Har du angst for å bli alene-mor?

[AnonymBruker]

Nei. Hadde klart meg fint både økonomisk og praktisk, og det er jeg som hadde hatt råd til å sitte med både huset og bilen hvis vi flyttet frahverandre.

Det hadde selvfølgelig vært kjipt fordi jeg er glad i mannen, og barna ønsker jo å bo sammen med pappaen sin også. Men angst, overhode ikke.

Anonymkode: 2bdd0...fd2

[Raven.Writingdesk]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er veldig redd for å bli alenemor, ja. Min samboer er alvorlig syk, og jeg er livredd for at han skal dø fra barna og meg.

Skam fordi et forhold tar slutt? Nei.

Anonymkode: c5f44...a3f

Ja her kommer litt perspektiv til det banale H.I.

Trist å lese om din sambo og barnefar, sender en virituell klem til deg 💙

[AnonymBruker]

Jeg ble alenemor, og det var det beste valget jeg kunne tatt basert på min eksmanns handlinger. Økonomisk klarer jeg meg veldig bra da jeg driver mitt eget selskap, har meget god inntekt og jeg tok over huset og har kunne videreføre barnets hverdag på alle områder utenom at far ikke bor med oss lenger. Barnet har etter bruddet (5 år siden) blomstret og trives veldig godt med at far og hans ukontrollerbare sinne ikke er en del av hverdagen lenger. Vi har et trygt og harmonisk hjem, vi har meget god økonomi og det mangler absolutt ikke på interesse fra menn, men det er helt uaktuelt å bringe en mann inn i livet vårt igjen. 

Anonymkode: 87df1...b4c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det har jeg. Tenk så nedverdigende at mannen bare stikker av, også sitter du igjen med alt ansvar og økonomiske problemer. I tillegg har  veldig mange norske menn et stort hat mot alenemødre og jeg tror ikke jeg hadde orket den skammen og alle stygge kommentarer. Derfor holder jeg meg unna menn for jeg har sånn angst for å bli forlatt. 

Flere som tenker sånn? 

Anonymkode: 1ae18...2eb

Så du assosierer det å bli forlatt som "skam" hilsen stolt alenemor som b l e forlatt.. Tenk deg om hva du sier,skammen ligger hos barnefar som ikke stiller opp.. 

Anonymkode: 55feb...151

[AnonymBruker]

Eksmannen min var en skam. Jeg fødet to unger for han, lagde middag hver dag, fulgte opp ungene på barnehagen og i hjemmet. Han var en skam som aldri forstod meg, hørte aldri på meg og overså meg og mine følelser totalt. Glad jeg kvittet meg med skammen av en ¨mann¨. Han ble for arrogant og tok meg for gitt. Nå klarer jeg meg bra. Det tok tid å komme seg dit og nå er jeg her. Har akkurat funnet meg en god man. Han er snill og omsorgfull. Trenger ikke en dritt fra noen lenger. Nå sitter x der alene i sitt hjem. Hver kvinne som møter han har avslørt han for å være en simpel mann uten omtanke. Yayyy me!! 

Anonymkode: e4861...e85

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ingen angst for å bli alenemor!  Er alenefar, og har vært det i fem år nå. 

Forresten var det jeg som sparket henne ut

Anonymkode: 53e05...646

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det vet man jo ikke. Man kan jo få en skikkelig psykisk breakdown og havne på psykiatrisk, f.eks. En kan bli blakk og oppleve å ikke ha penger til mat/klær/husleie/boliglån. En kan oppleve at menn roper stygge kommentarer etter deg på gata, det skjedde min mor på 80-tallet og hun sa det var forferdelig. En kan oppleve å aldri ha penger til noe, og en far som bare stikker av fra ungene sine, som igjen vil få psykiske problemer og relasjonsproblemer. 

Anonymkode: 1ae18...2eb

Alt dette skjedde meg, bortsett fra at far ikke ga faen i barna, han hadde annenhver helg. Men jeg klarte meg like vel. Hadde det fantastisk i 13/14 år, så begynte andre forholdet å skrante, samme nedtur startet, står midt i det nå. Mistet både yrket, økonomien, helse, og det som er. Men jeg er ikke i tvil om at jeg kommert til å få det bra igjen.

Anonymkode: d1a92...980

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Alt dette skjedde meg, bortsett fra at far ikke ga faen i barna, han hadde annenhver helg. Men jeg klarte meg like vel. Hadde det fantastisk i 13/14 år, så begynte andre forholdet å skrante, samme nedtur startet, står midt i det nå. Mistet både yrket, økonomien, helse, og det som er. Men jeg er ikke i tvil om at jeg kommert til å få det bra igjen.

