Gå til innhold
AnonymBruker

Bekymringer gjør meg handlingslammet. Hvordan slutte å bekymre seg?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hei. Litt vanskelig å forklare problemstillingen. Jeg lever et veldig kjedelig liv, har gjort det i mange år. Bruker all fritiden jeg har hjemme og det skjer ingentig spennende i livet mitt. I tillegg bekymrer jeg meg mye for alt mulig. Men jeg finner ikke mot til å forandre ting, fordi jeg er redd det vil bli bare verre hvis jeg prøver. At jeg på en slags måte vil bli "straffet" av universet og satt på plass. Det høres crazy ut, men jeg husker at de gangene jeg prøvde å ha mer positiv instilling, ikke bekymre meg så mye, etter kort tid skjedde det noe som vippet meg helt av pinnen. Det er på en måte tryggere å være bekymret, gjøre ting sånn som jeg alltid gjør, da er jeg i hvert fall "safe" fra universets hevn (🙄uhh). Er det noen som forstår hva jeg snakker om?Noen som har følt sånn men har klart å forandre livet sitt?For jeg egentlig vil ikke leve sånn, hele tiden styrt av angst og frykt for hva som kan skje..:sukk:

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Maestro

Eksponer deg, litt etter litt? 😊🤔

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, Maestro said:

Eksponer deg, litt etter litt? 😊🤔

Problemet er at jeg er redd at hvis jeg prøver, skal det skje noe alvorlig i livet mitt som skal sette en stopper for all motivasjon. Det er vanskelig å skjønne hvis man ikke har hatt sånn frykt før. Men jeg kan nesten love at det har skjedd de gangene jeg prøvde, derfor er så redd å prøve på nytt.

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har du fått noe profesjonell hjelp, det fikk jeg og det har hjulpet enormt 

Anonymkode: a5325...5d5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du fått noe profesjonell hjelp, det fikk jeg og det har hjulpet enormt 

Anonymkode: a5325...5d5

Så du har hatt det sånn også?Har ikke fått noe profesjonell hjelp for nettopp dette. Men kan du fortelle litt hvordan h*n hjalp deg?Ble du kvitt den frykten for "universets hevn" (hvis du hadde sånn) og forbedret livet ditt?

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Sånn helt realistisk, hvordan tenker du at universitetet skal ta hevn?

Om du tar sakene i egne hender og handler som du vil, kommer du til å merke at du bekymrer deg mindre fordi du selv har styringen. Bekymring starter ofte når man føler tap av kontroll.

Anonymkode: 72bd4...610

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
33 minutter siden, AnonymBruker said:

jeg husker at de gangene jeg prøvde å ha mer positiv instilling, ikke bekymre meg så mye, etter kort tid skjedde det noe som vippet meg helt av pinnen.

Kan jeg spørre om hva det var?

Anonymkode: d4d0a...238

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
LiljaMarie

Høres ut som dette er en tvangstanke som stopper deg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Just now, AnonymBruker said:

Kan jeg spørre om hva det var?

Anonymkode: d4d0a...238

Flaut å si, men jeg husker ikke helt :ler: Det er lenge siden sist jeg prøvde å endre instillingen min. Men jeg vet at det har skjedd noe veldig ubehagelig sosialt, dummet meg ut foran andre, at det skjedde noe som ødelagte humøret mitt for lang tid. Selv om jeg ikke husker selve hendelsene, den følelsen sitter veldig godt igjen, at det føltes som om jeg fikk straff fordi jeg prøvde å bli mer positiv. Når det gjelder nåtiden, er jeg redd for forkjellige ting: at det skal gå noe alvorlig galt på skole/jobb, mama skal bli syk, utleieren skal si at jeg må flytte ut (det hadde vært en utfordring) osv. Det er ikke sånn at jeg går og er redd for de tingene hver dag. Men når jeg får lysten å prøve å forandre livet mitt, dukker opp i hodet alle mulige måter jeg kan bli straffet på hvis jeg prøver..Det høres helt koko ut, men sånn har jeg det :(

