Hva gjør man når man ikke har noen ... ?

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Føler med deg, ts. Jeg syns jeg merker det litt på måten du skriver og svarer på - du virker varm og omtenksom. Livet er urettferdig noen ganger og det er ikke alltid de som fortjener det som taper. Jeg kjenner meg selv igjen i deg, jeg lever også livet stort sett alene. Og det blir nok ikke bedre med årene heller. Jeg "lander" liksom aldri sosialt, hverken med tanke på venner eller kjæreste. Det er vondt nok i seg selv men jeg skammer meg også av å ha det slik. 

Ønsker deg lykke til og alt godt. Håper og tror at noen finner verdien i deg og gir deg en sjanse. Og at du tar den sjansen ❤️

Anonymkode: e90ec...720

Tusen takk for fine ord ❤ 

Har en tendens til å grave meg ned i jobb når det ikke går så greit. Har blitt mye jobb de siste dagene. 

Ja, livet er ikke alltid rettferdig. Har jo allikevel ikke lyst å gi opp håpet. Jeg kjenner meg veldig igjen i den skammen du føler på, men jeg synes egentlig ikke du har noe å skamme deg over. Håper virkelig det ordner seg for deg også. Jeg håper virkelig det ordner seg for deg også og at du ikke gir opp. Ønsker deg også masse lykke til og at du ikke må miste troen på det selv ❤ 

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnnoX skrev:

 

Veit hvordan det er hard og tungt. Kona min skal flytte ut og starte på nytt etter 5år..

Klem føler med deg 

 

Det var trist å høre. Føler med deg også, må være en tung periode for deg. Håper du tar vare på deg selv. 

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnnoX skrev:

 

Veit hvordan det er hard og tungt. Kona min skal flytte ut og starte på nytt etter 5år..

Klem føler med deg 

 

Det var trist å høre. Føler med deg også, må være en tung periode for deg. Håper du tar vare på deg selv. 

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

[AnonymBruker]

21 timer siden, æøå* skrev:

 

Kjipt å lese!

Jeg er ikke så langt ifra din situasjon, men jeg har kontakt med familie i helgene. Ellers går jeg også hjem etter jobb og er alene resten av ettermiddagen og kvelden. Som regel.

Eneste rådet jeg kan gi er å prøve å bli glad i eget selskap. Jeg er blitt ganske god til å takle ensomhet. Men nå er jeg en person som trenger mye alenetid, og tid til å slappe av etter jobb. Jeg har ikke noe enormt behov for sosialisering. Men så er det dette med kjæreste som er vanskelig. Personlig ser jeg på det som en umulighet uten noe nettverk.

Hvis kjæreste er ønske ditt, bør du komme deg ut hvor det er folk. Bli med på noe frivillig, gå ut på byen osv..

Sender deg en klem ! 

Trist å høre at du sitter med de samme følelsene. Oppløftende å lese at du har kontakt med familie. Det må jo være litt trøst. 

Jeg har nok et større behov for sosialisering enn deg. Det er nok derfor også denne situasjonen oppleves så veldig tung for meg. Være rundt mennesker gir meg energi. Selvfølgelig trenger jeg også alenetid, men ikke hver kveld/dag året rundt. Med noen unntak som nevnt. 

Vet at jeg må komme meg mer ut. Må bare komme litt opp på så skal jeg ta et tak i meg selv. 

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Tusen takk for fine ord ❤ 

Har en tendens til å grave meg ned i jobb når det ikke går så greit. Har blitt mye jobb de siste dagene. 

Ja, livet er ikke alltid rettferdig. Har jo allikevel ikke lyst å gi opp håpet. Jeg kjenner meg veldig igjen i den skammen du føler på, men jeg synes egentlig ikke du har noe å skamme deg over. Håper virkelig det ordner seg for deg også. Jeg håper virkelig det ordner seg for deg også og at du ikke gir opp. Ønsker deg også masse lykke til og at du ikke må miste troen på det selv ❤ 

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

Selv takk for varme ord. Du har mye å gi - aldri glem det! Og husk endelig at de som får ha deg i livet sitt er veldig heldige ❤️ 

Anonymkode: e90ec...720

[AnonymBruker]

22 timer siden, æøå* skrev:

 

Hvor gammel er du?

Jeg er 33. 

Ts

Anonymkode: 4f02e...71e

[AnonymBruker]

Hei TS! 

