Kan jeg noen gang få det bra?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ganske fortapt og føler for å skrive litt om det her.
Jeg har depresjon og har oppturer og nedturer om hverandre kan du si.
Nå som julen er rett rundt hjørnet, så føler jeg meg ekstra sårbar og ekstra sveket.
Tror det henger sammen med hele historien min egentlig. Jeg lurer på om jeg noen gang kan få det bra?

Jeg skal prøve å holde dette kort.

Jeg er i starten av tjue-åra, bor med kjæresten min som er veldig snill, og hunden min og katten hans.
Jeg flyttet hjemmefra i en alder av 16 pga problemer hjemme med faren min og det at jeg itillegg fikk meg en kjæreste da (ikke nåværende kjæreste).
Jeg bor et par timer unna foreldrene mine, og jeg har bodd her i ca 5,5 år. Så med andre ord, jeg har ingen familie eller slekt rundt meg, men det har jeg faktisk taklet ganske bra.

I barndommen min var barnevernet innblandet en god del. Moren min var alkoholiker, så faren min tok vare på meg isteden. Hun flyttet ut da jeg var ca 10 år.
Jeg så på alkohol som min fiende da, men har etterhvert begynt å innse at ikke alle misbruker alkohol, slik som jeg trodde.
Det var ikke bare fyll som var tilstede i barndommen min, men min mor hadde også noen farlige venner og det ble mye slåssing.
I barnevernspapirene mine står det at det var torpedoer, brannstiftelse, skyting, hærverk osv.

Jeg ble også mobbet i ca 10 år, minus et halvt år hvor jeg gikk på skole et annet sted der jeg fikk meg gode venner, noe barnevernet så på som at jeg ikke trivdes. Det står mye usant i de papirene.
Etter alt som skjedde i barndommen min fikk jeg i tillegg angst, depresjon og dissosiativ lidelse. Jeg har fortrengt en god del og den dissosiative lidelsen startet da jeg gikk på barneskolen.
Jeg dissosierte meg selv hver dag, dag inn og dag ut, for mobbingen ble altfor ille for meg. Jeg ble ikke bare mobbet fordi jeg var stille og pga klærne mine, men jeg ble også slått i ryggen nesten hver dag og læreren ville ikke hjelpe meg engang, men heller bare kjefte på meg.
Jeg hang med "venner" som stjal fra meg og faren min hver gang de var hjemme hos meg.
Dette var også venner som kjøpte seg andre venner. Hun ene gjorde ihvertfall det. Hun kjøpte smykker og mat til de andre jentene i klassen for at de skulle like henne, og på bursdagen min hadde hun kjøpt meg en penn...

På ungdomsskolen ble ting altfor ille. Jeg begynte å skulke 9. klasse og prøvde å ta mitt eget liv. Jeg hadde nettopp mistet et familiemedlem da også som jeg nettopp hadde fått kontakt med igjen.
Min eneste venninne hadde flyttet, så jeg ble helt alene.

På vgs gikk det bedre. Der fikk jeg meg venner, men da begynte jeg å få problemer hjemme. Pappa begynte å drikke, barnevernet fikk vite det og de planla å sende meg i fosterhjem. Jeg fikk meg kjæreste og fikk heller overtalt barnevernet til å la meg flytte til kjæresten.
Jeg flyttet, startet på en slags alternativ skole og ble mobbet der også.

Jeg hadde ytterst få venner, men tiden gikk og jeg ble venner med vennene til typen min. Det ble en del festing og en del alkohol, men jeg følte meg for første gang ekte. Som at de faktisk likte meg og jeg kunne være meg selv med de.
Etter en stund ble det slutt mellom oss og vi måtte begge flytte. Jeg fikk meg en ny kjæreste, men det var et stykke unna vennene mine, itillegg til at de ikke er den type folk som faktisk drar ut (eller langt) for fest.

Jeg så mindre til mine egne venner, men så mer til min nye kjæreste sine venner. Jeg prøvde å bli kjent med de, men til ingen nytte. De er ikke lik meg og de virker heller ikke så interessert i å bli kjent med meg.
Så jeg prøvde heller å bli med på en venneapp, men pga angsten min ble det altfor mye å holde styr på. Nå nylig har min aller beste venninne gjennom gud vet hvor mange år dolket meg i ryggen x antall ganger, så jeg måtte bare kvitte meg med henne for det gikk så utover psyken min. Ikke blir jeg invitert til fester lenger heller.
I tillegg holdt moren min på å dø i år og det var ingen som brydde seg da jeg sa det. Vennen til typen min begynte å skifte tema til en han kjenner som mista mora si....

