Jeg vil bli mamma men

[AnonymBruker]

Jeg er 21 år og har alltid hatt lyst på barn. For meg virker det som hele meningen med livet. Men jeg er livredd for at jeg ikke vil klare det. 

Hadde besøk i et par dager av niesen min på 6 år. Hun er veldig snill og grei, lett å ha med og gjøre. Verdens søteste! Men likevel ble jeg helt utslitt etter disse dagene. Det å ha ei lita jente med så mye energi rundt meg konstant i et par dager, tappet meg helt ut. Uansett hvor trivelig det var, så var det flere ganger jeg tok meg selv i å glede meg til hun skulle hjem. «Nå er det bare 2 timer til leggetid, det holder jeg ut.» «Nå er det bare morgendagen igjen.» «Nå håper jeg hun klarer å kose seg med denne filmen i halvannen time, så jeg kan få slappe litt av.»

Er det vanlig å få sånne tanker? Og hvordan i all verden skal jeg klare å være mamma når jeg bare etter 2-3 dager følte meg helt ferdig? Er det kanskje annerledes med egne barn?

Jeg har så dårlig samvittighet, samtidig som jeg er redd for å mislykkes som mamma i fremtiden. Hva hvis jeg blir en sånn mamma som er sliten hele tiden, ikke orker å lage ordentlig middag og som bare kjefter? Det kan bare ikke skje  

Anonymkode: b61cc...a44

[AnonymBruker]

Altså, man er naiv om man ikke forstår hvor krevende det faktisk kommer til å bli når man får barn. Det er mange timer uten søvn, konstant trøtt og sliten, irritabel. Samtidig er det jo verdens beste opplevelse å ha barn. Det er ditt, noe du har skapt.

MEN, jeg syns du er litt for ung enda så prøv å få levd litt før du får barn. Jeg vet at mange av mine venninner som fikk barn som 20-åringer nå har store barn, uten å ha hatt så mye egentid som f.eks jeg som ventet til jeg var 30. Sier ikke at du må det, selvfølgelig, og er du klar så er du klar, men personlig er jeg veldig glad jeg ventet!

Anonymkode: 13442...926

[Ulrikke]

Man blir sliten av egne barn også! Dem kan man heller ikke levere fra seg når man trenger en pause.

MEN: min erfaring: jeg blir mer sliten av andres barn enn mine egne. Rett og slett fordi man ikke er like vant til dem, man føler seg mer "forpliktet" til å underholde når de er på besøk osv. Det er naturlig, altså! Men med egne barn "er" de bare der på en annen måte. Det er klart, fram til de slutter å klå og kravle og pille på alt må man alltid være der, men det ER annerledes med andres barn!

Og når det er sagt. Du må vel ikke bestemme deg enda? Du er ung! Ikke bekymre deg for det enda! Kommer du fram til at du ikke ønsker barn er det helt ok! Men om du er redd for å bli sliten, så tenk en gang til. Sliten blir man! Men man vokser på en måte "med" barnet man har fått selv. Det gjør man ikke i samme grad med andres uansett om de er enkle å ha med å gjøre! 

 

[AnonymBruker]

Jeg også ble og blir fortsatt sliten av andres barn, med egne blir jeg også det, men det oppleves bare annerledes på en måte. Mest sannsynligvis skal du vel dele barn med en mann/dame så da er dere to som bytter på. Jeg fikk barn i høy alder og er veldig glad for det, selv om jeg nok ikke har energien som en 21 åring så har jeg så mye annet av erfaring som jeg har fått alle disse årene uten barn, jeg er på mange måter en bedre mamma nå enn det jeg ville vært som 21 åring. Sånn var det for meg, trenger ikke gjelde deg. Men kan nok være lurt å vente litt, er så mye annet der ute som er så fint å få oppleve før man forplikter seg med barn. Nå sitter jeg hjemme så og si nesten hver kveld, det hadde nok vært grusomt for meg hvis jeg var ung, men nå stortrives jeg hjemme, jeg har hatt mange år av mitt liv der jeg har fartet, nå er det tid for noe annet,  så det å må være mye hjemme plager meg ikke. Bare noen tanker fra meg  

Anonymkode: b3363...3d4

[AnonymBruker]

Man blir helt klart sliten av egne barn. Og en seksåring kan på ingen måte sammenlignes med et yngre barn, særlig i nyfødtperioden og mellom 1-2 år. Seksåring er superlett i forhold... Du er bare 21 år, jeg ville ventet litt uansett. Men du kommer nok til å klare det når den tid kommer. 😃

Anonymkode: a9371...535

[Million]

Det er selvfølgelig annerledes med egne barn, for på et eller annet vis finner man da styrken til å holde ut slitsomme dager. Det er ikke sånn at man aldri blir utslitt av egne barn, bare andres. Egne barn kan også føles som en håndfull i blant, sånn er det bare.

