Spør en med fedme :)

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker du at overvekt/overspising er en sykdom? Sånn type motsatt av anoreksi? Sier familie/venner/bekjente noe om vekten din? Det virker som om det er "greit" å si at man er bekymret for noen som blir veldig tynne, men at det overhode ikke er greit når det gjelder overvekt. Hva tenker du om det? Burde folk si ifra?

Heier på deg btw ✌️

Anonymkode: b6498...bd7

Jeg tror fedme/sykelig overvekt er karakterisert som en sykdom. Og helt klart overspising er en spiseforstyrrelse som fom anoreksi. Jeg sier ikke at jeg lider av overspising.  Kona har vært veldig bekymret og redd for helsen min/at jeg skal dø. Det har ført til flere konflikter. Ellers har ikke familien snakket om det. Jeg tenker at familie og venner først og fremst skal være gode medmennesker og venner. Det er lov å snakke om det som er vanskelig. Av og til trenger vi mennesker en oppstrammer fra en god venn. Jeg tror at de aller fleste overvektige vet selv at de utsetter seg for helserisiko. Det er kanskje ikke så greit at noen tar opp at "jeg ser du har lagt på deg, jeg er redd for helsen din".... tenker at det kan være andre innfallsvinkler til det samme. Hva med å spørre "hvordan har du det, egentlig? "..... Overvekt går ofte dypere enn de kiloene vi kan se på utsiden. 

HILSEN TS

Anonymkode: 022f8...3ec

[AnonymBruker]

Klarer du å finne klær i din størrelse i vanlig klesbutikk, eller må du bestille på nett?

Anonymkode: 51ed7...aa6

[AnonymBruker]

4 timer siden, kaleidoskop skrev:

Så bra 😄
Dette fikser du. 

Men når vi er inne på det. 
Synes du selv at du er for feit?
Ønsker du å gjøre noe med situasjonen?

Spør litt om dette fordi jeg selv er overvektig. Ikke sykelig, men likevel overvektig. 
Det er 15 kg for mye. Og det synes jeg til tider er vanskelig. Jeg blir anpusten, magen er hengete og ruller ut av buksa. Ubehagelig. Må innrømme jeg er litt "redd" for å bli like mange kg som deg. Både pga helse og eget velvære. Men jeg sliter med maten. Ikke at jeg nødvendigvis alltid spiser så usunt, men jeg spiser for mye. I tillegg spiser jeg nok mer usunt en de som er tynne gjør...
Synes du kosthold er vanskelig? 

Ja, jeg syns selv jeg er for feit. 

Ja, jeg ønsker å gjøre noe med situasjonen, og det gjør jeg. Jeg går ned 10% av kroppsevekten min på et år om gangen. Jeg trener hver uke samt jeg sykler til og fra jobb. Trening har lite med overvekt å gjøre, det handler mest om å være sunn og frisk - ikke det å gå ned i vekt. 

Jeg kjenner godt til det å spise for mye. Det er faktisk ganske utrolig hvor lite mat man egentlig trenger. Øv deg på å spise mindre mengder. Etterhvert går det helt greit og du slipper å være sulten. 

Jeg syns kosthold var vanskelig når jeg prøvde å følge alle tips, grete roede, osv osv.... Da får man et vanskelig forhold til mat og kosthold. Etter å ha lært hva som er vanlig norsk sunn mat og at alt er greit å spise litt av, så har jeg lagt alt det andre på hylla. Da begynte også vekten å gå ned. For meg fungere det ikke å veie mat, teller kalorier, følge masse regler og begrensinger osv osv - det bare gjør det verre. Helt greit å spise en brødskive med kokt egg og et glass med juice eller melk til frokost. Verre er det ikke. 

HILSEN TS

 

Anonymkode: 022f8...3ec

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klarer du å finne klær i din størrelse i vanlig klesbutikk, eller må du bestille på nett?

