Å vokse opp med omsorgssvikt (langt)

[AnonymBruker]

31 minutter siden, LittDiva skrev:

 

Høres kjent ut. Nå er jeg en del eldre og har "kommet godt ut av det". Gjorde et standpunkt tidlig i tjueårene. Send meg en PM om du vil snakke. Dette ordner seg. Pga de egenskapene du dessverre måtte tilegne deg tidlig, så er du en overlever. Bruk det til din fordel og ikke ødeleggelse.

Tusen takk for tilbudet, og svaret 💛 Godt å høre at du har det bedre i dag!

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det jeg husker av mitt oppvekst var at jeg var i veien for mamma. Jeg var en byrde som hun ikke ønsket. Jeg traff min far ett par ganger da jeg var veldig liten, men så sluttet det. Mamma fortalte meg hvor forferdelig han var. Vissnok. Han skulle jeg ikke ha kontakt med. 

Hjemme klarte mamma å holde det OK ryddig, men jeg ble tilsidesatt. Det var ikke viktig å kjøpe klær til meg eller la meg ha venner på besøk. Det ville bare forstyrre henne. Vi måtte være stille, måtte ikke la mamma bli sint. Hun slo ikke, gav meg mat og ett soverom. Hun kunne dra ut på kvelden og la meg på 8 år sove alene. Hun måtte jo få en ny kjæreste! Det var mange menn hjemom. Før han kom...

Mamma elsket han så høyt. Han flyttet inn to måneder etter første gang de traff hverandre. Og jeg måtte like han. Hun elsket jo han! Jeg nektet. Så hun tvang meg til å tilbringe mye alenetid med han mens hun var enten på jobb eller ute med venner. Det var da han begynte å misbruke meg. Først, da, jeg var ti, var det bare at han tok på meg, ville se meg naken, og at jeg skulle ta på han. Han voldtok meg første gang da jeg var 11. Jeg ville ikke tilbringe tid sammen med han! Jeg fortalte mamma det, men hun mente at jeg var en vanskelig tenåring. Så hun lot meg være mer og mer alene med han. Før hvis hun elsket han så måtte han jo være fantastisk! 

Anonymkode: 9442d...fd7

Jeg følte også ofte at jeg var i veien, men jeg hadde det aldri så ille som du hadde det. Jeg får så vondt i hjertet av det du skriver! Hvordan går det med deg i dag? 💛

Anonymkode: 1e553...459

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har opplevd mye av det samme. Mor bor nå på hjem, mitt søsken er død og jeg har svært lite på stell. Prøver fullføre utdannelse og på sikt få egen bolig. 

Sliter m relasjoner og å konsentre meg og har angst etc. 

Mange har også sagt jeg bør kutte ut min mor men det hadde jeg aldri klart da jeg i voksen aldri anser henne som syk. 

Tragedien er at ingen grep inn da vi var små, at mor ikke fikk skikkelig hjelp da.  

Du er ung , og sterk. Håper du tar like godt vare på deg selv som du tar vare på seg selv. Ikke forvent å få tilbake det du har gitt. Det har jeg erfart. 

Å sloss mot psykisk sykdom, og å samtidig ikke få hjelp i helsevesenet er en tung bør. 

Det er slitsomt å være et stagnert «voksent barn av ...».

lykke til ❤️

Anonymkode: df544...6d2

Jeg sliter også med relasjoner, på den måten at jeg aldri helt og fullt klarer å stole på noen, og tenker alltid at alt alle gjør har en eller annen baktanke. Jeg har for eksempel en venninne som reagerer på at jeg aldri sier at jeg setter pris på henne eller er glad i henne. Hun skjønner ikke at det ikke stemmer, bare at jeg aldri hørte det selv og derfor er det ekstremt unaturlig for meg å si det. 

Det er en tragedie, ja. Ble barnevernet koblet inn på et tidspunkt i barndommen din?

Tusen takk og i like måte 💛

Anonymkode: 1e553...459

[LittDiva]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tusen takk for tilbudet, og svaret 💛 Godt å høre at du har det bedre i dag!

