Hvordan overbevise han om at jeg faktisk er forandret

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg og takk til dere som gidder å lese. Skal oppsummere så kort jeg kan.

1. Var sammen i 3 år av og på. Jeg slet mye med meg selv (depresjon og frykt for å bli forlatt/avvist, dette har jeg jobbet meg gjennom med psykolog), jeg forventet at han skulle være med meg hele tiden når han var en person som trengte mye tid til seg selv og hobbyene sine. Han slet også med seg selv og fikk bukt på de problemene ved å holde seg opptatt og drive med hobbyene sine. Jeg derimot klarte ikke være alene et sekund. Var mye sur og deppa og dramaqueen. Han hadde sinneproblem og var sjalu, jeg ble etterhvert også ekstremt sjalu. Etter 3 år ble jeg gravid. Vi flyttet sammen og halvveis i svangerskapet toppet kranglingen seg og det ble offisielt slutt like før barnet kom. Fortsatte å holde på i 2 år til av og på etter bruddet. Ble mye krangling og drama og kontakten ble kuttet, fordi jeg var redd for å bli utnyttet siden han ikke ville forplikte seg. Jeg begynte å date. Like etter begynte han å date. Etter ca 6 mnd fortalte jeg han at det var over. Drøye 3 uker fortalte han meg at han avsluttet fordi han ikke fikk følelser og hun ville mer enn han. Vi begynte på igjen, dette er 6 mnd siden.

2. Nåtid. Han sier at han ikke vil at jeg skal være med andre og at jeg bare skal være med han. Dette er nytt og noe han ikke har sagt på lang tid. Vil ikke gi slipp når jeg sier at dette kan ikke fortsette. Han sier at han fantaserte og tenkte på meg hele den tiden han var med hun som han datet. Han sier at han alltid har hatt følelser for meg og at han er veldig glad i meg, men at han vet at hobbyene krever mye tid og sene kvelder, og at han setter det veldig høyt. Tror han ble skremt da vi var sammen sist, at han tror jeg vil ta ifra han "friheten" til å drive med sitt og at jeg kommer til å bli sur for alt slik som før. Redd jeg har ødelagt han for mye til at tør å satse på meg igjen. Dessuten hadde han aldri bodd alene før jeg flyttet ut for siste gang, så tror han er blitt veldig komfortabel med det.

Hvordan skal jeg klare å overbevise han om at jeg ikke er sånn lenger? Jeg har bodd alene i 3 år nå, sliter ikke psykisk lenger og er vandt til å være alene og takler generelt stress bedre enn før, liker å være alene. Han jeg datet i mellomtiden hadde bare tid en kveld eller to i uka, og det var helt ok for meg. Jeg jobber mye mer nå enn da vi var sammen (ferdig utdannet nylig) og setter pris på kveldene alene når barna endelig er i seng og jeg kan få gjort litt husarbeid og legge meg tidlig 🤷‍♀️  Da vi var sammen var jeg bare ei deprimert alenemor (barn fra før) uten utdannelse og jobbet bare ekstravakter nå og da. Hadde ikke noe liv følte jeg og det tærte på at han da hadde et liv.

Noen som har råd å komme med? Dette er mannen i mitt liv, som jeg mistet pga mine egne problemer 😞 Det føles helt jævlig. Alt ligger så til rette for oss, vi har et utrolig godt forhold til hverandres familier, har en så utrolig god seksuell kjemi som ikke engang har dabbet på 6 år, vi har det gøy sammen og ler mye sammen. Fader altså. 

Anonymkode: 2d464...c04

[Gjest Vanlig fyr]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Hvordan skal jeg klare å overbevise han om at jeg ikke er sånn lenger?

Anonymkode: 2d464...c04

Ikke med ord men med handling.