Tantebarn som er utrolig lat!!!

[AnonymBruker]

Hei,

Lurer på hva dere synnes om denne personen og noen som i det hele tatt klarer å forstå dette? Kan dette være sunt? Her er situasjonen:

Jeg har ett søskenbarn som er dame på 28 år. Bor litt utenfor Oslo. Hun har så å si ALLTID vært ekstremt lat. De er nesten ikke til å tru. Gidder nesten ingenting, ingen fritidsaktiviteter, svært få eller ingen venner. Som student hoppet hun frem og tilbake mellom flere studier uten å fullføre noe som helst. Som 28-åring idag har hun fortsatt ikke fullført noen studium, og jeg tviler på at hun noen sinne vil gjøre det. Fast jobb har hun ALDRI hatt. I hele sitt liv har hun kun hatt 2 deltidsjobber, og det er minimalt med jobbing! Kanskje annenhver helg. Men når du snakker med hun, så inbiller hun seg at hun er verdens smarteste. Kan absolutt ALT om ALT! Ja dere skjønner tegningen....

Og ikke nok med det, foreldrene kjøpte en leilighet til henne. Og det er jo fint det. Synnes bare det er flott at foreldre hjelper sine barn om de har mulighet til det. Men det kan umulig være slik at hun betaler regningene sine, for hun tjener jo ingenting... Hun har mistet retten på studielån pga at hun ikke fullførte noen studium helt fra starten av. Så, det eneste alternativet er jo at foreldrene betaler alt... Men jeg mener foreldrene gjør en STOR feil her ved å tilrettelegge alt for henne. Hun trur tydligvis penger vokser på trær... Altså bor hun alene, men trur ikke hun tenker så mye over hvor mye dette koster. Mar, felleskostnader i boretslaget, strøm, internett... ja dere skjønner!

Kjæreste? Ehh.. aldri hatt det...

Jeg tror at både hun selv og foreldrene er klar over situasjonen, men at de hele tiden gjemmer seg bak denne fasaden, og hele tiden hjelper henne.

Hva tenker dere om dette? Har noen erfaringer?

Jeg tenker at dersom dette var mitt barn, så hadde jeg kuttet navlestrengen for lengst så fikk hun klare seg selv i den reelle verden. Det kan da umulig være sunt!

Anonymkode: c9c02...702

[solmåneogstjerner]

Men hva har du med dette å gjøre? Du vet heller ikke alle detaljer. Om hun har hatt kjærester? Hva har det med resten av innlegget å gjøre? Og hva er problemet med det?

Du har sikkert andre ting du kan tenke på og irritere deg over. 

[AnonymBruker]

 

Nei det er ikke sunt, og det er dumt hun har det slik, men du skal passe dine egne saker. Skaff deg en hobby,

Anonymkode: 4800a...525

[AnonymBruker]

Og? Dette plager deg på hvilken måte i hverdagen?

Anonymkode: 047ec...c6c

[Kattugla]

Dette er ikke helt normalt for en på 28 og for meg høres mest ut som hun sliter med noe familien av en eller annen grunn ikke har ønsket å fortelle deg om.. 🙄

[AnonymBruker]

Forstår heller ikke hvorfor du gidder å bry deg om dette. 

Nei, det er ikke bra for noen å få alt rett i fanget. Vi alle trenger å ha noen krav å oppfylle, det gjør noe med selvfølelsen vår. 

Men det kan jo være at det er andre ting også, som ligger bak dette. Psykisk sykdom, f.eks?

Anonymkode: e27e2...0a8

[AnonymBruker]

Minner meg om søstra mi. 

Anonymkode: bce7e...24a

[Elán]

Jeg tenker at det sannsynligvis ligger noe annet i bunn enn at hun er lat. Pass på deg selv. 

[AnonymBruker]

Foreldrene gjør henne en bjørnetjeneste og hun har ikke akkurat blitt moden nok for alderen. 

Anonymkode: bce7e...24a

[AnonymBruker]

Hei igjen,

TS her.

Til dere med negative tilbakemeldinger, om at jeg ikke skal bry meg osv osv. Dere kan fint hoppe over tråden!

Jeg er ikke irritert. Jeg er GLAD i mitt søskenbarn! Ønsker gjerne å hjelpe, men når liksom ikke frem. Hasr prøvd å ta henne med på forskjellige aktiviteter, men det blir liksom kun den ene gangen. Hun inviterer aldri meg på noe som helst. Har også invitert henne på en fest hos meg, men også det blir den ene gangen.