Jeg følte også ofte at jeg var i veien, men jeg hadde det aldri så ille som du hadde det. Jeg får så vondt i hjertet av det du skriver! Hvordan går det med deg i dag? 💛

Anonymkode: 1e553...459

Tilbudet står ved, når enn du måtte ha behov for det. Som sagt- dette klarer du! Du har ikke fått grei utgangspunkt, men du har fått en hel masse "streetsmart" verktøy, som er din fordel. Ja, du er ødelagt på et vis, ja det kommer stunder hvor du tenker dersom, hvis at. Det kommer også irrasjonelle skyldfølelser for ditten og datten. Og ingenting blir "lett" på den måten folk fra nogenlunde funksjonelle familier har det. Men til syvende og sist, så ser jeg allerede i måten du skriver på at dette går bra. Klem!

[Gjest BearMama]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Har du vokst opp slik Ts beskriver ? 

Anonymkode: df544...6d2

Kommer fra en røff familie og ble utsatt for omsorgssvikt. Men jeg har aldri følt at jeg skylder familien min en døyt. 

Du sår som du høster. 

Jeg kuttet all kontakt da jeg var 16 og har aldri sett meg tilbake. 

Endret 11. oktober 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg sliter også med relasjoner, på den måten at jeg aldri helt og fullt klarer å stole på noen, og tenker alltid at alt alle gjør har en eller annen baktanke. Jeg har for eksempel en venninne som reagerer på at jeg aldri sier at jeg setter pris på henne eller er glad i henne. Hun skjønner ikke at det ikke stemmer, bare at jeg aldri hørte det selv og derfor er det ekstremt unaturlig for meg å si det. 

Det er en tragedie, ja. Ble barnevernet koblet inn på et tidspunkt i barndommen din?

Tusen takk og i like måte 💛

Anonymkode: 1e553...459

Samme her m å alltid tro noen har en baktanke , Evt at de sier noe men ikke alt , og at de egentlig mener noe annet enn det de viser / gjør ... dette er sååå slitsomt for meg og mine nærmeste relasjoner feks en kjæreste hvor jeg tør å vise hvor mistenksom jeg er 

Anonymkode: df544...6d2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Samme her m å alltid tro noen har en baktanke , Evt at de sier noe men ikke alt , og at de egentlig mener noe annet enn det de viser / gjør ... dette er sååå slitsomt for meg og mine nærmeste relasjoner feks en kjæreste hvor jeg tør å vise hvor mistenksom jeg er 

Anonymkode: df544...6d2

Men også vanskelig å avgjøre om min mistenksomhet er gamle skader/ traumer -  eller om det er en sterk intuisjon pga har levd mye i fare/ vært mye på vakt. 

For man blir jo litt street-smart også som en over her nevner. 

Noen her inne m slike erfaringer - altså vanskelig å skille mellom intuisjon og mistenksomhet ? 

Anonymkode: df544...6d2

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Tusen takk for tilbudet, og svaret 💛 Godt å høre at du har det bedre i dag!

Jeg følte også ofte at jeg var i veien, men jeg hadde det aldri så ille som du hadde det. Jeg får så vondt i hjertet av det du skriver! Hvordan går det med deg i dag? 💛

Anonymkode: 1e553...459

Takk.

Nå går det ganske OK. Men jeg har slitt en del. Jeg prøvde meg på universitet, men det gikk ikke. Alt jeg gjorde det halvåret jeg studerte var å drikke meg sanseløs hver eneste dag.  Det var så mye jeg ønsket å glemme, jeg ønsket ikke å føle noe. Hvis jeg var full, så forsvant alt dette, jeg sluttet å tenke. Det fortsatte en del år. Jeg var en ikke-fungerende alkoholiker. Jeg gjorde mye dumt da. Nå har jeg sluttet å drikke -så mye. Av og til kommer flaska frem. 

Jeg sliter med fysisk kontakt. Ingen får lov til å ta på meg. Jeg hater klemmer. Jeg har fått eierskapet til kroppen min tilbake, det som han tok fra meg. Akkurat nå er jeg singel, men jeg har hatt kjærester. Det pleier ikke å være lenge, mest på grunn av at jeg ikke ønsker fysisk kontakt. Jeg spiller med i begynnelsen, men de merker det. At det ikke er ekte. Sex er problematisk, jeg mentalt stenger av. Jeg er ikke der mentalt. Det er ett problem. Jeg kan ha sex med dem, men jeg klarer ikke å sove i samme seng med dem etterpå. Da må jeg være for meg selv, enten sove i en annen seng eller på en sofa. Kose etter sex? Nei, ikke ta på meg. 

