Psykisk syke drar også ned andre.

[AnonymBruker]

Vis man tenker at pårørende til psykisk syke blir dratt ned, tenk da hvordan den som er psykisk syk har det. Eller fysisk syk for den del. 

Anonymkode: 109fe...521

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vis man tenker at pårørende til psykisk syke blir dratt ned, tenk da hvordan den som er psykisk syk har det. Eller fysisk syk for den del. 

Anonymkode: 109fe...521

Pårørende skal aldri bære belastningen. Pårørende skal være pårørende.

Anonymkode: d291b...a2a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Pårørende skal aldri bære belastningen. Pårørende skal være pårørende.

Anonymkode: d291b...a2a

Dersom man noen gang skal sidestille psykisk sykdom med fysisk sykdom er dette formelen.

Anonymkode: d291b...a2a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vis man tenker at pårørende til psykisk syke blir dratt ned, tenk da hvordan den som er psykisk syk har det. Eller fysisk syk for den del. 

Anonymkode: 109fe...521

Godt poeng. Da er man syk, for å si det mildt. Ingen normale mennesker vil frivillig dra med andre nedover.

Anonymkode: d1429...91b

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Pårørende skal aldri bære belastningen. Pårørende skal være pårørende.

Anonymkode: d291b...a2a

Akkurat. Det er så viktig. Jeg vil at foreldrene mine skal være mamma og pappa, ikke terapeuter. Jeg er nå voksen og har ansvar for mitt eget liv. Det er mitt ansvar å jobbe med meg selv og følge opp behandling. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pårørende skal aldri bære belastningen. Pårørende skal være pårørende.

Anonymkode: d291b...a2a

Som nærstående til en syk person, gjør man gjerne sitt ytterste for å hjelpe til. Dette gjelder både ved psykiske og fysiske sykdommer. Hva slags moral har man om man bare skal "drite i" sine nærmeste?

Anonymkode: d1429...91b

[SoWhat?]

2 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg tror det er en kjempevanskelig posisjon å ha. Kjempetøft er det å være pårørende. Det er jeg ikke itvil om. Jeg er lei meg for alt jeg har påført familien min, virkelig. Jeg prøver alt jeg kan å ikke være til bry, og får vel heller høre at det er vanskelig at jeg ikke tar hensyn til egne følelser, meninger, tanker og behov. At jeg unngår å snakke istedenfor å være til bry; det gjør det utrygt for dem å ikke vite. Men å vite hele tiden hadde jo også blitt slitsomt. Det de merker mest er vel at jeg er livredd for å gjøre noe galt, si noe galt eller at noen skal dø. At jeg får dårlig samvittighet for alt, er også vanskelig både for meg og dem. 

Da syns jeg at du skal snakke med dem hvis det motsatte gjør dem utrygge? Det er jo bare positivt at du er åpen, for det er ikke det som alltid er belastende. Det er mer uforutsigbarheten og det å alltid være på vakt. Nå virker det heller ikke som om dine psykiske lidelser er av typen som belaster andre på den vanskeligste måten. Det er lidelser som innebærer gjentatte selvmordsforsøk, aggressiv og angripende oppførsel. Dette skjer iblant når folk er deprimerte. Nå virker ikke du som at du er der akkurat, men mer motsatt. Skjønner at det er vanskelig å føle at en belaster andre, men om en er åpen uten å klandre og være aggressiv, så ser jeg ikke det store problemet. Bare en ikke snakker om det heele tiden, og også klarer å spørre andre hvordan de også har det. 

[AnonymBruker]

Ts igjen. Jeg er innom forumet her ofte fordi jeg må ha et sted å lufte tanker og følelser, og jeg merker jo når det bare kommer negative svar i trådene, da blir jeg mer negativ også og tenker at dette kan bli min situasjon også. Og slik er det irl også... å omgås psykisk syke er ikke lurt, særlig dersom du allerede er det selv. For da sitter begge der og drar hverandre ned og er enige om hvor kjipt alt er. 

Anonymkode: c7dc3...b2e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pårørende skal aldri bære belastningen. Pårørende skal være pårørende.

