De som aldri har opplevd motgang, takler den best!?

[T-Rex]

Jeg hater idiotiske ordspråk.

Du kan alltid finne noe som motsier et sånt. Noe som må bety at de har begrenset verdi.

[AnonymBruker]

Forskning tilsier at du har rett. 

Anonymkode: a8657...c42

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

De barna som vokser opp i trygge hjem, hvor de heller får litt for mye servert fremfor for lite, er de som vokser opp selvsikre, som vet hva de vil og som tørr å ta sin plass i verden. De barna som vokser opp uten særlige utfordringer, er de som er best regulert følelsesmessig og bedre rustet til å takle vanskeligheter senere i livet.

Falle teorien i stengrunn? Mange sier at hvis man får sydd for mange puter under armene, så ender man opp med å bukke under fordi man ikke er vant til å bli stilt krav til; fordi man ikke takler motgang man aldri tidligere har hatt. 

Jeg er uenig. Jeg mener motsatt. Jeg tror de som er grunnleggende utrygge, de som har opplevd traumer og har mye baggasje er de som er dårligst rustet til å takle motgang på en konstruktiv måte. De har ikke den grunnleggende emosjonsreguleringen i bunn, og kan få langt mer ustabile reaksjoner enn mennesker som alltid har levd i beste velgående.

Anonymkode: 8f6c5...653

Jeg tror ikke en fullstendig trygg oppvekst er mulig. Og jeg tror at noe eller endel motgang i oppveksten, enten gjennom mobbing eller dysfunksjonalitet i familien, gir individet en sensitivitet som kan være veldig viktig i mange sammenhenger i livet, og som gjør personen bedre i stand til å forstå kompleksiteten av menneskesinnet enn om man selv ikke hadde hatt førstepersonserfaringer. Har man ikke stått i dypere konflikter i oppveksten sin så mangler man rett og slett noe fundamentalt for å kunne forstå andres smerte fra et innenfra og ut-perspektiv. Dette betyr ikke at man må ha blitt direkte traumatisert og streve med kompeks PTSD. Men at man har erfart noen skyggesider av livet og hvor vanskelig relasjoner kan være. Men dette forutsetter at individet har et bevisst forhold til sin egen oppveksthistorie. At man ser sammenhenger og at man gjerne har gått i terapi og drevet egenutvikling. Å alltid ha levd i beste velgående tror jeg ikke er noe bra utgangspunkt for å bli f.eks psykolog eller ha et annet yrke hvor man må forholde seg til menneskelig smerte.

Anonymkode: 668d2...a45

[Tarta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Nei, ikke helt enig. Det kan være slik, men samtidig ikke.

Jeg har hatt en utrygg barndom og har hatt mine utfordringer etter at jeg har blitt voksen også, og jeg merker at siden jeg allerede har gjennomgått vanskelige ting så er det enklere å håndtere andre ting. Jeg vet også at det stort sett ordner seg og jeg gir aldri opp. Jeg jobber meg gjennom ting og står i det. Noen ganger er det tøft og jeg har trukket meg unna, men jeg har aldri gitt opp.

Noe jeg derimot har vært dårlig på tidligere var å oppsøke hjelp, men det har jeg også blitt flinkere på. Jeg er allikevel ganske god på å klare meg selv. Sikkert fordi jeg har vært vant til det fra jeg var ganske ung og det har nok også endel å si for hvordan jeg håndterer vanskelige ting.

Anonymkode: dd62c...20d

Som å lese om meg selv! 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Men at de klager over bagateller betyr ikke at de ikke takler bagatellene. Kanskje klagingen til og med gjør det lettere for dem å håndtere de negative følelsene og legge det bak seg. 