Anonymkode: 51ed7...aa6

Bukser kan jeg kjøpe i vanlige butikker. Det oppdaget jeg da en butikkansatt i XL butikken sa jeg hadde normal underkropp og måtte kjøpe bukser i vanlige dressmann. Skjorter trenger jeg større størrelser av fordi jeg har stor mage og er veldig bred over ryggen. Er typisk høy, sterk og kraftig viking ( blir jeg kalt) - er ikke bare feit. Er  over gjennomsnittet muskuløs ( I følge kroppsanalyse fra sykehus)

HILSEN TS

Anonymkode: 022f8...3ec

[Mystic woman]

Min svigersønn gikk ned fra 153 kilo på det meste til 90 i løpet av ca. to år. Mulig han har gått ned noen kilo til nå. Han la om kostholdet, men spiser allikevel enorme (i mine øyne) porsjoner. Han kjøpte en slik klokke (husker i farten ikke hva den kalles) som viser tidsbruk for hvor langt man går, kaloriforbruk og mye annet, og begynte å gå lange turer hver dag. Han var også med i en veiledningsgruppe og fikk etterhvert tilbud om operasjon, noe han takket nei til. Jeg tror det var fordi det for alvor gikk opp for ham hvilke begrensninger han måtte leve under resten av livet. Han har mye løshud som han skal få fjernet etterhvert.

 

Endret 21. september 2018 av Mystic woman

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva synes du om "the body positivity movement"? 

Anonymkode: 01fcf...0b6

Det syns jeg er en god tanke. Ingen skal skamme seg over egen eller andres kropp. Å være kroppspositiv er å være glad i seg selv som man er. Det betyr ikke at det er greit å slutte å ta vare på seg selv. Har man kjærlighet til egen kropp og klarer å godta seg selv som man er så er det også lettere å ta vare på kroppen på en bra måte. Vi må slutte å høre på andre som fortelle oss at vi ikke er gode nok. 

HILSEN TS  

Anonymkode: 022f8...3ec

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Mystic woman skrev:

Min svigersønn gikk ned fra 153 kilo på det meste til 90 i løpet av ca. to år. Mulig han har gått ned noen kilo til nå. Han la om kostholdet, men spiser allikevel enorme (i mine øyne) porsjoner. Han kjøpte en slik klokke (husker i farten ikke hva den kalles) som viser tidsbruk for hvor langt man går, kaloriforbruk og mye annet, og begynte å gå tur hver dag. Han var også med i en veiledningsgruppe og fikk etterhvert tilbud om operasjon, noe han takket nei til. Jeg tror det var fordi det for alvor gikk opp for ham hvilke begrensninger han måtte leve under resten av livet. Han har mye løshud som han skal få fjernet etterhvert.

 

Det er bare å gratulere! Han har gjort en fantastisk jobb. Håper at han husker å fortelle seg selv hvor godt jobbet det er. Kjekt å høre noe en sånn historie. 

HILSEN TS  

Anonymkode: 022f8...3ec

[AnonymBruker]

Hva tenker du om det å reservere seter? Kan legge til to eksempler og her må de også nevnes at jeg er det folk ser på som liten.

1. Jeg hadde flysete inntil vinduet, men et menneske som svar ganske stor satt i midten og tok ned armlener fordi personen ellers ikke ville ha fått plass i setet. Noe som resulterte i at jeg ble most mellom kroppen til personen og flyveggen. Jeg forstår jo det er utrolig kjipt å ta opp så mye plass, men det er utrolig kjipt for meg også når jeg har betalt for ett sete og likevel kun får 1/2 sete. 

2. Jeg var på en forestilling i sommer hvor man satt på benker og plassene var nummererte. Alle på raden satt helt klemt inntil hverandre. Men jeg som var ytterst satt kun på 1/2 rumpeball på benken og måtte derfor ha vekten min på det ene benet gjennom hele forestillingen noe som var ufattelig tungt og ikke minst vondt. Grunnen var ett menneske på raden som tok opp nærmere to plasser. Hadde det vært lov til å sitte på bakken utenfor raden hadde jeg lett gjort det.