Jeg er også ganske ensom. Det vi si jeg har foreldre og en søster i nærheten, men ellers ikke mange andre. 

Min løsning var å bli litt aktiv på Instagram. Jeg laget meg en konto og begynte å legge ut bilder av en interesse jeg har. Bruker mye tid på denne interessen og å følge med andre med samme interesse på Instagram. Liker og kommenterer bilder ol. Og får en del respons tilbake:-) Og så fikk jeg etterhvert god kontakt med flere kvinner og menn der, og har til og med møtt noen også. Veldig kjekt! 

 

 

Anonymkode: d5731...db7

[BerntHulken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er 33. 

Ts

Anonymkode: 4f02e...71e

Ok.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Sender deg en klem ! 

Trist å høre at du sitter med de samme følelsene. Oppløftende å lese at du har kontakt med familie. Det må jo være litt trøst. 

Jeg har nok et større behov for sosialisering enn deg. Det er nok derfor også denne situasjonen oppleves så veldig tung for meg. Være rundt mennesker gir meg energi. Selvfølgelig trenger jeg også alenetid, men ikke hver kveld/dag året rundt. Med noen unntak som nevnt. 

Vet at jeg må komme meg mer ut. Må bare komme litt opp på så skal jeg ta et tak i meg selv. 

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

Takk. Til tider er det kjipt å være ensom, men jeg har mer behov for kjæreste enn venner. Jeg blir sliten av å omgås venner og se at de lykkes i alt de gjør, mens jeg ikke klarer noe. Har simpelthen ikke energi til å glede meg over at de har det bra, når jeg selv er så på bunnen.

Derfor isolerer jeg meg mer og mer. Har en venn, men har ikke hatt kontakt med han på over en måned. Vi bor bare 10 minutter unna hverandre. Jeg har ikke ork til å ta kontakt, og han har sluttet å ta kontakt. Iallefall har hyppigheten sunket.

[AnonymBruker]

22 timer siden, Moondance skrev:

 

Skulle gjerne gitt deg massevis av råd, om jeg hadde noen. Nå er jeg en del yngre enn deg men jeg har heller aldri kjent på ekte vennskap der man møtes, henger sammen en dag/ kveld på café, drar på kino, snakker fortrolig og finner på ting sammen. Hadde det ikke vært for kjæresten min, hadde jeg hatt det som deg med null selskap eller folk rundt meg. Har et godt forhold med moren og broren min, ellers er det ganske tomt og stille. Jeg kan føle meg mye nedstemt i perioder og da skulle jeg virkelig ønske jeg hadde en hund. De gjør så utrolig mye positivt for tilværelsen. Man har alltid noen som er helt i 100 når man kommer hjem fra jobb, man er forpliktet til å komme seg ut på tur (noe som bare er ++) og man kan ta hunden med til en park og møte på andre med hund, det er en fin arena å treffe folk. 

Jeg ser også noen nevner frivilligsentral over her, det kan være supert. Man snakker med kontaktpersonen om hva man kan tenke seg å gjøre, man finner ut sammen hva som passer for deg. Man setter også opp hvor ofte og hvor lenge man kunne tenke seg å "jobbe". Jeg har inntrykk av at du er en varm og god person og det kan føles fantastisk å hjelpe andre, eks. eldre mennesker med å handle, være besøksvenn osv. Så er det også det med å prøve å bli glad i eget selskap. Liker du å se filmer? Bake, lage mat, lese bøker, male, strikke? Man kan gjøre mye fint ut av egentid også. Et tips til.. Kutt ned på sosiale medier der man kun blir eksponert for de vellykkede og "perfekte". Livet mitt ble bedre etter at jeg slettet Instagram, enkelte folk på Snapchat og fjernet de perfekte folkene som dukket opp på Facebokken min.

Jeg håper alt går din vei som du ønsker. Og husk at det ikke kommer til å være slik som dette for alltid, men ofte må man selv ta tak, selv om det er tungt. Klem ❤

Tusen takk for alle fine og oppløftende ord ❤ Jeg setter veldig stor pris på alt som skrives og over virkelig å ta alt det fine til meg. 

Setter veldig stor pris på alle dine tips til aktiviteter og ulike måter å søke mer sosialisering på. Trist å høre at du er lignende situasjon, men vær glad for at du har moren og broren din og kjæresten.