Skal sies at mange med dårlige barndommer ender opp i et negativt spor der de klager mye og ser det verste i alt, de tror ikke det er vits å prøve noe fordi det vil gå galt uansett. Jeg tror nok at de med dårlig barndom oftere har et negativt syn på ting enn andre, men at de kanskje holder det mer inne i seg fordi de også blir vant til at andre sier de skal slutte å klage

Anonymkode: 404b2...611

Så rart,jeg har motsatt oppfatning, at de som har opplevd mest er de som klager minst.

Anonymkode: 2b2bb...29f

[Chantielle]

 .

Endret 9. april 2019 av Nettvenn

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en grense: man blir sterkere av motgang inntil et visst punkt, så knekker man/mister styrken/gir opp. 

Videre tror jeg det avhenger veldig av hva slags motgang, og om det er mulig å gjøre noe med den. Jeg tror dessuten de fleste kan tåle mye, så lenge man har håp. Du kan holde ut misbruket når du vet at du blir 18 om to år og kan flytte hjemmefra, men det er ikke sikkert du noen gang kommer over din sønns dødsfall. Det er en situasjon som ikke kan avhjelpes.

Anonymkode: 76793...281

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en trygg barndom med støtte osv. Har alltid blitt stilt krav til, men jeg har blitt beskyttet mot ting som kan være trist og leit. Dødssyke familiemedlemmer f.eks. Tror dette har gjort at jeg takler psykisk motgang (kjærlighetssorg, syke familiemedlemmer, dødsfall etc.) veldig dårlig. Har aldri blitt rustet til å takke det. Ig føler nesten en flauhet eller skam hvis jeg gråter rundt andre i sånne tilfeller. 

Føler jeg er godt rustet til å møte generell motgang, men emosjonell er jeg ikke rustet til. 

Anonymkode: 89913...c94

[absinthia]

Jeg tenker at de som har fått akkurat passe motgang, er de som takler det best.

Dvs. de som har fått sjansen til å prøve og feile og har foreldre som er støttende, men likevel lar barnet få prøve å takle ting selv og mulighet til å mislykkes litt innimellom. Det viktige her er at når man mislykkes, så må man få oppmuntring til å prøve igjen og å kanskje gjøre det på en annen måte. 

Selv om dette i begynnelsen, kanskje gjelder små barn som vil klatre i trær og ikke kommer seg opp selv, så er det at man f.eks ikke løfter dem opp, men heller oppmuntrer dem til å prøve til de får det til, eller rett og slett si «kanskje du må vokse litt i beina først, før du kommer deg dit? « en viktig brikke på veien mot å takle annen motgang senere. 

Når de har kommet seg opp, men synes det er vanskelig å klatre ned igjen, er det viktig å fortelle dem hvor de kan sette fot og hvor de kan holde,for å komme seg ned selv. 

Hjelper på å messe « Du er like god som de andre og bra nok» i en del år også. 

Her burde jeg ha slengt på « Hilsen halvkjip mor, med barn som er gode på å klatre høyt» 😉

[BerntHulken]

Jeg hadde en trygg barndom, materielt sett. Ingen luksus, men hadde det vi trengte. Men jeg føler at jeg ikke fikk utdelt gode nok kort til å lykkes i voksenlivet. Følelser var noe man holdt inni seg, eller fikk utløp for som sinne.

Pappa døde da jeg gikk på barneskolen, og det var vanskelig for meg å takle. Fikk lite eller ingen hjelp fra skole, og følelsene rundt ble snakket lite om hjemme.

Skulle ønske jeg fikk mer konkret hjelp når faresignalene på ungdomsskolen kom om at jeg var svært skolelei. Eller at jeg ble pushet ut i jobb da jeg var ferdig med videregående og ble gående ledig. Jeg hadde rett og slett ikke evner til å klare meg selv som 19-åring.

Etter dette har bare motgang etter motgang meldt seg. Det føles som om jeg aldri skal få det til, uansett hvor hardt jeg prøver.

Det er et under at jeg er blitt nokså god til å snakke om følelser, men med alle andre enn familie. Det er noe forknytt over det fremdeles. Jeg syns det er lettere å åpne seg for en kollega eller bekjente.