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm

Du sier at det på en måte er tryggere å bare fortsette å bekymre seg, så hva er bakgrunnen for at du ikke vil det lenger da? Tenk godt gjennom svaret ditt. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver, og kan godt dele noe av det som har hjulpet meg. Men først håper jeg du vil svare meg på spørsmålet jeg stiller over. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jegskulleønskeat

Det høres ut som om du er redd for å miste kontroll. Er dette noe som preger deg på mange områder i livet?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Horten Market

I din situasjon er det bekymringen som er problemet, der har metakognitiv terapi vist gode resultater.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
8 minutter siden, Rainstorm said:

Du sier at det på en måte er tryggere å bare fortsette å bekymre seg, så hva er bakgrunnen for at du ikke vil det lenger da? Tenk godt gjennom svaret ditt. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver, og kan godt dele noe av det som har hjulpet meg. Men først håper jeg du vil svare meg på spørsmålet jeg stiller over. 

Det er på en måte tryggere å fortsette sånn, men samtidig er dette slitsomt. Det føles litt som om å være bundet. Ikke fysisk, men mentalt. Jeg husker hvor frigjørende det føltes å si: "Nå er nok!Jeg skal slutte med dette tullet, jeg skal nytte livet". Men så kom straffen, eller det føltes som straff i hvert fall. Jeg ser at livet mitt går forbi. Jeg vil sette mål, planlegge fremtid, handle uten å bli lammet av denne frykten for straff.

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
8 minutter siden, Horten Market said:

I din situasjon er det bekymringen som er problemet, der har metakognitiv terapi vist gode resultater.

Takk, skal lese om det.

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
17 minutter siden, Jegskulleønskeat said:

Det høres ut som om du er redd for å miste kontroll. Er dette noe som preger deg på mange områder i livet?

Jeg tror ikke det handler om kontroll. På en måte føles det som om jeg ble fratatt all kontrollen.

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er på en måte tryggere å fortsette sånn, men samtidig er dette slitsomt. Det føles litt som om å være bundet. Ikke fysisk, men mentalt. Jeg husker hvor frigjørende det føltes å si: "Nå er nok!Jeg skal slutte med dette tullet, jeg skal nytte livet". Men så kom straffen, eller det føltes som straff i hvert fall. Jeg ser at livet mitt går forbi. Jeg vil sette mål, planlegge fremtid, handle uten å bli lammet av denne frykten for straff.

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Så fint svar! 

Du vet hvordan det er å leve på denne måten, og du ser at det ikke er noe godt. Sånn jeg hadde det så visste jeg at jeg for alt i verden ikke ville ha det sånn, det var som et tankefengsel, jeg ville heller dø enn å ha det sånn, likevel så vegret jeg meg, på samme måte som du gjør, for å endre det. Jeg holdt fast i bekymringer og tvangstanker som om de var min eneste redning, samtidig som jeg så at de gjorde at jeg knapt levde. Livet mitt, som ditt, gikk forbi. Disse problemene stjeler livet ditt fra deg! Og tenk, likevel holder du fast i dem. 

Det som har hjulpet meg er det Horten Market nevner over her: metakognitiv terapi. Jeg får hjelp av en dyktig terapeut, hvis ikke hadde jeg ikke klart det. I begynnelsen var jeg til og med bekymret over om det var riktig å prøve ut denne metoden, for hva om hva om hva om, og jeg holdt på å bruke timesvis bare på å finne ut om det var riktig å følge anmodningene til terapeuten min, men da ville han alltid si "er det så viktig å finne ut om det er riktig da? Du kan også bare gjør det". Og det er det metakognitiv terapi i stor grad handler om, å velge hvordan man forholder seg til tankene sine, og å gjøre mer, tenke mindre ("Less thinking, more doing"). 

