De som aldri har opplevd motgang, takler den best!?

[AnonymBruker]

De barna som vokser opp i trygge hjem, hvor de heller får litt for mye servert fremfor for lite, er de som vokser opp selvsikre, som vet hva de vil og som tørr å ta sin plass i verden. De barna som vokser opp uten særlige utfordringer, er de som er best regulert følelsesmessig og bedre rustet til å takle vanskeligheter senere i livet.

Falle teorien i stengrunn? Mange sier at hvis man får sydd for mange puter under armene, så ender man opp med å bukke under fordi man ikke er vant til å bli stilt krav til; fordi man ikke takler motgang man aldri tidligere har hatt. 

Jeg er uenig. Jeg mener motsatt. Jeg tror de som er grunnleggende utrygge, de som har opplevd traumer og har mye baggasje er de som er dårligst rustet til å takle motgang på en konstruktiv måte. De har ikke den grunnleggende emosjonsreguleringen i bunn, og kan få langt mer ustabile reaksjoner enn mennesker som alltid har levd i beste velgående.

Anonymkode: 8f6c5...653

[AnonymBruker]

Du forveksler en trygg barndom med å ikke bli stilt krav til og «få puter under armene». Jeg tror en trygg barndom gjør deg bedre utrustet, men det innebærer ikke at foreldre gjør alt for barna, men at de støtter dem underveis.

Anonymkode: 90955...898

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du forveksler en trygg barndom med å ikke bli stilt krav til og «få puter under armene». Jeg tror en trygg barndom gjør deg bedre utrustet, men det innebærer ikke at foreldre gjør alt for barna, men at de støtter dem underveis.

Anonymkode: 90955...898

Ja. Jeg formulerte meg kanskje litt sort/hvitt, og er selvsagt helt enig i det du skriver. Tidlig barndom har ufattelig mye å si på hvordan man takler ting senere i livet.

Anonymkode: 8f6c5...653

[Gjest O.G.]

Alle de jeg kjenner som har fått det som de ville i fra barnsben av takler motgang utrolig dårlig. De er nede for telling for ting som jeg ikke en gang mister nattesøvnen av. Det er helt sykt. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, O.G. skrev:

 

Alle de jeg kjenner som har fått det som de ville i fra barnsben av takler motgang utrolig dårlig. De er nede for telling for ting som jeg ikke en gang mister nattesøvnen av. Det er helt sykt. 

Dette er min erfaring og.

Selv har jeg hatt en utrolig traumatisk barndom, og opplevd mye tøft i mitt voksne liv og, og jeg har taklet alt veldig bra. Og grunnet alt jeg har opplevd, så bryr jeg meg ikke om de små problemene. Har en venninne, som lager skikkelig drama av hver minste lille ting, ting jeg aldri hadde brydd meg om. 

Anonymkode: 8de28...e2a

[AnonymBruker]

17 minutter siden, O.G. skrev:

 

Alle de jeg kjenner som har fått det som de ville i fra barnsben av takler motgang utrolig dårlig. De er nede for telling for ting som jeg ikke en gang mister nattesøvnen av. Det er helt sykt. 

Akkurat samme erfaring. Er så utrolig mange i våre dager sutrer over småting og det er de som har surfet gjennom livet som absolutt ikke takler noe motstand.

Anonymkode: 512ee...5e4

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sett på det litt som når et tre får vokse. 

Et tre som står på trygg grunn, og får den næringen det trenger, har all forutsetning for å bli et stort og sterkt tre med lange røtter, ett som ikke faller så lett når det blir storm. Ett som kan stå gjennom det aller, aller meste. 

Et tre som står på steingrunn, så røttene ikke får godt nok feste, som ikke får nok næring, og som kanskje har blitt brukket både en og to og flere ganger, vil aldri kunne bli så stort og sterkt. Det vil kanskje klare seg, det har tross alt vært igjennom en storm eller fem før, men det vil ikke kunne bli et så formidabelt tre som det andre kunne bli. 