Jeg er ekstremt opptatt av å skulle være en forelder som snakker om følelser, hvis jeg selv noengang skulle få barn. Det er så viktig å kunne håndtere følelser og motgang, og å vite at man har noen man kan snakke med. Problemene blir alltid mindre når de deles.

Når det gjelder hvem som takler motgang best, så tror jeg utvilsomt de som har hatt en barndom med foreldre som snakker med barna sine og støtter dem i motgang, har mulighet for å takle det best.

For min egen del, føler jeg at jeg har vært uheldig i hva jeg har arvet fra hvem. Jeg har fått den introverte personligheten til den ene forelderen, samt den litt dårlige psyken til den andre, istedenfor den sosiale personligheten til den ene og den sterke psyken til den andre. Tenk om det bare hadde blitt motsatt, da hadde jeg trolig lykkes bedre.

[AnonymBruker]

Vel, du må faktisk ha trening i konflikter og å takle utfordringer for å komme deg gjennom sånt. Foreldrene mine, for eksempel, ga meg aldri masse penger, og jeg ble oppfordret til å spare det jeg tjente. Selv om de begge tjener nesten en mill hver i året. Nå er jeg i en periode hvor inntekten er veldig lav, men jeg er vant med det fra studier og sånt, så jeg vet hvordan jeg skal bruke pengene mine. 

Jeg ble også pushet til å søke sommerjobb fra jeg var 14. Om jeg ikke fikk noe, så måtte jeg hjelpe familien eller venner av foreldra mine med å male eller klippe gress.  Jeg er vant med å måtte komme meg ut og gjøre noe. Ikke bare sitte inne og få alt. Jeg lærte også å skrive søknader og CV. Og jeg var jo på en del intervjuer, som ga meg trening. 

Jeg har jobbet mye med barn, og jeg er bevisst på at de skal ta ansvar, og jobbe med krevende situasjoner selv. Ikke at den voksne skal ordne opp for de hver gang. Syns de noe er vanskelig, så krever jeg likevel at de prøver. Jeg kan si «prøv ti ganger til før du spør om hjelp!» Mange ganger har det faktisk ført til at de klarer det! De gir opp for tidlig. Og når de klarer det selv etter å ha prøvd 10 ganger, det er DA de opplever mestring. Da vet de at de klarer ting som er vanskelige. De hadde nok følt mestring om jeg hadde hjulpet de også, men da hadde de ikke fått den erfaringen i å jobbe for å oppnå noe.

I situasjoner hvor noen kommer løpende fordi noen erter de, kan jeg i enkelte situasjoner si at de skal snakke til den som erter selv. Be de stoppe. Jeg følger selvfølgelig med på situasjonen, og griper inn hvis det ikke funker. Men mange ganger virker det. Igjen; den voksne trengte ikke å ordne opp. De klarte det selv, med litt veiledning. 

Jeg blir litt trist når jeg ser unge som gir opp etter første forsøk og løper til en voksen. Det er greit når de er bittesmå, men store barn bør pushes til å ta ansvar selv. De klarer det faktisk! 

Anonymkode: 5854d...60a

[AnonymBruker]

3 timer siden, Nettvenn skrev:

 

Mange familier har mer enn 1 barn,la oss si feks 3 stk. De vokser alle opp i samme gode forhold,eller samme dårlige forhold. Jeg tror ikke at barn vokst opp under samme forhold,som har den samme ballasten hjemmefra,reagerer likt ang. utfordringer som eldre. Personligheten til hvert enkelt barn er forskjellig i utgangspunktet og blir også påvirket i forskjellig grad, og vil derfor også takle utfordringer forskjellig.

Men du glemmer en viktig ting. Barn i samme familie kan ha vidt forskjellig barndom, rett og slett fordi de blir behandlet veldig forskjellig av foreldrene. Dette er det sikkert mange " syndebukker" som kan gi deg mer informasjon om.

