Hvordan bli kvitt forelskelsen?

[Gjest Anonymous]

Jeg orker snart ikke mere. Nå har jeg vært vanvittig, ulykkelig, ufrivillig forelsket i en mann i over seks år...Akkurat som "mann 37". Ikke alltid like sterkt hele tiden selvsagt, men nå har det virkelig "blomstret" opp igjen..Pga. innlegget til "mann 37", og den prosessen det satte i gang hos meg..igjen.

Men jeg har hatt like sterke tilbakefall før også - når det er noe som minner meg om han..I motsetning til "mann 37" vet jeg ikke hva han følte/føler..Men jeg tror han vet hva jeg følte..Han er endel år eldre enn meg, jobber med mennesker, er leder, og jeg er definitivt ikke den som klarer å skjule mine følelser.. Selv om jeg prøvde...Jeg gjorde ingenting for å påkalle hans oppmerksomhet, snarere tvertimot. Jeg var/er ganske sjenert i slike situasjoner. Men jeg har relativ god erfaring med gutter, har vært sammen med flere, jeg vet jeg kan være svært attraktiv. På meg virket det også da som han ikke skjønte noenting - eller ihvertfall ville la meg tro det....men jeg tror som sagt noe annet nå.

Jeg kunne aldri tenke meg at det skulle blitt noe mellom oss, kunne aldri tro at han ville gå bak sin families rygg, langt mindre forlate de for meg. Til slutt orket jeg altså ikke mere, og sluttet i jobben. Men da virket det som om han heller ikke ville ha meg der...selv om han hadde gitt inntrykk av det motsatte også...Jeg ble bare så forvirret. Likte han meg ikke, var jeg for plagsom, gjorde han det for min skyld? Jeg ble skikkelig deprimert etterpå, og følte en "dobbel sorg"..jeg hadde ingen å snakke med..

Har møtt han noen få ganger etterpå. Jeg har sett at han reagerer når han ser meg..En gang måtte han hilse på meg, og da holdt han meg så lenge i hånda at folk rundt oss reagerte..Jeg vet jeg analyserer dette til min fordel. Men jeg har -ulykkeligvis - aldri fått vært på tomannshånd med han etter at jeg sluttet i jobben. Bortsett fra disse situasjonene ser det nesten ut som om han "unngår" meg..unngår blikkontakt de få gangene vi har møttes. Jeg gjør heller ingenting for å påkalle hans oppmerksomhet nå. Er livredd for at folk skal skjønne...

Jeg har for ikke så lenge siden avsluttet et vanskelig forhold. Nå er jeg singel. Jeg har også vært småforelsket i andre menn i denne seks års perioden, men det var mest fordi jeg ville glemme han..Men det er alltid han jeg kommer tilbake til....ingen har gitt meg en slik følelse som han..

Men nå er "problemet" mitt det samme som "mann 37" skrev; hvordan skal jeg bli kvitt denne forelskelsen??? Skal jeg kontakte han? Kanskje villle det vært "forløsende", men det er jo også en fare i at det da ville blitt enda vanskeligere...Men dette ville jeg nok likevel ALDRI tørre. Det er jo så mange år siden. Han har sikkert glemt meg forlengst nå... Hva skulle jeg si, ville antagelig ikke få fram et ord. Skal jeg kontakte psykolog, familierådgivningskontor? Har ikke lyst til å ta det opp med mine venninner. Ingen vet om dette. Si ikke at jeg bare må "ta meg sammen". Jeg har prøvd det.

Trenger å høre andres synspunkter!

Kvinne 70

[vilja]

Ta kontakt med han, og få han ut av systemet!

Enten så har han glemt deg, eller så går han å venter på deg!

Gjør noe med livet ditt. Du vil ikke angre. -Da vet du. Det er værre og ikke vite.

La oss få høre hvordan det går.

Jeg hadde tatt kontakt.

Og det er bare du som styrer livet ditt!

Go girl!

[Gjest Anonymous]

Jeg ville tatt kontakt, og fått han ut av systemet, eller innviet et forhold.

Eller glemt hele greia.

Dette aner jeg at du prøver å holde liv i selv. Du vet ikke engang hva han føler. Og kjenner du han egentlig?

Sannsynligvis var du bare en kollega for han, siden han var gift.

Men hvis du virkelig vil vite, ring han!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Verre er det ikke.

Du er nok mest forelsket i selve forelskelsen, en del mennesker har det visst sånn. De er redde for nærhet, derfor blir det tryggere å leve på denne måten.

Du lever tydelig nok på en drøm. Kanskje du er en overromantisk type.

For hør her - vil du glemme han så klarer du det! Dere har etter som jeg forstod ingen fortid sammen. Derfor ingen minner. Ingen gjensidig kjærlighet.

Jeg tror ikke dere har noen fremtid sammen heller. Og det tror ikke du heller. Ellers ville du tatt kontakt. Jeg tror du lever på denne drømmen, fordi du er forelsket i selve forelskelsen. Og frykter nærhet.

[coda]

For hør her - vil du glemme han så klarer du det!

Tjo og hei og hopp og sprett og fire kvister deler seg...

Hadde livet vært så enkelt, så hadde hun kanskje ikke vært der hun er nå? For det andre, hun ba om ikke å få akkurat det svaret. Hvorfor skal det på død og liv være så viktig å understreke akkurat det likevel?

