Ville likt å høre deres syn

[AnonymBruker]

Vi er begge godt voksne. Bestevenninner fra barneskolen så vi har kjent hverandre nesten hele livet. 

, 

Vi har i voksen alder ikke hatt det med å møtes særlig ofte  men like godt vennskap for det Selvov om vi bare har møttes 5-6 ganger i året samt lange samtaler på telefonen så har hun vært en av mine næreste og vi har ikke hatt så mange andre nære venner å betro oss til.

 

Saken den er at de tre sisteårene virker det som hu har begynt å fase meg ut.  Det virker som om hun ønsker å begrense vennskapet  vårt til et minimum

 

Vi har hvert år hatt som tradisjon å dra på det lokale høstmarkedet og det virker som det er kun den gangen i året hun vil treffes for da ringer hun men ellers i året gjør hun seg totalt tilgjengelig. Og jeg har spurt om det er noe galt og sagt på høsten ja da treffes vi vel neste høst igjen da, og hun sier, ja men vi må vel treffes før det? Spaserturene i helgene og sommerturene,hun svarer jo ikke på telefonen.

Så hører jeg via andre venner at hun har sagt hun ikke vil dra på ferie med meg for jeg vil jo bare drå på turer i fjellet!!

 

Men det er jo ikke sant, så traff jeg henne tilfeldig i sommer og ymtet at det hadde vært koselig med en sommertur. Nei nå var hennes ferie over den. Og uten at jeg var inkludert. Jaja. Men vi kan jo se i August og september det er jom mange fine dager da også sa hun. Og je dagen gikk, jeg prøvde å ringe henne  men aldri svar og få. Jeg hadde forresten sagt at da måtte hun ringe meg da siden jeg aldri fikk tak i henne på telefonen. Men jeg hørte ingenting.

 

Neivel da vil hun ikke tenkte jeg og har nesten gitt henne litt opp. Og det at hun sier at alt er i orden så skjønner jeg jo ingentin.

 

Det er bare at jeg opplever dette for tredje året nå at hun ringer meg, tydeligvis for å gå på høstmarkedet. Den årlige seansen, eneste gangen i året hun vil treffe meg. O idag har hun sikkert ringt meg 8 ganger. Jeg svarer ikke . For ellers i året har jo jeg ringt henne og hun har gjort seg utilgjengelig. Hvorfor skal jeg da sette min tid til rådighet den ene gangen i året for henne når hun avviser meg resten av året?

 

Noe knotete formulert dette, men orker ikke redigere.

 

Hva tenker der, burde jeg bare ignorere?

 

Jeg tenker også at treffet ikke vil bli noe hyggelig nå når jeg helt opplagt skjønner at hun vil begrense kontakten med meg til et minimum.

 

Fikk et postkort fra henne. Det sto at jeg måtte huske å le. Vi har alltid ledd og hatt det gøy i sammen som om ingenting hadde hendt. Og det er det som er greia, hun later som om ingenting er skjedd og vil ikke si med rene ord at hun vil begrense kontakten. Og jeg er ikke av den pågående typen men nå er det altså hun som står på telefonen. 

 

Irriterer meg grønn og har ikke lyst til å svare. 

 

Innspill?

Anonymkode: 70f73...cdd

[Ritter]

Hvis dere er venninner helt fra barndommen må du vel kunne si dette direkte til henne?

Vet ikke i hvilken livssituasjon dere er i, men hvis hun har familie, jobb, andre venner, aktiviteter på fritiden, osv., så kan det hende hun har dårlig tid til å holde ved like vennskapet med deg. Men, jeg synes det er spesielt at hun ikke tar telefonen, og holder deg på avstand, hun burde kunne være åpen om dette, og forklare deg at hun har knapt med tid.

Jeg ville tatt den telefonen, og dratt sammen med henne til det markedet. Deretter ville jeg latt det være opp til henne å kontakte meg senere, og heller vært sammen med andre venner. Det er ikke noe poeng i å tvinge noen til å ha kontakt. Jeg trives også best sammen med mennesker som er i stand til å snakke til meg om det skulle være noe, ikke personer av den konfliktskye og unnvikende typen som man aldri blir klok på.