Anonymkode: 2b2bb...29f

[Chantielle]

På 5.11.2018 den 21.57, AnonymBruker skrev:

 

Men du glemmer en viktig ting. Barn i samme familie kan ha vidt forskjellig barndom, rett og slett fordi de blir behandlet veldig forskjellig av foreldrene. Dette er det sikkert mange " syndebukker" som kan gi deg mer informasjon om.

Anonymkode: 2b2bb...29f

 .

Endret 9. april 2019 av Nettvenn

[BerntHulken]

Hvis man ikke har hatt gode samtalepartnere i barndommen, og ofte lukket følelsene inni seg, tar man gjerne dette videre med seg i voksenlivet. Å ha folk å snakke med og om problemene er alfa og omega for hvordan man takler motgang.

Står man alene i stormen gang etter gang, er det vanskelig. Tro meg. De færreste blir sterkere av motgangen om man står helt alene.

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer veldig an på personligheten hvordan man takler motgang. Dette er som med alt annet. Noen vokser opp med foreldre som kjefter mye og tåler det, mens andre blir bittre og nervøse. Slik er det med ALT.
Jeg har tydeligvis taklet mobbing og det å ikke ha venner. Jeg lever, men jeg sliter også med depresjoner og masse negative tanker. Kanskje jeg ikke taklet det likevel? når har man egentlig taklet noe? når man ikke dreper seg selv? Eller når man fremdeles går med hodet hevet?
 

Anonymkode: 3f0d7...0d4

[Gjest supernova_87]

Livsmestring er vel som en muskel. 

De barna som har en trygg barndom, men sjelden/aldri får brynet seg på noe, vil lett bli overmannet over livets skyggesider når de kommer, muskelen er ikke trent og de vil være for svake til å mestre situasjonene godt. Enkelt sagt: utrent og svak muskel. 

De barna som har en utrygg barndom med traumer og for mye ansvar og krenkelser vil også ha en svak muskel fordi de er overtrent. Muskelen har blitt belastet med så mye uten restitusjon i mellomtiden og sakte med sikkert er den brutt ned og man går ned for telling med psykiske lidelser i voksen alder. Motgang vil bare være enda en belastning på en nedbrutt muskel og man vil ikke ha styrke til å bære mer. Men med behandling og fremgang kan man bli fryktelig sterk, om man får hjelp til å bearbeide barndommen litt etter litt, så man får en naturlig progresjon i hvor mye "liv man må løfte" om gangen. 

Det er det som er det beste for barn. En trygg barndom der foreldrene underveis ikke skjermer dem for mye, men legger på akkrat passe belastning slik at barnet har en stødig progresjon. Når det blir for mye hjelper man dem av med vekten, og prøver igjen senere. Hjelper barnet regulere med restitusjonsperioder innimellom. Vi trenger også å lære at livet er urettferdig og kjedelig og har mange grå dager også. 

 

[Horten Market]

Hva er en trygg barndom? Økonomisk? Fri for farer? Ja, men disse forholdene har liten betydning for den type trygghet som gir barnet verktøyene for å klare utfordringene i voksenlivet. Det en annen type trygghet psykologene tenker på.

Barn som er trygg på at det har mors og fars ubetingede kjærlighet, takler motgang bedre.

Med kjærlighet i bunnen, kan barnet utsettes for større påkjenninger uten å knekke sammen. Dermed kan barnet få bredere erfaring, dypere erfaring, og erfaringene gir i større grad positive assosiasjoner.

Genetikk og tilbøyeligheter spiller inn, men et barn trygg på sine omsorgspersoner blir den beste utgaven av seg selv.

[Minitroll]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har alltid sett på det litt som når et tre får vokse. 

Et tre som står på trygg grunn, og får den næringen det trenger, har all forutsetning for å bli et stort og sterkt tre med lange røtter, ett som ikke faller så lett når det blir storm. Ett som kan stå gjennom det aller, aller meste. 