I slike situasjoner, mener du at det er den som er stor som har ansvar for å kjøpe opp to plasser, de ansvarlige sitt ansvar til å gjøre hver enkelt plass større eller må slike som meg som er små tåle slike situasjoner? Situasjonene er jo noe som foregår over flere timer og som er fysisk vondt/ubehagelig for både den overvektige og for meg. 

Anonymkode: 3724c...fa6

[AnonymBruker]

Hei, TS! Takk for gode og reflekterte svar. 

Jeg lurer på, kan vekten (du i dette tilfellet) har oppnådd, handle om ernæringsuvitenhet, presset på av media? (Eksempelvis lavkarbobølgen som gikk for noen år siden). Jeg har selv en far som veier det samme som deg. Nå har jo høyden noe å si i forhold til vekt, og jeg kan ikke se at du har nevnt dette. Men han er under 1.80 og rett og slett feit. Han har fått varsel om at han nærmer seg diabetes 2 med stormskritt, og jeg har bidratt så godt jeg kan for å forhindre at han bikker over. Vært med og handlet, vist hvordan en ok tallerken ser ut, ja og nei-mat, osv. Allikevel går det ikke inn.. To koteletter med smeltet smør over er helt innafor så lenge han spiser ris til. For poteter er djevelens verk.... juice er tipp-topp (det ER ikke det!). Når jeg nevnte at det f.eks fins flere typer ris, gikk det helt i svart...Kjenner veldig på at de søte løsningene vinner. Når det gjelder for eksempel frukt, gasser han i seg druer og bananer. Det er jo flott at colaen er byttet ut, men resultatene kommer jo ikke av å finne erstatninger som ikke fungerer når man nærmer seg sykdom. Og Banos er laget av bananer og ergo sunt. Hulk! 

Men, spørsmålet er egentlig, hvordan få dette trykt inn? Det nytter i alle fall ikke å belære. Hva fikk deg til å snu? 

Anonymkode: cc772...af5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker du om det å reservere seter? Kan legge til to eksempler og her må de også nevnes at jeg er det folk ser på som liten.

1. Jeg hadde flysete inntil vinduet, men et menneske som svar ganske stor satt i midten og tok ned armlener fordi personen ellers ikke ville ha fått plass i setet. Noe som resulterte i at jeg ble most mellom kroppen til personen og flyveggen. Jeg forstår jo det er utrolig kjipt å ta opp så mye plass, men det er utrolig kjipt for meg også når jeg har betalt for ett sete og likevel kun får 1/2 sete. 

2. Jeg var på en forestilling i sommer hvor man satt på benker og plassene var nummererte. Alle på raden satt helt klemt inntil hverandre. Men jeg som var ytterst satt kun på 1/2 rumpeball på benken og måtte derfor ha vekten min på det ene benet gjennom hele forestillingen noe som var ufattelig tungt og ikke minst vondt. Grunnen var ett menneske på raden som tok opp nærmere to plasser. Hadde det vært lov til å sitte på bakken utenfor raden hadde jeg lett gjort det.

I slike situasjoner, mener du at det er den som er stor som har ansvar for å kjøpe opp to plasser, de ansvarlige sitt ansvar til å gjøre hver enkelt plass større eller må slike som meg som er små tåle slike situasjoner? Situasjonene er jo noe som foregår over flere timer og som er fysisk vondt/ubehagelig for både den overvektige og for meg. 

Anonymkode: 3724c...fa6

1. Selv om jeg ikke skulle være overvektig er jeg like bred over ryggen. Både Arnold S og Danny Devito klarer seg noen timer på fly fly i filme "Twins", det bør alle vi andre klare også med litt velvilje. På bussen trenger skuldrende mine et og et halvt sete (ikke rumpa mi). Jeg gjøre det jeg kan for å sitte inn mot midtgangen slik at en del av meg kommer ut i fri luft i midtganen. Når jeg flyr prøver jeg å bestille billetter slik at jeg får sitte ut mot midtgangen. En gang tok jeg fly med en kompis, han er også stor. Vi klarte helt fint å sitte ved siden av hverandre uten noe heft. Vanlig folkeskikk er at vi alle gjør så godt vi kan med å dele plassen vi har. Det er flyselskapet som gjør det de kan for å få flest mulig seter på flyet, for å tjener mest mulig penger. Jeg mener absolutt ikke at overvektige skal måtte betale for to seter, ei heller du. 

