Psykisk syke drar også ned andre.

[SoWhat?]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg du bør ta en real pause fra KG og heller tømme deg til noen som kan hjelpe deg. Her inne får du svar fra alle ståsteder og du trenger strengt tatt bare svar fra ditt ståsted. Om det ikke gjør deg godt å være på KG så skal du ikke være her. Vent til du er klar.

Anonymkode: d291b...a2a

Hvor sto det at hun ikke har godt av å være her?

[AnonymBruker]

10 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hvor sto det at hun ikke har godt av å være her?

Jeg skrev det, og jeg har snakket med jenta før. Jeg skrev det basert på erfaring med brukeren. Ei flott og gode jente som bruker mye tid på ting hun ikke bør bruke tid på.

Anonymkode: d291b...a2a

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev det, og jeg har snakket med jenta før. Jeg skrev det basert på erfaring med brukeren. Ei flott og gode jente som bruker mye tid på ting hun ikke bør bruke tid på.

Anonymkode: d291b...a2a

Ok. Da så. Ja, tviler ikke på det.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det en belastning. En av de nærmeste er syke. Ikke gjør deg til idiot...

Anonymkode: d291b...a2a

Bare lurte siden du mente at det aldri skulle være en belastning for pårørende.......

Anonymkode: 109fe...521

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vis man tenker at pårørende til psykisk syke blir dratt ned, tenk da hvordan den som er psykisk syk har det. Eller fysisk syk for den del. 

Anonymkode: 109fe...521

Jeg har forsøkt begge deler. Jeg har vært deprimert og hatt lammende angst, og jeg har vært nær pårørende til en psykisk syk. Jeg vil ikke bagatellisere å være psyk selv (helt jævlig mens det står på), men må si at det å være pårørende har vært (er) helt ødeleggende. Å føle at man er ansvarlig for å holde et annet menneske i live. Å være søppelbøtte for andres frustrasjon og problemer uten "rett" til å si stopp og at nå klarer jeg ikke mer. Å ligge våken natt etter natt full av bekymring for fremtiden både til den psyke og alle andre i nær omkrets. Å bare skulle gi og gi (i åresvis), aldri kreve noe tilbake og i veldig liten grad kunne påvirke hva slags hjelp den psyke vil ta imot. Som psyk selv hadde jeg i hvert fall makten til å ta imot hjelp, begynne på medisiner, holde meg i aktivitet, få i meg næring etc. Som pårørende kan jeg bare gi råd (som stort sett aldri er velkomne), og håpe at vedkommende tar fornuftige valg på et tidspunkt. 

Nei, den psyke velger ikke å være psyk, men det betyr ikke at det ikke er en ekstremt vanskelig situasjon for alle andre i nærheten også. 

Anonymkode: 6d8df...8c8

[AnonymBruker]

Det samme gjelder for pårørende til fysisk syke. Det er tøft når noen blir syk, uansett hva slags sykdom det er. 

Anonymkode: f10d3...be0

[AnonymBruker]

Er ikke uten grunn at det finnes pårørendegrupper til folk med psykisk sykdom, på samme måte som til folk med fysisk sykdom. Da jeg ble syk som tenåring så ble foreldrene mine med i pårørendegruppe og de fikk mye hjelp og støtte der.

Anonymkode: 19518...4b1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare lurte siden du mente at det aldri skulle være en belastning for pårørende.......

Anonymkode: 109fe...521

Nei. Pårørende skal ikke bære belastningen. 

Anonymkode: d291b...a2a

[AnonymBruker]

Jeg er definitivt en ekstremt stor belastning og jeg drar definitivt mine nærmeste langt ned. Jeg holder på å drive min egen mor til galskap. De sier at hele rommet blir negativt med en gang jeg går inn i det, som om jeg har en depressiv og negativ aura som følger meg over alt. Og jeg er absolutt veldig negativ. Bare snakker negativt uten å tenke meg om. Klarer ikke å endre meg. Alt jeg kan gjøre mens jeg er syk er å holde mest mulig avstand fra dem og fokusere på å bli bedre.

Anonymkode: b0212...630

[AnonymBruker]

11 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg blir så utrolig provosert av fordommer mot psykisk sykdom. Å være syk er aldri av eget ønske, ei heller er det valgfritt. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det er ikke bare å tenke positivt. 