Anonymkode: 955c7...2bc

[AnonymBruker]

Et menneskes barndom har unektelig mye å si. Samtidig spiller gener inn. Når det gjelder å takle livets utfordringer tenker jeg at de som har en god barndom med gode foreldre som støtter dem, har bedre sjanser for å takle problemer, nettopp fordi de har støtte rundt seg. De kan hyle opp om små problemer, men det er jo fordi de har vært forskånet fra "virkelige" problemer. Men, om de sto i en situasjon med "virkelige" problemer ville de reagert på en mer fornuftig emosjonell måte, fordi de hadde lært emosjonsregulering bedre, og de ville opplevd støtte som gjør det lettere å agere. En person som har opplevd mye kaos vil ofte ha sterkere emosjonelle utbrudd, se verden gå under, gjerne rote seg bort i flere problemer for å takle hovedproblemet osv. De vil ikke ha noen å støtte seg til og oppleve maktesløshet. Dette er en generalisering, men jeg tror det stemmer ganske bra. Det finnes selvsagt løvetannbarn, men det vil jeg tro er barn som har hatt den ene personen som ga støtte, som var der for ham. 

Anonymkode: 68685...bcd

[Gjest O.G.]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette er min erfaring og.

Selv har jeg hatt en utrolig traumatisk barndom, og opplevd mye tøft i mitt voksne liv og, og jeg har taklet alt veldig bra. Og grunnet alt jeg har opplevd, så bryr jeg meg ikke om de små problemene. Har en venninne, som lager skikkelig drama av hver minste lille ting, ting jeg aldri hadde brydd meg om. 

Anonymkode: 8de28...e2a

 

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Akkurat samme erfaring. Er så utrolig mange i våre dager sutrer over småting og det er de som har surfet gjennom livet som absolutt ikke takler noe motstand.

Anonymkode: 512ee...5e4

Det er veldig mange mennesker som mye godt er drivhusplanter.

[AnonymBruker]

Det tror jeg er veldig individuelt. Har da møtt de som har opplevd mye motgang og blir sterkere nettopp pga det. Har møtt de som har levd et trygt og godt liv og som faller helt sammen ved en krise. Og vice versa.

Det blir litt som med mobbeoffer. Noen blir empatiske og evner å tilgi, og de ønsker ingen vondt, mens andre blir bitre og hevnlystne, og klarer ikke legge det bak seg.

Mennesker er forskjellige uansett bakgrunn, men jeg vil nok tro at selvtillit er en veldig viktig egenskap, og den blir jo bygd opp i et hjem hvor foreldre gir barn det. Likevel, det kommer nok mest an på personlighetstype og ressurser en har.

Anonymkode: 46ad7...0d2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette er min erfaring og.

Selv har jeg hatt en utrolig traumatisk barndom, og opplevd mye tøft i mitt voksne liv og, og jeg har taklet alt veldig bra. Og grunnet alt jeg har opplevd, så bryr jeg meg ikke om de små problemene. Har en venninne, som lager skikkelig drama av hver minste lille ting, ting jeg aldri hadde brydd meg om. 

Anonymkode: 8de28...e2a

Selv hadde jeg en trygg barndom, men hadde ikke curlingforeldre og ble ikke dullet med. Dette har gjort meg trygg og sterk og jeg ser på motgang som en utfordring og bryr meg lite med småproblemer. Har opplevd mye vanskelig som voksen som jeg takler bra. Tror det er curlingbarna som får problemer senere.

Anonymkode: 90955...898

[AnonymBruker]

Jeg er til dels enig med deg. De som har en god og trygg barndom der motgang var slikt som tap av kosedyr, og oldefar dør i en alder av 95, dårlig karakter i et fag på ungdomsskolen, krangel mellom venner, vanlig sykdom, kjærlighetssorg som 14-åring; de takler gjerne livets utfordringer greit senere, når de stryker på eksamen, blir skikkelig dumpa, foreldre dør osv.