Et tre som står på steingrunn, så røttene ikke får godt nok feste, som ikke får nok næring, og som kanskje har blitt brukket både en og to og flere ganger, vil aldri kunne bli så stort og sterkt. Det vil kanskje klare seg, det har tross alt vært igjennom en storm eller fem før, men det vil ikke kunne bli et så formidabelt tre som det andre kunne bli.  

Anonymkode: 955c7...2bc

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å fortsette denne treanalogien, så er det slik at et tre må kunne tilpasse seg sterk vind for å klare seg. Treet gjør dette ved å spre røttene sin dypt ned i jorda slik at de kan forankre røttene i sprekker mellom steiner. For at treet skal få solid fotfeste i seg selv, trengs det altså sterk vind.  Vinden driver treet til å bli sterkere og mer solid.

 

15 timer siden, O.G. skrev:

Det er veldig mange mennesker som mye godt er drivhusplanter.

Mye bra informasjon om trær i denne tråden, ellers mye synsing. 

Jeg tror familiebakgrunn er en ganske liten del av hvordan man ender opp med å takle ting. Mye tilfeldigheter, flaks uflaks. Alle vil jo kunne takle motgang i små porsjoner, men det å få et skred av sykdom, økonomiske problemer og samlivsbrudd (f.eks) på en gang vil jo omtrent ta knekken på selv de tøffeste. 

[Duff]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har alltid sett på det litt som når et tre får vokse. 

Et tre som står på trygg grunn, og får den næringen det trenger, har all forutsetning for å bli et stort og sterkt tre med lange røtter, ett som ikke faller så lett når det blir storm. Ett som kan stå gjennom det aller, aller meste. 

Et tre som står på steingrunn, så røttene ikke får godt nok feste, som ikke får nok næring, og som kanskje har blitt brukket både en og to og flere ganger, vil aldri kunne bli så stort og sterkt. Det vil kanskje klare seg, det har tross alt vært igjennom en storm eller fem før, men det vil ikke kunne bli et så formidabelt tre som det andre kunne bli. 

Anonymkode: 955c7...2bc

Det var en god likning. Tar den med videre i livet mitt. 

Jeg tenkte å anbefale en bok som går på akkurat dette. Når barndommen forgiftes blir barna syke som voksne. 

En omfattende bok som går i dybden og forklarer hva som skjer i kroppen til krenkede barn og hvordan deler av kroppen blir ødelagt og dermed fører til sykdommer som feks fibromyalgi

 

https://www.haugenbok.no/Fagb-ker/Sosialt-arbeid/Hvordan-krenkede-barn-blir-syke-voksne3/I9788215025063

[AnonymBruker]

På 5.11.2018 den 1.11, AnonymBruker skrev:

 

De barna som vokser opp i trygge hjem, hvor de heller får litt for mye servert fremfor for lite, er de som vokser opp selvsikre, som vet hva de vil og som tørr å ta sin plass i verden. De barna som vokser opp uten særlige utfordringer, er de som er best regulert følelsesmessig og bedre rustet til å takle vanskeligheter senere i livet.

Falle teorien i stengrunn? Mange sier at hvis man får sydd for mange puter under armene, så ender man opp med å bukke under fordi man ikke er vant til å bli stilt krav til; fordi man ikke takler motgang man aldri tidligere har hatt. 

Jeg er uenig. Jeg mener motsatt. Jeg tror de som er grunnleggende utrygge, de som har opplevd traumer og har mye baggasje er de som er dårligst rustet til å takle motgang på en konstruktiv måte. De har ikke den grunnleggende emosjonsreguleringen i bunn, og kan få langt mer ustabile reaksjoner enn mennesker som alltid har levd i beste velgående.

Anonymkode: 8f6c5...653

Altså...seff er det enklere å takle noe man aldri har opplevd. Hva slags dumt spørsmål er dette? Jaja...

Anonymkode: 8e18f...95e