Snart mister jeg min bror (langt innlegg) og trenger hjelp

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere prøvd å skrive her om min bror. Om hans psykiske lidelser. Han er i slutten av 20-årene. Ble grovt (psykisk) mobbet på vgs. Prøver å få vitnemålet etter et dytt fra meg, så han kan begynne på universitetet. I mellomtiden terroriserer han familien psykisk. Jeg låner hans pc. Mobilen er koblet til pcn. Så når han er på safari, får jeg se det. (låner pcn hans i forbindelse med skolearbeid da min ble ødelagt få uker siden). Han har vært ekstremt aggressiv mot meg og min mor, og jeg kjenner igjen disse mønstrene. Så jeg gikk inn, og der ser jeg at han er på Incels forumene igjen. Han har lovt oss tidligere at han skal slutte å være der, fordi han skjønner at det påvirker han dårlig psykisk. Men han er altså igjen der nå. Og værsåsnill, får jeg får tyn for at jeg snoker, er det fordi han har flere ganger vært suicidal og jeg fungerer nærmest som en støttekontakt, snarere enn en søster. Dette er ikke en normal familie, et normalt søskenforhold. Har respektert hans privatliv, men oppførselen hans har vært veldig skremmende, så jeg måtte se.

Den ene gangen var jeg ekstremt redd for at han skulle drepe seg selv, fordi han truet meg med det. Så jeg ringte inn til DPS, og han fikk hastetime på dagen. Jeg ble med, og fortalte psykologen alt. Da brøt han ned. Og psykologen sa ´´da viser det seg at du egentlig slet mye mer enn du fortalte´´, og på det tidspunktet hadde han gått der i 2 år. Jeg skal snart bli en psykologi-student og har lest meg mye opp til det. Kom med et par diagnose-forslag som psykologen bekreftet. Så nå har han: Alvorlig depresjon, sosial angst, PTSD, BDD og Gud vet hva annet. Han har noen veldig gode perioder, også går det ned igjen. Jeg har prøvd alt. Snakke med han, snakke med psykologen hans, har utallige ganger ringt hjelpetelefoner, droppet mitt eget liv for å hjelpe han. Det må jeg, fordi han er broren min. Mitt kjøtt og blod. Men dette ødelegger familien vår. Med en gang vi føler vi gjør en fremgang, så ødelegger han alt for oss. Min mor jobber mye, og ofte har hun dobbeltvakter og isted fikk jeg vite at dette er for å slippe situasjonen hjemme. Dette ødelegger henne. Faren min tror ikke på psykologiske lidelser. Derfor føler jeg at jeg er den eneste som kan hjelpe han. Men han er utrolig slem mot meg når han har disse periodene, så jeg glemmer at han er psykisk syk og blir sint tilbake. Etterpå går jeg i en depresjonsfase selv, fordi tross alt det vonde jeg har opplevd i mitt liv, er å være pårørende til han det VERSTE og vanskeligste jeg har opplevd. 

Jeg vil ikke miste han til sykdommene sine. Jeg vil ikke miste han til Incels. Men jeg er utrolig redd for kvinnesynet han utvikler. Har prøvd å snakke om det, og da ler han. ´´Tror du JEG kan skade noen?´´. Der og da tror jeg ikke, fordi han er verdens snilleste person. Så snill at han lett kan bli utnyttet. Men likevel, snille mennesker gjør også dårlige ting. Jeg kan ikke akkurat gå til politiet. Han gjør jo ikke noe ulovlig. Men jeg er bare redd. For noen år siden var han seksuelt upassende mot meg. Det har gjort at jeg selv sliter med PTSD. Har vært lenge sint inni meg. Det har ødelagt meg, fordi jeg ikke har snakket om det med noen. Men fortalte mine foreldre det, og siden da føler jeg at jeg har ´´reparert´´meg selv. Han ødelegger søsterbror-foroldet vårt mer og mer hele tiden. Er så utrolig misunnelig over folk som har normale søskenforhold. Vi kan ikke kaste han ut. Da er det faktisk garantert at han dreper seg selv. Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre? Jeg klarer ikke mer. Jeg tenker mest på vår minste bror. Han er enda veldig ung og blir ekstremt påvirket av hvordan min mor er. Og min mor er alltid sliten på grunna av min storebror. 

Anonymkode: 4b627...01b

[AnonymBruker]

Dette leser han nå:

https://lookism.net/Thread-Black-Pill-Even-if-you-become-chaddish-you-will-never-find-love

og

https://lookism.net/Thread-Pictured-Gunman-40-who-opened-fire-on-a-Tallahassee-yoga-class-killing-a-21-year

og denne

https://lookism.net/Thread-News-Bus-Driver-drives-bus-full-of-passengers-into-ocean-after-arguememt-with-passemger

 

jeg føler meg utrolig ukomfortabel over denne utviklingen. Håper noen kan rådføre meg, fordi nå føler jeg meg skikkelig hjelpesløs. 

