Psykisk syke drar også ned andre.

[AnonymBruker]

Jeg ser det, folk som var friske i utgangspunktet blir selv psykisk syke når alle barna deres begynner å slite, faller ut av skolen, studiene, jobben og bare hater seg selv. De vil ikke lenger ha gaver, setter ikke pris på å bli spurt ut eller få noe, setter ikke pris på samvær med deg. De vil liksom vare dø. Eneste som kommer ut av kjeften deres er noe negativt. 

Anonymkode: c7dc3...b2e

[Slowdive]

Jeg skal rette opp påstanden din for deg: "Noen psykisk syke drar også ned andre".

[AnonymBruker]

Så jeg som møtte veggen og ble psykisk syk, hva mener du jeg bør gjøre? ta fullstendig avstand fra familie og venner? 
Jeg er fullstendig klar over at det er tungt for foreldrene mine at jeg sliter, men jeg klarer ikke skjønne hva du mener jeg skal gjøre da? 
Eller er du en av de som mener jeg bare skal ta meg sammen å bli frisk? 

Anonymkode: 25b5c...9c6

[SoWhat?]

Siste setningen din tyder på at du klandrer dem. Det er ikke sånn at de velger å bli syke, og det er ingen som vil være det.

Men ja, det påvirker de rundt, klart det. Som når noen blir fysisk syke. 

Noen psykisk syke drar andre ned, det er sant. Det kan være veldig tungt og belastende å være nære og pårørende til mennesker med visse psykiske lidelser. En må lære seg å skru av, og en kan finne pårørende i samme situasjon å snakke med. Men det er ikke riktig å klandre syke mennesker altså. Om det er psykisk eller fysisk. 

[AnonymBruker]

Stemmer det. Er jo en grunn til at det går i arv, og familier også. Ingen klarer å ta seg sammen, eller sette andre først. Så det blir en evig suppe av egoisme, problemer uten løsninger, og mine følelser.

Anonymkode: e0988...d20

[AnonymBruker]

Har skrevet noe om dette i en annen tråd. Jeg må dessverre ta avstand fra slikt. Ellers drar det meg med ned.

Anonymkode: dec37...b65

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Slowdive skrev:

Jeg skal rette opp påstanden din for deg: "Noen psykisk syke drar også ned andre".

Denne stemmer om pårørende og venner klarer å ta nødvendig avstand. Man skal ikke klandre den psyke, men det er utrolig belastende å håndtere en psyk.

Anonymkode: d291b...a2a

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg blir så utrolig provosert av fordommer mot psykisk sykdom. Å være syk er aldri av eget ønske, ei heller er det valgfritt. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det er ikke bare å tenke positivt. 

 

Endret 16. desember 2018 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg har lest alle svarene. Ser at dere mener jeg dømmer psyke, men jeg er det selv. Men jeg ser at mamm også er i ferd med å bli det pga hennes barn sliter. Føler seg misslykket som mor osv. Sier "ingen av barna mine skal til graven først". Men jeg vet ikke? Er redd jeg tar livet av henne sakte men sikkert pga ting jeg lnsker i livet. 

Anonymkode: c7dc3...b2e

[AnonymBruker]

På 16.12.2018 den 1.53, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg blir så utrolig provosert av fordommer mot psykisk sykdom. Å være syk er aldri av eget ønske, ei heller er det valgfritt. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det er ikke bare å tenke positivt. 

Her bruker du retorikk for å legge skyld og dårlig samvittighet på andre. Det finnes ikke greit.

Jeg ble selv alvorlig psykisk syk. Så alvorlig at lege måtte ringe mine foreldre angående barnet mitt. Jeg så det ikke selv. Jeg er så utrolig glad jeg fikk legehjelp i stedet for at venner og familie skulle leke behandlere. Jeg har en våken lege som fikk stoppet det hele før det ble alvorlig. Jeg ble alvorlig syk og ble friskmeldt i løpet av 2 år. Det jeg lærte av den ekstremt beinharde perioden er at man ikke bør gjøre seg til offer men rett og slett håndtere de utfordringene man har. Du kan ikke skylde på venner, familie, lege osv. Du må ta saken i egne hender. Akkurat som ved kreft, amputasjon eller MS. Det er faktisk du selv som står med makten. 

