skulle mye heller hatt ptsd enn Aspergers!!!!

[AnonymBruker]

Det er så lett å sette to diagnoser opp mot hverandre og påstå at den man selv har er den verste og at alt hadde vært enklere om man bare hadde noe annet. 

Anonymkode: 8fe3b...6cb

[AnonymBruker]

Synes du er respektløst overfor de med PTSD. 

Anonymkode: 348ce...474

[AnonymBruker]

2 timer siden, Millimani skrev:

 

Asperger er enten medfødt eller så får man det i tidlig barndom. Det varierer fra person til person. Jeg fikk diagnose da jeg var 17 år, nå er jeg i 30-årene. Føler meg yngre og tidvis hjelpeløs iblant, og jeg har omtrent ingen venner. Har støttekontakt og familie og meg selv.

Hvordan man fungerer med Asperger syndrom og hvordan man fungerer med PTSD er vel individuelt. Jeg er også sliten av mange inntrykk. Hver dag. Men jeg må bare leve med det. Prøver heller å tenke på positive ting. Folk med Asperger er jo flinke til å huske, og til å holde orden på ting. Ikke rote. For eksempel.

 

Jeg har Asperger. Jeg lever kanskje et normalt liv, iallfall som er normalt for meg. Jeg har nesten ingen venner, jeg går ikke på "bråkete" konserter hvor det er for høy lyd og for tett folkemengde, og jeg flyr iallfall ikke på byen i helgene. Er en kortere eller lengre tur innom kjøpesenteret, that's it. Ikke ut på fest.

Hva slags kunnskap?

Kunnskap om ptsd vel. Var det virkelig så vanskelig å forstå?

Anonymkode: 4697e...c03

[Millimani]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Kunnskap om ptsd vel. Var det virkelig så vanskelig å forstå?

Anonymkode: 4697e...c03

Du kunne ment Asperger syndrom. Uansett kan man vel ikke forvente at alle skal ha kunnskap om alt

[AnonymBruker]

Jeg er i alle fall glad for at jeg har asperger og ikke ptsd. Mitt største problem er at jeg blir fort sliten av alt, så jeg jobber ikke og jeg er mye hjemme for å ikke bli overbelastet. Men jeg har det bra. Det hadde vært mye verre å leve med ptsd med traumer og flashbacks. 

Et tips til trådstarter er å ikke fortelle at du har asperger. Jeg har også opplevd å ikke bli tatt seriøst når folk har fått vite om diagnosen. Derfor har jeg begynt å holde den hemmelig. Det fungerer veldig bra, og jeg blir behandlet som hvem som helst. Når folk spør hvorfor jeg ikke jobber, sier jeg bare at det skyldes utbrenthet. Det er delvis sant, selv om den underliggende årsaken til utbrentheten er asperger.

Anonymkode: 92c85...e60

[AnonymBruker]

9 timer siden, xfs367 skrev:

 

Fordi du har magiske krefter som gjør at det du tenker blir til virkelighet. Det var du ikke klar over, var du vel? Hvilke muligheter! Hvilken makt! 

 

Vel... jeg har mistenkt det. fordi veldig mye av det jeg tenker blir virkelighet. Jeg tenker mye negativt. Jeg får ingenting jeg vil ha. har vært så betatt av en mann lenge også, men jeg tenkte at han skal nok bare leke med meg. For godt til å være sant at akkurat han jeg liker skulle jeg være heldig med liksom.

Er bare sur hele tiden og skal til psykolog i morgen. Jeg er også livredd for at jeg ikke klarer å glemme denne mannen dersom jeg ikke sier det som det er. men jeg kommer til å fremstå som gal.

Anonymkode: 44f92...471

[AnonymBruker]

Har AS og har aldri opplevd å bli snakket til som et barn. Snarere tvert om, er det mange som har kommentert hvor oppegående jeg er, at jeg må være lynende intelligent, at jeg kan så mye, at jeg er en utfordrende pasient fordi jeg kan mer om psykologen selv om visse emner etc. 

Ikke for å være frekk, men det kan vel muligens ha noe med hvordan du fremstår å gjøre?

