikke. Men om du ikke tar noen sjanser skjer det ingenting.

Anonymkode: dd4d5...22c

[AnonymBruker]

Jeg ble så grundig såret og sveket at jeg ble syk av det. Fikk angst. Gikk på antidepressiva. Følte at jeg ikke hadde noe å leve for. Og jeg har, objektivt sett, veldig mye å leve for. Barna mine, for eksempel. 

Men etter en stund fant jeg ut at jeg heller ikke er skapt for å være alene. Datingen var faktisk ganske morsom. Jeg gikk inn med åpent sinn, så egentlig ikke for meg at jeg ville falle for noen. Og tenkte at jeg kan ikke egentlig bli såret. Jo, litt i stoltheten da, at det kanskje er en del menn som ikke synes jeg er interessant nok. 

Men så... møtte jeg en jeg falt for, og som ting utviklet seg raskt med. Og det høres kanskje rart ut, men det har vært veldig mye vondt. Kjempefint så lenge vi er sammen, men all verdens vonde følelser ellers. Jeg er ikke egentlig redd for at han har kontakt med andre damer, for han virker utrolig real, men jeg er så sykt redd for at jeg ikke er nok. Bra nok. Betyr nok. En han liker godt nok. Jeg har hatt behov for å føle meg elsket dypt og inderlig omtrent fra dag en, og det kan man selvsagt ikke forvente av noen. Og jeg er i tillegg en del redd for at han skal komme og si at ekskona vil ha han tilbake. Så jeg har tenkt mange, mange ganger at dette orker jeg ikke. Orker ikke klumpen i magen mens jeg venter på å høre fra han. Orker ikke å lure på om han tenker på meg. Jeg dumper han, så slipper jeg i alle fall å bli dumpa. Og smerten går vekk etter hvert. Men så tenker jeg at det vil jo ikke bli bedre en annen gang. Det er meg som er skada, han gir masse av seg selv. Forsikrer meg om at ting går bra, vi har det fint, dette føles riktig, jeg er ei super dame. Så jeg dytter bort angsten for en stund til. Bestemmer meg for å slutte å være så jævla needy og usikker. For å finne fram dama i meg som kan elske, som er en god, trygg og kjærlig partner. 

For som sagt, det vil ikke bli enklere en annen gang. Og jeg er ikke skapt for å være alene. Og det må vel være mulig å finne tryggheten igjen?

Anonymkode: 20691...ea2