2. Se svar nr. 1 - det samme gjelder. 

Ellers: Du får ikke mindre plass fordi du er liten. Du skriver: "...eller må slike som meg som er små tåle slike situasjoner?" - Dersom du hadde vært større/mer mot normalen og den overvektige mer mot normalen ville dere hatt akkurat hatt like stor plass som du beskriver. Setene i fly og på buss er laget ganske små og trange for å få plass til flest folk. Det gjelder også for de som er høy. Jeg har det ekstremt liten plass til beina når jeg er ute å flyr. 

HILSEN TS  

 

Anonymkode: 022f8...3ec

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, TS! Takk for gode og reflekterte svar. 

Jeg lurer på, kan vekten (du i dette tilfellet) har oppnådd, handle om ernæringsuvitenhet, presset på av media? (Eksempelvis lavkarbobølgen som gikk for noen år siden). Jeg har selv en far som veier det samme som deg. Nå har jo høyden noe å si i forhold til vekt, og jeg kan ikke se at du har nevnt dette. Men han er under 1.80 og rett og slett feit. Han har fått varsel om at han nærmer seg diabetes 2 med stormskritt, og jeg har bidratt så godt jeg kan for å forhindre at han bikker over. Vært med og handlet, vist hvordan en ok tallerken ser ut, ja og nei-mat, osv. Allikevel går det ikke inn.. To koteletter med smeltet smør over er helt innafor så lenge han spiser ris til. For poteter er djevelens verk.... juice er tipp-topp (det ER ikke det!). Når jeg nevnte at det f.eks fins flere typer ris, gikk det helt i svart...Kjenner veldig på at de søte løsningene vinner. Når det gjelder for eksempel frukt, gasser han i seg druer og bananer. Det er jo flott at colaen er byttet ut, men resultatene kommer jo ikke av å finne erstatninger som ikke fungerer når man nærmer seg sykdom. Og Banos er laget av bananer og ergo sunt. Hulk! 

Men, spørsmålet er egentlig, hvordan få dette trykt inn? Det nytter i alle fall ikke å belære. Hva fikk deg til å snu? 

Anonymkode: cc772...af5

Nei. Jeg vil ikke si at min overvekt skyldes manglende kunnskap om enæring eller påvirkning fra media. Det er mange grunner til min overvekt. I veldig grove trekk kan jeg nevne mobbing, tørstespising og ubevisst bruk av mat for å føle meg bedre. Senere kom angst og depresjon som gjorde at det var andre viktigere ting å ta tak i før overvekten. 

Jeg er ikke helt enig med deg. Jeg mener at alt kan spises i fornuftige mengder dersom man er normalvektig. Er man overvektig og ønsker å gå ned i vekt kan man fortsatt spise litt av alt men da med enda mindre prosjoner. Et fiskestykke, 1-2 poteter, litt saus og så mye grønnsaker jeg orker er en helt passende prosjon for meg som skal ned i vekt. 

Men så til spørsmålet ditt: Jeg har ganske god peiling på kosthold. Jeg kan mer om kosthold enn de fleste jeg kjenner. Jeg har også et godt øyemål og kan greit forteller hva en potet eller et stykke med kjøtt veier osv. Jeg har ikke problemer med kunnskap, jeg er faktisk ganske intelligent. 

Eksempelet ditt med din far forteller meg at han ikke ønsker å endre seg. Da er det lite du kan gjøre. Endring må komme fra insiden. Fra egne tanker, ikke fra andres formaninger. Det er fint å forteller noen som du er glad i at du er redd for å miste dem på grunn av fedme. Hos de aller fleste sitter overvekten i hodet. Det er tanker og følelser som er med på å opprettholde de matvanene vi tillegger oss. 