Anonymkode: d1a92...980

Varm klem til dere to 

Anonymkode: 55feb...151

[Gjest BearMama]

Absolutt ingen angst. 

Hadde på ingen måte følt meg som en taper om mannen min hadde forlatt meg og sønnen sin. Han hadde vært taperen om det hadde skjedd.

Vi hadde måtte flytte og gjort en del omrokkeringer og endringer i livssituasjonen vår og jeg vet familien ville stilt opp OM mannen plutselig skulle bli en dust. Men jeg vet at det aldri kommer til å skje. 

Men jeg har hatt tøffere motgang i livet mitt enn å bli alenemor. Jeg har ingen problemer med å forsørge sønnen min, med eller uten mann.

Og om noen hadde hatt negative bemerkninger om det så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Har heldigvis et godt hode passert på en kropp med begge beina plantet godt på jorden og gir en god f i andres meninger om meg. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for og det er det eneste som betyr noe.

[AnonymBruker]

Seriøst en av mine største frykter. Det hemmer mitt ønske om å ha sex. Jeg tror ikke jeg ville klart å avsluttet livet til mitt ufødte barn (jeg er i utgangspunktet for abort for andre, men er i mot abort for meg selv, så lenge det ikke er snakk om voldtekt... hell, jeg ville sikkert hatt barnet selv om det var voldtekt). Føler at alt for mange menn tar alt for lett på det, og da mener jeg ikke penger (støtte). Jeg tror ikke jeg ville klart å ta abort uansett livssituasjon... jeg har av prinsipp ikke sex med menn jeg ikke tror ville stilt opp som far til eventuelt barn. Det er en risiko, uansett prevensjonsmiddel/prevensjonsmidler, for begge parter.

Anonymkode: 6f555...b7c

[Sirinna]

Er gravid i 8. mnd og barnefar har ikke vært og kommer ikke til å være i bildet. Jeg finnes ikke redd.

 

[AnonymBruker]

Jeg var 21 år da jeg forlot far til mitt barn. En mann så pen og sjarmerende som man bare kan drømme om. Så sykelig sjalu, kontrollerende og manipulerende at det ble i mine mareritt. Alle i min familie forgudet ham, og mente jeg var fullstendig fra vettet som forlot ham. Så høyt som han elsket meg og barnet! 

Jeg trodde jeg kunne skåne dem fra sannheten om ham. Det klarte jeg ikke på sikt, for han gjorde mitt og familiens liv til et mareritt i mange lange år. 

Herregud så glad jeg likevel er for at jeg klarte å gå! Alenemor ja, men jeg bestemte meg for å aldri bli en "stakkars alenemor". Jeg utdannet meg, fikk bra jobb, og har stått på. Han klarte aldri å knuse meg, og alenemortilværelsen gjorde meg sterk. 

Jeg måtte snu på kroner noen år, mens jeg studerte. Jeg hadde ikke vondt av det. Jeg lærte meg å bli smart økonomisk, og målrettet. 

I dag eier jeg omtrent det samme som venner eier som par. Alene. Jeg har mer egenkapital enn mange par på min alder. Jeg er gift igjen, men han har aldri kjøpt seg inn i huset, for det er min sikkerhet. Han eier annet, som er hans sikkerhet. Skulle livet bli slik at jeg ender alene igjen føles det trygt å ha MITT hus. Jeg er ikke redd for det, for jeg vet at jeg ville stå enda sterkere nå enn da jeg var 21 år, og ikke eide noe. 

Jeg følte aldri skam som alenemor, jeg følte stolthet. Over at dette klarte jeg, alene. (Far til barnet forsvant ut av livet til barnet i flere år, fortsatte bare med å plage meg. Barnet hadde han lite interesse for.)

Jeg opplevde heller aldri at noen så ned på meg. Tvert imot beundret folk hva jeg fikk til, selv om jeg var alene. Det gjør de ennå. Ennå får jeg høre hvor sterk de synes jeg har vært. Hvor mye de beundrer mitt mot og viljestyrke. "Du er et forbilde!" sier venner. "Jeg hadde ikke klart det du har klart!" 