Ts

Anonymkode: 4b627...01b

[AnonymBruker]

Det lureste du gjør er å sette strek og slutter å leke psykolog for han. Du er IKKE ansvarlig eller skyld i hans problemer, men det er tydelig du trenger å sette grenser NÅ. Du bør også flytte ut, du kan ikke bo i et hjem der du ikke er trygg. Strengt tatt burde denne mannen ikke bo hjemme når han utsetter sin søster for seksuell upassende oppførsel eller overgrep, jeg skjønner ikke hvorfor dine foreldre tillater dette?

Om du tror han kan skade seg selv eller andre, bør du ringe politiet og de vil få han tvangsinnlagt....

Anonymkode: c34a6...d01

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Det lureste du gjør er å sette strek og slutter å leke psykolog for han. Du er IKKE ansvarlig eller skyld i hans problemer, men det er tydelig du trenger å sette grenser NÅ. Du bør også flytte ut, du kan ikke bo i et hjem der du ikke er trygg. Strengt tatt burde denne mannen ikke bo hjemme når han utsetter sin søster for seksuell upassende oppførsel eller overgrep, jeg skjønner ikke hvorfor dine foreldre tillater dette?

Om du tror han kan skade seg selv eller andre, bør du ringe politiet og de vil få han tvangsinnlagt....

Anonymkode: c34a6...d01

Overgrep blir så drøyt å si. Det skjedde for mange år siden, og jeg holdt det skjult i 4 år før jeg fortalte mine foreldre det. De ville såklart ta det opp, men jeg bønnfalt de om å ikke si noe. Det var min sorg. Min bror som allerede sliter trenger ikke å lide mer og bære min skam. Det var også bare en kommentar (og man kan jo sette spørsmålstegn) og når han så jeg ble skikkelig redd ble han såklart skikkelig lei seg og skjønte at man ikke kan snakke om sånt eller si sånt til en søster. Grunnen for at det har hjemsøkt meg er fordi jeg aldri fortalte noen det, og grunnen for at jeg ikke ville foreldrene mine skulle nevne noe er fordi jeg var livredd for om i tilfelle han hadde glemt det, ville jeg ikke påføre han enda en traume og noe tungt å bære på. 

Vet ikke hvordan det er for andre, men vi har alle gått gjennom utrolig mye gjennom barndommen og han har alltid vært uheldig og han har sine grunnen for hvorfor han ble som han ble. Kan jo ikke bare kutte ut en bror og en sønn! Han er en del av oss. Vi må hjelpe han. Spørsmålet er hva vi kan gjøre. Vi kommer aldri til å kutte han ut av livene våres. Man gir ikke opp familie. 

Anonymkode: 4b627...01b

[AnonymBruker]

Og så rett i forsvar av din bror.... Kanskje dere legger alt litt for godt til rette slik at han ikke trenger å ta tak i sine problemer...Alle lider, men ingen ser ut til å skjønne at din bror ikke kan hjelpes så lenge han ikke ønsker å hjelpe seg selv. Du kan ikke fortsette sånn, du skjønner også at ting må endres for det dere har gjort til nå fungerer ikke.

Og du har en yngre bror, hva med han? Har ikke han rett på en bedre hverdag?

Min ene bror er som din. Psykiske problemer, selvmedlidende, alt er alle andres skyld... Sannheten er at det er utrolig destruktivt for familien. De suger ut all glede og energi, til slutt er det ingenting igjen. 

Anonymkode: c34a6...d01

[AnonymBruker]

Han har tidligere fått tilbud om innleggelse, noe han har takket ja til. Men så ble tilbudet trukket. Det er 1 år siden. Husker ikke grunnen. Psykologen hans har vært alvorlig syk en periode, så hun tok permisjon. Er tilbake om noen måneder. Men i mellomtiden trenger han jo også hjelp 

Anonymkode: 4b627...01b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Og så rett i forsvar av din bror.... Kanskje dere legger alt litt for godt til rette slik at han ikke trenger å ta tak i sine problemer...Alle lider, men ingen ser ut til å skjønne at din bror ikke kan hjelpes så lenge han ikke ønsker å hjelpe seg selv. Du kan ikke fortsette sånn, du skjønner også at ting må endres for det dere har gjort til nå fungerer ikke.

Og du har en yngre bror, hva med han? Har ikke han rett på en bedre hverdag?

Min ene bror er som din. Psykiske problemer, selvmedlidende, alt er alle andres skyld... Sannheten er at det er utrolig destruktivt for familien. De suger ut all glede og energi, til slutt er det ingenting igjen. 

