Jeg ødelegger livet til mannen min...

[Snaskesnusken]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Fordi jeg mener at man når man har inngått ekteskap har et ansvar for at den andre skal være lykkelig i tillegg til å være sin egen lykkes smed.

Anonymkode: 409f7...98d

Jeg er uenig med deg da jeg mener at individet er selv ansvarlig for sin egen lykke. Å legge ansvaret for egen lykke på partneren er litt av et ansvar for vedkommende å bære på sine skuldre. 

[AnonymBruker]

Du må ikke være så hard med deg selv!!! Om det er tøft for mannen din, så betyr det vel bare at han bryr seg velg mye om deg. 

Angående sykdom så er jeg i samme båt, nesten så jeg kunne skrevet nesten det samme som deg, og jeg forstår at det er tøft å aldri få en avklaring. Det er så jævlig at det skal gå så lang tid før man kommer til spesialist, særlig når man er svært syk...

sender en stor klem og håper du snart får svar 🤞🏻

Anonymkode: 4cbb1...b40

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Du ødelegger livet til mannen din?!? Har du hørt! Nei, her er det -du- som er syk og har det trasig. At mannen din er redd for deg er da ikke noe du kan noe for. Jeg tenker at her er det mannen din som bør oppsøke hjelp, eller slutte å gi deg dårlig samvittighet for at du er syk. Han skal støtte deg, ikke bryte seg ned. 

Hvordan er forholdet ditt ellers til mannen din? Gir han deg generelt mye dårlig samvittighet? Tenker han som regel mest på seg selv? 

Anonymkode: c508e...1ab

Nei, han er egentlig svært støttende, men grunnet omsorgssvikt i sin egen barndom kan han tidvis slite med å trøste. Det tærer på meg, men vi har snakket om det og hvis jeg sier at jeg trenger en klem så får jeg det.

 Fortalte ham i går om at jeg lå våken om natta og led, uten å vekke ham, men da sa han at han vil at jeg skal vekke ham så han kan trøste/støtte meg. Det føles godt. 

Så dette her handler ikke om at han gir uttrykk for at jeg ødelegger livet hans; det er mye mennesker opplever i et samliv som kan virke ødeleggende, uten at man egentlig forstår det selv også (det er mange som skiller seg f.eks.), men det handler om at jeg elsker ham så høyt at jeg unner ham et bedre liv, og det får meg til å hate kroppen min. Meg selv. Jeg ser hva sykdommen, hva enn den er, gjør med meg og hva den gjør meg til. Og liker det ikke. 

Det er så hardt og tøft å jobbe med meg selv hver dag både fysisk og psykisk, og så får jeg tanker om at jeg ødelegger for mannen min. Men jeg har gått til psykolog pga ptsd, og jeg har en destruktiv personlighet. Jeg bryter meg selv ned og er klar over det, det er kanskje derfor jeg kjenner ekstra sterkt på at jeg ødelegger for mannen min. 

Jeg forsøker å kompensere for det ved å gjøre fine ting for ham, julegaven hans har jeg brukt uker/måneder på å lage f.eks. fordi jeg vet han setter pris på det. Jeg sender ham bort til foreldrene sine for å få fri. Jeg lager gode middager selv om jeg egentlig ikke orker i det hele tatt, men bare vil sove. Jeg presser meg selv til det ytterste, men føler meg aldri bra nok fordi sykdommen utvikler seg og blir verre - og det er nettopp nå, som sykdommen har blitt verre, at jeg får tankene. At jeg aldri får det til, jeg blir aldri god nok, jeg finner aldri stabilitet i livet, jeg kan aldri finne en balanse som gjør meg god nok. Verdt nok. Flink nok! Fordi jeg bare blir sykere, hele tiden. Og jeg er så forferdelig frustrert over at det ikke er hjelp å få i norsk helsevesen. Neste gang skal mannen min være med meg til legen og jeg håper det gjør at jeg blir tatt mer på alvor. 1/2 av timen er hos ernæringsfysiolog, og det gruer jeg meg til for det føles ganske unødvendig når symptomene ikke handler om ernæring.

