Klarer ikke glemme tidligere flamme

[AnonymBruker]

Selv om vi aldri ble sammen eller noe skjedde mellom oss.

Vi traff hverandre først høsten 2016, da hun var lærling på jobben min en dag i uka. Jeg ble sjarmert umiddelbart, men vi utviklet ingen spesiell kontakt før hun ble fast på jobben høsten 2017.

Gledet meg til å se henne hver dag, og dagen min ble bedre bare av å se henne smile. Kjemien var bra, og vi tullet og flørtet veldig mye. Vi hadde ting vi påpekte ved den andre hele tiden, som vi lo av.

Jeg var ikke så langt unna å være forelska, da jeg spurte henne ut. Svaret ble nei, siden hun nettopp hadde kommet ut av et forhold osv. Men jeg antar at aldersforskjellen på 11 år også spilte inn. Kanskje var hun også for pen for meg.

Selv om det ikke ble noe mellom oss, vedvarte det fantastiske forholdet på jobben helt til hun sluttet før sommerferien.

Nå bare savner jeg henne voldsomt, og vi har ingen kontakt. Jeg vet ikke om hun vil. Har henne på facebook, men er vel et par mnd siden vi chattet der.

I natt så drømte jeg om henne, at hun var tilbake på jobben. Er derfor jeg skriver her idag og tenker på det.

Jeg er på ingen måte like betatt nå, som jeg var. Men hverdagen på jobb er blitt så mye kjipere nå.

Noen som er i samme situasjon og ikke klarer å glemme tidligere flamme eller flørt?

Når jeg først blir følelsesmessig interessert i en person, er det så intenst og altoppslukende. Håper jeg snart kommer over dette.

Anonymkode: 70252...ef3

[AnonymBruker]

Hei, jeg har det akkurat som deg. I likhet med deg, møtte jeg min flørt høsten 2016. Jeg er kvinne da, han begynte å sende meldinger. Jeg tenkte ikke over det slik først, at dette var en som kunne bli interessant. Følelsene bare kom. De første dagene trodde jeg kanskje dette var noe midlertidig som ville gå over etter kort tid, for jeg kunne på en måte ikke få meg til å forelske meg i denne personen. Det var på en jobbreise i et annet land, hvor han var lokal der, jeg var fra Norge.

Tiden gikk og det ble mye teksting. Jeg ble veldig sjenert og usikker rundt han, så derfor unngikk jeg han litt når vi var fysisk nær hverandre. Men så kom tiden og jeg skulle dra hjem igjen. Jeg ventet på at flyet kom til gaten, følte meg så glad fordi jeg har funnet nytt favorittsted og forelsket meg i en jeg aldri kunne forutse. Jeg klarte å nyte det litt, men tiden gikk, fremtiden min blir mer og mer usikker, har mulig Dystymi så jeg har manglende livslyst, dette går seg utover jobben min og jeg blir degradert. 
Jeg følte jeg hadde så mye å skjule for han, at jeg ikke turte å si mine følelser. En tredjepart "ødela" også mellom oss, og jeg har blitt mer og mer irritert på denne personen. Denne tredjeparten kjenner ikke han, men meg. Men jeg lot meg påvirke for mye, hadde svart annerledes om dette var i dag.

Jeg har fremdeles jobben, men jeg må i behandling, føler bare at livet går forbi. Jeg har vært der 2 ganger i ettertid, jeg traff han ikke andre ganger selv om han spurte flere ganger. Jeg satt der og hadde så lyst. Men stemmen til min overbeskyttende hønemor satt i hodet mitt. Stakkars henne som måtte være redd hjemme fordi jeg dro på date med en mann jeg ikke kjente fra barndommen. Nå er jeg bare sint på henne.
3. gangen så dro jeg dit. Vi tekstet litt, men han hadde nok gitt opp å spørre om å treffes. Jeg turte ikke heller. Jeg traff han ved et par tilfeldigheter. Hilste fort en gang, med klemmer. De to andre gangene overså jeg han fordi jeg ikke turte, da heller  