Anonymkode: d291b...a2a

Og det å være pårørende er ikke en belastning? 

Anonymkode: 109fe...521

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg har stor forståelse for at det er tungt å være pårørende. Det er kjempetøft! Likevel så tenker jeg at det er uheldig å lese andre si at man er en belastning. Jeg vet veldig godt at situasjonen ikke er slik den skulle vært. Jeg vet at familien min fortjener at jeg er stabil. Og jeg ønsker å bli frisk, og jeg jobber med saken. Det er ikke slik som dette det skulle vært, og jeg føler meg nok til bry og som en byrde fra før...

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Akkurat. Det er så viktig. Jeg vil at foreldrene mine skal være mamma og pappa, ikke terapeuter. Jeg er nå voksen og har ansvar for mitt eget liv. Det er mitt ansvar å jobbe med meg selv og følge opp behandling. 

Ja, det stemmer. Men du trenger fremdeles en familie som behandler deg som familie. Du tar din del og så bør helsevesenet ta sin del.

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som nærstående til en syk person, gjør man gjerne sitt ytterste for å hjelpe til. Dette gjelder både ved psykiske og fysiske sykdommer. Hva slags moral har man om man bare skal "drite i" sine nærmeste?

Anonymkode: d1429...91b

Det handler ikke om å drite i noen. Det er vanskelig for pårørende å ikke bli involvert. Det som er viktig er at enhver kjenner sin rolle. Det betyr at behandlere stepper inn og pårørende backer ut(ang sykdom). Jeg har vært utrolig syk selv. I en palliativ situasjon så er det klare grenser for hva en pårørende gjør og hva en sykepleier gjør. De grensene finnes ikke i psykisk sykdom og de grensene bør vi definere.

Anonymkode: d291b...a2a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det å være pårørende er ikke en belastning? 

Anonymkode: 109fe...521

Selvsagt er det en belastning. En av de nærmeste er syke. Ikke gjør deg til idiot...

Anonymkode: d291b...a2a

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som nærstående til en syk person, gjør man gjerne sitt ytterste for å hjelpe til. Dette gjelder både ved psykiske og fysiske sykdommer. Hva slags moral har man om man bare skal "drite i" sine nærmeste?

Anonymkode: d1429...91b

Jeg tok avstand i flere perioder jeg. Kall det gjerne "å drite i". Men når en får høre gjentatte ganger at vedkommende kommer til å ta liv er sitt, når personen angriper og er aggressiv fordi en ikke orker å sitte i timesvis og høre på all elendighet eller drøye ting fra en i fylla, og alt bare gjør en kjempestresset og urolig, ja, så kuttet jeg mer eller mindre kontakten i lengre perioder! Når vi fikk god kontakt igjen, så gikk det likevel rett ned etter en stund. Det endte med selvmord. Tragisk og helt jævli var det. Men jeg skjønner meg selv veldig godt som tok avstand i perioder. Jeg skjønner godt andre som gjør det også. Kall oss gjerne fæle mennesker, men vi har rett på en viss livskvalitet. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, SoWhat? skrev:

Jeg tok avstand i flere perioder jeg. Kall det gjerne "å drite i". Men når en får høre gjentatte ganger at vedkommende kommer til å ta liv er sitt, når personen angriper og er aggressiv fordi en ikke orker å sitte i timesvis og høre på all elendighet eller drøye ting fra en i fylla, og alt bare gjør en kjempestresset og urolig, ja, så kuttet jeg mer eller mindre kontakten i lengre perioder! Når vi fikk god kontakt igjen, så gikk det likevel rett ned etter en stund. Det endte med selvmord. Tragisk og helt jævli var det. Men jeg skjønner meg selv veldig godt som tok avstand i perioder. Jeg skjønner godt andre som gjør det også. Kall oss gjerne fæle mennesker, men vi har rett på en viss livskvalitet. 

Du har ikke gjort noe galt. Takk og pris for at du hadde vett til å skåne deg selv vil jeg si.