Foreldrene mine er også ganske gamle, så de har ikke så lenge igjen. Moren min har jeg ikke fått båndet noe ordentlig med pga alkoholproblemet hennes, som hun ikke har lengre. Jeg ser på henne mer som en venninne.
Og faren min har jeg fått hørt så mye dritt om i det siste. Han betaler ikke for seg, han drev bokstavelig talt med dyremishandling før jeg ble født og han prøver bare å lure seg unna alle problemene sine. I tillegg er han pillemisbruker pga alle sykdommene sine.

Etter alt det jeg har funnet ut av og tenkt på i løpet av det siste året, så får jeg ingen mestringsfølelse av det. Jeg føler at alt jobber iherdig imot meg hele tiden og jeg orker snart ikke mer.
For å være helt ærlig så er det eneste jeg ønsker meg en god venn. Noen som er ekte. For jeg har blitt utsatt for så mye urett og så mange falske personer iløpet av disse årene, jeg føler at jeg fortjener noe ekte.

Depresjonen min plager meg også. Det føles nesten ikke ut som depresjon engang. Jeg får dårlige perioder hvor jeg er kjempelangt nede og gode perioder hvor jeg er kjempelangt oppe.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg hadde bursdag tidligere denne måneden og jeg fikk nesten ikke en eneste gratulasjon. Ingen av vennene mine sa det til meg.
Jeg har tidligere trodd at det har vært depresjon og angst som har fått meg til å se så ned på meg selv, men dette året tok virkelig kaka. Nå vet jeg at det jeg tenkte ikke var feil.

Jeg ble utsatt for seksuelt overgrep for ca 2,5 år siden da jeg var på tur med min eks og det eneste jeg fikk var at det var min skyld. Bestevenninnen min brydde seg ikke engang.
Skjønner dere hva jeg mener? Det er bare dritt hele veien og med min feite livshistorie (som jeg tror ellers ville blitt interessant) så er det heller ingen vei jeg kommer med den. Den bare hjemsøker meg og jeg føler skam hele tiden...

Beklager hvis dette virker som et syteinnlegg, men jeg vil veldig gjerne høre noen oppløftende ord. Har noen gått igjennom noe så fælt og blitt sterkere av det? Noen solskinnshistorier? Psykologen min kaller meg løvetannbarn, men jeg føler ikke det er sant i det hele tatt. Skulle heller ønske ingenting av dette hadde skjedd.
Jeg begynner å slite med alle disse problemene nå, så jeg vil ikke akkurat kalle meg en kjemper.

Anonymkode: a6083...2b5

[AnonymBruker]

Selvfølgelig så er det fremtid og håp, selv om man har hatt det vondt og tøft i starten av livet. Jeg har selv hatt en ulykkelig ungdom med angst, mobbing,ensomhet og selvmordstanker. Slet veldig med depresjoner og ønsket å dø. Men så kom jeg inni et bedre miljø hvor jeg har fått venner i godt voksen alder. Idag så holder jeg til i et godt kristent miljø hvor jeg trives og føler meg hjemme. Man må bare finne et sted hvor man trives. Du er ung og har mange muligheter og du framtiden foran deg. Så ikke gi opp selv om du har det tøft nå, for det går over. Finn noe meningsfullt å gjøre feks gjennom frivillig arbeid for da vil du møte mange fine mennesker. Og få noen nye venner. Ikke la noen negative tanker styre deg. Ha det rette fokuset på livet for da får du det mye så bedre.  Med hilsen fra en som også har opplevd mye vondt

Anonymkode: 1d550...9b5

[AnonymBruker]

Trist å lese alt du har vært igjennom. Jeg har også vært igjennom ganske mye og sliter i dag. Ser heller ikke mening med noe. Vet ikke åssen jeg skal komme meg videre i livet. Står skikkelig fast og jeg klarer ikke dette alene. Mister alt og er redd for framtiden. Sliter også med å finne ekte venner osv. Har ikke engang kjæreste. Mister snart hunden min også. Hvordan kan det bli bedre, når man hele tiden prøver og det ikke skjer noe? Når ingen vil ha deg i livet sitt eller bryr seg? 

Anonymkode: d16bc...c1d