Schrödingers katt

[Puffedama]

Åååh, så fantastiske nyheter @Jessica Hamby ! Nå ble jeg superglad på dine vegne. Gratulerer med vel overstått behandling!  

Kan tenke meg det er en utrolig lettelse og glede, men også litt... rart. Det tar vel litt tid å finne fotfestet og hverdagen igjen etter en sånn berg- og dalbanetilværelse som kreftbehandling er. Men gratulerer igjen, dette var så godt å lese!

[Handful]

På 12.2.2019 den 12.51, Jessica Hamby skrev:

Tusen gode tanker til alle i denne tråden og til Mannen med bart

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive noe siden mange sliter, men jeg gjør det likevel. Dere er jo snart på samme sted som meg.  Jeg ble ferdig med behandlingen i forrige uke! Jeg fikk ingen bjelle å ringe i, men jeg fikk massevis av sykepleierklemmer  

Nå går jeg rundt og vet liksom ikke helt hvem jeg er og hva jeg skal finne på. Alt har dreid seg om kreftbehandling i over et halvt år, så hvem er jeg nå? Jeg er utrolig glad og takknemlig, DET vet jeg.

Gratulerer! Håper du lander litt etterhvert og finner en ny vei, eller hva jeg skal kalle det. 😊

Takk for fine svar @SchrödingersKatt og @Puffedama

Håper det er bra med dere og at du får i deg nok væske Schrødinger! Og at du ikke har så vondt og ikke så mye slim. Huff har så vondt av deg! 

Og det virket jo veldig logisk ang. fjerning av bryst Puffedama, spesielt det der med at eventuelle små rømlinger ikke må få mulighet til å slå seg ned noe sted.

Men ang. den L sprøyta, så må mannen inn på lokalsykehuset på lørdag av alle dager, og få satt den etter en uke med kur? Høres ikke det litt mer komplisert ut enn det du fortalte? 

Idag er han over halvveis i første kuruke. Heia han! Fortsatt ganske oppegående, jeg er så takknemlig for hver dag jeg har samvittighet til å spørre han om hjelp til småting med barna og i huset. Selv om jeg selvfølgelig vil passe på at han får hvile også altså. Han må bli litt sliten av å høre "hvordan føler du deg nå" en gang i timen! 😂 Ellers har jeg googlet litt for mye og hengt meg opp i to ting. 😕🙈

1. Sekundær cancer... (skulle ønske jeg aldri hadde lest om det), og 2; om hvor mange % som overlever og blir friske. Der virker det som at de opererer med et tidsrom på 5 og 10 år? Det er jo ingenting når kreften rammer unge.                                        

Håper jeg ikke drar dere med meg ned i pessimismens dal med dette da.

Det beste jeg har gjort i uka som har gått var å lese boka "kjemomannen kasper" for datteren. De kjemomennene virket bare så snille og hjelpsomme. ❤ Hjalp meg med å snu tankegangen om det der som de driver og putter inn i mannen min.  

Imorgen skal jeg hente han på sykehuset og se hvordan han har det der han sitter. Romantisk valentinsdate med andre ord.

Endret 13. februar 2019 av Handful

[lillemeg90]

Ser du sliter med blodårene @SchrödingersKatt, hør om det er mulig med piccline

[SchrödingersKatt]

På 13.2.2019 den 23.14, lillemeg90 skrev:

Ser du sliter med blodårene @SchrödingersKatt, hør om det er mulig med piccline

Måtte google, og det hadde jeg ikke hørt om før.  Litt synd, og kanskje litt rart at jeg ikke har fått informasjon om slike muligheter på sykehuset. Nå har jeg fire dager behandling igjen som involverer stikking, og de ser jo at jeg takler jo stikking bra sånn egentlig, så tviler på at de ønsker å sette i gang slike ting nå. Men jeg skal høre!

På 13.2.2019 den 22.01, Handful skrev:

Gratulerer! Håper du lander litt etterhvert og finner en ny vei, eller hva jeg skal kalle det. 😊

Takk for fine svar @SchrödingersKatt og @Puffedama

Håper det er bra med dere og at du får i deg nok væske Schrødinger! Og at du ikke har så vondt og ikke så mye slim. Huff har så vondt av deg! 

Og det virket jo veldig logisk ang. fjerning av bryst Puffedama, spesielt det der med at eventuelle små rømlinger ikke må få mulighet til å slå seg ned noe sted.

Men ang. den L sprøyta, så må mannen inn på lokalsykehuset på lørdag av alle dager, og få satt den etter en uke med kur? Høres ikke det litt mer komplisert ut enn det du fortalte? 

Idag er han over halvveis i første kuruke. Heia han! Fortsatt ganske oppegående, jeg er så takknemlig for hver dag jeg har samvittighet til å spørre han om hjelp til småting med barna og i huset. Selv om jeg selvfølgelig vil passe på at han får hvile også altså. Han må bli litt sliten av å høre "hvordan føler du deg nå" en gang i timen! 😂 Ellers har jeg googlet litt for mye og hengt meg opp i to ting. 😕🙈

1. Sekundær cancer... (skulle ønske jeg aldri hadde lest om det), og 2; om hvor mange % som overlever og blir friske. Der virker det som at de opererer med et tidsrom på 5 og 10 år? Det er jo ingenting når kreften rammer unge.                                        

Håper jeg ikke drar dere med meg ned i pessimismens dal med dette da.

Det beste jeg har gjort i uka som har gått var å lese boka "kjemomannen kasper" for datteren. De kjemomennene virket bare så snille og hjelpsomme. ❤ Hjalp meg med å snu tankegangen om det der som de driver og putter inn i mannen min.  

Imorgen skal jeg hente han på sykehuset og se hvordan han har det der han sitter. Romantisk valentinsdate med andre ord.

Jeg googlet så mye i starten om alt som dreide seg om den (latterlig sjeldne) sykdommen min at jeg ble både gal og nervevrak. Sannheten er jo at alle krefttilfeller er individuelle, så selv om statistikk sier noe om sykdommen generelt på gruppenivå er det så mange flere faktorer som spiller inn på individnivå. Googling er et tveegget sverd. På en måte føles det godt å få litt informasjon når man er usikker på absolutt alt, men samtidig er informasjonen ofte så overveldende og mye og stort og til og med så sprikende at det ofte gjør vondt verre. Så jeg har gitt beskjed til mine nærmeste at de ikke får google bihulekreft (ikke at jeg tror det hører på det 😬) og jeg har ikke oppgitt selve navnet på diagnosen til familie/kjæreste av nettopp den grunn.