Anonymkode: d56fe...e71

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er i alle fall glad for at jeg har asperger og ikke ptsd. Mitt største problem er at jeg blir fort sliten av alt, så jeg jobber ikke og jeg er mye hjemme for å ikke bli overbelastet. Men jeg har det bra. Det hadde vært mye verre å leve med ptsd med traumer og flashbacks. 

Et tips til trådstarter er å ikke fortelle at du har asperger. Jeg har også opplevd å ikke bli tatt seriøst når folk har fått vite om diagnosen. Derfor har jeg begynt å holde den hemmelig. Det fungerer veldig bra, og jeg blir behandlet som hvem som helst. Når folk spør hvorfor jeg ikke jobber, sier jeg bare at det skyldes utbrenthet. Det er delvis sant, selv om den underliggende årsaken til utbrentheten er asperger.

Anonymkode: 92c85...e60

men hvordan klarer du å innse at du ikke får et vanlig liv? er du klar over at du kan gå hjemme og få penger er fordi du er født i Norge? 
ALDRI i livet om jeg skal gå hjemme. 

Anonymkode: 44f92...471

[AnonymBruker]

TS: jeg skal til psykolog i morgen. jeg er redd jeg kan ha pers. forstyrrelse for jeg har flere personligheter

Anonymkode: 44f92...471

[Gjest Jegskulleønskeat]

Diagnoser kan ikke sammenlignes, alle er vanskelige på sin måte

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Stueloff]

Man kan dessverre ikke velge og vrake mellom hva slags diagnoser man skal ha, så det nytter ikke å "ønske seg" noe annet. Slutt å sammenlign deg med andre og prøv heller å leve så best du kan med de forutsetningene du har.

[AnonymBruker]

Er jo grader av alt, både av autisme og av PTSD. Og det avgjørende er vel i like stor grad hvor gode, kompetente, og støttende omgivelser individet med den ene eller andre diagnosen har. 

Anonymkode: d00a1...ba6

[NancyDrew]

Dette gjorde meg sint. Beklager TS, at du har det som du har det. Men å tråkke ned på andre for å føre et poeng (som du ikke har kjennskap til!) er idioti. Hvorfor ikke heller si; du skulle heller ønske du hadde vært frisk? 

Jeg har ikke kjennskap til din diagnose, jeg kan bare ytre meg om PTSD - som kommer av traume mennesker har opplevd. Derfor; det varierer hvordan mennesker klarer seg i hverdagen. 

 

Jeg fikk diagnosen i etterkant av sønnen min sin bortgang. Han fikk aldri oppleve å bli tre år. For meg, så kommer flashbacks x antall ganger om dagen. Da jeg sitter der og holder han, død. Kulden fra kroppen hans. De livløse øynene. Politiet i krisemodus. Hyl fra familiemedlem. En sterk pappa, som ligger på gulvet og hyperventilerer. En prest. Et kriseteam. Det har gått to år - jeg gjennopplever likevel den dagen, hver jævla, forbanna dag. Når jeg sover, så har jeg mareritt om da vi senket kisten. Jeg sover generelt dårlig. Jeg sover egentlig ikke. Jeg lever på sovetabletter. Godt mulig jeg er avhengig av dem. 

 

Jeg jobber ikke enda. Klarer det ikke. Har ingen hukommelse. Gråter av ingenting. Får angstanfall om jeg ser barn. Får panikkanfall av sykehus. Klarer ikke dra i sammenkomst med kirke (konf, dåp osv) - for da blir jeg kastet tilbake i tid. 

Jeg får sammenbrudd av å se barn i butikken. Jeg blir lei meg når folk rundt meg blir gravide. — Jeg tror ikke jeg våger å få barn igjen. Å høre en barnelatter gir meg tårer. Å høre barnegråt kaster meg i dypet. Å være på gravplassen setter meg såpass ut at jeg ikke fungerer neste dagene. Hvordan tror du det er, å være livredd for barn og barnefamilier, gravide og småbarnsmødre — når man ser alt dette — hvor enn man drar? Regner med du våger å ta telefonen også. Og åpne døra. Jeg skvetter til når mobilen ringer, for jeg forventer det er en dårlig nyhet. Ringer det på døra, så forventer jeg presten. 

 

Fint venninna di fungerer i jobb og sosiale sammenhenger. Det er faen ikke tilfellet for oss alle. Tvert om, så er det fåtall. 