Jeg er mor til et barn, og han ble født med ADHD. Hyperaktivitet altså. Holdt man ikke øye med han når han var liten, så hang han i taklampa etter en stund.... Måtte passes på hele tiden. Det var mange slitsomme dager, ja, det kan jeg love. Men på et eller annet vis finner man styrken til det, fordi det er ens eget barn som man elsker over alt på jorden.

Husker en gang da sønnen min var rundt 6 år. Leverte han i barnebursdag hos en han ikke hadde vært hos før. Det ante meg at det ville bli...eh...livlig. Da jeg kom og hentet han ved bursdagens slutt, spurte jeg bursdagsbarnets mor hvordan det hadde gått. Hun så litt rar ut i fjeset, og tenkte seg om et øyeblikk før hun svarte: "Joda, det gikk vel greit, men..... dere må da bli fryktelig slitne!??"

Barnet er nå 18 og har vokst av seg ADHD lidelsen. Heldigvis er det mange som gjør det i løpet av tenårene. 

Endret 22. september 2018 av Million

[AnonymBruker]

Det å være mamma er ingen dans på roser. Man blir nok mer sliten av å underholde andres barn over tid, men man blir absolutt forferdelig sliten av egne barn også. Hvordan man holder ut vil jeg tro kommer veldig an på hvilke type barn du får og hvilken personlighet du har. Men det er klart det er krevende å ta vare på et annet menneske 24 timer i døgnet som man må i starten!

Det er jo også "verre" med et småbarn enn en som er så stor som 6 år. Fra skolestart klarer jo ungene mye selv og er ikke avhengig av foreldrene som et mindre barn. Du tror du ble sliten nå? Se for deg en nyfødt bylt som hyler 12 timer i strekk som du må ha nært kroppen din (worst case kanskje, men meget mulig også). 

Men klart man kan bli sliten og glede seg til leggetid. For tiden takler jeg ikke mine egne unger og skulle ønske noen andre kunne ta seg av de en helg eller noe sånt. De holder meg våken (de er 2 og 8 ) om nettene om hverandre. Eldste kan våkne 5-7 ganger pr natt, og minste våkner gjerne klokken 5-6 om morgenen. Jeg er så trøtt at jeg ser stjerner dagen lang og forstår ikke selv hvordan jeg klarer å holde ut på jobb nå. Men jeg vet jo at denne perioden går over en gang

Jeg fikk eldste da jeg var 19 år og har taklet det helt fint. Men jeg råder deg absolutt til å vente. Når dagen kommer og du er mamma, så er det som om man får et annet gir. Hvert fall var det slik for meg.. Jeg vet ikke hvordan man klarer å overleve, men man gjør det på en eller annen måte. I perioder føler jeg det kun er kjærligheten for ungene som har holdt meg gående i løpet av dagen. Man står i det fordi det er jo ungen din

 

Anonymkode: 665be...3d9

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar 😊 Jeg har ingen planer om å stresse med å bli mamma så fort som mulig. Tenker at når mann og inntekt er på plass, så vil det vel føles naturlig etterhvert. 

Til tross for at jeg er ung og egentlig skal være energifull selv, så sliter jeg en del med helsa og blir fortere sliten enn andre. Men det gir meg håp å lese at man får en slags indre styrke når man blir mor selv, som gjør at man bedre holder ut å være sliten! 

Anonymkode: b61cc...a44

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 21 år og har alltid hatt lyst på barn. For meg virker det som hele meningen med livet. Men jeg er livredd for at jeg ikke vil klare det. 

Hadde besøk i et par dager av niesen min på 6 år. Hun er veldig snill og grei, lett å ha med og gjøre. Verdens søteste! Men likevel ble jeg helt utslitt etter disse dagene. Det å ha ei lita jente med så mye energi rundt meg konstant i et par dager, tappet meg helt ut. Uansett hvor trivelig det var, så var det flere ganger jeg tok meg selv i å glede meg til hun skulle hjem. «Nå er det bare 2 timer til leggetid, det holder jeg ut.» «Nå er det bare morgendagen igjen.» «Nå håper jeg hun klarer å kose seg med denne filmen i halvannen time, så jeg kan få slappe litt av.»

Er det vanlig å få sånne tanker? Og hvordan i all verden skal jeg klare å være mamma når jeg bare etter 2-3 dager følte meg helt ferdig? Er det kanskje annerledes med egne barn?