Håper valentinsdaten ble fin? 😊 Kan faktisk være ganske koselig på kjemorommet med dempede lys og godstoler med tepper.  Det er forresten kjempelurt å se på cellegiften som en venn, for det er den jo! En fordømrande bra kur faktisk! En sånn som utviser «tough love», men bare har ett mål: å gjøre oss friske. Intet mindre! 😊

Vi befinner oss forresten alle i den kjente, men forhatte pessimismens dal til tider, så det skal du ikke tenke på.  Jeg har selv lagt meg godt til rette i gropa mi der de siste dagene. Det kjennes som jeg har fått et sammenbrudd, av flere grunner. Gråten sitter lett under øynene, og jeg føler at selv om jeg trenger å bruke alt av den ørlille energien jeg har til å komme meg gjennom de siste ukene av behandling, brukes den på andre, unødvendige ting. Som at jeg føler meg presset på sykehuset til å sette inn sonde før jeg er klar for det selv. (Innså i dag at fobien min kommer av at gamle minner som innebar tvang har blitt trigget. Det var uforventet.). Jeg gråt vel av og på i ti timer i går etter møte med kreftsykepleier der jeg spurte om det gikk an å lage en plan for å få litt ekstra intravenøs væske framover, og hun responderte med «men da setter jeg opp time til innleggelse av sonde i morgen jeg»! Angsten min tippet rett og slett over, og jeg fikk panikk, og jeg sa jo nei. Så det ble Vival neste. Og gråteanfall (i skjul) på Vardesenteret.

Det andre er at nå når jeg ikke klarer å være sterk verken for meg selv eller andre, klarer ikke kjæresten/samboeren min det heller. Jeg forstår at han er i sorg over at også hans planer i livet settes på vent på grunn av meg, men jeg har ikke ork til å måtte kjenne på den følelsen av dårlig samvittighet akkurat nå! Det går ikke! Midt i all praktisk hjelp han gir meg får jeg også stikk av forakt her og der. I kveld var det hvor dum jeg var som sovnet av for tidspunktet for faste smertestillende jeg er avhengig av for å unngå det verste. Ja, det var skikkelig dumt, men jeg trenger ikke å bli fortalt det med forakt i stemmen. Jeg vet det godt selv. Så gikk han ut døra.

Skulle ønske det fantes en form for parterapi for par som lever med kreftsykdom (kanskje det gjør det, har ikke sjekket), for jeg tror det er store sjanser for at alt dette her kan knekke oss som par til slutt. Vi startet strengt tatt med en sprekk i grunnmuren i utgangspunktet som vi ikke fikk tid til å jobbe med før helvetet brøt løs.

 

En dag om gangen, og snart er det vår.

 

Gårsdagens cellegiftkur gjorde meg litt dårligere enn tidligere, men det kan jo også være et resultat av alt det psykiske. Men kjenner litt på kvalmebølger her og der, samt sterk utmattelse. Steroidene hjalp ikke så mye på humøret og energien denne gangen dessverre. Begynner også å miste en del hår nå, men det vises ikke siden det er jevnt over. Dessuten er håret mitt så langt at all røytingen ser mer dramatisk ut enn det er, så jeg bekymrer meg ikke.

I morgen er det stråling nummer 23 og 24. Da er det 11 igjen. Snart ensiffret. Klorer meg fast i tall og fantaserer om tørr asfalt, vårjakker, rosa joggesko og lysere tider.

Endret 15. februar 2019 av SchrödingersKatt

[lillemeg90]

4 dager er kanskje litt lite ja:) men du kan jo lufte det å si at du plages med stikkingen. At om det skulle bli behov senere så ønsker du heller piccline  

[SchrödingersKatt]

1 minutt siden, lillemeg90 skrev:

4 dager er kanskje litt lite ja:) men du kan jo lufte det å si at du plages med stikkingen. At om det skulle bli behov senere så ønsker du heller piccline  

Absolutt! Takk for tipset!  

[lillemeg90]

Sender deg også en stor klem ❤

[Puffedama]

Så kjipt å lese at det er tøffe dager nå, Schrödinger. Det høres ikke helt ut som om de har forstått hvor ille sonde vil oppleves for deg, eller kanskje jeg tar feil? Tenker på deg i dag og håper det går bra med deg- etter forholdene (for å skyte inn litt galgenhumor her, er det flere som har kjent på at det å ha det "bra" ikke betyr helt det som det gjorde før?)  

Og så må jeg si at jeg kjenner meg igjen når det gjelder å bruke krefter på andres bekymringer, sorg og frustrasjon. Det er ikke egentlig å forvente at du skal være i stand til å sette deg inn i din kjærestes sted nå, du har jo mer enn nok med å takle egne følelsesmessige og kroppslige ting. Samtidig er det sikkert både vondt og frustrerende å være tilskuer til dette også. Ikke lett, for noen!

Har du (og Handful) lest om kursene på Montebellosenteret? Jeg har hørt SÅ MYE BRA om disse kursene, de anbefales på det varmeste av absolutt alle jeg har møtt. Rett inn til en uke med god mat, forsiktig trening, fine gruppesamtaler og god input av gode kursholdere. Det er kurs for familier, for partnere (ja, også for sånne store tøffe mannfolk som ikke liker å snakke om ting og har partnere med kreft i flaue, femi, organer. Kan de ha glede av det, kan alle, tenker nå jeg!) og ikke minst for en selv. Man må søke med henvisning fra lege, men da koster det også nesten ingenting å delta. Særlig familie- og partnerkurset kan sikkert være gull å få med seg, hvis sykdommen har satt sine spor i forhold og familieliv. Tror Kreftforeningen har masse kurs og treffkafeer rundt omkring i landet også. Nå er du kanskje ikke der at det er det du orker å bruke energi på akkurat nå, Schrödinger, men når du er over det verste og skal begynne å finne normaliteten igjen er jeg sikker på at det finnes muligheter. Hør på sykehuset også, når den tid kommer. Men "first things first"- nå håper jeg du kommer deg ned på ensifret uten å miste motet helt!

