De som aldri har opplevd motgang, takler den best!?

[Jerry Lee]

17 timer siden, O.G. skrev:

 

Alle de jeg kjenner som har fått det som de ville i fra barnsben av takler motgang utrolig dårlig. De er nede for telling for ting som jeg ikke en gang mister nattesøvnen av. Det er helt sykt. 

Du var 17 timer raskere enn meg. Er så enig.  Skal de måtte kjempe for noe aner de ikke hvordan, gir opp og legger seg ned og griner.   Så kommer mor og far løpende.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Jerry Lee skrev:

 

Du var 17 timer raskere enn meg. Er så enig.  Skal de måtte kjempe for noe aner de ikke hvordan, gir opp og legger seg ned og griner.   Så kommer mor og far løpende.

Enig med dere begge. Det er typen som omtrent tar selvmord hvis forholdet går dårlig.

Har kommet over venninner som hylgriner og da fordi kjolen de skulle ha på seg var sølt på eller daten ikke ville ha mer kontakt.

Da blir jeg oppgitt.

Anonymkode: 8e18f...95e

[AnonymBruker]

Ei bekjent sa til meg, at en person med dårlig selvtillit vil bli nedbrutt, grue seg , tenke at "det er typisk at det skjer meg" og aldri prøve noe særlig.
En person med selvtillit vil ofte bare se det som en utfordring. Som en oppgave som skal løses. Hun har opplevd mobbing, sliter med vekta.... men har likevel kjæreste og jobber. Alltid et humør som er bra. 
En annen kvinne jeg kjenner, har mistet et par av kreft, hun har selv hatt det, og til og med opplevd at barnet sitt hadde det. men hun er mye gladere og mer sprudlende enn meg. Og jeg har ikke opplevd noe i nærheten.
Hun skulle jo vært knekt, men det er hun ikke. 

Jeg tror vi rett og slett er skrudd sammen veldig forskjellig.

Anonymkode: 3f0d7...0d4

[AnonymBruker]

10 timer siden, Nettvenn skrev:

 

Det kan være tilfelle,at de blir behandlet forskjellig,men de vil likevel ha den samme 'grunnpilaren' via sin oppvekst.Feks barn oppvokst i en familie med rusmisbruk, som behandles forskjellig, vil likevel ha en oppvekst i en familie med rusbruk,med alt det kan føre med seg. Barn kan oppleve slikt forskjellig,fordi de er forskjellige. Forstår ikke hva du mener med 'syndebukker' og videre info om det..men du kan jo alltids opplyse meg om hva du mener 🙂

Med syndebukk mener jeg barn som får skylden for alt som går galt i en familie.

Anonymkode: 2b2bb...29f

[AnonymBruker]

Jeg heller mot å si at de som har måttet takle motgang og traumer som barn, kommer seg videre fortere etter motgang... ja de reagerer ofte sterkt der og da, men mange samler seg, biter tennene sammen og fortsetter etter kort tid. 

Mange av mine mer beskyttede venner har blitt sykemeldt et halvår osv. etter å ha blitt utsatt for utroskap,  dødsfall, samlivsbrudd osv. Og det er helt innafor, de har ikke møtt på sånne utfordringer før. Da blir det ekstra tøfft å fungere normalt.

Jeg og de av vennene mine som har hatt en røff start på livet har stort sett tatt oss 2-3 egenmeldingsdager før vi var tilbake og ikke latt det påvirke jobbene våre.

Ingen som merket på meg at min bestevenn og søskenbarn hadde tatt selvmord, eller at jeg hadde flyttet vekk fra en psykopat som mishandlet meg. 

Ja sånne ting setter store spor, men man kan ikke stoppe opp. Ja jeg kan ha mine stunder der jeg gråter og er sliten, men jeg blir ikke lammet av ting. Lært tidlig at man må bare fortsette å leve, prøve å gjøre mitt ytterste for at livet skal bli best mulig for mine og meg selv. 

Anonymkode: 1b488...edd

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg heller mot å si at de som har måttet takle motgang og traumer som barn, kommer seg videre fortere etter motgang... ja de reagerer ofte sterkt der og da, men mange samler seg, biter tennene sammen og fortsetter etter kort tid. 

Mange av mine mer beskyttede venner har blitt sykemeldt et halvår osv. etter å ha blitt utsatt for utroskap,  dødsfall, samlivsbrudd osv. Og det er helt innafor, de har ikke møtt på sånne utfordringer før. Da blir det ekstra tøfft å fungere normalt.

Jeg og de av vennene mine som har hatt en røff start på livet har stort sett tatt oss 2-3 egenmeldingsdager før vi var tilbake og ikke latt det påvirke jobbene våre.

Ingen som merket på meg at min bestevenn og søskenbarn hadde tatt selvmord, eller at jeg hadde flyttet vekk fra en psykopat som mishandlet meg. 

Ja sånne ting setter store spor, men man kan ikke stoppe opp. Ja jeg kan ha mine stunder der jeg gråter og er sliten, men jeg blir ikke lammet av ting. Lært tidlig at man må bare fortsette å leve, prøve å gjøre mitt ytterste for at livet skal bli best mulig for mine og meg selv. 

Anonymkode: 1b488...edd

Jeg tror dette kommer veldig an på hvor gammel man er når man blir utsatt for traumer. Er man f.eks 0-3 år så sitter det i hele personen, og det er vanskeligere å bearbeide siden man ikke husker så mye fra den tiden.

Anonymkode: 8f6c5...653

[AnonymBruker]

Jeg mente tidligere at de som hadde opplevd mye negativt, også tåler motgang bedre enn de som aldri har møtt motgang. 

Men, i en alder av 44, begynner jeg å tvile. For etter selv å ha møtt på mye motgang fra barnsben av, så merker jeg nå at jeg har fått nok. At jeg ikke håndterer motgang like bra som jeg gjorde tidligere. Som om forsvaret mitt er blitt svakt etter å ha blitt brukt så mye.

Mens jeg samtidig tenker at de som aldri har møtt særlig motgang, fremdeles har selvtillit og kampvilje.

Anonymkode: 1ef56...eae

[Anonymus Notarius]

Er egentlig motgang noe man er god eller dårlig på? Jeg mener, det som skjer, skjer jo. Uansett om man er positivt eller negativt innstilt til det. 

[AnonymBruker]

Taklet det bra i mange år, men til slutt ble kroppen sliten, gikk også på høygir om natten.

Anonymkode: 1f1a9...56b