Anonymkode: 409f7...98d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

 

Jeg er uenig med deg da jeg mener at individet er selv ansvarlig for sin egen lykke. Å legge ansvaret for egen lykke på partneren er litt av et ansvar for vedkommende å bære på sine skuldre. 

Jeg tror det vil skje ganske naturlig i et ekteskap. Man gir, og man tar.

Anonymkode: 409f7...98d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du må ikke være så hard med deg selv!!! Om det er tøft for mannen din, så betyr det vel bare at han bryr seg velg mye om deg. 

Angående sykdom så er jeg i samme båt, nesten så jeg kunne skrevet nesten det samme som deg, og jeg forstår at det er tøft å aldri få en avklaring. Det er så jævlig at det skal gå så lang tid før man kommer til spesialist, særlig når man er svært syk...

sender en stor klem og håper du snart får svar 🤞🏻

Anonymkode: 4cbb1...b40

Tusen takk ❤️ 

Ja, det er jævlig. Rett og slett. Man mister livsgnisten

Anonymkode: 409f7...98d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nei, han er egentlig svært støttende, men grunnet omsorgssvikt i sin egen barndom kan han tidvis slite med å trøste. Det tærer på meg, men vi har snakket om det og hvis jeg sier at jeg trenger en klem så får jeg det.

 Fortalte ham i går om at jeg lå våken om natta og led, uten å vekke ham, men da sa han at han vil at jeg skal vekke ham så han kan trøste/støtte meg. Det føles godt. 

Så dette her handler ikke om at han gir uttrykk for at jeg ødelegger livet hans; det er mye mennesker opplever i et samliv som kan virke ødeleggende, uten at man egentlig forstår det selv også (det er mange som skiller seg f.eks.), men det handler om at jeg elsker ham så høyt at jeg unner ham et bedre liv, og det får meg til å hate kroppen min. Meg selv. Jeg ser hva sykdommen, hva enn den er, gjør med meg og hva den gjør meg til. Og liker det ikke. 

Det er så hardt og tøft å jobbe med meg selv hver dag både fysisk og psykisk, og så får jeg tanker om at jeg ødelegger for mannen min. Men jeg har gått til psykolog pga ptsd, og jeg har en destruktiv personlighet. Jeg bryter meg selv ned og er klar over det, det er kanskje derfor jeg kjenner ekstra sterkt på at jeg ødelegger for mannen min. 

Jeg forsøker å kompensere for det ved å gjøre fine ting for ham, julegaven hans har jeg brukt uker/måneder på å lage f.eks. fordi jeg vet han setter pris på det. Jeg sender ham bort til foreldrene sine for å få fri. Jeg lager gode middager selv om jeg egentlig ikke orker i det hele tatt, men bare vil sove. Jeg presser meg selv til det ytterste, men føler meg aldri bra nok fordi sykdommen utvikler seg og blir verre - og det er nettopp nå, som sykdommen har blitt verre, at jeg får tankene. At jeg aldri får det til, jeg blir aldri god nok, jeg finner aldri stabilitet i livet, jeg kan aldri finne en balanse som gjør meg god nok. Verdt nok. Flink nok! Fordi jeg bare blir sykere, hele tiden. Og jeg er så forferdelig frustrert over at det ikke er hjelp å få i norsk helsevesen. Neste gang skal mannen min være med meg til legen og jeg håper det gjør at jeg blir tatt mer på alvor. 1/2 av timen er hos ernæringsfysiolog, og det gruer jeg meg til for det føles ganske unødvendig når symptomene ikke handler om ernæring.

Anonymkode: 409f7...98d

Da tenker jeg at du må jobbe mer med det mentale. Du må akseptere at livet ditt og helsen din er som den er nå. At du er syk kan du ingen ting for, og du skal i alle fall ikke ha dårlig samvittighet for mannen din. Du gjør jo ikke dette med vilje.