Ellers må jeg slutte meg til dine betraktninger om googling. Et tveegget sverd, virkelig. Det er helt naturlig at man vil vite så mye som mulig, men det er vanskelig å unngå å bli skremt, og ikke alt er like lett tilgjengelig informasjon for hvermannsen (da tenker jeg ikke på at man ikke forstår det som står der, men at det er vanskeligere å sette det inn i en større medisinsk ramme). Men jeg må jo si at jeg er enig med deg, @Handful, både når det gjelder sekundærkreft, overlevelsesstatistikker og senskader. Det er ikke lystelig lesning, egentlig. Når det gjelder 5- og 10-årsperspektivet hjelper det å huske på (i alle fall for oss som gjerne vil la oss lure!) at mange kreftpasienter faktisk er innmari gamle Og statistikk statistakk… det er så lite å lese ut av det som gjelder på individnivå uansett, jeg har forsonet meg med at det bare er å henge med og se hva som skjer. Selv om akkurat brystkreft er så vanlig at de faktisk har utarbeidet sånne fiffige program hvor du bare kan mate inn akkurat din kreftvariant og se hva som er sannsynligheten for at du lever om 5, 10 og 15 år. Man kan spørre legen sin om det- hvis man tør. Etter hva jeg har hørt vil de gjerne at du tenker deg om både en, to og tre ganger. Jeg er fremdeles i tenkeboksen.

Men Lonquex- så rart at dere må tilbake til sykehuset? Jeg setter den bare hos fastlegen to dager etter kuren. Det er faktisk kontordamen hans som gjør det, og jeg kunne satt den selv også. Men siden spissen er så tynn og jeg er en kløne (og den er megadyr) tør jeg ikke bale med det selv. Det er altfor lett å se for seg at spissen knekker, sprøyta går i gulvet og der ligger de dyre dråpene mens jeg virrer rundt og ikke får boostet immunforsvaret i det hele tatt. Ellers hadde jeg gått for den varianten.                                                                                                                                                                                                                          Sender over en god klem til alle sammen. Jeg er ikke egentlig i pessimismens dal akkurat nå, tror jeg, men derimot på bunnpunktet etter cellegiften. Denne helga blir ingen fest, selv om jeg tror vi skal klare å gjennomføre siste helg før vinterferien sånn nogenlunde. Men det er en innmari rar følelse å føle seg så syk av medisiner. Vanligvis føler man seg jo elendig fordi man er syk, men når det gjelder cellegift blir det jo omvendt. Merker at jeg blir litt mer forgiftet for hver gang og føler meg som en vandrende, kjemisk søppeldynge med vondt overalt Samtidig vil jeg jo bare ha mer, pøs på med Kjemomannen Kasper og vennene hans, så de kan ta kverken på alle drittceller som ikke oppfører seg som de skal. Men det er som å leve i et parallelt univers, dagene går tilsynelatende normalt samtidig som alt er helt snudd på hodet. I korte glimt tenker jeg på hvordan februar 2019 "egentlig" skulle vært. Jeg skulle jobbet fulle uker på jobben med fri hver onsdag (siste rest av foreldrepermisjon etter toåringen), vi hadde vært travelt opptatt med å planlegge landsmøte, mange baller i lufta, kollegalunsjer og løping til og fra bussen til barnehage og skole. Hverdager. Nå sitter jeg her som en pløsete, oppblåst ballong uten hår og føler meg flink når jeg følger fireåringen til pianotimene og setter på en klesvask Det er ufattelig rart (og litt urettferdig) hvordan livet bare kan snu på en femøring. Samtidig føler jeg meg heldig som får så god behandling i helsevesenet og ikke trenger å tenke økonomi på grunn av gode rettigheter. Forvirra much? Gjett på ja! Og jeg snakker jo bare tull i tillegg- så om noen skulle være i tvil om cellegift "virker", så er det bare å se på undertegnende, hvor dårlig man blir til å holde tankerekker og uttrykke seg, så burde det være hevet over tvil!                                                                                                                                                                                                    Supergod klem til alle sammen, og lykke lykke til med helgen, Schrödinger! Selv om den sikkert blir beintøff!

Endret 15. februar 2019 av Puffedama
Same procedure as every innlegg, James.

[Jessica Hamby]

Tusen takk for alle gratulasjoner! De siste dagene har vært merkelige. Jeg har fått mange kommentarer om hvor sterk jeg var under behandlingen, og det er akkurat som om den aller største reaksjonen lot vente på seg til NÅ. Nå som jeg er ferdig. Så det har vært skjelving og tårer og jeg har våknet flere ganger per natt med skikkelig panikkfølelse. Hjertebank og hyperventilering og det hele. En slags (mild) form for PTSD kanskje Jeg er fortsatt veldig glad og lettet altså, dette er forhåpentligvis bare kortvarige etterdønninger.

Schrödinger, har du fortalt dem om overgrepshistorikken din? Jeg kan ikke tenke meg at de kan tvinge deg til noe sånt når det er fare for retraumatisering. Da må de finne andre løsninger.

Jeg ble også både kvalmere og mer utmattet for hver kur med cellegift, så akkuat det tror jeg er veldig normalt. Velger å se på det som at kjemokrigerne virkelig tar over hele kroppen, så det ikke er plass til en eneste kreftcelle der inne.

Store klemmer til dere alle sammen Håper helgen blir så bra som overhodet mulig.

 

[SchrödingersKatt]

2 timer siden, Jessica Hamby skrev:

Tusen takk for alle gratulasjoner! De siste dagene har vært merkelige. Jeg har fått mange kommentarer om hvor sterk jeg var under behandlingen, og det er akkurat som om den aller største reaksjonen lot vente på seg til NÅ. Nå som jeg er ferdig. Så det har vært skjelving og tårer og jeg har våknet flere ganger per natt med skikkelig panikkfølelse. Hjertebank og hyperventilering og det hele. En slags (mild) form for PTSD kanskje Jeg er fortsatt veldig glad og lettet altså, dette er forhåpentligvis bare kortvarige etterdønninger.

Schrödinger, har du fortalt dem om overgrepshistorikken din? Jeg kan ikke tenke meg at de kan tvinge deg til noe sånt når det er fare for retraumatisering. Da må de finne andre løsninger.

Jeg ble også både kvalmere og mer utmattet for hver kur med cellegift, så akkuat det tror jeg er veldig normalt. Velger å se på det som at kjemokrigerne virkelig tar over hele kroppen, så det ikke er plass til en eneste kreftcelle der inne.

Store klemmer til dere alle sammen Håper helgen blir så bra som overhodet mulig.