Jeg er svært lite aktiv i sosiale medier. Har kun Facebook. En av grunnene til at jeg ikke er mer aktiv er nettopp dette med å få all slags lykke "gnidd" i ansiktet daglig. Jeg ønsker jo selvfølgelig at alle skal være lykkelige og ha det bra. Det blir bare så ekstra sårt når jeg har det slik jeg har det selv. Men, jeg klager ikke til noen. Holder alt for meg selv. 

Er veldig klar over at jeg må ta tak selv når styrken er tilbake. Forhåpentligvis er den tilbake snart. 

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Skulle ønske at jeg hadde løsningen på det, så hadde jeg også sluppet ensomheten, og smerten, som aldri slipper taket. Jeg har et par venner nå, men det kan gjerne gå noen uker mellom hver gang vi snakkes eller møtes, så det føles ikke alltid som at det er så gode venner som jeg skulle ønske at de var. Men stort sett i livet så har jeg vært uten venner. Og kjærlighet. Har aldri opplevd kjærlighet, og har blitt avvist av alle jeg har vært interessert i. Har altså aldri opplevd gjensidige følelser. Har alltid vært den som blir avvist. Har ikke hatt sex siden jeg var 18 år. Har ikke opplevd et eneste kyss siden starten av årtusenet. Har glemt følelsen av fysisk menneskelig kontakt. Fra midten av 20-årene til midten av 30-årene hadde jeg ingen venner. Ingen som tok kontakt for å høre hvordan jeg hadde det. Ingen som tok kontakt og ville treffes. Ingen som ville ha meg med på bursdagsfeiring, ferie, ut på middag, osv. Det var bare meg. Er enebarn, så har ingen søsken heller. Foreldre som ble skilt for maaange år siden, så den lille familien jeg var en del av ble splittet, og dratt fra hverandre. Pappa fant seg en ny familie, så nå er han opptatt med de, og tar aldri kontakt lenger. Ikke en gang for å gratulere meg med dagen. Nå er vi spredd for alle vinder, og jeg treffer mamma én gang i året. Pappa kanskje hvert andre år. Jul, bursdager og andre høytider blir tilbragt alene, og det er først nå, i voksen alder, at jeg virkelig har forstått betydningen av ordet "alene". 

Det eneste jeg ønsker meg er å finne ei som jeg kan dele hverdagen med. Dele livet med. Noen som jeg kan lage min egen familie med. Noen som kan gi meg kjærlighet, men også som jeg kan gi kjærlighet til. Jeg kjenner at ensomheten spiser meg opp innvendig, og jeg klarer ikke få den til å slutte. Det er som en kjøttetende bakterie som er immun mot all verdens medisiner og behandlinger, og motgiften er det ingen som vil dele, for alle sammen er så redd for å gå tom selv. 

Har dessverre ikke noen oppmuntrende ord å komme med. Men du er ikke alene. Vi er bare uheldige. Ikke alle kan vinne i lotto. De fleste ser ut til å gjøre det, så vi får bare vente og se om vår lottogevinst kommer en gang i fremtiden. Håper det, hvis ikke så kommer gammeldagene til å bli ulidelig smertefulle. 

I morgen får jeg lønn. Jeg hadde gledelig gitt hele lønnen for en klem. 

Anonymkode: 16189...65b

Sender deg en klem ! 

Ord blir bare altfor fattige når jeg leser din historie. Jeg har virkelig så utrolig mye medfølelse på dine vegne. Følelsen av at man spises opp innvendig pga ensomhet kjenner jeg igjen. Noen ganger har jeg vært så nedfor og trist at jeg har hatt fysisk vondt. 

Har du prøvd å ta noe mer initiativ overfor de vennene du har? Vet de om din situasjon? 

Her er også det høyeste ønske å finne noen å dele hverdagen med. Noe som ønsker å bli og ikke stikker. Du har nok rett; vi har nok bare uheldige så langt. Jeg kommer ikke til å gi opp. Må bare få samlet litt krefter til å prøve på ny. Akkurat nå er ikke de kreftene der. Jeg håper virkelig at det ordner seg for deg og at du møter den personen du ønsker å dele livet med. Jeg vet det er vanskelig å lete og holde motet oppe, men jeg gir ikke opp min drøm om familie. Det burde ikke du heller gjøre. 

Håper det står greit til med deg i dag.

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hei TS! 