Joda, det hadde de nok! Man klarer det utrolige på vilje, når man er en enslig tigermamma! ♥ 

Anonymkode: 9a81d...86b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

I USA sitter det hundretusenvis av menn som har vokst opp med alenemødre i fengsel. Det er skadelig å vokse opp med en alenemor ja. Noen av disse som har begått massedrap i skoler i USA har vært sønner av alenemødre.

Anonymkode: b9d3f...9c3

For en ensidig vi vinkling. Vitner om uvitenhet. Bare for at du har sett det på TV, er det slik? 

Det finnes like mye forskning på at barn av alenemødre klarer seg godt, men den har du elegant hoppet over gitt.

du har også hoppet over fosrskning om feks foreldrefiendtlighet som sier at en av de skadeligere formene for omsorgssvikt er foreldre som er ikke klarer å slutte å krangle (særlig når de er under samme tak). Det er også forsket på hva det gjør med barn der konfliktene undertrykkes («av hensyn til barna») og erstattes med stillhet.

i tillegg kommer forskning på barns konsekvenser av utroskap, konsekvenser ved at en av foreldrene jobber for mye etc etc.

skjønner du at det ikke er svart hvitt, sånn som du legger det fram. Å være i RISIKO, betyr ikke det samme som at man MÅ utvikle problemer. 

Anonymkode: 5e9c0...2a1

[Gjest BearMama]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

For en ensidig vi vinkling. Vitner om uvitenhet. Bare for at du har sett det på TV, er det slik? 

Det finnes like mye forskning på at barn av alenemødre klarer seg godt, men den har du elegant hoppet over gitt.

du har også hoppet over fosrskning om feks foreldrefiendtlighet som sier at en av de skadeligere formene for omsorgssvikt er foreldre som er ikke klarer å slutte å krangle (særlig når de er under samme tak). Det er også forsket på hva det gjør med barn der konfliktene undertrykkes («av hensyn til barna») og erstattes med stillhet.

i tillegg kommer forskning på barns konsekvenser av utroskap, konsekvenser ved at en av foreldrene jobber for mye etc etc.

skjønner du at det ikke er svart hvitt, sånn som du legger det fram. Å være i RISIKO, betyr ikke det samme som at man MÅ utvikle problemer. 

Anonymkode: 5e9c0...2a1

Ikke minst at de fleste skolemassakren har skjedd pga grov mobbing på skolen. Ikke noe med foreldrene...

[AnonymBruker]

Nei, jeg tiltrekkes menn som viser like stor interesse for barn som meg.

Alle menn jeg liker har, i tillegg til mange andre kvaliteter, stort engasjement i barna sine og en helt tydelig kjærlighet og omsorg for dem.

Det kan helt klart bli slutt mellom oss voksne, men ingen hadde godtatt en skjevfordelt ordning med samvær. 

Anonymkode: 7df96...484

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Infants of highly involved fathers, as measured by amount of interaction, including higher levels of play and caregiving activities, are more cognitively competent at 6 months and score higher on the Bayley Scales of Infant Development (Pedersen, Rubinstein, & Yarrow, 1979; Pedersen, Anderson, & Kain, 1980). By one year they continue to have higher cognitive functioning (Nugent, 1991), are better problem solvers as toddlers (Easterbrooks & Goldberg, 1984), and have higher IQ’s by age three (Yogman, Kindlan, & Earls, 1995). When compared with mothers, fathers’ talk with toddlers is characterized by more wh- (e.g. “what”, where” etc.) questions, which requires children to assume more communicative responsibility in the interaction. This encouraged toddlers to talk more, use more diverse vocabulary, and produce longer utterances when interacting with their fathers (Rowe, Cocker, & Pan, 2004).

School aged children of involved fathers are also better academic achievers. They are more likely to get A’s (National Center for Education Statistics, 1997; Nord & West, 2001), have better quantitative and verbal skills (Bing, 1963; Goldstein, 1982; Radin, 1982), have higher grade point averages, get better achievement test scores, receive superior grades, perform a year above their expected age level on academic tests, obtain higher scores on reading achievement, or learn more and perform better in school (Astone & McLanahan, 1991; Blanchard & Biller, 1971; Cooksey & Fondell, 1996; Feldman & Wentzel, 1990; Gadsen & Ray, 2003; Goldstein, 1982; Gottfried, Gottfried, & Bathurst, 1988; Howard, Lefever, Borkowski, & Whitman, 2006; McBride et al., 2005; McBride, Schoppe-Sullivan, & 2005; National Center for Education Statistics, 1997; Shinn, 1978; Snarey 1993; Wentzel & Feldman, 1993). Children of involved fathers are also more likely to live in cognitively stimulating homes (William, 1997). A father’s academic support was positively related to adolescent boys’ academic motivation to try hard in school, feel their grades were important, and to place a high value on education (Alfaro, Umana-Taylor, & Bamaca, 2006). Father contact was also associated with better socioemotional and academic functioning in school related areas for children with single or married adolescent mothers (Howard et al., 2006).