Anonymkode: d291b...a2a

Siteringen er endret. Perelandra, mod. 

Endret 17. desember 2018 av Perelandra

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Her bruker du retorikk for å legge skyld og dårlig samvittighet på andre. Det finnes ikke greit.

Jeg ble selv alvorlig psykisk syk. Så alvorlig at lege måtte ringe mine foreldre angående barnet mitt. Jeg så det ikke selv. Jeg er så utrolig glad jeg fikk legehjelp i stedet for at venner og familie skulle leke behandlere. Jeg har en våken lege som fikk stoppet det hele før det ble alvorlig. Jeg ble alvorlig syk og ble friskmeldt i løpet av 2 år. Det jeg lærte av den ekstremt beinharde perioden er at man ikke bør gjøre seg til offer men rett og slett håndtere de utfordringene man har. Du kan ikke skylde på venner, familie, lege osv. Du må ta saken i egne hender. Akkurat som ved kreft, amputasjon eller MS. Det er faktisk du selv som står med makten. 

Anonymkode: d291b...a2a

Jeg mente overhodet ikke å legge skylden verken på familie, venner, lege eller andre. Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Mente heller ikke å gi andre dårlig samvittighet i det heletatt. Beklager om innlegget mitt ble oppfattet slik😞 Var ikke min intensjon. Sletter gjerne innlegget om det ble oppfattet slik. Gjør det gjerne du også❤️

Klem til deg! Glad for å høre at du ble friskmeldt❤️

[AnonymBruker]

På 16.12.2018 den 1.53, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg blir så utrolig provosert av fordommer mot psykisk sykdom. Å være syk er aldri av eget ønske, ei heller er det valgfritt. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det er ikke bare å tenke positivt. 

Enig med deg. Når man virkelig er syk, så er det fanken ikke enkelt. Ingen er frivillig syke over lengre tid i utgangspunktet, og vertfall ikke i den grad du skisserer her. Stå på og vær stolt av deg selv!

Anonymkode: d1429...91b

Siteringen er endret. Perelandra, mod. 

Endret 17. desember 2018 av Perelandra

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg mente overhodet ikke å legge skylden verken på familie, venner, lege eller andre. Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Mente heller ikke å gi andre dårlig samvittighet i det heletatt. Beklager om innlegget mitt ble oppfattet slik😞 Var ikke min intensjon. Sletter gjerne innlegget om det ble oppfattet slik. Gjør det gjerne du også❤️

Klem til deg! Glad for å høre at du ble friskmeldt❤️

Nei men faen altså. Her er du igjen. Du som skulle tolke tannverk-dama igår(jeg er AB som måtte kommentere det) 
Du trenger ikke å beklage deg her. Jeg var bare uenig. Så nicket ditt først nå siden jeg stort sett bare leser tekst og ikke nick.

Det er helt ok å være uenige. Klem til deg også ❤️ Ikke beklag deg så mye.

Anonymkode: d291b...a2a

[Duff]

Selvfølgelig er det tungt å være pårørende og jeg er ikke det minste forundret over at man kan bli syk av å ha en psykisk syk tett på. Det som gjør forskjellen er om den syke har selvinnsikt og jobber for å bli frisk, da kan jeg ta følge på veien. Men så er det de som ikke vil innrømme at de er syke, da er det håpløst. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg. Når man virkelig er syk, så er det fanken ikke enkelt. Ingen er frivillig syke over lengre tid i utgangspunktet, og vertfall ikke i den grad du skisserer her. Stå på og vær stolt av deg selv!

Anonymkode: d1429...91b

Problemet er at mange psykisk syke ser ikke utfordringen selv, og dermed blir belastningen ekstra stor på pårørende. Du kan selvsagt ikke klandre den syke, men de er skyld i det likevel. Den syke mener heller ikke noe vondt med det. Det er en utrolig vond spiral med mindre noe kommer inn og tar kontroll.

Anonymkode: d291b...a2a

[SoWhat?]

