?

[DelvisPresley]

.

Endret 30. oktober 2019 av ...

[AnonymBruker]

Føler med deg.

Det er vel gjerne aldri noen quick fix, men bare å tvinge seg til å være sosial og ha troa på at ting løser seg.

Anonymkode: c6f79...949

[AnonymBruker]

Du virker jo å være reflektert - så jeg tror ikke du bommer så mye på det sosiale.

Men kan det være at de tunge tankene og depresjon smitter mer over i daglige samtaler enn du selv tenker på?

 

Anonymkode: e8adb...634

[DelvisPresley]

.

Endret 30. oktober 2019 av ...

[Nyttig]

Du er jo bevisst på det selv, ting du vil forandre på. Styrke selvfølelse og selvtillit, du bør utfordre deg sosialt utenom jobben. Beste for deg er å få noen å bruke tid på som du ikke jobber sammen med, en god avkobling i hverdagen. Det er ikke lett å få nye venner, mange har nok med sitt. Du bør oppsøke arenaer med ting du har interesse for, der vil du møte likesinnende.  Etterhvert kan det bli bekjentskap, ikke legg for mye i det. Se hva som skjer, prøver du for hardt kan skuffelsen bli for stor.

Før du starter med dating bør nok bygge opp deg selv litt. En viktig ting du må slutte med: ikke sammenlign deg med andre. Du skal ikke være som andre. Du må lære å like deg selv, bli kjent med deg selv. Ikke vurder deg selv etter om en kvinne vil ha deg som partner, du vil alltid møte noen som avviser deg i livet. Ikke baser livet ditt på en partner.

På en annen side så er det ikke alle som har så mye overskudd etter å ha stått opp tidlig, jobbet, stresset seg hjem, lage middag, en aktivitet 2-3 ganger i uka. Tiden strekker ikke mye til da.

[gjest 321]

På 5.9.2018 den 19.50, ... skrev:

Jeg er en relativt oppegående fyr, men har mine problemer i form av moderat angst og tunge tanker. Jeg har lukket meg inne og isolert meg i store deler av 20-åra. Nå er jeg over 30. Jeg mistet ikke noen venner av den grunn, men jeg hadde bare uansett denne ene kameraten. Men nå begynner den også å fade ut, da han blir familiemann. Mens jeg enda sitter her uten noe fast i livet.

De siste åra har jeg blitt mer sosial pga jobben (er utplassert). Snakker med mange i løpet av dagen, men det er sjelden i dybden og ofte rent overfladisk.

I fjor ble jeg ellevilt betatt av en kollega. Ei nydelig jente som jeg fikk en utrolig kjemi med, og som jeg kunne tulle og flørte med. Jeg spurte henne ut, men fikk nei. Etter at vi sluttet å være kolleger, turte jeg ikke spørre om å holde kontakten grunnet mitt fremstøt mot henne. Vi hadde dog et veldig bra kollegiale selv etter fremstøtet, skal sies.

Hittil har alle jenter jeg gjort fremstøt på, avvist meg. Erfaringene mine kommer fra jenter som selv har tatt initiativet, men disse jentene har jeg ikke falt for. Den ene endte også opp med å dumpe meg.

Pr.nå består hverdagen i jobb, og så komme hjem og sitte i sofaen resten av kvelden, og noen ganger trene. Jeg har ikke noen å gå ut og finne på ting med i hverdagen. De gangene jeg er på byen er det gjerne gjennom jobben, og jeg føler meg igrunn alltid som overflødig. Kanskje det har mer med selvfølelse å gjøre enn faktisk virkelighet. For jeg føler det i alle situasjoner hvor det er tre mennesker eller flere.

Jeg føler det er for sent å få seg venner, og uten et nettverk eller fast jobb, er det liten grunn til å tro at de jentene jeg liker, faller for meg.

Føler at jeg gir mye av meg selv når jeg først er sosial, men får aldri følelsen tilbake om at jeg er interessant for dem. Jeg er alltid høflig og snill, og bruker humor når jeg er tilpass i situasjonen.

