Jeg ødelegger livet til mannen min...

[AnonymBruker]

Jeg er syk hver dag. Han er redd hver dag. Han er så lei av at jeg er syk, og jeg er lei av at jeg er syk og at han er redd. 

Hadde han ikke møtt meg, så kanskje han hadde funnet seg en frisk dame. Jeg VAR frisk, da. Men ikke nå. 

Legene finner ikke ut hva som feiler meg, har holdt på snart i 3 år. Ingen kan hjelpe meg. Drømmer om at jeg en dag får råd til å gå privat så jeg kan studere igjen, få meg utdannelse og jobb og føle at jeg har verdi.

Akkurat nå handler det om å overleve og overbevise seg selv om at ting kan bli bedre. Men fra høst til vår er jeg ekstra syk. Ingen vet hvorfor. Burde nok egentlig bodd i et annet land med mye varme, men har familie her osv. 

Anonymkode: 409f7...98d

[Snaskesnusken]

Trist å lese at du er syk å skylder på deg selv, Ts men det er ikke din feil at du er syk. Går dere i samtaleterapi? Det kan kanskje hjelpe dere begge? 

 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

 

Trist å lese at du er syk å skylder på deg selv, Ts men det er ikke din feil at du er syk. Går dere i samtaleterapi? Det kan kanskje hjelpe dere begge? 

 

Gjør ikke det, han gikk mye til psykolog da han var "ung" (i 10 år?) og hater psykologer, han hadde sosial angst. Vært borti ganske mange forskjellige. Så det er uaktuelt, han er "allergisk" mot alt som heter terapi på grunn av det.

Men jeg skylder egentlig ikke helt på meg selv, men på kroppen min. Tenker at det er urettferdig og at det gjør meg mindre verdt enn andre (jeg tenker ikke at andre som er syke er mindre verdt, men måler meg opp mot friske mennesker som kan gjøre nesten hva de vil). 

Men jeg blir deprimert av at han må se meg sånn. Det var ikke sånn det skulle bli! Og som om han ikke sliter nok fra før, så må han gjennom dette her også. Jeg får dårlig samvittighet og tenker at jeg heller burde levd et liv isolert, alene. Han har lyst å dra til foreldrene sine til helgen for å "komme seg bort". Forståelig. 

Anonymkode: 409f7...98d

[AnonymBruker]

Så dyrt er det ikke å gå privat altså så man må lide 3 år 

Anonymkode: 63ae7...30c

[Paddepia]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Så dyrt er det ikke å gå privat altså så man må lide 3 år 

Anonymkode: 63ae7...30c

Som syk har man kanskje ikke jobb og på navpenger er det for mange umulig å få råd til privatpsykolog desverre. 

Ts jeg vil bare si at du må ikke undervurdere mannen din. Han har valgt å være med deg fordi han elsker deg og ikke vil elske noen andre. Han velger å bli fordi han er sterk nok til det og kjærligheten er sterk nok til det. Han setter nok stor pris på å være viktig i ditt liv når du har tapt så mye annet av livet ditt til sykdom. Ikke bebreid deg selv eller tenk at du ikke er god nok! Han elsker deg for en grunn og du er nok uvurdelig bra på mange andre områder man ikke lett finner i andre, friske, selvom du har vanskeligheter med å se at disse kvalitetene veier godt nok opp siden du selv kjenner hvor mye sykdommen dominerer. Men du ER ikke sykdommen din og mannen din elsker deg for DEG 💜

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Paddepia skrev:

 

Som syk har man kanskje ikke jobb og på navpenger er det for mange umulig å få råd til privatpsykolog desverre. 