Jeg har så dårlig samvittighet, samtidig som jeg er redd for å mislykkes som mamma i fremtiden. Hva hvis jeg blir en sånn mamma som er sliten hele tiden, ikke orker å lage ordentlig middag og som bare kjefter? Det kan bare ikke skje  

Anonymkode: b61cc...a44

Jeg har akkurat fått mitt første barn, og det er ikke i nærheten like slitsomt som når jeg har passet min fetter på 8 (han gjør lite ut av seg å bråker aldri, veldig selvdreven). Det er alltid mer slitsomt med andres barn. 

Anonymkode: ea6f6...674

[Gjest BearMama]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 21 år og har alltid hatt lyst på barn. For meg virker det som hele meningen med livet. Men jeg er livredd for at jeg ikke vil klare det. 

Hadde besøk i et par dager av niesen min på 6 år. Hun er veldig snill og grei, lett å ha med og gjøre. Verdens søteste! Men likevel ble jeg helt utslitt etter disse dagene. Det å ha ei lita jente med så mye energi rundt meg konstant i et par dager, tappet meg helt ut. Uansett hvor trivelig det var, så var det flere ganger jeg tok meg selv i å glede meg til hun skulle hjem. «Nå er det bare 2 timer til leggetid, det holder jeg ut.» «Nå er det bare morgendagen igjen.» «Nå håper jeg hun klarer å kose seg med denne filmen i halvannen time, så jeg kan få slappe litt av.»

Er det vanlig å få sånne tanker? Og hvordan i all verden skal jeg klare å være mamma når jeg bare etter 2-3 dager følte meg helt ferdig? Er det kanskje annerledes med egne barn?

Jeg har så dårlig samvittighet, samtidig som jeg er redd for å mislykkes som mamma i fremtiden. Hva hvis jeg blir en sånn mamma som er sliten hele tiden, ikke orker å lage ordentlig middag og som bare kjefter? Det kan bare ikke skje  

Anonymkode: b61cc...a44

Du er bare 21 år. De fleste synes det er slitsomt med unger da, spesielt om man ikke er klar som er egg til å bli mamma der og da. 

I tillegg er det noe helt annet når du har barnet fra fødsel av. Du er med på å forme barnet, oppdragelse og får innarbeidede rutiner. 

Men det ER krevende å ha barn. Derfor burde alle som tror at barn er dans på roser passe små barn så de får en smakebit på hva det faktisk innebærer.

Jeg var ikke klar i det hele tatt da jeg var 21. Jeg var ærlig talt et barn på mange måter enda. Mye jeg trengte å oppleve og erfare.   Være egoistisk, reise, sove til jeg våknet, feste, flørte og leve mitt liv uten ansvar for andre enn meg selv.

Først da jeg passerte 30 var jeg klar for å legge egoismen bak meg og konsentrere meg om et barn.

Har det vært slitsom til tider? Ja. Men flere gode og givende stunder enn de tøffe periodene. Jeg elsker mammarollen og koser meg masse sammen med sønnen min. Å sove på morgenen er bare å glemme, men det går helt fint. Her starter dagen 06 mandag til søndag. Det går seg nok til en vakker dag når han blir eldre, men inntil da så nyter jeg faktisk A4 livet.

Er utrolig glad for at jeg ventet då jeg fikk ristet av meg rastløsheten da jeg var ung.

Endret 22. september 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

1 time siden, BearMama skrev:

Du er bare 21 år. De fleste synes det er slitsomt med unger da, spesielt om man ikke er klar som er egg til å bli mamma der og da. 

I tillegg er det noe helt annet når du har barnet fra fødsel av. Du er med på å forme barnet, oppdragelse og får innarbeidede rutiner. 

Men det ER krevende å ha barn. Derfor burde alle som tror at barn er dans på roser passe små barn så de får en smakebit på hva det faktisk innebærer.

Jeg var ikke klar i det hele tatt da jeg var 21. Jeg var ærlig talt et barn på mange måter enda. Mye jeg trengte å oppleve og erfare.   Være egoistisk, reise, sove til jeg våknet, feste, flørte og leve mitt liv uten ansvar for andre enn meg selv.

Først da jeg passerte 30 var jeg klar for å legge egoismen bak meg og konsentrere meg om et barn.

Har det vært slitsom til tider? Ja. Men flere gode og givende stunder enn de tøffe periodene. Jeg elsker mammarollen og koser meg masse sammen med sønnen min. Å sove på morgenen er bare å glemme, men det går helt fint. Her starter dagen 06 mandag til søndag. Det går seg nok til en vakker dag når han blir eldre, men inntil da så nyter jeg faktisk A4 livet.

Er utrolig glad for at jeg ventet då jeg fikk ristet av meg rastløsheten da jeg var ung.