Anonymkode: c34a6...d01

Beklager for å høre dette. Vet altfor godt hvordan det er. Akkurat som du beskriver. Ingenting til overs. Hvordan hjelper dere han? Hvordan fungerer han i hverdagen?

Tonen i ordene mine kunne høres sånn ut, men er egentlig bare frustrasjon du ser fordi jeg ikke er interessert i «kutt han ut»-kommentarer. Du har rett i at jeg ikke kan hjelpe noen som ikke vil bli hjulpet til. Så har bare begynt å ignorere han når han begynner med de negative tankene, fordi jeg har skjønt at han ikke er interessert i samtaler, men mennekser å krangle med fordi vi sier imot når han sier hvor stygg han er eller hvordan han ikke har en fremtid. 

Det er så absurd. Han er en kjempe kjekk gutt. Men det er jo såklart ingen som vil ha han når han oppfører seg sånn. Også har han begynt å identifisere seg som Incel, og det er noe jeg sliter med å forklare voksne mennesker hva er. Han har ingen objektive grunner for de tankene. Han hadde lagt det fra seg og vi hadde noen veldig gode uker, men så begynner han og da begynner helvetet. 

Min lillebror har en diagnose som gjør at vi må være utrolig forsiktige rundt han. Hans autisme gjør han sensitiv og det er helt riktig at vi må priotere han. Han sier selv han blir redd når det blir dårlig stemning så han er avhengig av at alt er rolig og stabilt. 

Hvis vi skal «kaste» han ut. Hvordan kan vi gjøre det på trygg måte. Få han til å forstå at vi elsker han, men at dette ikke fungerer. Noen ganger har han vært på kanten og gjort seg klar for å dra ut og leve hjemløs på gaten. Det er så drøyt. At han ser så lite verdi i seg selv st han tenker de tankene. Er det lettere å være hjemløs ute enn å ta tak i problemene og tro alt handler om den jævla BDD’en din. Er så ødelagt og lei. 

Har blitt påvirket sv tankene hans, og positive lille meg har fått en dyster og mørk syn på livet. Har fått dårlig samvittighet for å ha stort sosialt nettverk, så jeg begynte å si nei altfor ofte og nå har jeg ikke så mange heller. Er klar for å ofre ALT for at han skal ha det bra, for at stakkars familien min skal endelig puste litt og ha det bra. Men det ødelegger meg at jeg gir så mye når han ikke er villig til å gi litt tilbake. 

Anonymkode: 4b627...01b

[Gjest Vanlig fyr]

Dette var trist lesning og du har min fulle sympati. Du er en god og omsorgsfull søster, men du kan ikke redde broren din, det er det kun helsevesenet og tilslutt han selv som kan gjøre. Dette minner meg litt og den Bjørn Eidsvåg sangen, Eg ser.

 

4 hours ago, AnonymBruker said:

 

Dette leser han nå:

https://lookism.net/Thread-Black-Pill-Even-if-you-become-chaddish-you-will-never-find-love

og

https://lookism.net/Thread-Pictured-Gunman-40-who-opened-fire-on-a-Tallahassee-yoga-class-killing-a-21-year

og denne

https://lookism.net/Thread-News-Bus-Driver-drives-bus-full-of-passengers-into-ocean-after-arguememt-with-passemger

 

jeg føler meg utrolig ukomfortabel over denne utviklingen. Håper noen kan rådføre meg, fordi nå føler jeg meg skikkelig hjelpesløs. 

Ts

Anonymkode: 4b627...01b

Å lese om noe betyr ikke at man vil kopiere det i virkeligheten. Jeg skjønner at du er stressa men du må forsøke å distansere deg fra dette. Du kan ikke la deg selv bli med i dragsuget. La helsevesenet gjøre jobben sin, broren din er ikke den første unge mannen som har fått problemer. 

[AnonymBruker]

Min bror var aldri så ille at han ble innlagt, jeg mistenker at han hadde det mest i kjeften og det ble enkelt for han å ty til disse hersketeknikkene for å få viljen sin i familien... Jeg synes i hvertfall at det er hersketeknikk å ty til selvmordstrusler fordi man forventer at en voksen mann hjelper til i huset og rydder etter seg selv, f.eks. Det ble til at alle degget med han, så da fikk han egentlig masse støtte for oppførselen sin i stedet for et spark i rævva. Selv ble jeg så lei av de konstante truslene da jeg var på din alder at jeg gav han bilnøklene da han igjen begynte med å true med å kjøre seg ihjel... For å si det sånn, fyren lever i beste velgående enda, 20 år etter... Helt ærlig, det ble bedre for alle da han flyttet ut. Han måtte lære å ta ansvar for seg selv og egne valg. Det kom og kommer fortsatt perioder med mye drama og dritt, men det går.