Ts jeg vil bare si at du må ikke undervurdere mannen din. Han har valgt å være med deg fordi han elsker deg og ikke vil elske noen andre. Han velger å bli fordi han er sterk nok til det og kjærligheten er sterk nok til det. Han setter nok stor pris på å være viktig i ditt liv når du har tapt så mye annet av livet ditt til sykdom. Ikke bebreid deg selv eller tenk at du ikke er god nok! Han elsker deg for en grunn og du er nok uvurdelig bra på mange andre områder man ikke lett finner i andre, friske, selvom du har vanskeligheter med å se at disse kvalitetene veier godt nok opp siden du selv kjenner hvor mye sykdommen dominerer. Men du ER ikke sykdommen din og mannen din elsker deg for DEG 💜

Takk for gode ord ❤️ 

Det er dette han sier til meg også. Men får så dårlig samvittighet når jeg ser hvordan det bryter ham ned, og sliter ham ut. Prøve det jeg kan for at han skal kunne leve så normalt som mulig, men føler jeg ofte kommer til kort. 

Og nettopp, jeg går på nav pga denne sykdommen (under utredning), så har veldig dårlig råd. En time privat koster 1000 kr. 

Anonymkode: 409f7...98d

[Snaskesnusken]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Så dyrt er det ikke å gå privat altså så man må lide 3 år 

Anonymkode: 63ae7...30c

Hva vet du om det egentlig?

[Snaskesnusken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Gjør ikke det, han gikk mye til psykolog da han var "ung" (i 10 år?) og hater psykologer, han hadde sosial angst. Vært borti ganske mange forskjellige. Så det er uaktuelt, han er "allergisk" mot alt som heter terapi på grunn av det.

Men jeg skylder egentlig ikke helt på meg selv, men på kroppen min. Tenker at det er urettferdig og at det gjør meg mindre verdt enn andre (jeg tenker ikke at andre som er syke er mindre verdt, men måler meg opp mot friske mennesker som kan gjøre nesten hva de vil). 

Men jeg blir deprimert av at han må se meg sånn. Det var ikke sånn det skulle bli! Og som om han ikke sliter nok fra før, så må han gjennom dette her også. Jeg får dårlig samvittighet og tenker at jeg heller burde levd et liv isolert, alene. Han har lyst å dra til foreldrene sine til helgen for å "komme seg bort". Forståelig. 

Anonymkode: 409f7...98d

Du er ikke mindre verdt da du er syk, Ts. Alt i livet kan dessverre ikke planlegges. Har du mulighet til å oppsøke noen å prate med om situasjonen som du befinner deg i?

[Gjest Sirah]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Så dyrt er det ikke å gå privat altså så man må lide 3 år 

Anonymkode: 63ae7...30c

Første timen er kanskje ikke så dyr nei, men siden TS etter 3 år enda ikke har funnet ut av hva som feiler henne så holder det vel neppe med en time. Tusenlappene får fort bein og gå på om man skal kastes fra den ene spesialisten til den andre og det koster 3000kr pr gang....

Stor klem til deg TS ❤️

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

 

Du er ikke mindre verdt da du er syk, Ts. Alt i livet kan dessverre ikke planlegges. Har du mulighet til å oppsøke noen å prate med om situasjonen som du befinner deg i?

Jeg har gått til psykolog, men mista plassen for et halvt år siden. Så har ingen.

Anonymkode: 409f7...98d

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Sirah skrev:

 

Første timen er kanskje ikke så dyr nei, men siden TS etter 3 år enda ikke har funnet ut av hva som feiler henne så holder det vel neppe med en time. Tusenlappene får fort bein og gå på om man skal kastes fra den ene spesialisten til den andre og det koster 3000kr pr gang....

Stor klem til deg TS ❤️

Ja, vurderte en time, men det ble fort dyrt (spurte rundt). 

takk♡

Anonymkode: 409f7...98d

[Snaskesnusken]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har gått til psykolog, men mista plassen for et halvt år siden. Så har ingen.

Anonymkode: 409f7...98d

Hva sier fastlegen din? Er det mulighet for å få noe hjelp der til samtale? Hva med mestringssenteret?  

[Snaskesnusken]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja, vurderte en time, men det ble fort dyrt (spurte rundt). 

takk♡

Anonymkode: 409f7...98d

Hva med å snakke med en psykiatrisk sykepleier? 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

 

Hva med å snakke med en psykiatrisk sykepleier? 