Anonymkode: 9442d...fd7

[AnonymBruker]

4 timer siden, BearMama skrev:

Du sår som du høster.

Synes egentlig dette var ganske unødvendig å skrive. Det er jo ikke sånn at jeg og alle andre som sliter med sånne her ting velger å ha disse problemene eller gjør det med vilje?

Anonymkode: 1e553...459

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med fysisk kontakt. Ingen får lov til å ta på meg. Jeg hater klemmer. Jeg har fått eierskapet til kroppen min tilbake, det som han tok fra meg. Akkurat nå er jeg singel, men jeg har hatt kjærester. Det pleier ikke å være lenge, mest på grunn av at jeg ikke ønsker fysisk kontakt. Jeg spiller med i begynnelsen, men de merker det. At det ikke er ekte. Sex er problematisk, jeg mentalt stenger av. Jeg er ikke der mentalt. Det er ett problem. Jeg kan ha sex med dem, men jeg klarer ikke å sove i samme seng med dem etterpå. Da må jeg være for meg selv, enten sove i en annen seng eller på en sofa. Kose etter sex? Nei, ikke ta på meg. 

Anonymkode: 9442d...fd7

Jeg har hatt (har) det sånn som deg når det kommer til sex. Men kanskje ikke så ille. Jeg har aldri opplevd misbruk som barn, men har opplevd annet. Realiteten har blitt det samme som du beskriver, sex er problematisk. I mange år gjorde jeg som du, dissosierte, stengte av deler av meg selv, de som følte. Jeg kunne ha sex, jeg kunne til og med få orgasme, og jeg latet som jeg var seksuelt frisluppet og gjorde alt (huff, det er så ekkelt å skrive dette, nå som jeg har begynt å slippe følelsene til) for å tilfredsstille den andre. Den delen av meg som protesterte og ikke ville gjøre alskens, den var ikke der, noen ganger presset tårer seg ut, men jeg ristet dem bort og lot meg bruke. Og når da vedkommende våget seg til å ville kose etterpå ble det helt klikkings, skulle vi liksom ha noen som helst nærhet etter det der? Jeg kunne jo ikke føle på traumene og mine reaksjoner etter det som hadde hendt tidligere i livet som blusset opp ved nærhet mtp sex, så jeg kunne heller ikke føle på den gode nærheten, eller få følelser for noen. Hadde jeg ligget med en person så hadde jeg ødelagt for å kjenne noen slags ekte følelser for vedkommende. I den perioden var det ikke sexen som gjorde meg kvalm, men det var når jeg liksom skulle bli tvunget til å føle noe etterpå. 

I dag, etter mange år i terapi begynner jeg å slippe til følelsene mine, og jeg har sverget til meg selv å aldri utsette meg for det jeg beskrev over. Det var jo en slags retraumatisering. For de fæle følelsene var jo der, jeg var bare for avslått og frakoblet meg selv til å kjenne det. Nå har jeg en kjæreste som jeg har vært sammen med i snart fem måneder, og vi har enda ikke hatt sex. Når vi er nære blir jeg kvalm, og flashbacks fra hva som skjedde kommer frem. Noen ganger brekker jeg meg, og noen ganger blir jeg hysterisk og gråter. I begynnelsen prøvde jeg å være mer "medgjørlig" enn jeg er nå, og da dissosierte jeg og forsvant jeg totalt (ble helt stoneface og ukontaktbar), men heldigvis merket han det, og ville da åpenbart ikke gjøre noe med meg. Vi nærmer oss sex litt etter litt, og nå kan jeg innimellom kjenne på de nære gode følelsene, av å være glad i noen, og å kjenne at jeg blir seksuelt opphisset. Det skremmer meg, men jeg lar de følelsene være der i stedet for å presse dem bort. Jeg tror dette er den eneste måten å komme til et sunt og frisk sexliv. Å ha en tålmodig partner som lar deg ta alt initiativ, og å lytte til kroppen, og stoppe selv når man føler man "burde" for den andres del, hvis man blir kvalm og dårlig. Det er som at jeg nå etter å ha ligget med en god del menn opplever sex for første gang. Fordi dette er første gangen jeg virkelig er tilstede med hele meg. Vi behandler det som det, som at dette er nytt og skremmende for meg, men også spennende. Og dette virker kanskje rart, men det fungerer. Å få lov å være sårbar, og usikker, og uvitende, som om dette er noe fint og nytt. Og når jeg føler meg ekkel, bli møtt på at dette er noe man deler med noen man er glad i, og at dette ikke er det samme som når noen har gjort meg vondt. At vi bare skal gjøre det som er fint, og trygt og godt. 