 

Enig. Men som psykisk syk så kan man faktisk velge å ikke dra ned andre. Iform av å hold seg til behandler. Du må ikke snakke om problemene dine 24/7 til alle du møter. Det er ingen som krever at man skjerper seg og leker glad og lykkelig. Man må da gå for seg selv for å ikke ødelegge dagen til andre.  

Anonymkode: 70aa0...6eb

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det stemmer. Men du trenger fremdeles en familie som behandler deg som familie. Du tar din del og så bør helsevesenet ta sin del.

 

Det handler ikke om å drite i noen. Det er vanskelig for pårørende å ikke bli involvert. Det som er viktig er at enhver kjenner sin rolle. Det betyr at behandlere stepper inn og pårørende backer ut(ang sykdom). Jeg har vært utrolig syk selv. I en palliativ situasjon så er det klare grenser for hva en pårørende gjør og hva en sykepleier gjør. De grensene finnes ikke i psykisk sykdom og de grensene bør vi definere.

Anonymkode: d291b...a2a

Det har jeg. Jeg har en veldig god familie som bryr seg og er glad i meg, og jeg i dem. Jeg føler meg veldig heldig❤️

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser det, folk som var friske i utgangspunktet blir selv psykisk syke når alle barna deres begynner å slite, faller ut av skolen, studiene, jobben og bare hater seg selv. De vil ikke lenger ha gaver, setter ikke pris på å bli spurt ut eller få noe, setter ikke pris på samvær med deg. De vil liksom vare dø. Eneste som kommer ut av kjeften deres er noe negativt. 

Anonymkode: c7dc3...b2e

Eh altså, viss alle barna dine sliter psykisk så kanskje du burde tenke litt på hvorfor, kan det ha noe med deres arv å gjøre, deres oppvekst? Har du vært en god forelder for barna dine? Sannsynligvis ikke.

Anonymkode: 231ac...fad

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Men som psykisk syk så kan man faktisk velge å ikke dra ned andre. Iform av å hold seg til behandler. Du må ikke snakke om problemene dine 24/7 til alle du møter. Det er ingen som krever at man skjerper seg og leker glad og lykkelig. Man må da gå for seg selv for å ikke ødelegge dagen til andre.  

Anonymkode: 70aa0...6eb

Det var nettopp det som dro ned min familie, at jeg ikke snakket med dem og holdt meg for meg selv. 

Anonymkode: f10d3...be0

[AnonymBruker]

Vi har psykisk psyke i familien som vi ikke klarer å omgås med. Når vi er sammen, suger de til seg all oppmerksomhet og snakker om hvor vondt de har det. Barna, min mann og jeg klarer bare ikke å høre mer på dette og har distansert oss.

De som sliter psykisk sliter også ut familien sin og fører til at folk tar avstand fra dem.

Anonymkode: c69f8...129

[Becka]

De som kan bli dratt med ned, er de som står svært tett på den syke. ( Samboer, ektefelle o.l ). Nettopp derfor er det så viktig og ikke "lemme alt" på en person. Og at også den pårørende har noen å snakke med. Det tilbys også hjelp for pårørende. Jeg har vært på begge sider. Så derfor kan jeg se begge sider av en slik sak. Og jo eldre jeg er blitt, så ser jeg mer nå, hvem som er tøff/sterk nok til å takle mine dårlige tider. 

Da jeg var støtten, så kan jeg i allefall si med sikkerhet, at å være en støtte til en som ikke snakker, er tøffere enn en som snakker. Så jeg håper aldri du som psykisk syk tror at du beskytter dine kjære med å holde kjeft. Det var mye lettere å være til hjelp med som åpnet seg opp til meg. 

 

[Becka]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har psykisk psyke i familien som vi ikke klarer å omgås med. Når vi er sammen, suger de til seg all oppmerksomhet og snakker om hvor vondt de har det. Barna, min mann og jeg klarer bare ikke å høre mer på dette og har distansert oss.

De som sliter psykisk sliter også ut familien sin og fører til at folk tar avstand fra dem.

Anonymkode: c69f8...129

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har kjent meg igjen i å være psykisk syk på den måten? Og sitte å "syte" og snakke om hvor forferdelig man har det i større eller også mindre sammenkomster føler jeg ikke er typisk for en deprimert person. Finnes vel unntak, men.. Man må skille depresjon og pessimisme. At en deprimert person selvfølgelig har masse pessimisme er jo en selvfølge, men det er så mye mer en som så, og en deprimert føler ofte på skam. Så dette er litt undrende for meg. De fleste deprimerte har nok innerst inne en trang til å snakke med noen. Men ikke på den måten. 

