Når kjæresten har "manflu" - hvor går grensen på hva man skal tåle?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lå på oppvåkning etter en operasjon med en nabo som stønnet på andre siden av skilleveggen. Bar seg og sukket og stønnet. 

Selv sykepleierene skjente og sa at han måtte slappe av og være stille. Trenger du mer smertestillende eller drikke, kan du bruke ordene dine. 

Da humra jeg litt. Ikke engang de som skal ta vare på de mest smertefulle pasientene, og får betalt for det, orker sånn stønning og sutring. 

Anonymkode: 41c3c...3c2

Du har misforstått litt. Litt av poenget med lege- og sykepleieyrket er å fremme selvhjelp og helse.  Om folk klarer på prate så får de snakke.. Det handler ikke om hva vi orker

Anonymkode: 6ffcb...7c5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har misforstått litt. Litt av poenget med lege- og sykepleieyrket er å fremme selvhjelp og helse.  Om folk klarer på prate så får de snakke.. Det handler ikke om hva vi orker

Anonymkode: 6ffcb...7c5

Ja, og det handlet nok også om at det var mer enn én pasient i det rommet og denne ene forstyrret de andre. Poenget mitt er at TS sin mann kunne vært denne pasienten og "selv ikke" de som får betalt for å ta vare på syke pasienter gidder å høre stønn og akk og oj fra et menneske som er voksent og klarer å bruke ord og puste uten å lage lyder hele tiden. 

Det er jo bare for oppmerksomhet når det er gjort på den måten. Mente ikke at sykepleiere er til for å dille og dulle, men at TS faktisk ikke trenger å behandle en sjuk mann som en delikat engel med hjertet på utsiden. Feber og hodepine gjør deg ikke immun for folkeskikk.

Anonymkode: 41c3c...3c2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rainstorm skrev:

Ja, ikke sant, man føler at de forventer noe av deg, til og med KREVER noe av deg: og så sitter man der og føler seg presset og tenker MEN HVA FAEN SKAL JEG GJØRE MED DEN JÆVLA SKULDERA DI DA!?!?!

*fkuttet*

 

Virkelig, utrolig interessant å lese! Kjenner meg så igjen i det du skriver. 

Hmm, hvordan resten av familien reagerer på slike dohistorier? De er ofte svært interesserte og engasjerte vil jeg si. Jeg hadde aldri klart å være likedan. Skal prøve å illustrere med et eksempel:

Jeg: "Det var jammen en god middag i går!"
Svigermor: "Takk. Men forresten så tror jeg ikke de blåskjellene var helt bra. Fløy på do hele natten"
Samboer: "Å? Var de dårlige tror du? Jeg merket ingen ting"
Svigerbror: "Ja, når du sier det mamma så kjente jeg at det rumlet litt ekstra i magen etter middag"
Svigerfar: "Tror dere det var et dårlig kjøp?"
Svigermor: "Jeg vet ikke. Men jeg var altså mye på do. Huff, man kan jammen bli dårlig av blåskjell"
Samboer: "Sist gang vi hadde blåskjell hadde jeg forresten også litt problemer med magen"

Og sånn kan praten gå i gjerne 10 minutter. Mens jeg sitter helt stille... 

Når det er på det nivået der så føler jeg at det er mer enn "pjatt". Men fullt mulig at jeg tolker det feil! 

Når man småprater om været så kan begge ha noe å komme med. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg jatter med til vondt i magen.. Håper ikke jeg krangler med deg! Tror jeg bare har behov for å fortelle hvorfor jeg synes det er vanskelig å forholde seg til. 

 

Anonymkode: 27fdf...f69

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Virkelig, utrolig interessant å lese! Kjenner meg så igjen i det du skriver. 

Hmm, hvordan resten av familien reagerer på slike dohistorier? De er ofte svært interesserte og engasjerte vil jeg si. Jeg hadde aldri klart å være likedan. Skal prøve å illustrere med et eksempel:

Jeg: "Det var jammen en god middag i går!"
Svigermor: "Takk. Men forresten så tror jeg ikke de blåskjellene var helt bra. Fløy på do hele natten"
Samboer: "Å? Var de dårlige tror du? Jeg merket ingen ting"
Svigerbror: "Ja, når du sier det mamma så kjente jeg at det rumlet litt ekstra i magen etter middag"
Svigerfar: "Tror dere det var et dårlig kjøp?"
Svigermor: "Jeg vet ikke. Men jeg var altså mye på do. Huff, man kan jammen bli dårlig av blåskjell"
Samboer: "Sist gang vi hadde blåskjell hadde jeg forresten også litt problemer med magen"

Og sånn kan praten gå i gjerne 10 minutter. Mens jeg sitter helt stille... 