 

Anonymkode: c9c02...702

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen,

TS her.

Til dere med negative tilbakemeldinger, om at jeg ikke skal bry meg osv osv. Dere kan fint hoppe over tråden!

Jeg er ikke irritert. Jeg er GLAD i mitt søskenbarn! Ønsker gjerne å hjelpe, men når liksom ikke frem. Hasr prøvd å ta henne med på forskjellige aktiviteter, men det blir liksom kun den ene gangen. Hun inviterer aldri meg på noe som helst. Har også invitert henne på en fest hos meg, men også det blir den ene gangen.

 

Anonymkode: c9c02...702

Da sliter hun vel med noe da? Man er vel ikke lat om man ikke går på fest eller gjør gøyale aktiviteter...? 

Anonymkode: bc1ca...fc0

[SPOCA]

Men ts, du vet jo ikke hva som ligger bak? Du har ikke tenkt over at det du tolker som latskap, kan f.eks være angst, depresjon eller andre lidelser? Hva vet vel du om hennes privatliv?

Min eksmann var lik ditt tantebarn. Han klarte ikke å fullføre studier, til tross for gode karakterer, han hadde ikke jobb, jeg forsørget han fordi han ikke engang klarte å komme seg til NAV. Hvorfor? Fordi han slet med voldsom angst og depresjoner. Til slutt måtte jeg tenke på meg selv, da jeg dessverre ble en hvilepute, en måte for han å ikke takle angsten. Og det kan godt være at det er det som skjer her også med tanke på hennes foreldre. MEN, latskap er det ikke nødvendigvis. 

Det kan være fint å prøve å ikke dømme andre for mye, og det kan jo også være grunnen til at hun ikke vil være med på aktiviteter med deg, nettopp fordi hun føler seg dømt. Eller han hun rett og slett skammer seg. Så skal det sies: ikke alle har like sterkt behov for å være sosiale heller, og det å bli invitert til fest er selv noe jeg unngår, selv om jeg ikke sliter med noe som helst.  

[AnonymBruker]

16 minutter siden, SPOCA skrev:

Men ts, du vet jo ikke hva som ligger bak? Du har ikke tenkt over at det du tolker som latskap, kan f.eks være angst, depresjon eller andre lidelser? Hva vet vel du om hennes privatliv?

Min eksmann var lik ditt tantebarn. Han klarte ikke å fullføre studier, til tross for gode karakterer, han hadde ikke jobb, jeg forsørget han fordi han ikke engang klarte å komme seg til NAV. Hvorfor? Fordi han slet med voldsom angst og depresjoner. Til slutt måtte jeg tenke på meg selv, da jeg dessverre ble en hvilepute, en måte for han å ikke takle angsten. Og det kan godt være at det er det som skjer her også med tanke på hennes foreldre. MEN, latskap er det ikke nødvendigvis. 

Det kan være fint å prøve å ikke dømme andre for mye, og det kan jo også være grunnen til at hun ikke vil være med på aktiviteter med deg, nettopp fordi hun føler seg dømt. Eller han hun rett og slett skammer seg. Så skal det sies: ikke alle har like sterkt behov for å være sosiale heller, og det å bli invitert til fest er selv noe jeg unngår, selv om jeg ikke sliter med noe som helst.  

Hei,

Takk for svar! Kjempebra skrevet. Jeg ser at inlegget mitt kan opfattes som kritiserende ovenfor mitt søskenbarn. Jeg er glad i henne, og ønsker henne det absolutt beste!  Det er virkelig ikke meningen å kritisere henne. Det har jeg aldri gjort heller. Jeg er mer kritiserende til hele situasjonen og alle involverte. Jeg har en misstanke om hva som kan muligens ligge bak og hvor det hele startet.

Hele vår familie besår av høyt utdannede folk. Altså alt av søsken, tanter, onkler osv osv. Og alle holder smme fokuset og vil at barna skal gjøre det samme. Ta en bra utdanning og få seg en god jobb. Og det er jo greit det.. men jeg tror ikke dette passer henne og at hun skammer seg. Det her går i en ond sirkel.