Hva fikk meg til å snu? Jeg har snudd mange ganger, i mange mange år. I perioder har jeg hatt gode vekttap men har alltid endt opp med høyere vekt enn det jeg begynte med. Jeg har spesielt brukt Grete roede metoden, veid og regnet ut hva jeg spser i forhold til aktivitet og trening - det bidrar kun til et unaturlig forhold til mat. Jeg har vært overvektig og opp og ned i vekt i 15 år. Grunnen til at jeg nå som godt voksen opplever varig suksess er at jeg har hodet og tankene med meg på det jeg gjør - ikke bare kunnskapen. I tillegg går jeg ned veldig langsomt i vekt (10% av kroppsvekten på et år om gangen). Alt er greit å spise, jeg har et avslappet forhold til mat ,, hverdangsaktivitet og  trening.  

HILSEN TS  

Anonymkode: 022f8...3ec

[AnonymBruker]

12 timer siden, Antlers skrev:

Hva synes du er mest motiverende når du forsøker å gå ned i vekt? Er det noe du synes er direkte demotiverende? Tenker både på ting andre mennesker kan gjøre/si, og dine egne tanker her. Er det noen spesielle former for trening (bortsett fra svømming) som føles mindre belastende for kroppen?

Jeg har en god venn som er svært overvektig (veier mye mer enn du gjør), og vekten hans gjør det ofte vanskelig å ta ham med på ting. Vanlige møbler kan knekke når han sitter på dem, han får ikke plass i en del biler, og buss utgår fordi han synes det er for flaut å måtte bruke belteforlenger. Nå som han er på sitt største er god hygiene også en utfordring, da han ikke får vasket seg godt nok. Det aller verste er hvordan han har det psykisk. Kraftig dødsangst pga. vekten

Han har klart å gå ned i vekt før, til lettere overvektig, og hadde egentlig ingen store problemer med det. Det ser ut til å være motivasjonen (og eventuelle psykiske problemer) som setter en stopper nå. Jeg skulle gjerne hatt noen gode tips om hva jeg kan gjøre for å motivere og hjelpe.

Det som er mest motiverende når jeg går ned i vekt er at det faktisk skjer noe. Selv om det går veldig langsomt så ser man at man nærmer seg litt etter litt. Kona syns det var kjekt at magen min er blitt mye mindre - det er også koselig å høre  

Jeg tror det aller viktigste du kan gjøre for kompisen din er å være en god venn. Gi ham friheten til å ta ansvaret selv. Du kan godt støtte ved å anbefale at han snakker med fastlegen sin om han ikke har gjort det, samt oppfordre til psykologhjelp. Tanken min er at "dersom du hjelper noen for mye, mister vedkommende evnen til å hjelpe seg selv".... Kompisen din er mest sannsynlig en fin fyr som er ganske intelligent. Han vet egentlig hva han kan gjøre for å bedre sin egen situasjon. Akkurat kan det høres ut som om han ikke er sjef i eget liv og har overgitt seg til det han ser på som en håpløs situasjon? 

Kan du forteller mer om kompisen din? Hva sier han selv om sin egen situasjon? 

HILSEN TS  

Anonymkode: 022f8...3ec

[Antlers]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Det som er mest motiverende når jeg går ned i vekt er at det faktisk skjer noe. Selv om det går veldig langsomt så ser man at man nærmer seg litt etter litt. Kona syns det var kjekt at magen min er blitt mye mindre - det er også koselig å høre  

Jeg tror det aller viktigste du kan gjøre for kompisen din er å være en god venn. Gi ham friheten til å ta ansvaret selv. Du kan godt støtte ved å anbefale at han snakker med fastlegen sin om han ikke har gjort det, samt oppfordre til psykologhjelp. Tanken min er at "dersom du hjelper noen for mye, mister vedkommende evnen til å hjelpe seg selv".... Kompisen din er mest sannsynlig en fin fyr som er ganske intelligent. Han vet egentlig hva han kan gjøre for å bedre sin egen situasjon. Akkurat kan det høres ut som om han ikke er sjef i eget liv og har overgitt seg til det han ser på som en håpløs situasjon? 