Når det er på det nivået der så føler jeg at det er mer enn "pjatt". Men fullt mulig at jeg tolker det feil! 

Når man småprater om været så kan begge ha noe å komme med. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg jatter med til vondt i magen.. Håper ikke jeg krangler med deg! Tror jeg bare har behov for å fortelle hvorfor jeg synes det er vanskelig å forholde seg til. 

 

Anonymkode: 27fdf...f69

Sånn jeg forstår det så er dette klassisk pjatt. Der metakommunikasjonen er poenget. Det er jo fullstendig irrelevant for noe som helst det de faktisk sier. Men det skaper fellesskap og samhold. Men du sier at du tenker det er mer enn pjatt, så hvis du tenker deg om hva ER det da? Hva er det du tror finnes skjult i det de sier som du ikke forstår?

Grunnen til jeg sier dette med å ta ansvar for andres følelser osv. er både det at jeg har slitt med det selv, og før derfor ikke forstod denne metakommunikasjonen som noe annet enn håpløse krav til meg selv om å prestere, men også fordi jeg i det du skriver merker at du er veldig opptatt av å "gjøre det riktige" når det kommer til kjæresten din. Du er veldig opptatt av at han ikke skal bli såret av det du sier, men samtidig så undergraver jo du din egen følelse av å være DRITT LEI. Og sånn som her nå er du redd for at jeg føler du krangler med meg, det hadde vel i så fall vært mitt problem? Og nei, jeg føler vi har en spennende diskusjon, og jeg satt her og ventet på svaret ditt fordi jeg syntes dette var spennende!  

Det virker på meg som du i stedet for å legge det dødt som "pjatt" eller småprat, så spinner du rundt i ditt eget hodet for å finne ut "hva er det jeg ikke forstår?", har jeg noe som helst rett i det? 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og det handlet nok også om at det var mer enn én pasient i det rommet og denne ene forstyrret de andre. Poenget mitt er at TS sin mann kunne vært denne pasienten og "selv ikke" de som får betalt for å ta vare på syke pasienter gidder å høre stønn og akk og oj fra et menneske som er voksent og klarer å bruke ord og puste uten å lage lyder hele tiden. 

Det er jo bare for oppmerksomhet når det er gjort på den måten. Mente ikke at sykepleiere er til for å dille og dulle, men at TS faktisk ikke trenger å behandle en sjuk mann som en delikat engel med hjertet på utsiden. Feber og hodepine gjør deg ikke immun for folkeskikk.

Anonymkode: 41c3c...3c2

Beklager. Helt enig med deg

Anonymkode: 6ffcb...7c5

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virkelig, utrolig interessant å lese! Kjenner meg så igjen i det du skriver. 

Hmm, hvordan resten av familien reagerer på slike dohistorier? De er ofte svært interesserte og engasjerte vil jeg si. Jeg hadde aldri klart å være likedan. Skal prøve å illustrere med et eksempel:

Jeg: "Det var jammen en god middag i går!"
Svigermor: "Takk. Men forresten så tror jeg ikke de blåskjellene var helt bra. Fløy på do hele natten"
Samboer: "Å? Var de dårlige tror du? Jeg merket ingen ting"
Svigerbror: "Ja, når du sier det mamma så kjente jeg at det rumlet litt ekstra i magen etter middag"
Svigerfar: "Tror dere det var et dårlig kjøp?"
Svigermor: "Jeg vet ikke. Men jeg var altså mye på do. Huff, man kan jammen bli dårlig av blåskjell"
Samboer: "Sist gang vi hadde blåskjell hadde jeg forresten også litt problemer med magen"

Og sånn kan praten gå i gjerne 10 minutter. Mens jeg sitter helt stille... 

Når det er på det nivået der så føler jeg at det er mer enn "pjatt". Men fullt mulig at jeg tolker det feil! 

Når man småprater om været så kan begge ha noe å komme med. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg jatter med til vondt i magen.. Håper ikke jeg krangler med deg! Tror jeg bare har behov for å fortelle hvorfor jeg synes det er vanskelig å forholde seg til. 