Hun har misslikes med studiene helt fra starten, og drar dette etter seg nå for tiende året! 10 år!!! Hun føler sikkert presset, føler seg misslykket, og dermed også sikkert deprimert og demotivert. Og angst kan gjerne oppstå i slike situasjoner. Slik går årene og hun fortsette i sin egen onde sirkel! Og det blir verre jo eldre hun blir.

Men jeg tenker da at man må da gjøre noe med dette en gang for alle! Hun har et liv å leve! Hva så om hun ikke tar noen utdanning? Jeg ser virkelig ikke problemet med dette... hun kan da jobbe med mye annet. Og det er INGEN skam i det! Jeg blir nesten sur på min egen familie der enkelte tenker slik. Jeg tor foreldrene hennes tenker slik... Jeg tenker at dersom hun fant seg en jobb der hun trivdes, så ville mye løse seg. Å jobbe på en butikk, fabrikk, lager osv osv er da ingen skam! Jobb er jobb og jeg har stor respekt for folk som jobber, uansett yrke.  

Samtidig tenker jeg at hun er 28år og burde sette ned foten selv! Hun er godt voksen, og styrer sitt eget liv.

Nei, jeg vet ikke helt selv.. nsker bare henne det aller beste!

Anonymkode: c9c02...702

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen,

TS her.

Til dere med negative tilbakemeldinger, om at jeg ikke skal bry meg osv osv. Dere kan fint hoppe over tråden!

Jeg er ikke irritert. Jeg er GLAD i mitt søskenbarn! Ønsker gjerne å hjelpe, men når liksom ikke frem. Hasr prøvd å ta henne med på forskjellige aktiviteter, men det blir liksom kun den ene gangen. Hun inviterer aldri meg på noe som helst. Har også invitert henne på en fest hos meg, men også det blir den ene gangen.

 

Anonymkode: c9c02...702

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Takk for svar! Kjempebra skrevet. Jeg ser at inlegget mitt kan opfattes som kritiserende ovenfor mitt søskenbarn. Jeg er glad i henne, og ønsker henne det absolutt beste!  Det er virkelig ikke meningen å kritisere henne. Det har jeg aldri gjort heller. Jeg er mer kritiserende til hele situasjonen og alle involverte. Jeg har en misstanke om hva som kan muligens ligge bak og hvor det hele startet.

Hele vår familie besår av høyt utdannede folk. Altså alt av søsken, tanter, onkler osv osv. Og alle holder smme fokuset og vil at barna skal gjøre det samme. Ta en bra utdanning og få seg en god jobb. Og det er jo greit det.. men jeg tror ikke dette passer henne og at hun skammer seg. Det her går i en ond sirkel.

Hun har misslikes med studiene helt fra starten, og drar dette etter seg nå for tiende året! 10 år!!! Hun føler sikkert presset, føler seg misslykket, og dermed også sikkert deprimert og demotivert. Og angst kan gjerne oppstå i slike situasjoner. Slik går årene og hun fortsette i sin egen onde sirkel! Og det blir verre jo eldre hun blir.

Men jeg tenker da at man må da gjøre noe med dette en gang for alle! Hun har et liv å leve! Hva så om hun ikke tar noen utdanning? Jeg ser virkelig ikke problemet med dette... hun kan da jobbe med mye annet. Og det er INGEN skam i det! Jeg blir nesten sur på min egen familie der enkelte tenker slik. Jeg tor foreldrene hennes tenker slik... Jeg tenker at dersom hun fant seg en jobb der hun trivdes, så ville mye løse seg. Å jobbe på en butikk, fabrikk, lager osv osv er da ingen skam! Jobb er jobb og jeg har stor respekt for folk som jobber, uansett yrke.  

Samtidig tenker jeg at hun er 28år og burde sette ned foten selv! Hun er godt voksen, og styrer sitt eget liv.

Nei, jeg vet ikke helt selv.. nsker bare henne det aller beste!

Anonymkode: c9c02...702

Det høres nesten ut som du er litt oppgitt og fortvilt fordi søskenbarnet ditt overhodet ikke vier noen interesse for å være et slags "oppussingsprosjekt".

Du skammer deg ikke litt over søskenbarnet ditt?

Anonymkode: 7754f...db9

[Perle]

Jeg tenker at du bør passe dine egne egne saker.