 

Anonymkode: c34a6...d01

[AnonymBruker]

Jobber din bror? Kan han flytte på hybel? Mulighet til sosialbolig? Han kan be om å legge seg inn frivillig hvis han har selvmordstanker, da han da utgjør en fare for seg selv og ev andre. Han har mange muligheter, men de fleste må han ta initiativ til selv gjennom fastlege, legevakt etc.

Anonymkode: c34a6...d01

[AnonymBruker]

Hva driver din bror med på dagene? Har han jobb, eventuelt andre aktiviteter han fyller dagene med? 

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, det er ikke lett når en som står en nær sliter så voldsomt. Likevel bør du faktisk sette deg selv først i denne situasjonen. Det bør i grunn dine foreldre også, både for sin egen del og for din lillebrors del. Han terroriserer familien, og tar ikke imot hjelp. Han viser tydeligvis liten interesse for å ta grep selv heller. Jeg skjønner at du er bekymret for han hvis må flytte ut, men er det ikke mulig å få til en mer gradvis overgang fra å bo hjemme til å bo på hybel, eller et bofellesskap for psykisk syke? Å kaste han ut på dagen er jo kanskje unødvendig, men han har nok ikke godt av å isolere seg hjemme hos foreldrene når han er i slutten av 20-årene. Det virker ikke som om han ønsker å ta ansvar for seg selv, og da er det lite hensiktsmessig å la han sitte å sture i selvmedlidenhet i familiehjemmet, særlig når han oppfører seg slik. Å slite psykisk er forøvrig ingen unnskyldning for å oppføre seg som en drittsekk, og hans oppførsel bør på ingen måte unnskyldes av den grunn. Du bør  absolutt ikke la han være terrorisere deg fordi han er syk. Han er ikke psykotisk, og er derfor ansvarlig for egne handlinger. Han vet hva som er rett og galt, og du bør ikke la han være såpass respektløs mot deg. Du bør huske deg selv oppi alt dette ts, det er viktig å ta vare på seg selv. 

Hvordan klarer du deg egentlig oppi alt dette? Er du yngre enn han? Bor du enda hjemme? 

Forresten, hva er BDD?

Anonymkode: 7f7b6...cc1

[AnonymBruker]

1 hour ago, Vanlig fyr said:

 

Dette var trist lesning og du har min fulle sympati. Du er en god og omsorgsfull søster, men du kan ikke redde broren din, det er det kun helsevesenet og tilslutt han selv som kan gjøre. Dette minner meg litt og den Bjørn Eidsvåg sangen, Eg ser.

Tusen, tusen takk. Jeg hørte på og gråt ut. Det var godt. Det er helt riktig at han ikke skal gjøre noe bare fordi han leser mye om sånt, men likevel blir han jo påvirket når han forer hjernen med slikt. Synes det er en bekymringsverdig utvikling. Er egentlig når jeg stalket hans aktivitet at jeg forstod hvor alvorlig dette kvinnehatet hans er. Luftet det til min mor og hun sa hun forstod hva jeg mente. «Han har vært veldig aggressiv mot meg også. Her om dagen var han sint på meg fordi jeg fødte ham». Jeg tror min mor har det verst. Hun er liksom omsorgspersonen for oss alle og bindeleddet. Hadde vært mye lettere for meg å distansere meg fra problemene til min bror hvis jeg visste at min mor er i stand til det. Men hun handler dessverre med hjertet. 

1 hour ago, AnonymBruker said:

For å si det sånn, fyren lever i beste velgående enda, 20 år etter.

Anonymkode: c34a6...d01

Så trist det må ha vært for dere, og så slitsomt. Men jeg er utrolig glad han lever enda. Og jeg er glad han fungerer nå. Det er alt jeg vil av min bror. Kan takle drama her og der. Det jeg er mest redd for er at en dag blir truslene sanne. Du høres også ut som min far.. «bare et spark i ræva». Kanskje dere har rett? Jeg aner ikke. 

1 hour ago, AnonymBruker said:

 

Jobber din bror? Kan han flytte på hybel? Mulighet til sosialbolig? Han kan be om å legge seg inn frivillig hvis han har selvmordstanker, da han da utgjør en fare for seg selv og ev andre. Han har mange muligheter, men de fleste må han ta initiativ til selv gjennom fastlege, legevakt etc.

Anonymkode: c34a6...d01

 

27 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Hva driver din bror med på dagene? Har han jobb, eventuelt andre aktiviteter han fyller dagene med? 

Hvordan klarer du deg egentlig oppi alt dette? Er du yngre enn han? Bor du enda hjemme? 

Forresten, hva er BDD?