Jeg har ikke hørt fra han siden mars nå. vel, vi liker bildene til hverandre og slik, men han skrev til meg sist i mars. Jeg har ikke helt klart å glemme han. Og jeg forventer det ikke heller. Jeg var ikke ærlig om følelsene. Jeg lot en annen styre for meg. Hadde jeg faktisk sagt hva eg følte og tatt sjansen på å bli avvist så hadde det nok vært lettere. Men jeg lot en annen ta valget for meg på en måte, så derfor blir det gniende. Jeg lever helt greit med det,og kanskje jeg hører fra vedkommende igjen. Jeg orker bare ikke å kjempe mot følelsene lenger. Vi folk er forskjellige, det er bare det at jeg føler at "alle andre" tror at alle fungerer likt, og folk nærmest kaster seg over deg med rådene sine. Eller kanskje jeg skal gjøre meg så arrogant og si at jeg fungerer annerledes enn andre.... 

Godta at du har følelsene der, du og. Jeg har snart hatt de i 2 år. Det blir ikke bedre av å stadig vekk tenke at det er noe galt med deg.

Hvor gamle er dere begge da? Jeg kjenner et par der det er 20 år mellom. Det er såklart stor forskjell om hun er i tenårene og du i 20-årene, mot at hun er sent i 20 årene og du i 30 😛 jeg tror ikke jeg kan komme med noen flere råd her. Du må bare gjøre det som føles riktig, når du er klar for det. Ville bare dele min erfaring med deg så du kan se at du ikke er alene.

Anonymkode: d89c2...bad

[AnonymBruker]

Er jo ikke noe annet å gjøre enn å akseptere at hun ikke er interessert i deg på den måten. Siden du har bedt hun ut før så vet hun at du ser hun sånn , og da der hun tatt steget når hun var klar om hun også så deg sånn. Man kan ha god stemning osv uten at man ser hverandre som aktuell partner eller vekker romantisk interesse så det at hun ikke var klar var nok bare en pen måte å pakke inn på at hun ikke var interessert. Men men, bedre lykke med neste kvinne! Viktig å se fremover ikke bakover!

Anonymkode: d4c1b...035

[puppi]

Gjør det attraktiv for henne på face,

så tar du kontakt

[AnonymBruker]

21 timer siden, puppi skrev:

Gjør det attraktiv for henne på face,

så tar du kontakt

Åssen da?

Anonymkode: 70252...ef3

[AnonymBruker]

Dere menn er bare nødt til å forstå at kvinner som er mye yngre enn dere, normalt sett ikke er interessert, selv om de kan like oppmerksomheten fra menn generelt. Kvinner kjører også et hav hvite løgner for å være høffelige. Typisk ting er "er ikke klar for nytt forhold" når man ikke er interessert, fordi det er enklere enn å si: "jeg er ikke tiltrukket av deg i det hele tatt". Gå videre. 

Anonymkode: bdfff...1d9

[AnonymBruker]

På 15.9.2018 den 17.15, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg har det akkurat som deg. I likhet med deg, møtte jeg min flørt høsten 2016. Jeg er kvinne da, han begynte å sende meldinger. Jeg tenkte ikke over det slik først, at dette var en som kunne bli interessant. Følelsene bare kom. De første dagene trodde jeg kanskje dette var noe midlertidig som ville gå over etter kort tid, for jeg kunne på en måte ikke få meg til å forelske meg i denne personen. Det var på en jobbreise i et annet land, hvor han var lokal der, jeg var fra Norge.

Tiden gikk og det ble mye teksting. Jeg ble veldig sjenert og usikker rundt han, så derfor unngikk jeg han litt når vi var fysisk nær hverandre. Men så kom tiden og jeg skulle dra hjem igjen. Jeg ventet på at flyet kom til gaten, følte meg så glad fordi jeg har funnet nytt favorittsted og forelsket meg i en jeg aldri kunne forutse. Jeg klarte å nyte det litt, men tiden gikk, fremtiden min blir mer og mer usikker, har mulig Dystymi så jeg har manglende livslyst, dette går seg utover jobben min og jeg blir degradert. 
Jeg følte jeg hadde så mye å skjule for han, at jeg ikke turte å si mine følelser. En tredjepart "ødela" også mellom oss, og jeg har blitt mer og mer irritert på denne personen. Denne tredjeparten kjenner ikke han, men meg. Men jeg lot meg påvirke for mye, hadde svart annerledes om dette var i dag.