Både jeg og du har en positiv meta-antagelse om tankene og bekymringene våre. Vi føler oss trygge i dem, de har nok en hensikt, det er viktig at vi tenker dem. De redder oss. Du tror tankene dine er magiske og at ved å tenke negativt hindrer du dumme ting fra å skje (i alle fall litt mtp at du tror at positiv innstilling fører til negative konsekvenser). Jeg tenkte at de forferdeligste ting ville skje hvis jeg ikke tenkte "riktig". Og denne positive antagelsen om viktigheten av bekymringene mine gjorde at jeg holdt fast i dem. Frykten for hva som kunne skje hvis jeg heller gikk mot tankene var ekstrem. Men det var det jeg gjorde, og gjør. Det er der bedringen er. Å handle bevisst. For det er jeg og du som bestemmer over oss selv, ikke tankene, ikke følelsene, ikke bekymringene. Jeg har tanker, jeg har følelser, men jeg er ikke dem, jeg er noe mer. Og jeg bestemmer. 

Noen viktige spørsmål som jeg stiller meg selv er "Skal jeg engasjere meg i det?" og "Hvor mye tid har jeg tenkt å bruke på å tenke på det?". Så nå vet jeg jo ikke dine bekymringer, så jeg tar en av mine tvangstanker som eksempel, men når jeg da begynner å tenke på om det er riktig at jeg har lilla laken og blått sengetrekk, og at jeg må finne ut om det er riktig, og er i gang med å tenke det tusen ganger, for å finne ut, så stopper jeg og spør "Hvor mye tid vil du bruke på å finne ut om det er riktig Rainstorm?", og da er spørsmålet som oftest "Det vil jeg ikke bruke et sekund på". Og i begynnelsen var jo det svaret alltid, jeg ville ikke bruke tid på disse tankene, slik du ikke vil bruke tid på bekymringene, men det er jo ikke så lett, for hos meg i alle fall så MÅ jeg, og det er en ekstrem angst om jeg lar være å følge opp, men da handlet det om å bli bevisst gjennom små handlinger igjen og igjen at det er JEG som VELGER. Jeg KAN velge. Dette gjorde jeg da i terapi, der jeg fikk spørsmål angående en slik tanke hvor mye tid jeg ville bruke på det og jeg så "ikke et sekund til", mens jeg satt der og strevde og sikkert brukte en halvtime på å knuge på tanken, før jeg klarte å legge den fra meg. Nå er dette kanskje litt annerledes for deg hvis du ikke føler deg så tvangsprega. Men det er nok det samme med bekymringene, du føler de har en hensikt, og det er ikke alltid like enkelt å legge dem bort. Men du KAN det.

Du kan ikke hindre tankene å poppe inn i hodet ditt, men du kan velge om du skal engasjere deg i dem. "Åja, der var du." Tenk på alle de syke tingene vi kan tenke på "jeg vil ha sex med den døde hunden jeg har begravet på hytta" eller "jeg vil spise ungene mine" eller "se for deg navngitt politiker smake på sin egen bæsj". Det finnes ingen grenser. Og å presse dem vekk fungerer ikke. Men vi kan velge om vi tar dem for det de er flyktige tanker vi ikke kontrollerer, eller om vi vil engasjere oss i dem som om de er viktige. Bekymringer rundt "hva om jeg aldri får kjæreste" er helt normalt, men om vi bruker hele livet på de så forringer de livet vårt. 

Vet ikke om noe av dette ga mening for deg? Hva er f.eks noen av dine bekymringer?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
19 minutter siden, Rainstorm said:

Så fint svar! 

Du vet hvordan det er å leve på denne måten, og du ser at det ikke er noe godt. Sånn jeg hadde det så visste jeg at jeg for alt i verden ikke ville ha det sånn, det var som et tankefengsel, jeg ville heller dø enn å ha det sånn, likevel så vegret jeg meg, på samme måte som du gjør, for å endre det. Jeg holdt fast i bekymringer og tvangstanker som om de var min eneste redning, samtidig som jeg så at de gjorde at jeg knapt levde. Livet mitt, som ditt, gikk forbi. Disse problemene stjeler livet ditt fra deg! Og tenk, likevel holder du fast i dem. 