Anonymkode: d291b...a2a

[SoWhat?]

6 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg har stor forståelse for at det er tungt å være pårørende. Det er kjempetøft! Likevel så tenker jeg at det er uheldig å lese andre si at man er en belastning. Jeg vet veldig godt at situasjonen ikke er slik den skulle vært. Jeg vet at familien min fortjener at jeg er stabil. Og jeg ønsker å bli frisk, og jeg jobber med saken. Det er ikke slik som dette det skulle vært, og jeg føler meg nok til bry og som en byrde fra før...

Ja, det er kanskje uheldig, men vi som er pårørende blir dønn slitne vi også. Hvorfor må vi leve under tabuet om aldri å kunne si det? Det er ikke riktig. Pårørende ender med å bli syke noen ganger de også, eller utvikler rusproblem. Men de må holde kjeft alltid  

[Duff]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen vil ikke innrømme at de har gått på en smell, og det kan være utfordrende, også for omgivelsene. Det kan jeg være enig i. Samtidig er det mange psykisk syke der ute som har erkjent sin situasjon, og jobber med den, men som ikke får noen klar bedring av sin situasjon. Ikke alle blir friske. De som eventuelt ikke blir det, kan ikke klandres.

Anonymkode: d1429...91b

Det er jeg enig i. Jeg er syk selv og har syke mennesker jeg møter av og til. Noen virker det som om de har stoppet opp, som at de lever for sykdommen i stede for med. De skal bruke livet på å informere om sin sykdom og så blir det bare så altfor mye for oss rundt. 

[SoWhat?]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vis man tenker at pårørende til psykisk syke blir dratt ned, tenk da hvordan den som er psykisk syk har det. Eller fysisk syk for den del. 

Anonymkode: 109fe...521

Så er det det igjen. Tenk da på.... åh! Ja, vi tenker på, men vi møter veggen til slutt om vi skal tenke på og tenke på og tenke på! Når tilmed psykiatrien må melde pass, så må en faktisk slippe å tenke nå og da som privatperson. Bare gi faen rett og slett i perioder, for vi har også et liv, og andre i livet vårt som trenger oss. Så enkelt og så vanskelig. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg har lest alle svarene. Ser at dere mener jeg dømmer psyke, men jeg er det selv. Men jeg ser at mamm også er i ferd med å bli det pga hennes barn sliter. Føler seg misslykket som mor osv. Sier "ingen av barna mine skal til graven først". Men jeg vet ikke? Er redd jeg tar livet av henne sakte men sikkert pga ting jeg lnsker i livet. 

Anonymkode: c7dc3...b2e

Du er ansvarlig for deg selv, hun er ansvarlig for seg. Dere har ikke ansvar for hverandre. Om hun så blir syk av at du er syk så er det ikke ditt ansvar, eller din skyld. Hun er selv ansvarlig for sin helse i situasjonen.

Anonymkode: 5b7e1...9a9

[Duff]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ansvarlig for deg selv, hun er ansvarlig for seg. Dere har ikke ansvar for hverandre. Om hun så blir syk av at du er syk så er det ikke ditt ansvar, eller din skyld. Hun er selv ansvarlig for sin helse i situasjonen.

Anonymkode: 5b7e1...9a9

Absolutt. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg har stor forståelse for at det er tungt å være pårørende. Det er kjempetøft! Likevel så tenker jeg at det er uheldig å lese andre si at man er en belastning. Jeg vet veldig godt at situasjonen ikke er slik den skulle vært. Jeg vet at familien min fortjener at jeg er stabil. Og jeg ønsker å bli frisk, og jeg jobber med saken. Det er ikke slik som dette det skulle vært, og jeg føler meg nok til bry og som en byrde fra før...

Da tenker jeg du bør ta en real pause fra KG og heller tømme deg til noen som kan hjelpe deg. Her inne får du svar fra alle ståsteder og du trenger strengt tatt bare svar fra ditt ståsted. Om det ikke gjør deg godt å være på KG så skal du ikke være her. Vent til du er klar.

Anonymkode: d291b...a2a