 

Vil du ha min diagnose, med min hverdag - vær så god. Det hadde vært en glede å gi den bort.

Endret 8. oktober 2018 av NancyDrew

[Lalala123]

29 minutter siden, NancyDrew skrev:

 

Dette gjorde meg sint. Beklager TS, at du har det som du har det. Men å tråkke ned på andre for å føre et poeng (som du ikke har kjennskap til!) er idioti. Hvorfor ikke heller si; du skulle heller ønske du hadde vært frisk? 

Jeg har ikke kjennskap til din diagnose, jeg kan bare ytre meg om PTSD - som kommer av traume mennesker har opplevd. Derfor; det varierer hvordan mennesker klarer seg i hverdagen. 

 

Jeg fikk diagnosen i etterkant av sønnen min sin bortgang. Han fikk aldri oppleve å bli tre år. For meg, så kommer flashbacks x antall ganger om dagen. Da jeg sitter der og holder han, død. Kulden fra kroppen hans. De livløse øynene. Politiet i krisemodus. Hyl fra familiemedlem. En sterk pappa, som ligger på gulvet og hyperventilerer. En prest. Et kriseteam. Det har gått to år - jeg gjennopplever likevel den dagen, hver jævla, forbanna dag. Når jeg sover, så har jeg mareritt om da vi senket kisten. Jeg sover generelt dårlig. Jeg sover egentlig ikke. Jeg lever på sovetabletter. Godt mulig jeg er avhengig av dem. 

 

Jeg jobber ikke enda. Klarer det ikke. Har ingen hukommelse. Gråter av ingenting. Får angstanfall om jeg ser barn. Får panikkanfall av sykehus. Klarer ikke dra i sammenkomst med kirke (konf, dåp osv) - for da blir jeg kastet tilbake i tid. 

Jeg får sammenbrudd av å se barn i butikken. Jeg blir lei meg når folk rundt meg blir gravide. — Jeg tror ikke jeg våger å få barn igjen. Å høre en barnelatter gir meg tårer. Å høre barnegråt kaster meg i dypet. Å være på gravplassen setter meg såpass ut at jeg ikke fungerer neste dagene. Hvordan tror du det er, å være livredd for barn og barnefamilier, gravide og småbarnsmødre — når man ser alt dette — hvor enn man drar? Regner med du våger å ta telefonen også. Og åpne døra. Jeg skvetter til når mobilen ringer, for jeg forventer det er en dårlig nyhet. Ringer det på døra, så forventer jeg presten. 

 

Fint venninna di fungerer i jobb og sosiale sammenhenger. Det er faen ikke tilfellet for oss alle. Tvert om, så er det fåtall. 

 

Vil du ha min diagnose, med min hverdag - vær så god. Det hadde vært en glede å gi den bort.

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

men hvordan klarer du å innse at du ikke får et vanlig liv? er du klar over at du kan gå hjemme og få penger er fordi du er født i Norge? 
ALDRI i livet om jeg skal gå hjemme. 

Anonymkode: 44f92...471

Man må jo bare gjøre det beste ut av situasjonen. Det er fint for deg at du ikke går hjemme, og at du fungerer bra i arbeid. Det er jo det aller beste. Jeg har prøvd å jobbe i mange år, men har aldri fått det til å fungere. Jeg misforstår mye og jeg blir overbelastet og utslitt. Jeg har aldri klart å holde det gående i jobb over tid uten å kollapse, Og ved hver kollaps har jeg trengt sykehusopphold og tid til å bygge meg opp igjen. Etter 15 år med denne runddansen begynte kroppen min å svikte, og jeg ble anbefalt uføretrygd for å ikke ødelegge helsa ytterligere. Og jeg må innrømme at jeg er veldig glad for å være uføretrygdet. Jeg kan hvile så mye som jeg trenger, og jeg har det rett og slett bedre enn noen gang før.

Anonymkode: 92c85...e60

[NancyDrew]

31 minutter siden, Lalala123 skrev:

 

❤️❤️❤️

Takk ❤️

[AnonymBruker]

4 hours ago, Millimani said:

 

Du kunne ment Asperger syndrom. Uansett kan man vel ikke forvente at alle skal ha kunnskap om alt

Ikke meg du siterte men ingen forventer at man har kunnskap om alt. Men trådstarter viser hun er kunnskapsløs PTSD og det er verdt å kommentere når hun bagatelliserer deres lidelser.