Jeg har fremdeles jobben, men jeg må i behandling, føler bare at livet går forbi. Jeg har vært der 2 ganger i ettertid, jeg traff han ikke andre ganger selv om han spurte flere ganger. Jeg satt der og hadde så lyst. Men stemmen til min overbeskyttende hønemor satt i hodet mitt. Stakkars henne som måtte være redd hjemme fordi jeg dro på date med en mann jeg ikke kjente fra barndommen. Nå er jeg bare sint på henne.
3. gangen så dro jeg dit. Vi tekstet litt, men han hadde nok gitt opp å spørre om å treffes. Jeg turte ikke heller. Jeg traff han ved et par tilfeldigheter. Hilste fort en gang, med klemmer. De to andre gangene overså jeg han fordi jeg ikke turte, da heller  

Jeg har ikke hørt fra han siden mars nå. vel, vi liker bildene til hverandre og slik, men han skrev til meg sist i mars. Jeg har ikke helt klart å glemme han. Og jeg forventer det ikke heller. Jeg var ikke ærlig om følelsene. Jeg lot en annen styre for meg. Hadde jeg faktisk sagt hva eg følte og tatt sjansen på å bli avvist så hadde det nok vært lettere. Men jeg lot en annen ta valget for meg på en måte, så derfor blir det gniende. Jeg lever helt greit med det,og kanskje jeg hører fra vedkommende igjen. Jeg orker bare ikke å kjempe mot følelsene lenger. Vi folk er forskjellige, det er bare det at jeg føler at "alle andre" tror at alle fungerer likt, og folk nærmest kaster seg over deg med rådene sine. Eller kanskje jeg skal gjøre meg så arrogant og si at jeg fungerer annerledes enn andre.... 

Godta at du har følelsene der, du og. Jeg har snart hatt de i 2 år. Det blir ikke bedre av å stadig vekk tenke at det er noe galt med deg.

Hvor gamle er dere begge da? Jeg kjenner et par der det er 20 år mellom. Det er såklart stor forskjell om hun er i tenårene og du i 20-årene, mot at hun er sent i 20 årene og du i 30 😛 jeg tror ikke jeg kan komme med noen flere råd her. Du må bare gjøre det som føles riktig, når du er klar for det. Ville bare dele min erfaring med deg så du kan se at du ikke er alene.

Anonymkode: d89c2...bad

Hun tidlig i 20, jeg tidlig i 30.

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere menn er bare nødt til å forstå at kvinner som er mye yngre enn dere, normalt sett ikke er interessert, selv om de kan like oppmerksomheten fra menn generelt. Kvinner kjører også et hav hvite løgner for å være høffelige. Typisk ting er "er ikke klar for nytt forhold" når man ikke er interessert, fordi det er enklere enn å si: "jeg er ikke tiltrukket av deg i det hele tatt". Gå videre. 

Anonymkode: bdfff...1d9

Altså, jeg har jo skjønt at interessen ikke er der. Hadde ingen problemer med avvisningen, egentlig. Jeg innstilte meg veldig fort på at løpet var kjørt. Egentlig ble bare forholdet vårt på jobb bedre etter dette. Etterhvert la jeg mer og mer fra meg de romantiske følelsene, og hun ble mer en venn.

Nå er jeg mest lei meg for å ha mistet bekjentskapet.

Anonymkode: 70252...ef3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun tidlig i 20, jeg tidlig i 30.

Altså, jeg har jo skjønt at interessen ikke er der. Hadde ingen problemer med avvisningen, egentlig. Jeg innstilte meg veldig fort på at løpet var kjørt. Egentlig ble bare forholdet vårt på jobb bedre etter dette. Etterhvert la jeg mer og mer fra meg de romantiske følelsene, og hun ble mer en venn.

Nå er jeg mest lei meg for å ha mistet bekjentskapet.

Anonymkode: 70252...ef3

Dette betydde nok mye mer for deg enn henne. Du må bare gå videre med livet.

Anonymkode: 824ea...07d