 

De kan strengt tatt ikke tvinge meg til noe som helt heldigvis, og det er betryggende i seg selv. Jeg fortalte dem hvordan jeg følte det og hvorfor, på epost faktisk for å være sikker på at jeg var tydelig nok (og fordi stemmen min nesten er helt borte). Så nå vet de.  Og jeg har tatt helt helg fra sykehuset nok en gang. Ser for meg at «lite samarbeidsvillig» kanskje dukker opp i journalen min, men det får så være. 😛

Ikke rart alt mulig av følelser kommer veltende på nå. ❤️ Tenk den bobla man faktisk lever i under behandling, og det voldsomme presset man er under. Du ER sterk, fy flate! Er selv spent på hvordan jeg vil reagere siste dag. Er også litt var på dette med mulig PTSD og psykiske senskader. Det er jo noe som kanskje kan ligge latent en stund før det bobler opp til overflaten også. Tror jeg skal søke om henvisning til psykolog i etterkant av behandlingen.

11 strålinger igjen (begynner å bli rimelig rød og brent på halsen og nedover brystkassa nå, føles nøyaktig som å være solbrent), og to cellegiftkurer. To uker er et synlig lys i tunnelen, selv om skrittene er seigere og går tregere. På mandag skal jeg høre når og om de har planlagt neste operasjon. Håper jeg får litt tid til å hente meg inn før de røsker ut det de skal røske ut på halsen min.

Har tenkt å ta aktivt tak i humøret mitt i helga. Jeg er rett og slett utrivelig for tiden. 😬 Planen er å sende samboer avgårde på spa for ryggmassasje. Han fortjener det tross alt, selvfølgelig! ❤️

Klem!

[SchrödingersKatt]

13 timer siden, Puffedama skrev:

Så kjipt å lese at det er tøffe dager nå, Schrödinger. Det høres ikke helt ut som om de har forstått hvor ille sonde vil oppleves for deg, eller kanskje jeg tar feil? Tenker på deg i dag og håper det går bra med deg- etter forholdene (for å skyte inn litt galgenhumor her, er det flere som har kjent på at det å ha det "bra" ikke betyr helt det som det gjorde før?)  

Og så må jeg si at jeg kjenner meg igjen når det gjelder å bruke krefter på andres bekymringer, sorg og frustrasjon. Det er ikke egentlig å forvente at du skal være i stand til å sette deg inn i din kjærestes sted nå, du har jo mer enn nok med å takle egne følelsesmessige og kroppslige ting. Samtidig er det sikkert både vondt og frustrerende å være tilskuer til dette også. Ikke lett, for noen!

Har du (og Handful) lest om kursene på Montebellosenteret? Jeg har hørt SÅ MYE BRA om disse kursene, de anbefales på det varmeste av absolutt alle jeg har møtt. Rett inn til en uke med god mat, forsiktig trening, fine gruppesamtaler og god input av gode kursholdere. Det er kurs for familier, for partnere (ja, også for sånne store tøffe mannfolk som ikke liker å snakke om ting og har partnere med kreft i flaue, femi, organer. Kan de ha glede av det, kan alle, tenker nå jeg!) og ikke minst for en selv. Man må søke med henvisning fra lege, men da koster det også nesten ingenting å delta. Særlig familie- og partnerkurset kan sikkert være gull å få med seg, hvis sykdommen har satt sine spor i forhold og familieliv. Tror Kreftforeningen har masse kurs og treffkafeer rundt omkring i landet også. Nå er du kanskje ikke der at det er det du orker å bruke energi på akkurat nå, Schrödinger, men når du er over det verste og skal begynne å finne normaliteten igjen er jeg sikker på at det finnes muligheter. Hør på sykehuset også, når den tid kommer. Men "first things first"- nå håper jeg du kommer deg ned på ensifret uten å miste motet helt!

Ellers må jeg slutte meg til dine betraktninger om googling. Et tveegget sverd, virkelig. Det er helt naturlig at man vil vite så mye som mulig, men det er vanskelig å unngå å bli skremt, og ikke alt er like lett tilgjengelig informasjon for hvermannsen (da tenker jeg ikke på at man ikke forstår det som står der, men at det er vanskeligere å sette det inn i en større medisinsk ramme). Men jeg må jo si at jeg er enig med deg, @Handful, både når det gjelder sekundærkreft, overlevelsesstatistikker og senskader. Det er ikke lystelig lesning, egentlig. Når det gjelder 5- og 10-årsperspektivet hjelper det å huske på (i alle fall for oss som gjerne vil la oss lure!) at mange kreftpasienter faktisk er innmari gamle Og statistikk statistakk… det er så lite å lese ut av det som gjelder på individnivå uansett, jeg har forsonet meg med at det bare er å henge med og se hva som skjer. Selv om akkurat brystkreft er så vanlig at de faktisk har utarbeidet sånne fiffige program hvor du bare kan mate inn akkurat din kreftvariant og se hva som er sannsynligheten for at du lever om 5, 10 og 15 år. Man kan spørre legen sin om det- hvis man tør. Etter hva jeg har hørt vil de gjerne at du tenker deg om både en, to og tre ganger. Jeg er fremdeles i tenkeboksen.

Men Lonquex- så rart at dere må tilbake til sykehuset? Jeg setter den bare hos fastlegen to dager etter kuren. Det er faktisk kontordamen hans som gjør det, og jeg kunne satt den selv også. Men siden spissen er så tynn og jeg er en kløne (og den er megadyr) tør jeg ikke bale med det selv. Det er altfor lett å se for seg at spissen knekker, sprøyta går i gulvet og der ligger de dyre dråpene mens jeg virrer rundt og ikke får boostet immunforsvaret i det hele tatt. Ellers hadde jeg gått for den varianten.                                                                                                                                                                                                                          Sender over en god klem til alle sammen. Jeg er ikke egentlig i pessimismens dal akkurat nå, tror jeg, men derimot på bunnpunktet etter cellegiften. Denne helga blir ingen fest, selv om jeg tror vi skal klare å gjennomføre siste helg før vinterferien sånn nogenlunde. Men det er en innmari rar følelse å føle seg så syk av medisiner. Vanligvis føler man seg jo elendig fordi man er syk, men når det gjelder cellegift blir det jo omvendt. Merker at jeg blir litt mer forgiftet for hver gang og føler meg som en vandrende, kjemisk søppeldynge med vondt overalt Samtidig vil jeg jo bare ha mer, pøs på med Kjemomannen Kasper og vennene hans, så de kan ta kverken på alle drittceller som ikke oppfører seg som de skal. Men det er som å leve i et parallelt univers, dagene går tilsynelatende normalt samtidig som alt er helt snudd på hodet. I korte glimt tenker jeg på hvordan februar 2019 "egentlig" skulle vært. Jeg skulle jobbet fulle uker på jobben med fri hver onsdag (siste rest av foreldrepermisjon etter toåringen), vi hadde vært travelt opptatt med å planlegge landsmøte, mange baller i lufta, kollegalunsjer og løping til og fra bussen til barnehage og skole. Hverdager. Nå sitter jeg her som en pløsete, oppblåst ballong uten hår og føler meg flink når jeg følger fireåringen til pianotimene og setter på en klesvask Det er ufattelig rart (og litt urettferdig) hvordan livet bare kan snu på en femøring. Samtidig føler jeg meg heldig som får så god behandling i helsevesenet og ikke trenger å tenke økonomi på grunn av gode rettigheter. Forvirra much? Gjett på ja! Og jeg snakker jo bare tull i tillegg- så om noen skulle være i tvil om cellegift "virker", så er det bare å se på undertegnende, hvor dårlig man blir til å holde tankerekker og uttrykke seg, så burde det være hevet over tvil!                                                                                                                                                                                                    Supergod klem til alle sammen, og lykke lykke til med helgen, Schrödinger! Selv om den sikkert blir beintøff!