Kan du forteller mer om kompisen din? Hva sier han selv om sin egen situasjon? 

HILSEN TS  

Anonymkode: 022f8...3ec

Takk for svar

Sist gang han gikk ned i vekt var det en kjempemotivasjon at vekten raste ned i starten. Selv om det tok litt lenger tid med de siste kiloene, hadde han klart å gå ned såpass mye at det var lettere å bevege seg, og dermed lettere å ta i litt hardere. Opplegget hans var trening på helsestudio, kombinert med å redusere matinntaket. Etterhvert begynte han også å tenke mer på kaloritelling og fordeling av proteiner og karbohydrater og slikt.

Problemet er at dette var for ca. 10 år siden, og selv om han gjentatte ganger har forsøkt å ta tak i det på nytt (først og fremst ved å begrense kaloriinntaket), har det bare endt med at han blir demotivert og legger på seg mer. Nå er vekta så høy at selv det å gå seg en liten tur blir smertefullt.

Han er absolutt en intelligent mann, med mye kunnskap om hva som skal til for å gå ned i vekt. Han er også veldig klar over at han er farlig overvektig. Legen anbefalte slankeoperasjon, men han takket nei til det fordi han er redd for komplikasjoner. Han er heller ikke motivert nok til å gå igang med tilpasset trening med personlig trener/matplan.

Det er sant det du sier om å ikke hjelpe for mye. Jeg er stort sett obs på å bare hjelpe til når det er strengt tatt nødvendig. Som et eksempel så fulgte jeg gjerne en venninne med angst til psykologen, slik at hun faktisk kom seg dit og følte seg trygg nok til å forklare hva hun slet med, men jeg hjalp henne ikke med å sende epost og brev til diverse instanser, eller hverdagshandling, selv om hun syntes det var ubehagelig også. Det er stor forskjell på ubehagelig og ugjennomførbart.

Tilbake til mannen: Han har dessverre endel familimedlemmer som syr puter under armene hans, sånn type "Uff, du orker vel ikke det du som er så stor Sett deg ned, så skal jeg ta det". Det er sikkert en stor del av problemet, med tanke på barndommen, bortskjemthet og fråtsing (som ikke førte til overvekt da pga. høyt aktivitetsnivå). Jeg vil ikke skrive så mye at det blir utleverende, så jeg nøyer meg med å si at han ikke akkurat får noe motivasjon til å gå ned i vekt fra den kanten.

Du spør om hva han sier om egen situasjon, og de siste årene har det gått mest i "Jaja. Jeg orker ikke tenke på det akkurat nå", eller unnskyldninger for hvorfor han ikke kan gjøre <aktivitet>. Jeg skjønner såklart at det er tungt og vondt å gå når man veier godt over 150 kg, men det blir jo ikke bedre av å ikke gjøre noe. Det har jeg også sagt rett ut, og han sier seg enig, for så å ignorere det igjen. Du har nok helt rett i at han føler han er i en håpløs situasjon.

Mitt ønske er å hjelpe ham med å ta tak i dette, fordi det nå har gått så lang tid at jeg ser det sannsynligvis ikke kommer til å skje uten hjelp. Jeg har ofte bedt ham med på svømming, gåturer, osv. - ikke først og fremst pga. vekten hans, men fordi vi begge synes det er hyggelig (les: han syntes det var hyggelig før vekten kom i veien). Vurderer nå å gi treningsutstyr til hjemmebruk i julegave. Jeg vet at han ikke hadde blitt fornærmet over det, men er samtidig usikker på om det er "innafor". 