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det høres nesten ut som du er litt oppgitt og fortvilt fordi søskenbarnet ditt overhodet ikke vier noen interesse for å være et slags "oppussingsprosjekt".

Du skammer deg ikke litt over søskenbarnet ditt?

Anonymkode: 7754f...db9

Nei, jeg skammer meg ikke! Jeg har tidligere prøvd å dra henne med på forskjellige ting sammens med mine venninner og venner. Fest, middag, fjelltur, en kefe eller noe slikt... Jeg ønsker virkelig at hun skal føle seg inkludert.

Jeg driter egentlig i hva folk mener om andre mennesker. Jeg har stor respekt for mennesker akkurat slik de er!

Men i dette tilfellet handler det først og fremst om en 28 år gammel kvinne som ikke tar noe ansvar! Skjønner du? 28 år, ingen jobb, lever på foreldre sine penger, ingen venner, ingen kjæreste osv osv... Det med venner og kjæreste blander jeg med fint lite opp i. har prøvd å inkludere henne i en vennekrets, men gitt opp da jeg ser at hun ikke vil. Og det er greit det... noen liker det bare slik.

Men jeg tenker på dette med jobb, å betale sine regninger selv, altså ta ansvar for sitt liv og seg selv. Å være uanhengig av andre...

Anonymkode: c9c02...702

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Perle skrev:

Jeg tenker at du bør passe dine egne egne saker.

Når det handler om noen man ev veldig glad i, passer man ikke bare sine egne saker...

Anonymkode: c9c02...702

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ligger mer bak. Kanskje hun er under nav, AAP eller lignende? 

 

Anonymkode: 76846...9b6

[AnonymBruker]

2 timer siden, Kattugla skrev:

Dette er ikke helt normalt for en på 28 og for meg høres mest ut som hun sliter med noe familien av en eller annen grunn ikke har ønsket å fortelle deg om.. 🙄

Det som ikke er normalt for deg er normalt for andre.

Anonymkode: 2704a...582

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Lurer på hva dere synnes om denne personen og noen som i det hele tatt klarer å forstå dette? Kan dette være sunt? Her er situasjonen:

Jeg har ett søskenbarn som er dame på 28 år. Bor litt utenfor Oslo. Hun har så å si ALLTID vært ekstremt lat. De er nesten ikke til å tru. Gidder nesten ingenting, ingen fritidsaktiviteter, svært få eller ingen venner. Som student hoppet hun frem og tilbake mellom flere studier uten å fullføre noe som helst. Som 28-åring idag har hun fortsatt ikke fullført noen studium, og jeg tviler på at hun noen sinne vil gjøre det. Fast jobb har hun ALDRI hatt. I hele sitt liv har hun kun hatt 2 deltidsjobber, og det er minimalt med jobbing! Kanskje annenhver helg. Men når du snakker med hun, så inbiller hun seg at hun er verdens smarteste. Kan absolutt ALT om ALT! Ja dere skjønner tegningen....

Og ikke nok med det, foreldrene kjøpte en leilighet til henne. Og det er jo fint det. Synnes bare det er flott at foreldre hjelper sine barn om de har mulighet til det. Men det kan umulig være slik at hun betaler regningene sine, for hun tjener jo ingenting... Hun har mistet retten på studielån pga at hun ikke fullførte noen studium helt fra starten av. Så, det eneste alternativet er jo at foreldrene betaler alt... Men jeg mener foreldrene gjør en STOR feil her ved å tilrettelegge alt for henne. Hun trur tydligvis penger vokser på trær... Altså bor hun alene, men trur ikke hun tenker så mye over hvor mye dette koster. Mar, felleskostnader i boretslaget, strøm, internett... ja dere skjønner!

Kjæreste? Ehh.. aldri hatt det...

Jeg tror at både hun selv og foreldrene er klar over situasjonen, men at de hele tiden gjemmer seg bak denne fasaden, og hele tiden hjelper henne.

Hva tenker dere om dette? Har noen erfaringer?

Jeg tenker at dersom dette var mitt barn, så hadde jeg kuttet navlestrengen for lengst så fikk hun klare seg selv i den reelle verden. Det kan da umulig være sunt!

Anonymkode: c9c02...702

Hun kan vel ha sine grunner for alt dette som du ikke aner noe om. Eller har du spurt henne eller foreldrene direkte om hvorfor situasjonen er som den er?

Anonymkode: 6129a...40c