Takk for alle tips, skal sjekke ut alt!

Og takk for at du skriver på en slik måte at jeg alltid må trekke på smilebåndet minst én gang i løpet av innleggene dine! Humoren du evner å ha oppi alt dette er rett og slett livgivende. ❤️😊

Klem og god helg!

[Handful]

På 14.2.2019 den 22.56, SchrödingersKatt skrev:

 

Håper valentinsdaten ble fin? 😊 Kan faktisk være ganske koselig på kjemorommet med dempede lys og godstoler med tepper.  Det er forresten kjempelurt å se på cellegiften som en venn, for det er den jo! En fordømrande bra kur faktisk! En sånn som utviser «tough love», men bare har ett mål: å gjøre oss friske. Intet mindre! 😊

Vi befinner oss forresten alle i den kjente, men forhatte pessimismens dal til tider, så det skal du ikke tenke på.  Jeg har selv lagt meg godt til rette i gropa mi der de siste dagene. Det kjennes som jeg har fått et sammenbrudd, av flere grunner. Gråten sitter lett under øynene, og jeg føler at selv om jeg trenger å bruke alt av den ørlille energien jeg har til å komme meg gjennom de siste ukene av behandling, brukes den på andre, unødvendige ting. Som at jeg føler meg presset på sykehuset til å sette inn sonde før jeg er klar for det selv. (Innså i dag at fobien min kommer av at gamle minner som innebar tvang har blitt trigget. Det var uforventet.). Jeg gråt vel av og på i ti timer i går etter møte med kreftsykepleier der jeg spurte om det gikk an å lage en plan for å få litt ekstra intravenøs væske framover, og hun responderte med «men da setter jeg opp time til innleggelse av sonde i morgen jeg»! Angsten min tippet rett og slett over, og jeg fikk panikk, og jeg sa jo nei. Så det ble Vival neste. Og gråteanfall (i skjul) på Vardesenteret.

Det andre er at nå når jeg ikke klarer å være sterk verken for meg selv eller andre, klarer ikke kjæresten/samboeren min det heller. Jeg forstår at han er i sorg over at også hans planer i livet settes på vent på grunn av meg, men jeg har ikke ork til å måtte kjenne på den følelsen av dårlig samvittighet akkurat nå! Det går ikke! Midt i all praktisk hjelp han gir meg får jeg også stikk av forakt her og der. I kveld var det hvor dum jeg var som sovnet av for tidspunktet for faste smertestillende jeg er avhengig av for å unngå det verste. Ja, det var skikkelig dumt, men jeg trenger ikke å bli fortalt det med forakt i stemmen. Jeg vet det godt selv. Så gikk han ut døra.

Skulle ønske det fantes en form for parterapi for par som lever med kreftsykdom (kanskje det gjør det, har ikke sjekket), for jeg tror det er store sjanser for at alt dette her kan knekke oss som par til slutt. Vi startet strengt tatt med en sprekk i grunnmuren i utgangspunktet som vi ikke fikk tid til å jobbe med før helvetet brøt løs. 

Det ble ikke så mye valentinsdag,  måtte ha med 5 åringen som ikke var frisk nok til barnehage likevel. Ble naturlig nok ikke så lenge med hostende unge, men hun fikk sett hvordan pappaen har det også fikk hun et medisinskrin å leke med.

Det var veldig leit å høre om de andre energikrevende tingene. Godt å høre i senere innlegg at du fikk sagt fra tydelig til sykehuset. 

Når det gjelder kjæresten din, så fint at du delte det med oss. Sånne ting gjør så vondt. Jeg har vært litt borte i psykologer og ulike hjelpetilbud med barna (frivillig fordi oppdragelse kan være krevende), og maken til kloke og varme mennesker de jeg har møtt ihvertfall. Skulle ikke forundre meg om det finnes et sånt tilbud! 

 

På 15.2.2019 den 9.19, Puffedama skrev:

 

Har du (og Handful) lest om kursene på Montebellosenteret? Jeg har hørt SÅ MYE BRA om disse kursene, de anbefales på det varmeste av absolutt alle jeg har møtt. Rett inn til en uke med god mat, forsiktig trening, fine gruppesamtaler og god input av gode kursholdere. Det er kurs for familier, for partnere (ja, også for sånne store tøffe mannfolk som ikke liker å snakke om ting og har partnere med kreft i flaue, femi, organer. Kan de ha glede av det, kan alle, tenker nå jeg!) og ikke minst for en selv. Man må søke med henvisning fra lege, men da koster det også nesten ingenting å delta. Særlig familie- og partnerkurset kan sikkert være gull å få med seg, hvis sykdommen har satt sine spor i forhold og familieliv. Tror Kreftforeningen har masse kurs og treffkafeer rundt omkring i landet også. Nå er du kanskje ikke der at det er det du orker å bruke energi på akkurat nå, Schrödinger, men når du er over det verste og skal begynne å finne normaliteten igjen er jeg sikker på at det finnes muligheter. Hør på sykehuset også, når den tid kommer. Men "first things first"- nå håper jeg du kommer deg ned på ensifret uten å miste motet helt!

Ellers må jeg slutte meg til dine betraktninger om googling.