 

Anonymkode: 27fdf...f69

Folk har en tendens til å glemme at mage-tarm er en egen person med individuelle ønsker og ambisjoner. Så snart en sier noe så skal andre si seg enig. Fordøyelsen til folk er så ulik at den igrunn ikke kan eller bør sammenlignes.

Anonymkode: 6ffcb...7c5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rainstorm skrev:

Sånn jeg forstår det så er dette klassisk pjatt. Der metakommunikasjonen er poenget. Det er jo fullstendig irrelevant for noe som helst det de faktisk sier. Men det skaper fellesskap og samhold. Men du sier at du tenker det er mer enn pjatt, så hvis du tenker deg om hva ER det da? Hva er det du tror finnes skjult i det de sier som du ikke forstår?

Grunnen til jeg sier dette med å ta ansvar for andres følelser osv. er både det at jeg har slitt med det selv, og før derfor ikke forstod denne metakommunikasjonen som noe annet enn håpløse krav til meg selv om å prestere, men også fordi jeg i det du skriver merker at du er veldig opptatt av å "gjøre det riktige" når det kommer til kjæresten din. Du er veldig opptatt av at han ikke skal bli såret av det du sier, men samtidig så undergraver jo du din egen følelse av å være DRITT LEI. Og sånn som her nå er du redd for at jeg føler du krangler med meg, det hadde vel i så fall vært mitt problem? Og nei, jeg føler vi har en spennende diskusjon, og jeg satt her og ventet på svaret ditt fordi jeg syntes dette var spennende!  

Det virker på meg som du i stedet for å legge det dødt som "pjatt" eller småprat, så spinner du rundt i ditt eget hodet for å finne ut "hva er det jeg ikke forstår?", har jeg noe som helst rett i det? 

Så bra!  

Det er sant, jeg er redd for å såre kjæresten min. Jeg tror det er fordi jeg er så redd for å oppleve selv at andre ikke tar på alvor mine problemer. Det er en så vond følelse å ikke bli møtt. Så jeg er veldig var på det. Tålmodigheten min kan strekkes langt, selv når noe irriterer meg, fordi jeg tenker at de har sitt og jeg har mitt. Har de behov for å snakke om det, så får jeg vel være lytter øre, nikke anerkjennende og stille oppfølgningsspørsmål. Fordi jeg vil vise at jeg tar de på alvor. Selv om jeg kan synes det er filleting de tar opp. 

Hva jeg tror familien forventer av meg når de snakker sånn? Det er jammen et godt spørsmål. Jeg tror ikke jeg har noe godt svar på det. Jeg synes bare følelsen av å ikke bidra er ubehagelig. Jeg kan bli redd jeg oppfattes som uinteressert hvis jeg selv ikke bidrar med noe. Og det er jammen vanskelig å bidra i en slik situasjon. Hvis jeg virkelig grubler kan jeg alltids komme på en gang jeg var dårlig i magen, men jeg har ikke språk for å fortelle om det. 

Du har helt rett i det siste du skriver! I min familie tar man ikke opp noe med mindre det er viktig eller konstruktivt, føler jeg. Når noen forteller om noe så er det fordi de er svært opptatt av det, det er et poeng med det eller det er for å bidra med noe til de andre. Forstår du hva jeg mener? Jeg ser dette selv og vet at familien min kanskje er litt ekstreme. Det er nå en ting. Men jeg tror ikke jeg er god på å være tilskuer til pjatt. For som du skriver, jeg tenker med en gang "hva vil de oppnå med å si dette? og hvordan kan jeg bidra til det?".

 

Anonymkode: 27fdf...f69

[AnonymBruker]

De fleste har da vel vært skikkelig syke en eller annen gang i løpet av livet? Er det da nødvendig å uffe og akke seg om man for eksempel har en skikkelig influensa hvor man har vondt og føler seg jævlig. Nei, ikke hele tiden i hvert fall.

Jeg ble irritert bare av å lese HI. Kan ikke fordra sånn overdreven syting. Jeg er ikke vant til det, men jeg er vant til å uttrykke det at jeg har vondt og er syk. Allikevel ligger jeg ikke og lager lyder selv om det er vondt.

Hvis jeg har vondt i hodet for eksempel så kan jeg si det, men sitter ikke og jamrer meg over det hele tiden. Da legger jeg meg nedpå eller tar smertestillende, alt ettersom.