30 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg blir så utrolig provosert av fordommer mot psykisk sykdom. Å være syk er aldri av eget ønske, ei heller er det valgfritt. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det er ikke bare å tenke positivt. 

 

Kan jeg spørre hva du tenker om pårørendes situasjon oppi alt da? 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Akkurat nå, SoWhat? skrev:

Kan jeg spørre hva du tenker om pårørendes situasjon oppi alt da? 

Jeg tror det er en kjempevanskelig posisjon å ha. Kjempetøft er det å være pårørende. Det er jeg ikke itvil om. Jeg er lei meg for alt jeg har påført familien min, virkelig. Jeg prøver alt jeg kan å ikke være til bry, og får vel heller høre at det er vanskelig at jeg ikke tar hensyn til egne følelser, meninger, tanker og behov. At jeg unngår å snakke istedenfor å være til bry; det gjør det utrygt for dem å ikke vite. Men å vite hele tiden hadde jo også blitt slitsomt. Det de merker mest er vel at jeg er livredd for å gjøre noe galt, si noe galt eller at noen skal dø. At jeg får dårlig samvittighet for alt, er også vanskelig både for meg og dem. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at mange psykisk syke ser ikke utfordringen selv, og dermed blir belastningen ekstra stor på pårørende. Du kan selvsagt ikke klandre den syke, men de er skyld i det likevel. Den syke mener heller ikke noe vondt med det. Det er en utrolig vond spiral med mindre noe kommer inn og tar kontroll.

Anonymkode: d291b...a2a

Problemet er at de fleste psykisk syke ser bare seg selv, som syk/lidende, og alle andre som pårørende. Virkeligheten er at i en og samme familie kan flere lide av psykisk sykdom av samme eller forskjellig art, og så går alle rundt i en syk jeg-mot verden modus uten hensyn ovenfor andre. Det er psykisk mishandling å bruke andre for å utagere egne følelser. Som eksempel, jeg mistet nært familiemedlem i selvmord, utvklet selv post trauamtisk stress, og depresjon, samtidig som at jeg hadde en annen som ofte truet med selvmord, for så å forsvinne, noe som retraumatiserte meg. Da har man en helvettes suppe, der den med størst ego og minst hensyn turer frem med alle andre. Alle trenger å se at vi har ansvar overfor andre, omså de trenger å få det opplest med blokkbokstaver. Det er ikke bare en som lider. 

Anonymkode: e0988...d20

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Duff skrev:

Selvfølgelig er det tungt å være pårørende og jeg er ikke det minste forundret over at man kan bli syk av å ha en psykisk syk tett på. Det som gjør forskjellen er om den syke har selvinnsikt og jobber for å bli frisk, da kan jeg ta følge på veien. Men så er det de som ikke vil innrømme at de er syke, da er det håpløst. 

Noen vil ikke innrømme at de har gått på en smell, og det kan være utfordrende, også for omgivelsene. Det kan jeg være enig i. Samtidig er det mange psykisk syke der ute som har erkjent sin situasjon, og jobber med den, men som ikke får noen klar bedring av sin situasjon. Ikke alle blir friske. De som eventuelt ikke blir det, kan ikke klandres.

Anonymkode: d1429...91b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at de fleste psykisk syke ser bare seg selv, som syk/lidende, og alle andre som pårørende. Virkeligheten er at i en og samme familie kan flere lide av psykisk sykdom av samme eller forskjellig art, og så går alle rundt i en syk jeg-mot verden modus uten hensyn ovenfor andre. Det er psykisk mishandling å bruke andre for å utagere egne følelser. Som eksempel, jeg mistet nært familiemedlem i selvmord, utvklet selv post trauamtisk stress, og depresjon, samtidig som at jeg hadde en annen som ofte truet med selvmord, for så å forsvinne, noe som retraumatiserte meg. Da har man en helvettes suppe, der den med størst ego og minst hensyn turer frem med alle andre. Alle trenger å se at vi har ansvar overfor andre, omså de trenger å få det opplest med blokkbokstaver. Det er ikke bare en som lider. 

Anonymkode: e0988...d20

Nettopp. Vi to er enige.

Anonymkode: d291b...a2a