Men å trekke seg bort.... Vel, er det ikke bedre å si i fra, på en skånsom måte? Dere er jo faktisk familie! Og det gjelder om de faktisk er deprimerte eller bare pessimistiske. Syntes det er en uhyggelig tanke slik du skriver om at de som sliter psykisk sliter ut sin familie! Jeg vil alltid stille opp for min familie uansett! UANSETT hvilken sykdom de skulle ha eller få. Psykisk er like smertefullt, om ikke mye mer, enn annen sykdom. Utrolig fæl ting å skrive. Jeg håper min egen familie tenker det sammen, og det tror jeg, heldigvis! 

[AnonymBruker]

18 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg mente overhodet ikke å legge skylden verken på familie, venner, lege eller andre. Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Mente heller ikke å gi andre dårlig samvittighet i det heletatt. Beklager om innlegget mitt ble oppfattet slik😞 Var ikke min intensjon. Sletter gjerne innlegget om det ble oppfattet slik. Gjør det gjerne du også❤️

Klem til deg! Glad for å høre at du ble friskmeldt❤️

Det var mye offer-mentalitet og passiv-aggresjon i ditt forrige innlegg, les det på nytt  med nye øyne, så vil du sikkert se det selv. Ang psykisk syke, de fleste jeg har møtt er normale folk med en psykdom, men noen, særlig dem med depresjoner kan være vanskelig å forholde seg til, siden de tolker det meste negativt, man blir på en måte dratt inn i deres depressive verden. Samme hvis man har en alvorlig personlighetsforstyrrelse, da kan det fort bli slitsomt siden det blir så utrolig mye drama. Det er rett og slett lurt at man bruker psykologen til alt dybdeprat om sin egen sykdom ellers kan det fort tynnes i rekkene når det kommer til venner og familie.For det er tungt å bli brukt som en slags psykolog når man ikke er det. Ps, mine erfaringer ang psykisk syke, er mine erfaringer, det er altså ikke en fasit på hvordan mennesker med depresjon og alvorlige personlighetsforstyrrelser er, alle er individer med sin unike personlighet.

Anonymkode: c1476...893

[Perelandra]

Tekst i sitatboks er endret i tråd med brukers egen redigering av tekst 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

Nå har jeg et barn, som har slitt veldig psykisk, vært svært deprimert, angst og suicidal. Og det jeg er så utrolig glad for, et at barnet fortalte meg alt, hver eneste mørke tanke, og når det var verst. Om det så var kl. 3 på natta. Vet ikke hvor mange netter vi satt oppe sammen, så på komedier, spilte kort, og bare prøvde å få vekk alle mørke tanker. Og selvfølgelig var dette veldig tøft. Men jeg ville jo mye heller at hun sa fra kl. 3 på natten, om at nå er alt svart. Istedenfor at jeg fant barnet død neste morgen.

Og nå er ting mye bedre, det er ikke 100%. Men uansett mye bedre. Og jeg kommer alltid til å være der for barna mine. Jeg hadde jo syntes at det var mye verre, hvis de stengte meg ute da de slet, at de ikke ønsket å være til belastning. Så måtte jeg sitte å bekymre meg for de, og ikke vite hvor fælt de hadde det, ikke vite om de ønsket å ta livet av seg.

Anonymkode: 89576...e81

[AnonymBruker]

Jeg har aldri noensinne klagd til min familie om hvordan jeg har det og hva som rører seg inni meg. Jeg har generalisert angstlidelse, men håndterer det på egenhånd. Ikke noe jeg belemrer familien med. Faren min vet om det, jeg skrev et brev til han en gang og fortalte hva som feilte meg, men det er det hele. Ingen andre vet noe, av søsken og foreldre.

Min eks-mann visste det også, men det var også sånn at jeg bare fortalte det EN gang, og så snakket vi aldri mer om det siden. Heller ikke han sutret eller klagde jeg til om hva som rørte seg inni meg og følelsene mine.

Så nei, jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i at min psykiske sykdom drar ned noen som helst. Det har jeg vært svært nøye på å aldri plage noen med. Sønnen min vet det ikke, og han har aldri hatt noen grunn til å mistenke noe heller, for jeg er "normal" sammen med han eller rundt han. Tankene mine plager meg om natten når jeg er alene, eller når jeg snakker med legen. Hvilket er en eller to ganger i året.

Anonymkode: f07e6...715