Jeg tror det holder med normal oppfølging forresten. Spør med jevne mellomrom om han trenger noe og så får han nesten bare jamre seg resten av tiden. Man skal jammen være syk og ha ekstreme smerter for at det er forståelig. De gangene jeg har opplevd at folk ikke klarer å la være og lage lyd så har det vært nødvendig med sykehusbesøk.

Anonymkode: 2ec22...a46

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Influensa er sjelden, men mange hevder de har den når de er forkjølet. De med virkelig influensa vil som regel ha minst mulig kontakt med folk. Influensa for voksne er meget smertefullt og intenst, og andres impulser oppleves som det motsatte av godt. Det blir anslått at man rammes av influensa hvert 10. år, og det skjer ikke flere ganger i året eller flere år på råd. <

Anonymkode: 6ffcb...7c5

Føler noen skaper seg litt også. De er jo ikke mye syke når de er aktive mens de har denne influensaen. Med en gang de snufser, eller er litt varme, så er det influensa. De er aldri forskjølet da, KUN influensa. Sier vi at det ikke kan være influensa så klikker de. De har influensa på hjernen. Eller så er det småvondt i halsen, hodet hele tiden. Det er litt irriterende å høre det hele tiden. Kanskje gjøre noe med det da. Å knaske masse smertestillende når de ikke har smerter er også veldig farlig i lengden. Hun ene har i tider hatt skikkelige migreneanfall og det skjønner jeg er ille. Føler med henne der. Men, hun har nå spist paracet fra yngre dager for veldig små ting. Har også sagt at hun ikke har hatt migrene på lenge, men alikavel så skal hun knaske i seg masse tabletter. Begynner å lure på om hun er avhengig. Kan man bli avhengig av sånt? Stapper i seg masse vitamintabletter også, enda hun spiser bra og ikke mangler noe ellers. Jernnivå er normalt, men jern må hun ta. Jeg skjønner det bare ikke. 

Anonymkode: 9de9d...ff0

[Gjest supernova_87]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så bra!  

Det er sant, jeg er redd for å såre kjæresten min. Jeg tror det er fordi jeg er så redd for å oppleve selv at andre ikke tar på alvor mine problemer. Det er en så vond følelse å ikke bli møtt. Så jeg er veldig var på det. Tålmodigheten min kan strekkes langt, selv når noe irriterer meg, fordi jeg tenker at de har sitt og jeg har mitt. Har de behov for å snakke om det, så får jeg vel være lytter øre, nikke anerkjennende og stille oppfølgningsspørsmål. Fordi jeg vil vise at jeg tar de på alvor. Selv om jeg kan synes det er filleting de tar opp. 

Hva jeg tror familien forventer av meg når de snakker sånn? Det er jammen et godt spørsmål. Jeg tror ikke jeg har noe godt svar på det. Jeg synes bare følelsen av å ikke bidra er ubehagelig. Jeg kan bli redd jeg oppfattes som uinteressert hvis jeg selv ikke bidrar med noe. Og det er jammen vanskelig å bidra i en slik situasjon. Hvis jeg virkelig grubler kan jeg alltids komme på en gang jeg var dårlig i magen, men jeg har ikke språk for å fortelle om det. 

Du har helt rett i det siste du skriver! I min familie tar man ikke opp noe med mindre det er viktig eller konstruktivt, føler jeg. Når noen forteller om noe så er det fordi de er svært opptatt av det, det er et poeng med det eller det er for å bidra med noe til de andre. Forstår du hva jeg mener? Jeg ser dette selv og vet at familien min kanskje er litt ekstreme. Det er nå en ting. Men jeg tror ikke jeg er god på å være tilskuer til pjatt. For som du skriver, jeg tenker med en gang "hva vil de oppnå med å si dette? og hvordan kan jeg bidra til det?".

 

Anonymkode: 27fdf...f69

Hvis vi går videre på teorien min om at dette er en form for metakommunikasjon der det de snakker om egentlig ikke er viktig, men det bare er viktig å si noe, for å vise fellesskap, og si på en måte "hei her er jeg", så kommer kanskje irritasjonen din av at du leter etter en større mening, heller enn at kjæresten din og familien hans prøver å få fellesskap med deg? Du hadde kanskje likt å være helt stille i sofaen, at det å være sammen var nok, og så føler du at han kommer med problemer, mens inni ham handler det ikke om å komme med problemer men heller å si "nå er vi sammen her i sofaen". Det er dine "imaginære" krav om å "bidra" som gjør deg utålmodig og lei?