Children of involved fathers are more likely to demonstrate more cognitive competence on standardized intellectual assessments (Lamb 1987; Radin 1994) and have higher IQ’s (Gottfried et al., 1988; Honzik, 1967; Radin 1972; Shinn, 1978).

Children of involved fathers are more likely to enjoy school (National Center for Education Statistics, 1997), have positive attitudes toward school (Flouri, Buchanan, & Bream, 2002; Flouri, 2005), participate in extracurricular activities, and graduate. They are also less likely to fail a grade, have poor attendance, be suspended or expelled, or have behaviour problems at school, (Astone & McLanahan, 1991; Brown & Rife, 1991; Mosley & Thompson, 1995; National Center for Education Statistics, 1997; Nord & West, 2001; William, 1997). In addition, Zimmerman, Slaem, and Notaro (2000) found that positive paternal engagement in 10th grade predicted fewer problem behaviors in 11th grade.

Children of involved fathers are more likely to have higher levels of economic and educational achievement, career success, occupational competency, better educational outcomes, higher educational expectations, higher educational attainment, and psychological well being (Amato, 1994; Barber & Thomas, 1986; Barnett, Marshall, & Pleck, 1992a; Bell, 1969; Flouri, 2005; Furstenberg & Harris, 1993; Harris, Furstenberg, & Marmer, 1998; Lozoff, 1974; National Center for Education Statistics, 1997; Snarey, 1993). More recently, Flouri and Buchanan (2004) found that father and mother involvement at age 7 independently predicted educational attainment by age 20 for both sons and daughters indicating that early father involvement can be another protective factor in counteracting risk conditions that might lead to later low attainment levels.
http://www.fira.ca/cms/documents/29/Effects_of_Father_Involvement.pdf

Det er ekstremt viktig for barn å ha en far. Faktisk viser det seg at faren er viktigere for barnas utvikling enn moren er. Kanskje fordi moren bare er opptatt av følelser, i mens menn er mer opptatt av prestasjon? Uansett vil det være skadelig for barn å vokse opp med en alenemor. 

Anonymkode: b9d3f...9c3

Artikkelen du siterer, sammenligner barn med og uten en involverende far. 

Den sammenligner ikke hvem som er viktigst av mor og far. 

Anonymkode: 51e59...0cb

[AnonymBruker]

Jeg valgte en gang å bli alenemor. Det var nødvendig for egen psykisk helse å bryte forholdet. Å være alene om omsorgen 90% er krevende. Noen år senere fikk jeg ny samboer. Da valgte jeg bevisst bort et barn til fordi jeg ikke jeg ikke orket å utsette meg for risikoen å bli alene med et barn til. Altså valgte jeg bort flere barn.

Anonymkode: 13fbc...724

[AnonymBruker]

Jeg har angst for å bli alenemor, ja. 

Jeg har også angst for å bli stuck i et crappy forhold hvor man tror man kjenner noen men etterhvert ender opp med å holde sammen kun for barnas skyld. 

Derfor ingen barn her  

Anonymkode: 321cd...2de

[AnonymBruker]

Jeg hadde angst for det. Utsatte barn til jeg ble 40, men ble jammen meg alenemor uansett. 

Det går fint. Glad det ble som det ble. Og er glad jeg ble alenemor så sent, så alt ellers var på stell. 

Anonymkode: 51e59...0cb

[Gjest nicecar]

Jeg skal straks bli alenemor dvs. føde snart uten en barnefar som er involvert på noen måte, og har overhodet ingen "angst" for å bli en alenemor. Livet blir ikke alltid slik man ønsker, og det lar jeg ikke hindre meg i å oppleve lykke! Jeg gleder meg til å bli mamma til min lille datter, jeg er takknemlig for et sterkt nettverk jeg har rundt meg av støttende mennesker, og jeg har gitt barnefaren rom til å kunne kontakte oss når han føler for det.

Ting trenger nødvendigvis ikke å være svart/hvitt, man velger selv hvordan man ønsker å takle en situasjon. 

Endret 11. oktober 2018 av nicecar