Mulig at jeg er litt skjev i hodet, eller at det kanskje ikke er rette plassen å ta det opp på, men av og til synes jeg svarene her er rimelig bastante.

Situasjonen er ofte kompleks, og for vanskelig for de fleste her å gi svar på. Det hun ba om var synspunkter.

Det frister bare litt å trekke frem et par eksempler fra denne tråden:

Du er nok mest forelsket i selve forelskelsen

eller

Du lever tydelig nok på en drøm.

eller

Jeg tror ikke dere har noen fremtid sammen heller. Og det tror ikke du heller. Ellers ville du tatt kontakt. Jeg tror du lever på denne drømmen, fordi du er forelsket i selve forelskelsen. Og frykter nærhet.

[Gjest Anonymous]

Jeg ville tatt kontakt, og fått han ut av systemet, eller innviet et forhold.

Eller glemt hele greia.

Dette aner jeg at du prøver å holde liv i selv. Du vet ikke engang hva han føler. Og kjenner du han egentlig?

Hvorfor skulle jeg ønske å holde liv i det selv...jeg er jo -så merkelig det enn høres - livredd for at han skal skjønne..Vet ikke helt hvorfor; men er vel kanskje redd for å bli avvist...Jeg føler egentlig en dyp skam over at jeg kunne falle for han, føler meg "ukompetabel", uproffesjonell, "lettlurt".. Han må jo synes jeg er komplett idiot. Og ikke minst går det inn på meg at folk mener at slike ting må man bare glemme, komme over..fordi det har jo ingen framtid. Og det VET jeg jo selv....Men han opptar likevel tankene mine og følelsene mine HELE tiden.

Og jeg trenger virkelig å konsentrere meg om det livet jeg har nå.

Sannsynligvis var du bare en kollega for han, siden han var gift.

Men hvis du virkelig vil vite, ring han!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Verre er det ikke.

Du er nok mest forelsket i selve forelskelsen, en del mennesker har det visst sånn. De er redde for nærhet, derfor blir det tryggere å leve på denne måten.

Kan jo ikke bare ringe etter noen år, og liksom spørre hva han føler...er vel ikke særlig lurt å fortelle hva jeg føler heller...?

Selvfølgelig var jeg "bare" en kollega for han..Men jeg tror egentlig heller ikke jeg ville fått noe skikkelig svar OM jeg ringte. Jeg tror han er ganske lik "mann 37" i så måte - han ville antakelig benekte det, om han følte noe for meg..og han ville antakelig heller ikke tro at JEG følte noe for han.. Tror ALDRI han ville oppgi sitt liv for meg.. selv om han var forelsket i meg...Men han er nok ikke forelsket i meg, men det kan være at han føler en slags "omsorg" for meg..Han har verdier jeg verdsetter, er klok og varm, trygg, sterk, generøs, åpen, med humoristisk sans....Han VET nok at han har sjarm og karisma selv også. Og jeg er sikkert ikke den eneste som har falt for han...

Du lever tydelig nok på en drøm. Kanskje du er en overromantisk type.

Jeg er overhodet ikke overromantisk. Jeg er saklig, nøktern, svært selvstendig, har en sunn skepsis, har høyere utdanning, og og er ikke typen til å "løpe etter menn".

For hør her - vil du glemme han så klarer du det!

Joda, jeg klarer å glemme han -for noen dager, uker måneder...men så er det på'n igjen...

Dere har etter som jeg forstod ingen fortid sammen. Derfor ingen minner. Ingen gjensidig kjærlighet.

Vi har ingen kjærliighetsshistorie sammen nei,. Men vi har egentlig en ganske "turbulent" fortid sammen..tror det var derfor følelser utviklet seg!

Jeg tror ikke dere har noen fremtid sammen heller. Og det tror ikke du heller. Ellers ville du tatt kontakt. Jeg tror du lever på denne drømmen, fordi du er forelsket i selve forelskelsen. Og frykter nærhet.

Framtiden er nok ganske usikker ja..Kanskje jeg er forelsket i forelskelen, men da VILLE jeg vel ønske å være forelsket..det ønsker ikke jeg. Det legger en demper på livet mitt, gjør at jeg "stenger meg inne"...Jeg pleier å være ganske sjenert når jeg er forelsket da, er ikke typen som løper bort til han...Men forelskelsen varer jo aldri SÅ lenge...

Jeg tror jeg er litt redd for forelskelsen...men blir ikke mange litt mere "tilbakeholdne" når de er forelsket da..Er ikke så lett å opptre naturlig...og saken er jo også at jeg KAN ta meg voldsomt sammen, spøke og le, bare jeg har KONTROLLEN....

Jeg er ikke spesielt redd for nærhet, tåler at folk tar på meg, og er absolutt ikke "seksuelt avholdende", for å si det slik.

Kvinne 70

[Anie]

Den eneste måten å finne ut ting på, er å ta kontakt med han. Hopp i det og gjør et forsøk.. Du har vel ingenting å tape, man må være litt vågale innimellom mener jeg.. Men det er ikke lett,, jeg hadde nok tvila selv.. :oops: For jeg tenker på hvis han evt er lykkelig forelska i dama si, da kan man gjøre det vondt verre....

Nei forhold mellom gutt og jente er ikke lett, det byr på masse problemer, frustrasjoner og irritasjoner.