Kommer ikke unna tankene om at jeg bare mangler noe, en egenskap, en attributt, for at folk skal like meg. Jeg prøver ikke for hardt, eller noe. Men jeg prøver.

Når jeg virkelig gir av meg selv og får god kontakt med en person, for så bare å nok en gang bli avvist og miste kontakten med vedkommende, er det vanskelig å takle. Jeg blir så nedfor, mens den andre parten bare går videre. At jeg ikke betydde noe for henne er sårt.

Det er vanskelig. Livet er så vanskelig, og det er kanskje det å være følsom og sårbar som blir min bane i dette vanskelige livet.

Noen bare tar ting så lett, de bare "har" det. En person som alle vil bli kjent med, mens andre må kjempe knallhardt for noen som helst oppmerksomhet og likevel ender opp med å ikke få det.

Hei,

Først vil jeg bare si at det er ganske vanskelig å komme med et svar på dette når man ikke har truffet deg. Når man møter mennesker så er det mye enklere å kartlegge hvilket inntrykk de gir. Om de er en person som virker enkel å komme i kontakt med, om de kanskje er avvisende i framtoningen, virker sjenert, litt sær eller hyggelig/vanlig. Du kan jo også beskrive hvordan du er i stor grad, men der må man jo alltid ta hensyn til at det er egne beskrivelser farget av eget selvbilde og selvinnsikt. 

Du skriver i alle fall som om du er reflektert og tenker mye. Så jeg vil anta at du ikke er helt på bærtur når det kommer til dine analyser av situasjoner. Men der igjen - et selvbilde kan farge mye. 

Uansett med det tatt i betraktning: Du sier at du har moderat angst, tunge tanker og lukket deg inne/isolert deg store deler av 20 årene. Dette vil jo stort sett for Alle uavhengig av hvor flink de "naturlig" er sosialt gjøre noe med en. Jeg vil jo tro at ettersom du har tilbragt mye tid alene, også er litt ute av trening? Det er også fort gjort å bli ganske innelukket når en har vært alene såpass mye med egne, tunge tanker. Og dette vil jo for de fleste prege det sosiale i stor grad når de velger å "hoppe ut i det" igjen.

Å være sosialt flink handler mye om trening. Det å ha vært mye sosial i ulike sosiale settinger over tid vil for de fleste gjøre at de blir ganske flinke sosialt. Selv om dette kanskje går mer naturlig for noen enn andre. Du har jo gjort nettopp det motsatte, som dermed vil føre til at du kanskje er litt "ute av trening". Dette er noe som tar tid å bygge opp igjen, og det er du heldigvis i gang med i forbindelse med jobb. Det er jo kjempebra. 
Men du beskriver det stort sett som at all sosial kontakt du har er gjennom jobb? Selv om du jobber et sted, og det sannsynligvis er ulike personligheter der. Så betyr ikke det nødvendigvis at det er "din type folk". Kanskje det at du føler deg overflødig handler om at dere ikke helt matcher? Hvis jeg var deg så ville jeg kanskje forsøkt å treffe folk gjennom andre ting enn jobb, for å se om det føles annerledes. Det er ikke alle man klikker med, så det å prøve på ulike arenaer kan ofte være en god idè. For ingenting er mer frustrerende enn å føle seg utenfor eller overflødig. Også handler egentlig bare om at det ikke er helt din type folk? 

Det kan så klart også være at det er din type folk, men at selvbildet ditt ødelegger en del for deg her. Hvis det er tilfelle så er jo en psykologtime er god idè. Hvis ikke dette er noe du allerede går til? Jeg ville i  alle fall fortalt psykologen om det sosiale, og hvordan du opplever det. Kanskje han eller hun kan se dette utenfra og gi deg et nytt syn på det. En psykolog vil være i bedre stand til å få et inntrykk av deg som person, og dermed bedømme om det faktisk er angsten din som holder deg tilbake? Eller andre ting du kanskje kan jobbe med? 