Det som har hjulpet meg er det Horten Market nevner over her: metakognitiv terapi. Jeg får hjelp av en dyktig terapeut, hvis ikke hadde jeg ikke klart det. I begynnelsen var jeg til og med bekymret over om det var riktig å prøve ut denne metoden, for hva om hva om hva om, og jeg holdt på å bruke timesvis bare på å finne ut om det var riktig å følge anmodningene til terapeuten min, men da ville han alltid si "er det så viktig å finne ut om det er riktig da? Du kan også bare gjør det". Og det er det metakognitiv terapi i stor grad handler om, å velge hvordan man forholder seg til tankene sine, og å gjøre mer, tenke mindre ("Less thinking, more doing"). 

Både jeg og du har en positiv meta-antagelse om tankene og bekymringene våre. Vi føler oss trygge i dem, de har nok en hensikt, det er viktig at vi tenker dem. De redder oss. Du tror tankene dine er magiske og at ved å tenke negativt hindrer du dumme ting fra å skje (i alle fall litt mtp at du tror at positiv innstilling fører til negative konsekvenser). Jeg tenkte at de forferdeligste ting ville skje hvis jeg ikke tenkte "riktig". Og denne positive antagelsen om viktigheten av bekymringene mine gjorde at jeg holdt fast i dem. Frykten for hva som kunne skje hvis jeg heller gikk mot tankene var ekstrem. Men det var det jeg gjorde, og gjør. Det er der bedringen er. Å handle bevisst. For det er jeg og du som bestemmer over oss selv, ikke tankene, ikke følelsene, ikke bekymringene. Jeg har tanker, jeg har følelser, men jeg er ikke dem, jeg er noe mer. Og jeg bestemmer. 

Noen viktige spørsmål som jeg stiller meg selv er "Skal jeg engasjere meg i det?" og "Hvor mye tid har jeg tenkt å bruke på å tenke på det?". Så nå vet jeg jo ikke dine bekymringer, så jeg tar en av mine tvangstanker som eksempel, men når jeg da begynner å tenke på om det er riktig at jeg har lilla laken og blått sengetrekk, og at jeg må finne ut om det er riktig, og er i gang med å tenke det tusen ganger, for å finne ut, så stopper jeg og spør "Hvor mye tid vil du bruke på å finne ut om det er riktig Rainstorm?", og da er spørsmålet som oftest "Det vil jeg ikke bruke et sekund på". Og i begynnelsen var jo det svaret alltid, jeg ville ikke bruke tid på disse tankene, slik du ikke vil bruke tid på bekymringene, men det er jo ikke så lett, for hos meg i alle fall så MÅ jeg, og det er en ekstrem angst om jeg lar være å følge opp, men da handlet det om å bli bevisst gjennom små handlinger igjen og igjen at det er JEG som VELGER. Jeg KAN velge. Dette gjorde jeg da i terapi, der jeg fikk spørsmål angående en slik tanke hvor mye tid jeg ville bruke på det og jeg så "ikke et sekund til", mens jeg satt der og strevde og sikkert brukte en halvtime på å knuge på tanken, før jeg klarte å legge den fra meg. Nå er dette kanskje litt annerledes for deg hvis du ikke føler deg så tvangsprega. Men det er nok det samme med bekymringene, du føler de har en hensikt, og det er ikke alltid like enkelt å legge dem bort. Men du KAN det.

Du kan ikke hindre tankene å poppe inn i hodet ditt, men du kan velge om du skal engasjere deg i dem. "Åja, der var du." Tenk på alle de syke tingene vi kan tenke på "jeg vil ha sex med den døde hunden jeg har begravet på hytta" eller "jeg vil spise ungene mine" eller "se for deg navngitt politiker smake på sin egen bæsj". Det finnes ingen grenser. Og å presse dem vekk fungerer ikke. Men vi kan velge om vi tar dem for det de er flyktige tanker vi ikke kontrollerer, eller om vi vil engasjere oss i dem som om de er viktige. Bekymringer rundt "hva om jeg aldri får kjæreste" er helt normalt, men om vi bruker hele livet på de så forringer de livet vårt. 

Vet ikke om noe av dette ga mening for deg? Hva er f.eks noen av dine bekymringer?

Takk for utfyllende svar!Jeg går og legger meg nå, skal svare på dine spørsmål når jeg våkner :)

Anonymkode: 7ed8a...d9d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her