Anonymkode: 7f7b6...cc1

Han tar opp fag. Er jeg som tvang han ut i det. Før det så gjorde han ingenting på grunn av sin sosiale angst. Nå har han en pendlevei på 4 timer totalt en dag. En slik eksponeringsterapi vet jeg ikke om har hatt så veldig stor påvirkning. Periodene hans svinger så enormt. En uke er det «du har jo rett. Du er verdens beste søster. Takk. Jeg er jo ikke stygg. Noen jenter ser på meg og de ser ikke på meg hvis jeg er stygg», og neste uke er det «Jeg er et monster, jeg har ingen fremtid, jeg er sint fordi jeg lever og jeg vil slutte å eksistere fordi samfunnet er ikke bygd for meg. Jeg er for gammel, har kastet beste leveårene mine på å isolere meg selv ingen jenter skal noen gang ville ha meg. Livet mitt er over».

Samtidig er jeg utrolig stolt av at han er sterk nok til å reise så langt for skolen! Han gjør ikke lekser hjemme og jeg tror han skal stryke. Men han har en klistrehjerne og leser han noen timer er han klar. Jeg håper det går greit. Han viser ihvertfall lyst mot å studere, noe jeg tror hadde løst mye for han. 

Prøver å få han ut med på aktivitet men det er vanskelig fordi svaret er alltid «en annen gang». Og nå har jeg blitt så inaktiv selv at jeg trenger noen til å dra meg ut. 

Hvordan jeg klarer meg? Så artig at du sier det sånn, fordi jeg føler jeg drukner iblant. Tar opp fag selv (uten å gå på skole) og har ikke fått lese noe på grunn av alt dette stresset. Men jeg blir også utredet for ADD, så jeg får hjelp. Har planene mine klar. Tvinger meg selv ut, ser på serier som jeg liker, og når jeg er i en mørk periode klarer jeg å dra meg ut ved å være bevisst på det. Jeg leser mye psykologi, og mener at det hjelper med å holde meg rasjonelt til veldig mye. Og når man har kunnskap om noe, er det lettere å håndtere det. Så jeg håndterer meg selv greit. Men jeg klarer ikke å håndtere han. Har vært arbeidsledig i to mnd nå, men er på jakt etter en jobb. Får nok napp snart. Jeg er yngre enn han. Starten av 20-årene mine. Har også opplevd mine ting og har en historie for meg selv. Føler likevel at alt vil ordne seg for meg. Og jeg kommer til å få vitnemål og studere og fullføre drømmen min. Og jeg bryr meg ikke om det skjer nå eller når jeg er 40. 

BDD står for «body dismorphic disorder», og det er en lidelse som karakteriseres av at den som lider har en sykelig fiksajon av sitt utsende hvor noe lite blir sett på som svært alvorlig og stygt. Dette har ikke bunn i realitet, så psykologen beskriver det som vrangforestillinger noe jeg er enig i. Han tror at han er utrolig stygg. Som en incel. Incel er menn som er ufrivillig sølibate. Incel hater kvinner og mener kvinner er overfladiske, slemme og ikke bryr seg om mannens personlighet. Han sier han ikke identifiserer seg med den delen, bare at han er like stygg som de. 

Min bror har virkelig ingenting ved utsendet som skiller ham ut på den måten. Han er høy, har de peneste øynene og rett og slett et pent ytre. Men hjernen hans er stygg. Jeg skulle så inderlig ønske han ble frisk og fant seg noen og ga meg tantebarn og mine foreldre barnebarn så jeg også kan fokusere på mitt og vi kan skape en stor og koselig familie her i Norge. Noen dager er han frisk nok og ser alt det jeg ser, så går han tilbake til dette.

Anonymkode: 4b627...01b

[AnonymBruker]

Du har jo sparket han i ræva selv, når du har fått han til å studere... Hva er forskjellen på det og å få han til å flytte ut eller komme seg i jobb? Hva med å flytte ut selv? Det høres ut som du har nok av egne problemer, det kan være at å flytte ut er noe som er bra for deg selv. Du synes kanskje det høres brutalt ut å "sparke han i ræva", men ofte er det jo sånn at gjør det mulig for han å gå rundt slik uten å ta tak i problemene sine. Å sparke i rævva handler ikke om å være slem, men å overføre ansvar og løsninger dit de hører hjemme, hos din bror. 

Hvorfor går ikke din bror i behandling nå? Har han fått diagnoser, går han på medisiner eller burde han gå på medisiner?

Er han selv klar over problemene sine? 

Anonymkode: c34a6...d01

[Mallard]

Her må du først å fremst ta vare på deg selv TS! 

Det gagner ingen om både du, lillebroren din og moren din går med i dragsuget til storebrors psykiske lidelser. 

Det første dere må gjøre, er faktisk at han må få hjelp, BORTE fra dere. Enten han blir innlagt på psykiatrisk avdeling, eller at han får et tilpasset botilbud/behandlingsopplegg fra NAV, så må han i hvertfall ut av huset. Han er truende, både mot seg selv (selvmord), andre på nettet, deg (seksuelle tanker), moren din (hat) og lillebroren din (støy, utrygghet). Han MÅ få hjelp, BORTE fra dere.