 

 

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har en familie med masse tykke folk. Tynne og da. Jeg er tynn men ikke fordi jeg er så sunn men har høy forbrenning. Eller det må være det. Så ja jeg er vant med å se tykke folk og tenker aldri over om folk er tykk eller tynn. Folk er folk i mine øyne uansett om de er tykk eller tynn. Men så en dag lå jeg merke til et tykt par. 

Men jeg lå ikke merke til dem fordi de var tykke men blikket de gav meg da jeg kom gående oppover bakken. Det var som et beskyttende blikk for seg selv og som om de så skeptisk på meg. Jeg bare gikk videre forbi de ubehagelige blikkene. 

Så jeg lurer derfor på om du får mye blikk fra folk ute på gaten, i butikken osv? 

Pleier folk å stirre og peke og til og med si ting? 

Hva opplever du av tilnærming av fremmede folk? 

Anonymkode: ccb73...bf2

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg har en familie med masse tykke folk. Tynne og da. Jeg er tynn men ikke fordi jeg er så sunn men har høy forbrenning. Eller det må være det. Så ja jeg er vant med å se tykke folk og tenker aldri over om folk er tykk eller tynn. Folk er folk i mine øyne uansett om de er tykk eller tynn. Men så en dag lå jeg merke til et tykt par. 

Men jeg lå ikke merke til dem fordi de var tykke men blikket de gav meg da jeg kom gående oppover bakken. Det var som et beskyttende blikk for seg selv og som om de så skeptisk på meg. Jeg bare gikk videre forbi de ubehagelige blikkene. 

Så jeg lurer derfor på om du får mye blikk fra folk ute på gaten, i butikken osv? 

Pleier folk å stirre og peke og til og med si ting? 

Hva opplever du av tilnærming av fremmede folk? 

Anonymkode: ccb73...bf2

Så jeg lurer derfor på om du får mye blikk fra folk ute på gaten, i butikken osv? 

- Det er veldig sjelden. Det har hendt noen ganger at barn har kommentert og sett. I andre sammenhenger har barn spurt meg om hvorfor jeg har så stor mage, eller sagt at "du har stor mage". Da pleier jeg å si at "ja, jeg har stor mage, det er sånn jeg ser ut - du har ikke stor mage...." og så snakker vi kanskje om det. 

Jeg er superheldig og bærer vekten kjempegodt, så får lite blikk. Hender jeg opplever at noen ser litt på meg, men det tror jeg er på grunn av utseende generelt. Er høy og stor, skjeggete og litt sånn barbershop stil på hår osv. Opplever ikke at jeg får mye oppmerksomhet på grunn av overvekten.

Pleier folk å stirre og peke og til og med si ting? 

Nei egentlig ikke. Husker en gang eller to ganger at et barn kommenterte høyt til mor eller far at: "Han mannen er tjukk".. det er selvfølgelig ikke kjekt å høre selv om det er sant. Barn er ganske ærlige av seg og ikke bundet av de samme sosiale spillereglene som vi voksne er. 

Hva opplever du av tilnærming av fremmede folk? 

- Jeg er en ganske åpen og blid person med fremmede. Småsnakker gjerne med folk jeg treffer i butikken, på busstoppet osv. Av andre får jeg høre at jeg er en flott mann. Jeg opplever god kontakt med fremmede. Har også blitt sjekket opp av fremmede. 

HILSEN TS  

Anonymkode: 022f8...3ec

[AnonymBruker]

3 timer siden, Antlers skrev:

Takk for svar

Sist gang han gikk ned i vekt var det en kjempemotivasjon at vekten raste ned i starten. Selv om det tok litt lenger tid med de siste kiloene, hadde han klart å gå ned såpass mye at det var lettere å bevege seg, og dermed lettere å ta i litt hardere. Opplegget hans var trening på helsestudio, kombinert med å redusere matinntaket. Etterhvert begynte han også å tenke mer på kaloritelling og fordeling av proteiner og karbohydrater og slikt.

Problemet er at dette var for ca. 10 år siden, og selv om han gjentatte ganger har forsøkt å ta tak i det på nytt (først og fremst ved å begrense kaloriinntaket), har det bare endt med at han blir demotivert og legger på seg mer. Nå er vekta så høy at selv det å gå seg en liten tur blir smertefullt.