Åh, skulle ønske jeg fikk være litt egoistisk mens jeg er i denne alderen Jeg er omsorgsperson for moren min som er syk, så ikke mye rom for det 

Anonymkode: b61cc...a44

[Gjest wildfig]

Helt utslitt av en 6 åring 😁 Hva blir hun da av en 1-3 åring? 😂

Du har mange barnefrie år foran deg ts, nyt det😊

[AnonymBruker]

Det er nok det uvante i å ha besøk av et barn som gjør at du føler det som du gjør.
Man blir like sliten av egne barn selvfølgelig, barn er krevende, men da har man rutinen inne og man vet at dagene er slik hver dag, og ikke at i morgen blir hun hentet og jeg kan gå tilbake til mine vanlige dager igjen.

Det er slitsomt med barn, men de gir også veldig mye.

Anonymkode: 5d3bc...7a7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, wildfig skrev:

Helt utslitt av en 6 åring 😁 Hva blir hun da av en 1-3 åring? 😂

Du har mange barnefrie år foran deg ts, nyt det😊

Som sagt så sliter jeg en del med helsa, noe som gjør at jeg blir fortere sliten enn andre. Synes ikke det er noe å flire av at jeg blir såpass utslitt av en 6-åring. Jeg skjønner jo at et mindre barn krever mye mere, og det er derfor jeg er redd for at jeg ikke vil klare det 😕 

Anonymkode: b61cc...a44

[AnonymBruker]

Det er noe annerledes med å ha egne barn. Dessuten har du gått fra en hverdag hvor du bare har deg selv å tenke på, til å ha en 6-åring rundt deg hele dagen i to dager - det er noe helt annet enn å gå gravid med barnet, føde det, følge det i oppveksten hver eneste dag frem til det barnet blir den 6-åringen.

Såklart det er slitsomt, men det er slitsomt på en helt annen måte- barn er dessuten ofte mer energiske og lager mer leven rundt andre personer enn foreldrene, noen de gjerne ikke er med like ofte. Min søster er mye yngre enn meg, og når jeg var på besøk hjemme så var hun alltid helt i hundre konstant mens jeg var der. Da var jeg uten barn selv, og var nyskjerrig på om det ikke er slitsomt å ha en sånn energibombe i hus hele tiden. Foreldrene mine fortalte at hun som regel er grei å ha med å gjøre, men at hun blir litt ekstra oppspilt av å ha gjester, og som regel lå hun strakt på sofaen etter ei helg med meg 😁

Anonymkode: 83a04...894

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Åh, skulle ønske jeg fikk være litt egoistisk mens jeg er i denne alderen Jeg er omsorgsperson for moren min som er syk, så ikke mye rom for det 

Anonymkode: b61cc...a44

Som mor så synes jeg ikke det er barnas jobb å ta vare på syke foreldre. Jeg vil at barnet mitt skal oppleve alt livet har å by på. 

Om hun er så pleietrengende så burde hun ha en assistent eller noe?

Endret 22. september 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Som sagt så sliter jeg en del med helsa, noe som gjør at jeg blir fortere sliten enn andre. Synes ikke det er noe å flire av at jeg blir såpass utslitt av en 6-åring. Jeg skjønner jo at et mindre barn krever mye mere, og det er derfor jeg er redd for at jeg ikke vil klare det 😕 

Anonymkode: b61cc...a44

Det er stor forskjell på hvor krevende barn er. Og så har du antagelig ikke tenkt å ha disse barna alene? Det hjelper stort å være to. Hadde jeg vært alenemor tror jeg kanskje ikke jeg ville fiksa det spesielt bra. Jeg har nemlig  litt begrensa batterikapasitet, og må lades jevnlig. Men med det sagt, jeg tåler mye bedre å være alene noen dager med alle våre nokså viltre 3 barn enn å skulle passe et rolig barn som ikke er mitt like lenge.

Anonymkode: cdeda...2b0

[AnonymBruker]

Husk at når du blir mor om f.eks. 8-10 år så vil du også være på et annet sted mentalt, modnings- og selvtillitsmessig. Ting vil ikke nødvendigvis være så overveldende lenger. Jeg husker da jeg var 21, jeg stresset bare med å ta vare på meg selv og mestre livet, alt ved voksenlivet var nytt og skummelt. Man tviler på seg selv og sine egne evner/kapasitet. Men nå i 30-årene så har jeg mer ro i meg, har vært ute en vinternatt før og vet at jeg tåler en trøkk. Det går helt fint å være mamma. Sliten blir man jo, men jeg har kontroll.. stort sett  

Anonymkode: ebe0b...da4