Hva tror du ville skje hvis du begynte å behandle tingene de sa som filleting? Der du sa "haha, ånei, har du spist for mye", eller bare en umiddelbar "pjattete" respons, som ikke avviste, men heller ikke tok spesielt ALVORLIG det de sa? Ville du være villig til å teste det ut?

Det der med å ikke like pjatt, i det jeg anerkjente verdien av metakommunikasjonen, for jeg er jo glad jeg ikke er alene i verden, og jeg var veldig ensom, så jeg ville gjerne føle mer fellesskap med andre, da ble det mye lettere å akseptere det jeg så på som meningsløst pjatt, fordi jeg også innså at det hadde en nyttig og verdifull funksjon. Ikke at snakk om dårlige blåskjell er nyttig og verdifullt, men det at man deler og erfarer verden på samme tid på samme sted er verdifullt. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler noen skaper seg litt også. De er jo ikke mye syke når de er aktive mens de har denne influensaen. Med en gang de snufser, eller er litt varme, så er det influensa. De er aldri forskjølet da, KUN influensa. Sier vi at det ikke kan være influensa så klikker de. De har influensa på hjernen. Eller så er det småvondt i halsen, hodet hele tiden. Det er litt irriterende å høre det hele tiden. Kanskje gjøre noe med det da. Å knaske masse smertestillende når de ikke har smerter er også veldig farlig i lengden. Hun ene har i tider hatt skikkelige migreneanfall og det skjønner jeg er ille. Føler med henne der. Men, hun har nå spist paracet fra yngre dager for veldig små ting. Har også sagt at hun ikke har hatt migrene på lenge, men alikavel så skal hun knaske i seg masse tabletter. Begynner å lure på om hun er avhengig. Kan man bli avhengig av sånt? Stapper i seg masse vitamintabletter også, enda hun spiser bra og ikke mangler noe ellers. Jernnivå er normalt, men jern må hun ta. Jeg skjønner det bare ikke. 

Anonymkode: 9de9d...ff0

Ved influensa har men utrolig vondt i hele kroppen. Både ledd og muskler verker intenst. Man veksler mellom å sove og å vri seg. De færreste influensasyke er i stand til å be om eller å orke å ta imot smertestillende. Nettopp derfor bør eldre og kronisk syke vernes. Influensa er utrolig brutalt, og man ønsker seg tilbake til tett nese, sår hals og lett feber.

Anonymkode: 6ffcb...7c5

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ved influensa har men utrolig vondt i hele kroppen. Både ledd og muskler verker intenst. Man veksler mellom å sove og å vri seg. De færreste influensasyke er i stand til å be om eller å orke å ta imot smertestillende. Nettopp derfor bør eldre og kronisk syke vernes. Influensa er utrolig brutalt, og man ønsker seg tilbake til tett nese, sår hals og lett feber.

Anonymkode: 6ffcb...7c5

Ja jeg vet at influensa er ille og at man blir skikkelig syk og alt det der. Men det er ikke alltid influensa de har, ikke engang hard forskjølelse, men liker bare å ha noe. De står oppreist og både spiser og går turer. Det er mer et behov for å ha noe å snakke om, og sykdommer er visst veldig greit å forholde seg til. Og at de putter i seg smertestillende hver eneste dag. Altså 365 dager i året. Hvem har infuensa så lenge? 

Anonymkode: 9de9d...ff0

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg vet at influensa er ille og at man blir skikkelig syk og alt det der. Men det er ikke alltid influensa de har, ikke engang hard forskjølelse, men liker bare å ha noe. De står oppreist og både spiser og går turer. Det er mer et behov for å ha noe å snakke om, og sykdommer er visst veldig greit å forholde seg til. Og at de putter i seg smertestillende hver eneste dag. Altså 365 dager i året. Hvem har infuensa så lenge? 

Anonymkode: 9de9d...ff0

Det er jo det jeg sier igrunn. Mange påberoper seg ting de ikke har.

Anonymkode: 6ffcb...7c5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo det jeg sier igrunn. Mange påberoper seg ting de ikke har.

Anonymkode: 6ffcb...7c5

Ok, jeg misforstod litt 😊 Ja, det er kanskje stort å være litt "syk" for noen. 