De som har opplevd mye vanskelige ting og ikke er vant til at det går over, at man kan få hjelp og trøst, at selv om noe er skikkelig kjipt har man mye annet å være takknemlig og glad for, de er mye mer bitre og har vanskeligere for å mobilisere krefter og stå i det (logisk nok, det bekrefter at livet er hardt og urettferdig, og at byrder er ujevnt fordelt).

Motgang gjør ikke sterk hvis man er "svak" fra før.

Anonymkode: 24bd2...f5f

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Selv hadde jeg en trygg barndom, men hadde ikke curlingforeldre og ble ikke dullet med. Dette har gjort meg trygg og sterk og jeg ser på motgang som en utfordring og bryr meg lite med småproblemer. Har opplevd mye vanskelig som voksen som jeg takler bra. Tror det er curlingbarna som får problemer senere.

Anonymkode: 90955...898

Dette tror jeg er veldig relevant. Jeg har også ei venninne som har hatt en trygg og god barndom, og hun takler f.eks dødsfall på en annerledes måte enn meg som har opplevd mye tap da jeg var svært liten.

Anonymkode: 8f6c5...653

[AnonymBruker]

Nei, ikke helt enig. Det kan være slik, men samtidig ikke.

Jeg har hatt en utrygg barndom og har hatt mine utfordringer etter at jeg har blitt voksen også, og jeg merker at siden jeg allerede har gjennomgått vanskelige ting så er det enklere å håndtere andre ting. Jeg vet også at det stort sett ordner seg og jeg gir aldri opp. Jeg jobber meg gjennom ting og står i det. Noen ganger er det tøft og jeg har trukket meg unna, men jeg har aldri gitt opp.

Noe jeg derimot har vært dårlig på tidligere var å oppsøke hjelp, men det har jeg også blitt flinkere på. Jeg er allikevel ganske god på å klare meg selv. Sikkert fordi jeg har vært vant til det fra jeg var ganske ung og det har nok også endel å si for hvordan jeg håndterer vanskelige ting.

Anonymkode: dd62c...20d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Et menneskes barndom har unektelig mye å si. Samtidig spiller gener inn. Når det gjelder å takle livets utfordringer tenker jeg at de som har en god barndom med gode foreldre som støtter dem, har bedre sjanser for å takle problemer, nettopp fordi de har støtte rundt seg. De kan hyle opp om små problemer, men det er jo fordi de har vært forskånet fra "virkelige" problemer. Men, om de sto i en situasjon med "virkelige" problemer ville de reagert på en mer fornuftig emosjonell måte, fordi de hadde lært emosjonsregulering bedre, og de ville opplevd støtte som gjør det lettere å agere. En person som har opplevd mye kaos vil ofte ha sterkere emosjonelle utbrudd, se verden gå under, gjerne rote seg bort i flere problemer for å takle hovedproblemet osv. De vil ikke ha noen å støtte seg til og oppleve maktesløshet. Dette er en generalisering, men jeg tror det stemmer ganske bra. Det finnes selvsagt løvetannbarn, men det vil jeg tro er barn som har hatt den ene personen som ga støtte, som var der for ham. 

Anonymkode: 68685...bcd

Dette er jeg veldig enig i. Det virker som om mennesker med en trygg barndom og som har vært skånet for problemer har lettere for å klage over bagateller, over virkelig små problemer som regnvær og en treg buss, mens de faktisk takler i mye mer konstruktiv grad situasjoner som virkelig er tøffe. 

Anonymkode: 8f6c5...653

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Dette er jeg veldig enig i. Det virker som om mennesker med en trygg barndom og som har vært skånet for problemer har lettere for å klage over bagateller, over virkelig små problemer som regnvær og en treg buss, mens de faktisk takler i mye mer konstruktiv grad situasjoner som virkelig er tøffe. 

Anonymkode: 8f6c5...653

Men at de klager over bagateller betyr ikke at de ikke takler bagatellene. Kanskje klagingen til og med gjør det lettere for dem å håndtere de negative følelsene og legge det bak seg. 

