Når man ikke kommer over kjærlighetssorg....

[Gjest Constance]

Jeg gikk for 6 måneder siden ifra kjæresten min fordi jeg ikke var lykkelig, og fordi jeg fant ut etter lang tid sammen med ham at det var noe jeg ikke ønsket lenger... Var mye kluss i forholdet det siste året da vi bodde fra hverandre i forskjellige byer pga studier og jobb. Jeg traff en annen midt i en av våre fæle perioder og fra den stund gikk alt nedenom og hjem, forståelig nok. Resten av tiden ble det utroskap og fortvilelse til det ekstreme, jeg var helt utslitt da jeg fant ut at det var nok... Jeg startet 'slutten' på oss, men så at han ikke var villig til å tilgi meg eller prøve å ordne opp. Det ble heller daglige trusler og hevnaksjoner for at jeg kunne tillate meg å få følelser for en annen....

Tiden går, jeg er sammen med han jeg traff for nesten 2 år siden nå da jeg fortsatt var sammen med eksen. Vi ble sammen for etpar måneder siden fordi begge var i forhold da vi traff hverandre første gang, ble forelsket og ikke turde å gjøre noe med det. Har det supert nå, men sliter med skyldfølelse overfor han jeg engang var sammen med og hater meg selv for å ha såret ham så fryktelig mye... Han er sammen med ei ny jente og har det visstnok bra, sier det når jeg prater med ham innimellom. Når kommer man over noe en allikevel visste ikke kom til å gå? Jeg vet med meg selv at vi ikke var et bra par i slutten, for mye vondt skjedde begge veier. Er det bare jeg som sliter med sånt, selv i et nytt og mye bedre forhold?

Han jeg er sammen med vet om dette, da vi prater om alt og han sier jeg må få lov å ha min lille sorg over dette hvis jeg trenger det, så lenge det ikke går for langt... Takknemlig for det, men jeg er redd jeg aldri glemmer dette slik jeg ønsker å gjøre, jeg er jo glad i eksen min enda, selv om vi ikke passer sammen...... 3 - 9 måneder tar det, men det var mitt valg og sorgen min er annerledes, et åpent hull som bare er altfor vondt å se ned i.... Jeg vet ting tar tid og at tiden leger alle sår, kanskje jeg ikke trenger noen svar, bare høre om noen har det på samme måte, slik at jeg ser at ikke jeg har det så galt allikelvel

[Gjest Kommentar]

Hei! Kvinner er så utrolig flinke til å føle skyld, eller å ikke gi slipp på skyldfølelsen... Ok, da, så var alt sammen din feil! Det var feil at du ikke var glad sammen med ham, det var feil at du ikke ville mer, og alt mulig annet. Ja vel, så var det min feil, da, jeg gjorde sånn og sånn feil osv. Ta på deg 100% skyld om du vil. Det er allikevel i fortiden. Han er glad med ny dame nå, du er sammen med en ny og tydeligvis god mann som synes det er greit at du sørger i måned etter måned, han må jo være glad i deg som person og dine egenskaper. - Hvem er du amorøst glad i?

Og hva kan du gjøre? Du kan la være å gjøre akkurat samme feil en gang til. Det er alt. Du får ikke (tar jeg feil?) x-en tilbake, og det vil du sikkert ikke heller hvis du tenker deg om(feil igjen?). Han kommer nok ikke til å fri deg fra all den skylden du har påtatt deg, men kanskje kan du med tiden tilgi deg selv.

Så er du nå sammen med den personen du falt for den gang da. Det er da på mange måter bedre enn at den personen du falt for da viste seg å være ingenting?

Jeg har hatt skyldfølelse i samme gate selv. Hvis du skriver mer så kan jo jeg det også.

[Gjest Constance]

Heisann

Takk for fin kommentar som absolutt var berettiget... Det er nok skyldfølelesen som sliter mest på meg, ja. Som du sier verken kan jeg eller vil jeg ha eksen tilbake, jeg vil bare vite at 'alt er ok', hvis det gir noen mening! Jeg trodde en gang at vi skulle være sammen for alltid, og er faktisk glad vi ikke er det, forholdet var absolutt ikke helt sunt for meg ihvertfall.... Det er vanskelig å kvitte seg med skyldfølelse når alle venner og særlig han selv fortalte meg hver dag hvor jæ... jeg var som kunne gjøre noe sånt mot en som var så glad i meg... Jeg ble likssom vant med å ta på meg selv skylden, helt til jeg ikke orket det lenger...

Tom når han innledet forhold til andre bak min rygg selv om vi ikke var sammen den perioden, mens han fortsatte å kjefte meg huden full og jeg håpet alt skulle ordne seg... Jeg kunne likssom ikke bli sint på ham lenger, alt var min skyld! Føler meg skikkelig teit når jeg skriver dette, høres patetisk ut i ettertid... Men en blir desperat avogtil, desperat etter å få bekreftelser på at alt er ok...

Jeg er absolutt klar for å komme over dette. Har du noen tips? Har pratet med eksen og han sier jeg er tilgitt.... Er vi litt slik at vi trives med å kjempe, at vi likssom blir litt avhengige av å slite litt? Jeg føler jeg er sånn både titt og ofte!!

Hilsen meg igjen...

[Gjest Duchess]

Det er nå snart 9 mnd siden det ble slutt mellom meg og min eks.

Vi var samboere, forlova og skulle gifte oss iløpet av dette året.

Men slik gikk det ikke.

Jeg går ikke inn på detaljer, men vi er fortsatt verdens beste venner, selv om jeg har ny kjæreste nå. Han er singel.

Likevel er jeg utrolig glad i eksen, og vil nok aldri komme helt over han, det var han jeg skulle gifte meg med og bli gammel med.

Likevel er jeg glad vi har beholdt vennskapet, selv om ingen forstår at det er mulig å være så gode venner. Men vi har ingenting uoppgjort eller hard feelings mellom oss.

Men om jeg noen gang kommer til å bli ferdig med min eks som jeg delte så utrolig mye med og hadde så mye fint sammen med helt inntil alt gikk skeis eller sørge ferdig, har jeg ingen tro på.

Noen vokser sammen, andre vokser fra hverandre, og vi ble vel mer som søsken enn som kjærester til slutt.

Men jeg vet det at den kjæresten som nekter meg å ha kontakt med min eks, han får fyken fortere enn han rekker å fullføre setningen.