Sender over en god klem til alle sammen. Jeg er ikke egentlig i pessimismens dal akkurat nå, tror jeg, men derimot på bunnpunktet etter cellegiften. Denne helga blir ingen fest, selv om jeg tror vi skal klare å gjennomføre siste helg før vinterferien sånn nogenlunde. Men det er en innmari rar følelse å føle seg så syk av medisiner. Vanligvis føler man seg jo elendig fordi man er syk, men når det gjelder cellegift blir det jo omvendt. Merker at jeg blir litt mer forgiftet for hver gang og føler meg som en vandrende, kjemisk søppeldynge med vondt overalt Samtidig vil jeg jo bare ha mer, pøs på med Kjemomannen Kasper og vennene hans, så de kan ta kverken på alle drittceller som ikke oppfører seg som de skal. Men det er som å leve i et parallelt univers, dagene går tilsynelatende normalt samtidig som alt er helt snudd på hodet. I korte glimt tenker jeg på hvordan februar 2019 "egentlig" skulle vært. Jeg skulle jobbet fulle uker på jobben med fri hver onsdag (siste rest av foreldrepermisjon etter toåringen), vi hadde vært travelt opptatt med å planlegge landsmøte, mange baller i lufta, kollegalunsjer og løping til og fra bussen til barnehage og skole. Hverdager. Nå sitter jeg her som en pløsete, oppblåst ballong uten hår og føler meg flink når jeg følger fireåringen til pianotimene og setter på en klesvask Det er ufattelig rart (og litt urettferdig) hvordan livet bare kan snu på en femøring. Samtidig føler jeg meg heldig som får så god behandling i helsevesenet og ikke trenger å tenke økonomi på grunn av gode rettigheter. Forvirra much? Gjett på ja! Og jeg snakker jo bare tull i tillegg- så om noen skulle være i tvil om cellegift "virker", så er det bare å se på undertegnende, hvor dårlig man blir til å holde tankerekker og uttrykke seg, så burde det være hevet over tvil!                                                                                                                                                                                                    Supergod klem til alle sammen, og lykke lykke til med helgen, Schrödinger! Selv om den sikkert blir beintøff!

Googling ja, jeg er i en fase hvor jeg har et alvorlig vitebegjær, det er liksom litt sånn at kreften ikke skal få komme og ta meg så fullstendig på senga og skremme meg så mye en gang til. Om det blir tilbakefall, sekundær kreft, eller senskader, skal jeg hvertfall være forberedt og i kampmodus fra første stund! Men ja man kan jo bli helt dårlig av det...

Det programmet du nevner høres ikke bare bare å prøve ut nei. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort selv. 

Jeg fant ut av det med sprøyta, det er visst fordi han alltid er ferdig med kur på en fredag, så da skal den settes en lørdag.

Det tilbudet du nevner høres fantastisk ut. Så man kan ta med hele familien,  nesten på en slags liten ferie sammen for opptrening og informasjon? Det fikk jeg veldig lyst til egentlig! Men så er det jo mannen som må ville da og det kan kanskje trenge litt overtalelse! 😅

Sånn som 2019 egentlig skulle vært, høres veldig hyggelig og travel ut! Den gode gamle trygge hverdagen fortoner seg som en drøm nå syntes jeg. ❤ Glem alt som skrytes av på sosiale medier, gi meg tilbake hverdagen! 

Og du er flink som følger 4 åringen til pianotime! For ikke å snakke om for en flink 4 åring da! 😄

På 15.2.2019 den 23.14, SchrödingersKatt skrev:

 

Og takk for at du skriver på en slik måte at jeg alltid må trekke på smilebåndet minst én gang i løpet av innleggene dine! Humoren du evner å ha oppi alt dette er rett og slett livgivende. ❤️😊

Klem og god helg!

Enig her! 

Endret 17. februar 2019 av Handful

[Handful]

Ja da har utmattelsen slått inn på mannen også. Vondt å se han slik.  (Eller dvs, nesten ikke se han - han ligger jo bare i senga.) Blir også bekymret for om han drikker så mye som han skal nå.

Jeg har vært litt dårlig pårørende i det siste jeg også. Ihvertfall den første hendelsen. Jeg kom hjem før han kom fra behandling, og la meg til å sove - og jeg hadde tatt inn nøkkelen så han kom seg ikke inn. Det tok et kvarter før jeg våknet,  og der stod han utslitt og kald! Og alt jeg vil er jo egentlig bare hans beste hele tiden så det var skikkelig å drite seg ut. Huff. Det andre var at igår hadde vi 6 årsdag med familien. Jenta vår hadde hatt en fantastisk dag og strålte etter gaver og oppmerksomhet. Mannen min var mest på rommet, men kom ut i stua da gjestene hadde gått og barna var i seng. Så kom datteren vår ut og ville ha hjelp med et eller annet med den nye leken som jeg hadde latt henne få lov til å ha i senga. Og han måtte selvfølgelig si noe surt om at hun ikke fikk ha leken i senga da. Og hun ble helt knust og fallhøyden ble liksom så stor fra den lykkebobla hun svevde i. Så da ble jeg sur på mannen sa i fra, om noe jeg egentlig mener fortsatt. At det ikke kan bli sånn at barna ikke ser han, og når de ser han så er han sur og hysjer på dem. Men sånn er det litt. Og jeg kan jo ikke sette meg helt inni hvordan han har det heller. 

Noe annet som har skjedd er at svigermor har havnet på sykehus med lungebetennelse. Pga en annen sykdom hun har så er det litt alvorlig. Og det er jo selvfølgelig fordi hun passet vårt syke barn da vi endelig endelig skulle på informasjonsmøtet med ansvarlig lege. Vi har egentlig vært påpasselige med at hun ikke skal passe de når de er syke, men den dagen følte vi ikke at vi hadde så mye valg. Tror noen familiemedlemmer er litt oppgitt.

Klem og god helg herfra og!

Endret 17. februar 2019 av Handful

[Handful]

@SchrödingersKatt

På sidene til Montebello senteret fant jeg en masteroppgave om parforholdet når den ene er alvorlig syk. Har ikke lest den selv enda, men tenkte jeg kunne nevne det.

[SchrödingersKatt]

4 timer siden, Handful skrev:

Ja da har utmattelsen slått inn på mannen også. Vondt å se han slik.  (Eller dvs, nesten ikke se han - han ligger jo bare i senga.) Blir også bekymret for om han drikker så mye som han skal nå.