Han er absolutt en intelligent mann, med mye kunnskap om hva som skal til for å gå ned i vekt. Han er også veldig klar over at han er farlig overvektig. Legen anbefalte slankeoperasjon, men han takket nei til det fordi han er redd for komplikasjoner. Han er heller ikke motivert nok til å gå igang med tilpasset trening med personlig trener/matplan.

Det er sant det du sier om å ikke hjelpe for mye. Jeg er stort sett obs på å bare hjelpe til når det er strengt tatt nødvendig. Som et eksempel så fulgte jeg gjerne en venninne med angst til psykologen, slik at hun faktisk kom seg dit og følte seg trygg nok til å forklare hva hun slet med, men jeg hjalp henne ikke med å sende epost og brev til diverse instanser, eller hverdagshandling, selv om hun syntes det var ubehagelig også. Det er stor forskjell på ubehagelig og ugjennomførbart.

Tilbake til mannen: Han har dessverre endel familimedlemmer som syr puter under armene hans, sånn type "Uff, du orker vel ikke det du som er så stor Sett deg ned, så skal jeg ta det". Det er sikkert en stor del av problemet, med tanke på barndommen, bortskjemthet og fråtsing (som ikke førte til overvekt da pga. høyt aktivitetsnivå). Jeg vil ikke skrive så mye at det blir utleverende, så jeg nøyer meg med å si at han ikke akkurat får noe motivasjon til å gå ned i vekt fra den kanten.

Du spør om hva han sier om egen situasjon, og de siste årene har det gått mest i "Jaja. Jeg orker ikke tenke på det akkurat nå", eller unnskyldninger for hvorfor han ikke kan gjøre <aktivitet>. Jeg skjønner såklart at det er tungt og vondt å gå når man veier godt over 150 kg, men det blir jo ikke bedre av å ikke gjøre noe. Det har jeg også sagt rett ut, og han sier seg enig, for så å ignorere det igjen. Du har nok helt rett i at han føler han er i en håpløs situasjon.

Mitt ønske er å hjelpe ham med å ta tak i dette, fordi det nå har gått så lang tid at jeg ser det sannsynligvis ikke kommer til å skje uten hjelp. Jeg har ofte bedt ham med på svømming, gåturer, osv. - ikke først og fremst pga. vekten hans, men fordi vi begge synes det er hyggelig (les: han syntes det var hyggelig før vekten kom i veien). Vurderer nå å gi treningsutstyr til hjemmebruk i julegave. Jeg vet at han ikke hadde blitt fornærmet over det, men er samtidig usikker på om det er "innafor". 

 

 

Du er en supergod venn - det er sikkert! 

Jeg tror at vennen din ikke orker alt arbeide som han tror skal til. Det kan jeg godt forstå. Han trenger ikke press, forventninger, krav, stress, telle kalorier, tenke på karbohydrater osv osv.  Jeg var i samme situasjon og valgte å legge alt bort og gjøre ting enkelt. 

Jeg konsentrerte meg om så spise mindre prosjoner. I stedet for to brødskiver spiser jeg en og det pålegget jeg har lyst på. I tillegg drikker jeg et glass melk eller juice. Gjerne også vann. Jeg kuttet også ned på snop og potetgull. En lang periode spiste jeg ingenting før jeg litt etter litt spiser litt en sjelden gang. Det var en avhengighet som var god å kvitte seg med. Som jeg har nevnt tidligere i tråden så går jeg ned 10% av kroppsvekten min i året. Det er overkommelig og det som anbefales av helsepersonell for å gå rolig ned og ikke gå opp igjen. Kanskje du skal fortelle at du kjenner noen som har gjort det på den enkle måten og se om det kan være til hjelp? 

Ønsker deg og vennen din lykke, hell og pågangsmot. Dette er helt mulig å klare. 

HILSEN TS:) 

Anonymkode: 022f8...3ec