Du kan ikke gi opp ditt liv, fordi du skal prøve å fikse broren din sitt liv. Da går du til grunne. 

Om han får hjelp et annet sted, så kan du konsentrere deg om søvn, studier og jobbsøking. Moren din trenger ikke å være redd, eller å jobbe doble skift for å slippe å være hjemme. Lillebroren din slipper å være engstelig, og unngår å utvikle sine egne psykiske problemer. 

Det at broren din må få hjelp borte fra dere betyr ikke at dere andre ikke elsker ham og bryr dere om ham! Det betyr faktisk bare at i tillegg til å bry dere om ham, så bryr dere dere også om hverandre, og ikke minst, dere bryr dere også om deres egen psykiske helse.  

«Sett først på din egen oksygenmaske, før du hjelper andre på med deres». 

Dere må redde egen psykisk og fysisk helse, ikke bare hans. Det er nemlig ingen som vet om broren din noen gang blir frisk. Hva om han aldri blir det, og samtidig er både du, mammaen din og lillebroren din ødelagte psykisk for alltid?

Vær så snill å ta vare på deg selv. Du trenger selv hjelp til å takle mye av det som har hendt, og hender. Du skal IKKE være din brors lege, prest, psykolog og mamma. 

Ta kontakt med fastlege, NAV, familievernkontor (om lillebror er mindreårig) og alle andre som kan hjelpe. Du skal slippe å ha ansvaret. ❤️

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Du har jo sparket han i ræva selv, når du har fått han til å studere... Hva er forskjellen på det og å få han til å flytte ut eller komme seg i jobb? Hva med å flytte ut selv? Det høres ut som du har nok av egne problemer, det kan være at å flytte ut er noe som er bra for deg selv. Du synes kanskje det høres brutalt ut å "sparke han i ræva", men ofte er det jo sånn at gjør det mulig for han å gå rundt slik uten å ta tak i problemene sine. Å sparke i rævva handler ikke om å være slem, men å overføre ansvar og løsninger dit de hører hjemme, hos din bror. 

Hvorfor går ikke din bror i behandling nå? Har han fått diagnoser, går han på medisiner eller burde han gå på medisiner?

Er han selv klar over problemene sine? 

Anonymkode: c34a6...d01

Jeg bodde et annet sted før jeg flyttet tilbake hit av diverse årsaker. Snart finner jeg et fulltidsjobb, og da er jeg borte store deler av dagen så jeg kan spare til å kjøpe bolig. Altså har jeg ikke mulighet til å bo ute AKKURAT nå, men den muligheten vil kunne skaffes igjen ved en eventuell jobb. Også vil jeg jo selv bo her. Men hadde definitibt mye bedre da jeg bodde ute. 

Han går i behandling. Men psykologen ble som sagt alvorlig syk og måtte bli frisk igjen. Hun skal komme tilbake. Men det kan hende hun ikke gjør det heller (pga sykdommen). Bror har prøvd andre psykiatere før men henne er den eneste som han har utviklet trygghet til. Så håper inderlig hun blir frisk og kommer tilbake. Tror ikke på Gud, men ber ofte for henne likevel. Han har tidligere gått på medisiner, men disse gjorde han utrolig dårlig så han sluttet. Tror han også løy om det til psykiateren en periode. Vet ikke om hun vet nå? Men tror ikke. Han vil ikke gå til noen andre imens siden han håper hun kommer tilbake. 

Han er klar over problemene sine, men han nekter fortsatt BDD-diagnosen. Men senest istad var diagnosen blinkende klar i aksjon. Han skjønner ikke at han sliter på den måten. Det er derfor psykiateren (ser jeg kalte henne psykolog, men tittelen hennes er psykiater og det er egentlig ikke så nøye nå) kaller det vrangforestillinger. Han SER jo seg selv sånn, så for han er det ekte

Anonymkode: 4b627...01b

[AnonymBruker]

Så han nekter å gå til behandling og han tar ikke medisinene sine.... 

Anonymkode: c34a6...d01

[Horten Market]

Denne boken er skrevet for slike som ham, og har endre livsretningen til mange unge menn som sliter: Jordan Peterson - 12 rules for life.

 

 

[AnonymBruker]

17 hours ago, Mallard said:

Vær så snill å ta vare på deg selv. Du trenger selv hjelp til å takle mye av det som har hendt, og hender. Du skal IKKE være din brors lege, prest, psykolog og mamma. 

Ta kontakt med fastlege, NAV, familievernkontor (om lillebror er mindreårig) og alle andre som kan hjelpe. Du skal slippe å ha ansvaret. ❤️

 

Tusen takk for omtanke. 