Anonymkode: 9de9d...ff0

[AnonymBruker]

Kanskje du skal forsøke å spørre om det går bra etter hvert eneste sukk og stønn? Kanskje han blir irritert og slutter?

Anonymkode: c9233...11f

[AnonymBruker]

Oi! Forstår godt hva du mener. Det er greit å si at man har vondt, og spørre om noe om man trenger noe, men det hjelper jo ikke å stønne konstant. Er helt enig i det. 

Da jeg hadde spysyken sist, så sa jeg bare til foreldrene mine at jeg hadde kastet opp. La meg i senga og ble værende i flere timer i et mørkt rom. Var oppe for å spy, og for å gi beskjed hvordan det gikk, og ellers kom mamma opp på rommet et par ganger for å spørre hvordan det gikk, fikk litt Pepsi Max i et glass. Jeg var så dårlig at jeg ikke orket å ligge på mobilen, og hver minste bevegelse gjorde meg kvalm. Og jeg som elsket Pepsi Max, drakk nesten ingenting...

Jeg klagde ikke. Lå helt alene i senga. Er man skikkelig dårlig, så orker man ikke å klage. Man har nok med å ligge for å slappe av. 

Anonymkode: adb78...451

[heipådegsann]

Jeg er av typen som stønner og akker meg noe helt ekstremt når jeg er dårlig selv. Men jeg gjør det da ikke når jeg er i samme rom som/kan høres av andre.

Jeg smiler til samboeren min og sier det går bra, og takker for omsorgen jeg får av han. Og har jeg det skikkelig ille legger jeg meg på soverommet og griner og klager litt for meg selv hvor ingen kan høre meg. Har aldri følt på noe ønske om at han skal se hvor stakkarslig jeg kan oppføre meg når jeg er dårlig 😂

Så jeg tenker egentlig litt sånn at den typen klaging forran andre er for oppmerksomhetens skyld. Men samtidig har du jo rett i at alle er forskjellige og at det ikke trenger å være like naturlig for andre å trekke seg unna som det er for meg.

Jeg tåler forsåvidt heller ikke så mye sutring selv. Min samboer har for eksempel vært deprimert i mange år, og jeg setter pris på at han deler mye med meg. Men jeg måtte faktisk si ifra for noen år siden om at jeg ikke er noen psykolog eller pleieren hans. Han må gjerne dele en del med meg, men han må luke ut det som er viktig. Fordi jeg kan ikke gå rundt å synes synd på han døgnet rundt, det ødelegger rett og slett forholdet vårt.

Jeg føler meg også veldig kald når jeg skriver dette, men jeg er ikke det. Han er blandt de personene jeg bryr meg mest om i verden, og jeg skulle gitt mye for å få han frisk igjen. Men jeg tror verken det er godt for han, meg eller barnet vårt at det blir fokusert for mye på det negative i hverdagen. Jeg bidrar heller med litt normalitet, og jeg tror ikke helt på at å grave seg ned i dystre tanker er det som hjelper heller. Vi snakker jo om det negative sammen innimellom, og han vet han alltid kan komme til  meg hvis det skjer noe ekstra, men i hverdagen har han en psykiater som er mye bedre egnet enn meg til å lytte til alle de depressive tankene.

Har han fysisk vondt er jeg også meget rask til å sende han til legen. Han er en sånn en som trenger et spark bak for å oppsøke lege/tannlege, og det synes jeg er helt greit. Men har han et hull han stadig klager på og som jeg allerede har bedt han dra til tannlegen med kan jeg være veldig skarp hvis han bare fortsetter å klage. Da kan jeg si ting som "da tar du opp telefonen din å ringer tannlegen nå" eller "det kan ikke være så ille siden det er x antall måneder siden jeg ba deg ringe tannlegen første gang". Jeg høres sikkert fæl ut, men han bruker alltid å takke meg for at jeg var så streng etter han har fått det fikset. Er jo mye mer effektivt å dra til legen og kvitte seg med problemet med en gang, enn at jeg skal sitte der og føle med han. Misforstå meg rett, jeg varter han også opp til en viss grad. Og har han faktisk influensa eller noe i den duren, for eksempel omgangssyke, så tar jeg alt som har med hus og barn å gjøre til han er frisk, lager middag, kjøper cola og kjeks og kommer med kalde kluter. Men jeg merker jo stor forskjell på om han er helt nede for telling eller om han bare er litt småsyk.

Endret 19. desember 2018 av heipådegsann