1 hour ago, NancyDrew said:

 

Anonymkode: 348ce...474

[Stueloff]

1 hour ago, NancyDrew said:

 

Dette gjorde meg sint. Beklager TS, at du har det som du har det. Men å tråkke ned på andre for å føre et poeng (som du ikke har kjennskap til!) er idioti. Hvorfor ikke heller si; du skulle heller ønske du hadde vært frisk? 

Jeg har ikke kjennskap til din diagnose, jeg kan bare ytre meg om PTSD - som kommer av traume mennesker har opplevd. Derfor; det varierer hvordan mennesker klarer seg i hverdagen. 

 

Jeg fikk diagnosen i etterkant av sønnen min sin bortgang. Han fikk aldri oppleve å bli tre år. For meg, så kommer flashbacks x antall ganger om dagen. Da jeg sitter der og holder han, død. Kulden fra kroppen hans. De livløse øynene. Politiet i krisemodus. Hyl fra familiemedlem. En sterk pappa, som ligger på gulvet og hyperventilerer. En prest. Et kriseteam. Det har gått to år - jeg gjennopplever likevel den dagen, hver jævla, forbanna dag. Når jeg sover, så har jeg mareritt om da vi senket kisten. Jeg sover generelt dårlig. Jeg sover egentlig ikke. Jeg lever på sovetabletter. Godt mulig jeg er avhengig av dem. 

 

Jeg jobber ikke enda. Klarer det ikke. Har ingen hukommelse. Gråter av ingenting. Får angstanfall om jeg ser barn. Får panikkanfall av sykehus. Klarer ikke dra i sammenkomst med kirke (konf, dåp osv) - for da blir jeg kastet tilbake i tid. 

Jeg får sammenbrudd av å se barn i butikken. Jeg blir lei meg når folk rundt meg blir gravide. — Jeg tror ikke jeg våger å få barn igjen. Å høre en barnelatter gir meg tårer. Å høre barnegråt kaster meg i dypet. Å være på gravplassen setter meg såpass ut at jeg ikke fungerer neste dagene. Hvordan tror du det er, å være livredd for barn og barnefamilier, gravide og småbarnsmødre — når man ser alt dette — hvor enn man drar? Regner med du våger å ta telefonen også. Og åpne døra. Jeg skvetter til når mobilen ringer, for jeg forventer det er en dårlig nyhet. Ringer det på døra, så forventer jeg presten. 

 

Fint venninna di fungerer i jobb og sosiale sammenhenger. Det er faen ikke tilfellet for oss alle. Tvert om, så er det fåtall. 

 

Vil du ha min diagnose, med min hverdag - vær så god. Det hadde vært en glede å gi den bort.

Dette var fryktelig vondt å lese. Ønsker deg alt godt

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Ikke meg du siterte men ingen forventer at man har kunnskap om alt. Men trådstarter viser hun er kunnskapsløs om PTSD og det er verdt å kommentere når hun bagatelliserer deres lidelser.

Anonymkode: 348ce...474

 

Anonymkode: 348ce...474

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Vel... jeg har mistenkt det. fordi veldig mye av det jeg tenker blir virkelighet. Jeg tenker mye negativt. Jeg får ingenting jeg vil ha. har vært så betatt av en mann lenge også, men jeg tenkte at han skal nok bare leke med meg. For godt til å være sant at akkurat han jeg liker skulle jeg være heldig med liksom.

Er bare sur hele tiden og skal til psykolog i morgen. Jeg er også livredd for at jeg ikke klarer å glemme denne mannen dersom jeg ikke sier det som det er. men jeg kommer til å fremstå som gal.

Anonymkode: 44f92...471

Man finner det man søker. Dette gjelder for alle mennesker uansett om de har en diagnose eller ikke. Tenker du kun negative tanker så er det også det du vil finne. Når du snyr tankegangen vil du snu mønstret du lever etter og du vil legge merke til det positive over det negative.

Anonymkode: 2fbac...2cb