 

--------

I dag har vært en ekstra tung dag. Min bror snudde brått fra depresjonen til å være vanlig. Men fortsatt aggressiv mot meg. Fordi jeg tidligere sa rett ut at ´´jeg vet du fortsatt er på de forumene. Jeg kommer til å nevne det for mamma, og jeg føler meg ukomfortabel rundt deg og er redd for kvinnesynet du utvikler´´. Da lo han meg rett i trynet. 

Så kommer mamma hjem. Jeg forteller henne ting dere har skrevet på forumet. Som bekrefter alt jeg føler og hvor viktig det er å ta tak i dette. Jeg sa ´´hva om han aldri blir frisk, mamma? Skal vi kaste hele vårt liv bort? Hva med lillebror som trenger oss?´´. Hun sa hun er sliten og avsluttet samtalen uten noe tilbakemelding. 

Isted er vi alle samlet på kjøkkenet. Bror sa noe til mamma og da jeg spurte ´´hva, da?´´skrek han at jeg ´´skal holde kjeft og holde meg unna´´. Jeg ignorerte han, men ser mor er tilbakeholden. Vet ikke hvordan, men brått var vi inne på temaet. Jeg sa alt det jeg sa til han da. Da snudde alt, og mamma var brått sint på meg. Hun sa ´´hvorfor forteller du om privatsaker til andre, og hvorfor lar du en h*** diktere hva du skal tenke?!?´´. Jeg ble såklart utrolig lei meg over at mamma fortalte bror at jeg skrev på dette forumet, fordi det fortalte jeg henne fordi jeg stolte på henne. Så sier jeg ´´men det er jo helt anonymt. jeg vet ikke hvem den personen er, eller om det er en mann eller en kvinne. og de vet ikke hvem jeg er´´. Men så fortsetter hun; ´´Hvis de skriver hopp, skal du hoppe fra taket?!´´. ´´Men de skriver jo ikke noe dumt. De bare bekreftet alt det jeg har tenkt og sier. Bror er syk. Han trenger hjelp!´´. Også sa hun mye slemt. Jeg var og er fortsatt i sjokk. Forstår ikke hvordan min mor som har støttet meg oppi dette brått snur seg sånn. Hun var sint på meg. Sint for at jeg blander meg inn. Sint for at jeg har sagt at dette er mitt ansvar. ´´Men det ER jo mitt ansvar, mor, dere har jo gjort dette til mitt ansvar´´. Det har de gjort. Ved å be meg om å gjøre han bedre. For noen måneder siden sa min far ´´Jeg må bare takke deg. Det er du som er ansvarlig for denne fremgangen´´. Og jeg har aldri sett pappa så takknemlig.

Det svartnet for meg og jeg tok tak i halsen hennes og ville kvele henne. Men jeg slapp såklart og løp til mitt rom. Og nå ser jeg skjermen knapt. Jeg orker ikke å bo her lenger. Jeg må bort. Jeg skammer meg over at jeg ville skade min egen mor. Jeg er ikke en sånn person. Men jeg har blitt det av klimaet hjemme. Også sender hun melding ´´jeg har med kake fra jobb´´, som om ingenting har skjedd. Jeg kan ikke være her. Dette er giftig. Hun snur hele tiden. Fra ´´jeg er verdens heldigste som har deg, og du er den eneste fungerende i familien´´, til at jeg er et monster og trenger hjelp fordi jeg prøver å hjelpe.

Så nå er jeg per dags dato arbeidsledig. Men det er en mulighet for at jeg får jobb snart. Jeg har ingen steder å dra til. Men jeg kan ikke være her. Hvem kan jeg ta kontakt med for å hjelpe meg? Kan ikke dra til et krisesenter da jeg ikke er i noe akutt fare. Hjelper NAV meg, tror dere? I dag må være den dagen jeg bestemmer meg for en endring. 

Takk for alle som har svart. Det har vært en terapi for meg å skrive og få tilbakemeldinger. 

Anonymkode: 4b627...01b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Tusen takk for omtanke. 

 

--------

I dag har vært en ekstra tung dag. Min bror snudde brått fra depresjonen til å være vanlig. Men fortsatt aggressiv mot meg. Fordi jeg tidligere sa rett ut at ´´jeg vet du fortsatt er på de forumene. Jeg kommer til å nevne det for mamma, og jeg føler meg ukomfortabel rundt deg og er redd for kvinnesynet du utvikler´´. Da lo han meg rett i trynet. 

Så kommer mamma hjem. Jeg forteller henne ting dere har skrevet på forumet. Som bekrefter alt jeg føler og hvor viktig det er å ta tak i dette. Jeg sa ´´hva om han aldri blir frisk, mamma? Skal vi kaste hele vårt liv bort? Hva med lillebror som trenger oss?´´. Hun sa hun er sliten og avsluttet samtalen uten noe tilbakemelding. 