Jeg har vært litt dårlig pårørende i det siste jeg også. Ihvertfall den første hendelsen. Jeg kom hjem før han kom fra behandling, og la meg til å sove - og jeg hadde tatt inn nøkkelen så han kom seg ikke inn. Det tok et kvarter før jeg våknet,  og der stod han utslitt og kald! Og alt jeg vil er jo egentlig bare hans beste hele tiden så det var skikkelig å drite seg ut. Huff. Det andre var at igår hadde vi 6 årsdag med familien. Jenta vår hadde hatt en fantastisk dag og strålte etter gaver og oppmerksomhet. Mannen min var mest på rommet, men kom ut i stua da gjestene hadde gått og barna var i seng. Så kom datteren vår ut og ville ha hjelp med et eller annet med den nye leken som jeg hadde latt henne få lov til å ha i senga. Og han måtte selvfølgelig si noe surt om at hun ikke fikk ha leken i senga da. Og hun ble helt knust og fallhøyden ble liksom så stor fra den lykkebobla hun svevde i. Så da ble jeg sur på mannen sa i fra, om noe jeg egentlig mener fortsatt. At det ikke kan bli sånn at barna ikke ser han, og når de ser han så er han sur og hysjer på dem. Men sånn er det litt. Og jeg kan jo ikke sette meg helt inni hvordan han har det heller. 

Noe annet som har skjedd er at svigermor har havnet på sykehus med lungebetennelse. Pga en annen sykdom hun har så er det litt alvorlig. Og det er jo selvfølgelig fordi hun passet vårt syke barn da vi endelig endelig skulle på informasjonsmøtet med ansvarlig lege. Vi har egentlig vært påpasselige med at hun ikke skal passe de når de er syke, men den dagen følte vi ikke at vi hadde så mye valg. Tror noen familiemedlemmer er litt oppgitt.

Klem og god helg herfra og!

Kjære Handful. Først og fremst en god klem til deg.  For det andre er jeg helt sikker på at ingen familiemedlemmer er oppgitte. Kreft fungerer dessverre slik at den går ut over så mange på en gang når en familie først blir rammet. Det er ulidelig urettferdig, og krever så mye fra alle. Spesielt urettferdig er det når det også går utover barn. Vet du om mannen din kanskje begynner å kjenne på depresjon eller lignende, eller om det er utmattelsen som «snakker»? Jeg opplever selv å være rett og slett slem mot mine nærmeste til tider, når jeg har det mest vondt, og den dårlige samvittigheten rir meg som en mare etterpå for jeg mener det jo ikke. Jeg var sterk for alle andre i flere måneder, men kom liksom til et punkt der jeg kunne glefse som et skadet dyr.

Jeg håper dere finner en løsning der pappa orker og klarer å være til stede for barna selv når det er tøft, men som du sier er det jo fryktelig vanskelig å vite hvordan det oppleves å være så syk. Det er så individuelt. Snakker han mye om hvordan han føler det?

Det jeg har lært er at uansett om man er pårørende eller pasient, så er det viktig å være ekstra raus i en sånn tid. Vi gjør alle feil når presset er så voldsomt, og å kunne gi rom for feilene blir ekstra viktig. Det er unntakstilstand selv om livet går videre, og alt blir rett og slett mer ekstremt i en periode. Her i huset ligger alle følelser utenpå hele tiden, og det er veldig utmattende i seg selv.

Men det ordner seg.  

[SchrödingersKatt]

3 timer siden, Handful skrev:

@SchrödingersKatt

På sidene til Montebello senteret fant jeg en masteroppgave om parforholdet når den ene er alvorlig syk. Har ikke lest den selv enda, men tenkte jeg kunne nevne det.

Takk for tips!

[SchrödingersKatt]

Helga har vært fryktelig vond. Det er som om disse dobbeltstrålingene på fredager gjør ti ganger mer skade enn en vanlig stråledag, for når lørdag kveld kommer så intensiveres smertene voldsomt. Halsen er nå så hoven at svelging er vanskelig. Halsen bare surkler i sviende slim. Har ikke drukket mer enn ett glass vann i dag, og dagen er tilbragt i senga. Jeg driver derfor nå og mentalt pakker til innleggelse i morgen, samtidig som jeg forbereder meg til å si tydelig i fra hva jeg trenger. Mulig jeg må skrive det ned på en måte, siden det gjør vondt å prate:

Jeg vil bli dopet ned til ren likegyldighet før de trykker slangen ned i magesekken min. Altså, virkelig. Dette er det jeg gruer meg mest til.

Jeg ønsker å ha en kontinuerlig behandlingsplan med fortrinnsvis Vival gjennom de siste ukene. Jeg orker ikke telle ned minutter i angst så fremt jeg ikke må. Jeg vil ha det psykisk levelig til nedbrytningsfasen er over og vev og friske celler begynner å heles igjen, og det må de hjelpe meg med. Jeg blir ikke «avhengig» på få uker, uansett så blir sånne bekymringer så sekundært i min situasjon.

Og ikke minst fullverdig smertebehandling. Slik jeg føler det nå er må jeg øke igjen, og jeg føler meg alltid så uglesett av leger når jeg snakker om smertestillende...

Prøver det jeg kan å holde motet oppe, men når jeg vet at behandlingen statistisk sett bare kjøper meg noen og tjue prosenters sjanse for å bli frisk er det så lett å bare gi opp. «Vær positiv nå» blir en tafatt floskel, altså.

Okei, sånn, klaging over, fokus på å bli ferdig med behandlingen. Tunnelsyn. Klæbo-klyvet opp bakken for faen, og så Northugspurten rundt svingen!

[Handful]

3 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

Kjære Handful. Først og fremst en god klem til deg.  For det andre er jeg helt sikker på at ingen familiemedlemmer er oppgitte. Kreft fungerer dessverre slik at den går ut over så mange på en gang når en familie først blir rammet. Det er ulidelig urettferdig, og krever så mye fra alle. Spesielt urettferdig er det når det også går utover barn. Vet du om mannen din kanskje begynner å kjenne på depresjon eller lignende, eller om det er utmattelsen som «snakker»? Jeg opplever selv å være rett og slett slem mot mine nærmeste til tider, når jeg har det mest vondt, og den dårlige samvittigheten rir meg som en mare etterpå for jeg mener det jo ikke. Jeg var sterk for alle andre i flere måneder, men kom liksom til et punkt der jeg kunne glefse som et skadet dyr.

Jeg håper dere finner en løsning der pappa orker og klarer å være til stede for barna selv når det er tøft, men som du sier er det jo fryktelig vanskelig å vite hvordan det oppleves å være så syk. Det er så individuelt. Snakker han mye om hvordan han føler det?