Det med å bli avvist tror jeg forøvrig er vanligere enn det du tenker. Og selv om du ikke alltid hører om det så er det nok mange som har følt seg like mye avvist som det du beskriver. Her kan det igjen handle om at du bommer på hvem du treffer? Så igjen - forsøk å utvid horisonten litt. Se etter en annen type jenter, oppsøk de andre steder enn det du vanligvis har gjort. Så blir kanskje "matchen" litt bedre. 

Dette ble en litt rotete tekst, men kort fortalt: Du har akkurat begynt å bli sosial etter ganske mange år der du har isolert deg selv - det er ikke så rart at ting ikke går kjempebra med det første. Det sosiale er snakk om trening, prøving feiling - for deretter å oppleve mestring som vil gi deg selvtillit til å tørre å være deg selv. 2. oppsøk psykolog for å få et annet syn på deg selv fra noen som ser deg utenfra og kanskje kan gi deg større innsikt i hva som kommer av tankene, angst og selvbildet - og hva du faktisk kan jobbe med som person. 3. forsøk å treff andre mennesker i andre settinger enn det du gjør nå! Det kan være at de på jobben ikke er en super match med hvordan du er, og at du vil finne en større tilhørighet et annet sted. 




 

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres ut som en nydelig person. Det er noe veldig oppriktig og inderlig over måten du skriver på. Du virker ekte - og det synes i alle fall jeg er mangelvare rundt omkring. Du virker også reflektert, har vilje til å gå i deg selv/endre deg, samtidig som du også har en kjerne der av selvrespekt. Samtidig har utfordringer du har hatt gitt deg områder av usikkerhet.

Det siste kan jeg kjenne igjen, etter at en traumatisk opplevelse gradvis endret meg og tvingte  frem prosesser i livet mitt. Disse prosessene har vært ensomme, og i denne perioden har mye av mitt gamle, sosiale og selvsikre jeg ligget på hylla. Jeg også isolerte meg delvis ift venner og naboer, fordi det ble for krevende å invitere alle inn i kaos og smerte. Nå som livet er bedre, er mye bra - men jeg har tatt med meg en del usikkerhet i mitt møte med andre mennesker. 

Jeg tenker at du kanskje ikke alltid klarer å vise den du er - sånn på dypet - til dine omgivelser. For av det du skriver, opplever jeg deg som et behagelig og flott menneske med kloke tanker og fine intensjoner. Finnes det måter å gi mer av seg selv på? Kan du engasjere deg i noe? Ta ansvar for noe sosialt? Be noen hjem? Skrive mer - på en eller annen arena - der folk kan se mer av deg og tankene dine? Jeg vet ingenting om utseendet ditt, men om du er usikker på hvordan du ligger an der, ville jeg vært dønn ærlig med en hyggelig og vennligsinnet frisør. Spurt hva hun tenker, om det finnes enkle små ting å endre på ift hud, hår, kropp, klesstil. Synd det skal ha noe å si, men små justeringer kan gjøre underverker. Noen kule briller, en fin kjekkasgenser, en mild og god duft, en velstelt sveis. 

Jobb med å tenke gode tanker om deg selv. Jeg fikk en god følelse da jeg leste det du skrev. Er selv godt gift, men hadde jeg ikke vært det, er jeg typen som kunne funnet det interessant å høre mer av tankene dine og blitt kjent. Jeg tror du har mye å by på, og jeg håper du blir enda mer glad i deg selv, får gode venner og opplever livet meningsfylt.

Tips: Finn arenaer der du bruker de gode sidene dine. Hva med et treningsrace? Trene med et team? Eller en bokklubb? Være frivillig på et interessant arrangement. Melde deg på et språkkurs, vinsmakerkurs e.l?

Gode tanker sendes din vei!

 

Anonymkode: 294b4...a08