Jeg er også ganske ensom. Det vi si jeg har foreldre og en søster i nærheten, men ellers ikke mange andre. 

Min løsning var å bli litt aktiv på Instagram. Jeg laget meg en konto og begynte å legge ut bilder av en interesse jeg har. Bruker mye tid på denne interessen og å følge med andre med samme interesse på Instagram. Liker og kommenterer bilder ol. Og får en del respons tilbake:-) Og så fikk jeg etterhvert god kontakt med flere kvinner og menn der, og har til og med møtt noen også. Veldig kjekt! 

 

 

Anonymkode: d5731...db7

Takk for råd ❤ 

Kjekt å lese at du har familie i nærheten som du har kontakt med. Det hadde jeg satt veldig stor pris på. 

Knytte bekjentskap med andre gjennom Instagram var jo lurt. Takk for tipset ! 

Ts 

Anonymkode: 4f02e...71e

[AnonymBruker]

On 10/31/2018 at 6:55 PM, AnonymBruker said:

Sender deg en klem ! 

Ord blir bare altfor fattige når jeg leser din historie. Jeg har virkelig så utrolig mye medfølelse på dine vegne. Følelsen av at man spises opp innvendig pga ensomhet kjenner jeg igjen. Noen ganger har jeg vært så nedfor og trist at jeg har hatt fysisk vondt. 

Takk. Kjenner den følelsen, og det føles ikke veldig godt å sitte hjemme alene i mørket og gråte av ensomhet.

On 10/31/2018 at 6:55 PM, AnonymBruker said:

Har du prøvd å ta noe mer initiativ overfor de vennene du har? Vet de om din situasjon? 

Har forsøkt ja, og jeg vet jo at de få vennene jeg har er er genuine venner, selv om det ikke alltid føles slik. Det er bare det at de har sine egne venner, og sine egne liv, som ikke involverer meg, og når jeg har null familie her jeg bor, og tre venner (og to av de er et par), så sier det seg selv at jeg blir sittende stort sett alene. To av de vet om situasjonen/hva jeg føler.

On 10/31/2018 at 6:55 PM, AnonymBruker said:

Her er også det høyeste ønske å finne noen å dele hverdagen med. Noe som ønsker å bli og ikke stikker. Du har nok rett; vi har nok bare uheldige så langt. Jeg kommer ikke til å gi opp. Må bare få samlet litt krefter til å prøve på ny. Akkurat nå er ikke de kreftene der. Jeg håper virkelig at det ordner seg for deg og at du møter den personen du ønsker å dele livet med. Jeg vet det er vanskelig å lete og holde motet oppe, men jeg gir ikke opp min drøm om familie. Det burde ikke du heller gjøre.

Jeg later som at jeg ikke har gitt opp, og at jeg bare har vært uheldig, men jeg vet jo sannheten. Når ståa er som den er, etter noen-og-40 år så er det ikke for at jeg har vært uheldig. Da er det faktisk fordi at jeg bare ikke er bra nok. Jeg forsøker å tenke positivt, og tenke at ting vil snu. Men hvor lenge skal jeg fortsette å lyve for meg selv? Jeg ble født alene, jeg har levd alene, og jeg kommer til å dø alene. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne slå meg til ro med det. Så jo, jeg har gitt opp, og jeg ser ikke noen grunn til å la være å gi opp. Skal jeg fortsette å kjempe så må jeg i det minste se at det finnes håp. Se at det faktisk finnes en mulighet for at jeg også kan få oppleve kjærlighet. Så langt er det ikke en dritt som tyder på det. Som en konsekvens av et liv i ensomhet så har jeg jo også utviklet sterk sosial angst, så jeg er ikke i stand til å treffe eller bli kjent med noen heller. Og etter x antall år med nettdating o.l. så har jeg heller ikke funnet noen der som er villige til å bli med på en date. Match, Møteplassen, Sukker, Tinder, pluss et par andre har blitt testet så langt, alle uten hell. 

On 10/31/2018 at 6:55 PM, AnonymBruker said:

Håper det står greit til med deg i dag.

Greit og greit. De fleste dager er gode dager, men jeg kjenner smerten hver eneste dag. Det går aldri en dag uten, og jeg unner faktisk ikke noen å leve på denne måten, med mindre de ønsker det selv.

Anonymkode: 16189...65b

[AnonymBruker]

Hva gjør du i julen, TS?

Anonymkode: 2ff51...483