Det har jeg prøvd før, uten hell. Snakka om været og ferie og sånn, ikke noe for meg. Det jeg egentlig trenger er at sykehuset tar i et tak og gjør en innsats for å utrede meg, det gjør de ikke pr idag :/ Men de har for mange pasienter så er et års ventetid og sånn. Skulle hatt time i juni, fikk i desember.

Anonymkode: 409f7...98d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

 

Hva sier fastlegen din? Er det mulighet for å få noe hjelp der til samtale? Hva med mestringssenteret?  

Nei.. Men jeg har lært endel av psykologen. Så for min del er problemet at mannen min blir sliten og deprimert, ikke hvordan jeg har det, men hvordan han har det. Det plager meg å se ham sånn. Og jeg føler at jeg må skjule det hvis jeg får et "anfall" (sykdom) så ikke han skal bli redd. Føler ikke jeg kan være ærlig mot ham, som i natt når jeg lå våken og var syk, og redd og ensom, så kunne jeg ikke vekke ham. Føler jeg vil snakke om det, og dele, kanskje få en klem - men samtidig vil jeg ikke plage ham med det når han takler det så dårlig.

Anonymkode: 409f7...98d

[Gjest Sirah]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja, vurderte en time, men det ble fort dyrt (spurte rundt). 

takk♡

Anonymkode: 409f7...98d

Ja det er ikke gratis dessverre 😢 Men veldig mange private er også medlem av Helfo? Da vil du jo kunne få det på frikort når du har nådd grensen  Ikke sikkert noen sånne finnes rundt deg, men det kan jo være du har flaks  

[AnonymBruker]

Min opplevelse er at det hjelper veldig å snakke med andre som har det på samme måte.

Har du kontakt med noen pasientorganisasjon TS? Selv om du ikke har en nøyaktig diagnose så finnes det også pasientorganisasjoner som tar i mot udiagnoserte, pluss at hos en del så går det på symptom (f.eks. kronisk smerte) og ikke diagnose. Selv har jeg meldt meg inn i en organisasjon hvor jeg egentlig ikke hører 100% hjemme, men symptomene likner. Jeg deltar på møter og aktiviteter de organiserer når jeg har overskudd til det.

Jeg vil også anbefale deg å undersøke grupper på Facebook. Hvis du ikke er på Facebook så vil jeg si det er verdt å bli med bare pga. dette. Jeg har en skjelden sykdom, og kom i kontakt med andre med det samme der. Det er så verdifullt å kunne dele erfaringer og kunnskap, særlig når det gjelder behandlinger, for eksempel. Jeg skal begynne med en ny behandling i høst, og det ville jeg nok aldri kommet på sporet av hvis det ikke var for folk jeg ble kjent med gjennom disse gruppene.

Anonymkode: c0a95...ebb

[Snaskesnusken]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nei.. Men jeg har lært endel av psykologen. Så for min del er problemet at mannen min blir sliten og deprimert, ikke hvordan jeg har det, men hvordan han har det. Det plager meg å se ham sånn. Og jeg føler at jeg må skjule det hvis jeg får et "anfall" (sykdom) så ikke han skal bli redd. Føler ikke jeg kan være ærlig mot ham, som i natt når jeg lå våken og var syk, og redd og ensom, så kunne jeg ikke vekke ham. Føler jeg vil snakke om det, og dele, kanskje få en klem - men samtidig vil jeg ikke plage ham med det når han takler det så dårlig.

Anonymkode: 409f7...98d

Du kan bare ta ansvar for deg selv, Ts. Mannen din må ta ansvar for seg selv og sine følelser. Å holde sykdom sjult er ikke gunstig for noen av dere.

[AnonymBruker]

Etter 3 år med utredning burde du ha kommet et stykke på vei, noe det ikke virker som du har. Høres ut som om du er stuck i ingenmannsland. Hvordan er livsstilen og kostholdet? Som kronisk syk er det enda mer viktig å leve sunt. Hva slags utredninger har du hatt? 

Anonymkode: 4675f...7d1

[isw]

Hvorfor forutsetter folk at dette er en psykisk lidelse?