Grunnen til at jeg skriver det til deg er for å si at det er mulig at du kan ha trygg og god sex med noen, hvis man gir det tid og finner den riktige partneren. Og jobber med traumene i terapi. Å utsette seg selv for sex når det får en til å dissosiere (stenge av mentalt) er skadelig. Du fortjener ikke å skade deg selv på den måten.  

Anonymkode: 16aa4...2b4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Synes egentlig dette var ganske unødvendig å skrive. Det er jo ikke sånn at jeg og alle andre som sliter med sånne her ting velger å ha disse problemene eller gjør det med vilje?

Anonymkode: 1e553...459

Tror Bear Mama mente at det er moren din som har sådd og nå fortjener en dårlig høsting. Altså du skylder ikke moren din noe som helst. 

Anonymkode: ddea0...8d4

[AnonymBruker]

Kommer fra det samme bare at foreldrene mine bodde sammen til jeg var 16, papps jobbet hele tiden, mamma var bare hjemme. Pappa fikk ikke med seg en dritt og mamma løy og manipulerte. 

Fikk nok da jeg var 17 og dro hjemmefra for godt. Pappa fikk jeg kontakt med igjen på en god måte da jeg var 21 og mamma brøyt med meg da jeg var 20. Jeg prøvde lenge med mamma å gi henne det hun trengte. I lengden dro det meg veldig langt ned. Min anbefaling er å kutte henne ut, ja det er vondt, men det er vondere å ha det så ustabilt som du har det nå. 

Jeg er 26 og er sammen med en fin fyr, holdt sammen i 4 år og har nå en liten baby. Et lite hus på landet og 4 dyr rundt oss. Jeg jobber full tid og det samme med samboeren min. Har opplevd depresjon, angst, ptsd, sykemelding, aap, psykologer og alt det der. Jobbet hardt for å bli frisk, mitt største ønske har alltid vært en egen familie. Men jeg skulle være frisk før jeg fikk barn og det klarte jeg. Første steget var å bryte med ustabil familie.

Anonymkode: a6eb8...c1e

[Kontorotta]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for svar!  

Etter mange år har jeg endelig kontakt med faren min, mye takket være samboeren hans. Han er alkoholiker, men ikke så ille som han var før, og han er faktisk slik en typisk forelder skal være, så det er fint. Jeg har ikke kontakt med onkler eller tanter dessverre- noen bor langt unna, og de som bor i nærheten går jeg ikke overens med.

Det er trist å høre din og ditt søskens historie  Jeg håper du har det bedre i dag! 💛 

Anonymkode: 1e553...459

Så bra du har begynt å få kontakt med far din igjen. Går det an å feire jul hos ham i stedet?

Du skal selv ha takk for gode ord. Jeg har det veldig fint i dag. :-) Foruten noen stikk av dårlig samvittighet når det har stormet, har jeg vel egentlig aldri slitt med oppveksten. Jeg ble jo så klart tidlig voksen, og gikk glipp av en del vanlige barne og ungdomsting, men samtidig så gikk ikke oppveksten sånn inn på meg. Jeg levde mye mitt liv, men med en innebygd radar for rett og galt.

Jul, panikkrydding, trusler med å avlyse jula, en foresatt som sover på dagtid, manglende mat osv, det er for meg også kjent, men jeg hadde en indre ro. Det prellet på et vis av. 

Jeg flyttet for meg selv da jeg var 16, og fra den dag av, tok jeg over julefeiringen. Familien ble invitert til meg i stedet. Jeg har også valgt å feire jul alene et par ganger, men det var ikke før mine eldste barn skulle feire jul med sin far. Da valgte jeg å feire alene, fremfor å besøke ei slekt hvor konfliktnivået da var skyhøyt. 

[Gjest BearMama]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Synes egentlig dette var ganske unødvendig å skrive. Det er jo ikke sånn at jeg og alle andre som sliter med sånne her ting velger å ha disse problemene eller gjør det med vilje?