Skal sies at mange med dårlige barndommer ender opp i et negativt spor der de klager mye og ser det verste i alt, de tror ikke det er vits å prøve noe fordi det vil gå galt uansett. Jeg tror nok at de med dårlig barndom oftere har et negativt syn på ting enn andre, men at de kanskje holder det mer inne i seg fordi de også blir vant til at andre sier de skal slutte å klage

Anonymkode: 404b2...611

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har alltid sett på det litt som når et tre får vokse. 

Et tre som står på trygg grunn, og får den næringen det trenger, har all forutsetning for å bli et stort og sterkt tre med lange røtter, ett som ikke faller så lett når det blir storm. Ett som kan stå gjennom det aller, aller meste. 

Et tre som står på steingrunn, så røttene ikke får godt nok feste, som ikke får nok næring, og som kanskje har blitt brukket både en og to og flere ganger, vil aldri kunne bli så stort og sterkt. Det vil kanskje klare seg, det har tross alt vært igjennom en storm eller fem før, men det vil ikke kunne bli et så formidabelt tre som det andre kunne bli. 

Anonymkode: 955c7...2bc

For å fortsette denne treanalogien, så er det slik at et tre må kunne tilpasse seg sterk vind for å klare seg. Treet gjør dette ved å spre røttene sin dypt ned i jorda slik at de kan forankre røttene i sprekker mellom steiner. For at treet skal få solid fotfeste i seg selv, trengs det altså sterk vind.  Vinden driver treet til å bli sterkere og mer solid. Akkurat som vi mennesker blir dypere og sterkere i oss selv når vi møter motgang. Det er motgangen som gjør oss mennesker sterkere, akkurat som det er den sterke vinden som gjør at treet står stødigere. 

Heldigvis handler ikke menneskelivet om å bli størst og sterkest. Hva som er formidabelt er nå engang en høyst individuell vurdering uansett. Det formidable kan være alle historiene og all lærdommen og menneskekunnskapen man har ervervet seg gjennom motgang. 

Anonymkode: 668d2...a45

[AnonymBruker]

Et barn som er oppvokst med omsorgsvikt og traumer hele livet vil ofte ha dårlig affektregulering og dårlig stressmestring, så i den forstand vil nok ofte et barn som har møtt mye motgang "tåle mindre". At noen barn som har fått alt de har pekt på og ikke behøvd å yte noe vil nok også fort takle motgang dårlig. Det beste er nok en trygg barndom hvor man har foreldre i ryggen som hjelper en gjennom motgang og gir barna rom og evne til å regulere seg selv. 

Anonymkode: 3ccd3...d6b

[Gjest Alterego666]

7 timer siden, O.G. skrev:

 

Alle de jeg kjenner som har fått det som de ville i fra barnsben av takler motgang utrolig dårlig. De er nede for telling for ting som jeg ikke en gang mister nattesøvnen av. Det er helt sykt. 

Enig. Trygghet er selvsagt viktig, men det er også forventninger og krav. Alle har godt av noe å strekke seg etter og kontruktiv kritikk eller rettledning. Er man vant til korreksjoner, vil man også rakle motgang bedre. For motgangen treffer alle før eller siden.

[AnonymBruker]

Jeg mener det motsatte av deg, TS. Jeg kjenner utrolig mange fra trygge hjem, og som du  beskriver har fått mer enn det de trenger. Flertallet av disse menneskene kommer fra materialistiske hjem, hvor krav, grenser og følelser har blitt skjøvet under en stol. Flesteparten av disse menneskene har ikke samme selvinnsikt, på måte som en som har opplevd mye motgang og som er godt kjent med seg selv og sitt reaksjon og følelsemønster.

jeg har selv opplevd mange traumer som barn , og påstår selv som jeg også hører fra andre oppegående mennesker. At jeg takler motgang utrolig bra, og de misunner min indre styrke. 

Anonymkode: f7cb3...d2f