Bruk heller energien din på å ha det fint i de øyeblikkene du kan, og slutt å overkompenser ovenfor mannen din. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å slite deg ut på det. Er det noe du kan gjøre selv for å få det bedre? Gå tur? Kjøre en biltur til et fint sted så du får være ute litt? Hva gir deg energi? Hva vil gjøre dagen din litt bedre?

Ikke rakk ned på deg selv, du gjør jo alt du kan for å bli bedre.

Anonymkode: c508e...1ab

[Snaskesnusken]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg tror det vil skje ganske naturlig i et ekteskap. Man gir, og man tar.

Anonymkode: 409f7...98d

Å gi og ta handler ikke om å at individet er ansvarlig for egen lykke. Det handler om å ønske den andre vel. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

1/2 av timen er hos ernæringsfysiolog, og det gruer jeg meg til for det føles ganske unødvendig når symptomene ikke handler om ernæring.

Anonymkode: 409f7...98d

 

Ernæring has veldig, veldig, veldig mye å si for både psykisk helse, og fysisk helse.  

Anonymkode: 4675f...7d1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Ernæring has veldig, veldig, veldig mye å si for både psykisk helse, og fysisk helse.  

Anonymkode: 4675f...7d1

Ja. Men ikke i denne sammenhengen, da hun ikke kan gjøre noe fra eller til.

Anonymkode: 409f7...98d

[AnonymBruker]

3 timer siden, Snaskesnusken skrev:

 

Å gi og ta handler ikke om å at individet er ansvarlig for egen lykke. Det handler om å ønske den andre vel. 

Og ved å ønske den andre vel, gjør man gode ting for hverandre. Støtter hverandre, hjelper hverandre. Det er å sørge for.

Anonymkode: 409f7...98d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Da tenker jeg at du må jobbe mer med det mentale. Du må akseptere at livet ditt og helsen din er som den er nå. At du er syk kan du ingen ting for, og du skal i alle fall ikke ha dårlig samvittighet for mannen din. Du gjør jo ikke dette med vilje.

Bruk heller energien din på å ha det fint i de øyeblikkene du kan, og slutt å overkompenser ovenfor mannen din. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å slite deg ut på det. Er det noe du kan gjøre selv for å få det bedre? Gå tur? Kjøre en biltur til et fint sted så du får være ute litt? Hva gir deg energi? Hva vil gjøre dagen din litt bedre?

Ikke rakk ned på deg selv, du gjør jo alt du kan for å bli bedre.

Anonymkode: c508e...1ab

Det har jeg grublet ganske godt og lenge på selv, hva kan jeg gjøre for å få det bedre. Ifølge psykologen så er jeg veldig flink til å løse problemer og "overleve" og tilpasse meg. Men akkurat dette måtte hun faktisk gi opp, pga den fysiske sykdommen som forverrer den psykiske. Hennes ord var at jeg ikke kan bli bedre psykisk før jeg blir bedre fysisk. Så "hvem som helst" hadde nok gått i kjelleren av dette. Jeg med min historie føler at jeg har gitt opp. Jeg finner ingen gnist i livet lenger, det eneste som holder meg gående er pliktfølelsen og samvittigheten. Det er det som gjør at jeg setter på klesvask, lager middag eller handler klær.

Pur glede finner jeg ikke lenger. Jeg kan føle kortvarig glede, men så kommer sykdommen og viten om den og banker på døren og minner meg på at jeg ikke må være for glad. Det kan nemlig hende jeg blir syk om natten. Kanskje vanskelig å forstå.

Anonymkode: 409f7...98d

[Snaskesnusken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Og ved å ønske den andre vel, gjør man gode ting for hverandre. Støtter hverandre, hjelper hverandre. Det er å sørge for.

Anonymkode: 409f7...98d

Men igjen handler det ikke om å ta ansvar for den andres lykke.