Anonymkode: 1e553...459

Nå må du lese hva jeg skriver.

 

Som foreldre så sår som man høster.

[Gjest BearMama]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tror Bear Mama mente at det er moren din som har sådd og nå fortjener en dårlig høsting. Altså du skylder ikke moren din noe som helst. 

Anonymkode: ddea0...8d4

👆🏻

[AnonymBruker]

35 minutter siden, BearMama skrev:

 

Nå må du lese hva jeg skriver.

 

Som foreldre så sår som man høster.

Beklager! Jeg misforsto og trodde du mente omvendt  

Anonymkode: 1e553...459

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det å ha en mor som er psykisk syk. Det er vanvittig tungt, spesielt når hun selv ikke eier selvinnsikt. Det var ikke før jeg begynte i terapi som 16-åring, at jeg forsto at jeg ble utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Hun setter seg selv i offer posisjon. Alt er min skyld. Lar krangler og konflikter gå ut i proposjoner. Hisser seg opp. Har i årevis både truet med å ta sitt eget liv og flytte ut, og mye annet. For et barn er dette veldig traumatiserende.

Heldigvis har jeg en pappa som er ganske så oppegående - så vi søskene har vært heldig der. Vi har fått mat på bordet og det vi trenger av klær og annet - men emosjonell omsorgssvikt er vondt for barn å leve i. Jeg ønsker å kutte kontakt med mor, men hun bor sammen med pappa og da blir det vanskeligere - om jeg skal kutte kontakt med bare mor og en bror. Pappa sier han lever i et ulykkelig ekteskap, men han velger å holde ut for oss barna - som ikke bor hjemme. ❤️ Jeg studerer i en annen by.

Anonymkode: c70ea...da0

[Gjest BearMama]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Beklager! Jeg misforsto og trodde du mente omvendt  

Anonymkode: 1e553...459

😊

[AnonymBruker]

Takk, TS og andre som forteller historiene sine her. til dere!

Jeg orker ikke fortelle min egen akkurat nå, men i mange år var jeg helt ute av stand til å bryte kontakt med mor og andre familemedlemmer som brøt meg ned; jeg var hele familiens hakkekylling. Frykt for hvordan de kunne straffe meg var én grunn, frykten for å være alene var en annen grunn, pliktfølelse for famile enda en grunn, men det som holdt meg fast lengst var håp. Håp om at de skulle forandre seg og bli normalfungerende, håp om at mor skulle bli den moren jeg alltid hadde trengt men aldri hadde fått.

Disse følelsene - frykt og håp - var for meg "å være glad i". Jeg tenkte at jeg var glad i dem, og hadde helt absurde forventninger til egen tålmodighet, overbærenhet og selvoppofrelse. Fant meg i så altfor mye, tålte og holdt ut elendig behandling. Etter å ha levd slik hele livet, ble det til slutt for mye for meg og jeg fikk et totalt sammenbrudd. Da var jeg nødt til å se på livet mitt med et ærlig blikk, og innså hvor håpløs familiesituasjonen var.

Jeg ga opp håpet om en mor. Det var langt fra så fælt som jeg alltid hadde trodd det skulle være. Sårt og trist, men samtidig følte jeg en enorm lettelse! Har aldri tvilt på at dette var en riktig avgjørelse selv om det er en del sorg også. Sorg over at ting er som de er, men også en sorg over at jeg ikke gjorde dette for lenge siden. Altfor mye av livet mitt har blitt ødelagt av familien min, de sviktet meg i alle år og jeg tok dessverre etter, og sviktet meg selv så lenge. Unner ingen å ha det slik.

Det har gått noen år siden den gang og jeg har null kontakt med dem. Stengte helt av for kommunikasjon, etter å ha sendt et brev til mor om at jeg heretter ikke ville ha noe med henne å gjøre. Jeg vet de baksnakker meg, stempler meg som ondsinnet, egoistisk, dum og gal - slik de alltid gjorde før. Det bryr meg faktisk fint lite og de må bare snakke; jeg har endelig klart å bli fri.

Ønsker alle dere som har vokst opp slik, et virkelig godt liv som er deres eget. Lykke til! ❤️

Anonymkode: c0c6b...7d2