Det jeg har lært er at uansett om man er pårørende eller pasient, så er det viktig å være ekstra raus i en sånn tid. Vi gjør alle feil når presset er så voldsomt, og å kunne gi rom for feilene blir ekstra viktig. Det er unntakstilstand selv om livet går videre, og alt blir rett og slett mer ekstremt i en periode. Her i huset ligger alle følelser utenpå hele tiden, og det er veldig utmattende i seg selv.

Men det ordner seg.  

Takk, du er så fin og klok du. Jeg skal være raus og jeg skal ta det opp med han på en bedre måte. Det kan godt hende han kjenner litt på depresjon ja. Han snakker greit om hvordan han har det fysisk, men ikke psykisk...

Vondt å høre hvordan du har det, jeg er ganske sikker på at det blir glemt og tilgitt da! Håper så veldig at dere får noen gode nyheter etterhvert som dere kan glede dere over sammen! 

[Handful]

3 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

Helga har vært fryktelig vond. Det er som om disse dobbeltstrålingene på fredager gjør ti ganger mer skade enn en vanlig stråledag, for når lørdag kveld kommer så intensiveres smertene voldsomt. Halsen er nå så hoven at svelging er vanskelig. Halsen bare surkler i sviende slim. Har ikke drukket mer enn ett glass vann i dag, og dagen er tilbragt i senga. Jeg driver derfor nå og mentalt pakker til innleggelse i morgen, samtidig som jeg forbereder meg til å si tydelig i fra hva jeg trenger. Mulig jeg må skrive det ned på en måte, siden det gjør vondt å prate:

Jeg vil bli dopet ned til ren likegyldighet før de trykker slangen ned i magesekken min. Altså, virkelig. Dette er det jeg gruer meg mest til.

Jeg ønsker å ha en kontinuerlig behandlingsplan med fortrinnsvis Vival gjennom de siste ukene. Jeg orker ikke telle ned minutter i angst så fremt jeg ikke må. Jeg vil ha det psykisk levelig til nedbrytningsfasen er over og vev og friske celler begynner å heles igjen, og det må de hjelpe meg med. Jeg blir ikke «avhengig» på få uker, uansett så blir sånne bekymringer så sekundært i min situasjon.

Og ikke minst fullverdig smertebehandling. Slik jeg føler det nå er må jeg øke igjen, og jeg føler meg alltid så uglesett av leger når jeg snakker om smertestillende...

Prøver det jeg kan å holde motet oppe, men når jeg vet at behandlingen statistisk sett bare kjøper meg noen og tjue prosenters sjanse for å bli frisk er det så lett å bare gi opp. «Vær positiv nå» blir en tafatt floskel, altså.

Okei, sånn, klaging over, fokus på å bli ferdig med behandlingen. Tunnelsyn. Klæbo-klyvet opp bakken for faen, og så Northugspurten rundt svingen!

Heia deg!! Bra start at du har en tydelig plan for hva du vil si, og hvordan du vil ha det.💪

Ski referansen fikk meg til å tenke på hvor mange hverdagshelter som kjemper og gjennomgår umulige ting hver dag, og vi får ikke engang høre om det. Hvor modig du og andre pasienter er, det fortjener kollenbrølet og mere til! ❤

🇳🇴🇳🇴🇳🇴🎉🎉🥇🏆🎉🎉🇳🇴🇳🇴🇳🇴

Endret 17. februar 2019 av Handful

[Jessica Hamby]

2 hours ago, SchrödingersKatt said:

Helga har vært fryktelig vond. Det er som om disse dobbeltstrålingene på fredager gjør ti ganger mer skade enn en vanlig stråledag, for når lørdag kveld kommer så intensiveres smertene voldsomt. Halsen er nå så hoven at svelging er vanskelig. Halsen bare surkler i sviende slim. Har ikke drukket mer enn ett glass vann i dag, og dagen er tilbragt i senga. Jeg driver derfor nå og mentalt pakker til innleggelse i morgen, samtidig som jeg forbereder meg til å si tydelig i fra hva jeg trenger. Mulig jeg må skrive det ned på en måte, siden det gjør vondt å prate:

Jeg vil bli dopet ned til ren likegyldighet før de trykker slangen ned i magesekken min. Altså, virkelig. Dette er det jeg gruer meg mest til.

Jeg ønsker å ha en kontinuerlig behandlingsplan med fortrinnsvis Vival gjennom de siste ukene. Jeg orker ikke telle ned minutter i angst så fremt jeg ikke må. Jeg vil ha det psykisk levelig til nedbrytningsfasen er over og vev og friske celler begynner å heles igjen, og det må de hjelpe meg med. Jeg blir ikke «avhengig» på få uker, uansett så blir sånne bekymringer så sekundært i min situasjon.

Og ikke minst fullverdig smertebehandling. Slik jeg føler det nå er må jeg øke igjen, og jeg føler meg alltid så uglesett av leger når jeg snakker om smertestillende...

Prøver det jeg kan å holde motet oppe, men når jeg vet at behandlingen statistisk sett bare kjøper meg noen og tjue prosenters sjanse for å bli frisk er det så lett å bare gi opp. «Vær positiv nå» blir en tafatt floskel, altså.

Okei, sånn, klaging over, fokus på å bli ferdig med behandlingen. Tunnelsyn. Klæbo-klyvet opp bakken for faen, og så Northugspurten rundt svingen!

Jeg gleder meg sånn til du og de andre i tråden kommer dere over mållinja! Jeg stupte riktignok over og ble liggende en stund, men nå har jeg kommet meg opp og kan heie på lagkameratene mine

Du skal selvfølgelig ha alle de beroligende og smertestillende medisinene du trenger, så får legene bare tro hva de vil. Jeg tviler på at du blir uglesett på noen måte. Jeg vet ikke om du har hatt litt samme greie som meg, med steinansikt og "sterk" fasade, men det er i så fall ikke det lureste når man ber om medisiner. Jeg er sikker på at jeg ville ha fått fullverdig smertebehandling etter operasjonene hvis jeg bare hadde brutt sammen foran legene slik som mange andre på avdelingen, men neida, jeg må selvsagt alltid oppføre meg som en murvegg foran fremmede... Poenget mitt er i alle fall at når de leser hvor jævlig du faktisk har det, så bør ting ordne seg. Eposten du sendte før helga bør være god nok grunn.

Masse masse lykke til med innleggelsen!