Isted er vi alle samlet på kjøkkenet. Bror sa noe til mamma og da jeg spurte ´´hva, da?´´skrek han at jeg ´´skal holde kjeft og holde meg unna´´. Jeg ignorerte han, men ser mor er tilbakeholden. Vet ikke hvordan, men brått var vi inne på temaet. Jeg sa alt det jeg sa til han da. Da snudde alt, og mamma var brått sint på meg. Hun sa ´´hvorfor forteller du om privatsaker til andre, og hvorfor lar du en h*** diktere hva du skal tenke?!?´´. Jeg ble såklart utrolig lei meg over at mamma fortalte bror at jeg skrev på dette forumet, fordi det fortalte jeg henne fordi jeg stolte på henne. Så sier jeg ´´men det er jo helt anonymt. jeg vet ikke hvem den personen er, eller om det er en mann eller en kvinne. og de vet ikke hvem jeg er´´. Men så fortsetter hun; ´´Hvis de skriver hopp, skal du hoppe fra taket?!´´. ´´Men de skriver jo ikke noe dumt. De bare bekreftet alt det jeg har tenkt og sier. Bror er syk. Han trenger hjelp!´´. Også sa hun mye slemt. Jeg var og er fortsatt i sjokk. Forstår ikke hvordan min mor som har støttet meg oppi dette brått snur seg sånn. Hun var sint på meg. Sint for at jeg blander meg inn. Sint for at jeg har sagt at dette er mitt ansvar. ´´Men det ER jo mitt ansvar, mor, dere har jo gjort dette til mitt ansvar´´. Det har de gjort. Ved å be meg om å gjøre han bedre. For noen måneder siden sa min far ´´Jeg må bare takke deg. Det er du som er ansvarlig for denne fremgangen´´. Og jeg har aldri sett pappa så takknemlig.

Det svartnet for meg og jeg tok tak i halsen hennes og ville kvele henne. Men jeg slapp såklart og løp til mitt rom. Og nå ser jeg skjermen knapt. Jeg orker ikke å bo her lenger. Jeg må bort. Jeg skammer meg over at jeg ville skade min egen mor. Jeg er ikke en sånn person. Men jeg har blitt det av klimaet hjemme. Også sender hun melding ´´jeg har med kake fra jobb´´, som om ingenting har skjedd. Jeg kan ikke være her. Dette er giftig. Hun snur hele tiden. Fra ´´jeg er verdens heldigste som har deg, og du er den eneste fungerende i familien´´, til at jeg er et monster og trenger hjelp fordi jeg prøver å hjelpe.

Så nå er jeg per dags dato arbeidsledig. Men det er en mulighet for at jeg får jobb snart. Jeg har ingen steder å dra til. Men jeg kan ikke være her. Hvem kan jeg ta kontakt med for å hjelpe meg? Kan ikke dra til et krisesenter da jeg ikke er i noe akutt fare. Hjelper NAV meg, tror dere? I dag må være den dagen jeg bestemmer meg for en endring. 

Takk for alle som har svart. Det har vært en terapi for meg å skrive og få tilbakemeldinger. 

Anonymkode: 4b627...01b

Jeg har virkelig medfølelse for deg, og ikke minst din lillebror. Foreldrene dine virker veldig passive. Med tanke på lillebroren din kunne du kanskje kontaktet barnevernet? Hvis han lider oppi alt dette. Synes faktisk at dine foreldre burde ga grep å be din storebror om å flyttet ut, han kan faktisk ikke terrorisere familien på den måten. Hvis de ikke vil gjøre det, så bør du flytte ut. Har du en venn du kan bo hos? Eventuelt besteforeldre? Tanter, eller onkler? 

Anonymkode: 7f7b6...cc1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Jeg har virkelig medfølelse for deg, og ikke minst din lillebror. Foreldrene dine virker veldig passive. Med tanke på lillebroren din kunne du kanskje kontaktet barnevernet? Hvis han lider oppi alt dette. Synes faktisk at dine foreldre burde ga grep å be din storebror om å flyttet ut, han kan faktisk ikke terrorisere familien på den måten. Hvis de ikke vil gjøre det, så bør du flytte ut. Har du en venn du kan bo hos? Eventuelt besteforeldre? Tanter, eller onkler? 

Anonymkode: 7f7b6...cc1

Nei. Jeg er helt alene i Norge. Har et intervju om to uker og har lagt alle mine håp til det intervjuet. 

Vil ikke blande barnevern inn i bildet. Kanskje jeg kan ta kontakt med familievernkontoret? Vet ikke om kan hjelpe meg. Men kanskje de kan rådføre meg?

Anonymkode: 4b627...01b