Sliter sånn etter SA

[Prelunia]

Hei! Hadde min andre SA/MA på rad for to uker siden.. 

Den siste var i uke 11, etter å ha sett levende "baby" i magen en uke tidligere. Måtte ta utskrapning siste gangen også. Det var tøft de første dagene, men så gikk det bedre. Men nå er det så uendelig tøft igjen. Jeg begynner å gråte av små ting, og drømmer om døde babyer, gjenopplever blødningene i drømmen og drømmer at jeg blir gravid igjen og mister. Prøver så godt jeg kan å finne på andre ting og ikke tenke på det , føler meg som en ustabil person som gråter for ingenting. Og jeg vil ikke være sånn, og vet det er mange som har opplevd verre ting, så føler ikke at jeg har "rett" på å sørge.. 

Samboeren min sier han forstår meg, men mener jeg burde bli flinkere til å ikke tenke på det og leve videre. Vet han har rett , og at det er annerledes for han siden han ikke kjente det på kroppen sånn som jeg gjorde.. Og var konstant kvalm i 7 uker for ingenting, og blodet og utskrapning osv. 

Noen andre som har hatt det sånn? Hva gjorde dere for å komme dere videre? 

[AnonymBruker]

Nå har jeg bare opplevd SA en gang, og syntes det var utrolig tøft.. kom meg gjennom jobb og hverdag, men tenker mye på det. Hvis jeg blir gravid igjen og mister (særlig så sent som deg) aner jeg ikke hva jeg gjør. . Tror jeg vil gå rett i kjelleren og aldri komme opp igjen før jeg har en levende baby i armene (vi har prøvd i godt over ett år) . Dessverre ingen gode råd til deg, men føler veldig med deg.. menn kan si hva de vil men de vil aldri forstå hva vi går igjennom uansett. du er tøff!!! håper du blir fort gravid igjen😊 

Anonymkode: a8a10...be2

[AnonymBruker]

Vet hvor fælt det er.. mistet 3 ganger nå, sist i uke 9 etter å ha sett et blinkende hjerte i uke 7.. 

Vært på jobb og levd som normalt, men jeg kjenner mye på det. Blir ofte en del gråt når jeg er alene... 

Du har min fulle sympati!

Anonymkode: 4906d...8df

[AnonymBruker]

http://susannekaluza.com/2012/10/10/den-hemmelige-sorgen/

Klem ❤

Anonymkode: 27d90...582

[Gjest BethD]

https://www.amathea.no/tjenester

Her kan du snakke med profesjonelle om tankene dine om du ikke ønker å snakke med noen face to face

Føler med deg !

[Twilight_Sparkle]

Vi mistet omtrent samtidig tror jeg - mitt aller første svangerskap endte i SA i uke tolv for litt over to uker siden. (Gynekologen på sykehuset sa at mest sannsynlig hadde jeg hatt en MA og det tok noen uker før kroppen reagerte, utifra forløpet og størrelsen på livmora.) En av tingene som holder meg oppe nå, er håpet om at det skal gå bra i framtiden, så kan bare forestille meg hvor vondt det er å miste to ganger på rad. Føler med deg ❤️

Alle sørger på forskjellig måte, så mener ikke dette er noen slags fasit. Men det var et par konkrete ting som hjalp meg veldig de siste ukene, kanskje noen av de kan hjelpe noen andre også: 

• Å sette ord på ting. Det er fint å ha noen å snakke med, men for meg hjalp det enda mer å skrive ned ting. Dagbok er fint, og jeg skrev også et langt brev til den lille. Å få tankene ned på papir gjør at de bruker litt mindre tid på å kverne rundt i hodet.
• Å ta vare på / ha noe fysisk etter h*n. Om du søker etter "miscarriage keepsake" eller lignende på f.eks etsy fins det mye fint. Jeg har en liten eske der det nå ligger ultralydbildene vi hadde, brevet jeg skrev (og et mannen min skrev), og en liten ting jeg kjøpte der. Når vi gikk tur forbi kirken her om dagen gikk vi også inn og tente et lys (og gråt en skvett), det føltes fint. Kulturen vår har jo ingen ritualer for hvordan man bearbeider akkurat denne type sorg, så vi skapte våre egne.
• Gi meg selv lov til å sørge, og akseptere at man sørger og reagerer på forskjellige måter. Ja, selvfølgelig fins det mange ting som må være "verre" enn å miste i første trimester, men det betyr ikke at sorgen og følelsene er noe mindre virkelige! Du HAR rett på å sørge! Og du kan ikke kontrollere hva du føler (det er liksom definisjonen på følelser), så om en i tillegg skal gå rundt og ha dårlig samvittighet og føle at en sørger "feil" så hjelper jo ikke det akkurat. (Har kjent litt på det begge veier - om jeg tar meg selv i å plutselig se fram til noe som vi ikke kunne vært med på om jeg fortsatt var gravid, eller rett og slett nyte noe jeg ikke kunne spise/drikke, får jeg jo også dårlig samvittighet). Øver meg på å anerkjenne/akseptere følelsene uten å grave meg fullstendig ned i dem, om det gir mening.
• Snakke med gode venner, der det føles naturlig. Tanken på at man liksom bare skal holde dette for seg selv og late som ingenting, som om det var noe hemmelig og skamfullt, føles helt feil for meg. Og det har vært mye støtte og trøst i å føle seg mindre ensom (og å forstå at man virkelig ikke er alene i å ha opplevd dette, og å snakke med andre om hva de gjorde for å bearbeide sorgen). 

Og som noen skrev om over her - det fins ressurser og profesjonelle å snakke med, om det blir overveldende. Det er bedre å søke hjelp nå, før du synker ned i en depresjon - om det er sånn at dette går ut over hverdagen og nattesøvnen, så er det noe å ta på alvor. Sender deg en god klem ❤️

[Gakkepus]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg og mistet i uke 12 og hadde to utskrapninger på rad. Det er veldig vondt, og det er veldig normalt at du føler deg veldig emosjonell. Det tar tid, men det blir bedre. Mannen min støttet meg veldig, men det er nok sånn at med mindre man ikke opplever det selv, så er det vanskelig å forstå hvordan det egentlig er. Ta tiden til hjelp.