Når livet stort sett består av psykisk sykdom..

[AnonymBruker]

Livet mitt er for tiden stort sett preget av psykisk sykdom. Jeg har vært stabil i årevis, men pga av en hendelse (si f.eks grov voldtekt) har verden rast sammen for meg. Derfor er jeg ikke helt meg selv, jeg jobber bl.a ikke og er lite ute på spennende ting. Det er i seg selv trist og leit, men det som er et problem for meg er at når gode venner spør hvordan det går med meg, og jeg forteller litt om hvordan jeg har det, merker jeg de trekker seg unna. Jeg har blitt hun psyke, med et kjedelig liv.

Ting er unektelig problematisk nå, og jeg har det tungt. Og derfor har jeg både behov for å dele og søke støtte hos venner, og gjøre sosiale ting som får tankene over.på noe annet. Jeg prøver i utgangspunktet å la være med sutring og bare snakk om at livet er kjipt, men når andre spør føler jeg at jeg skal kunne dele. Hva tenker dere? Kan det være jeg deler for mye? Vil de ha et "livet er litt kjipt, men vi trenger ikke å snakke om det-"svar? Jeg har ikke veldig mye annet å berette for tiden, og man skulle jo tro at når de spør har de et oppriktig ønske om svar?

Anonymkode: 7dc9e...0bc

[AnonymBruker]

Folk stiller slike spørsmål fordi:
1. Det er smalltalk 
2. De inviterer til kontakt 
3. De er bekymret og bryr seg om hvordan du har det

Det første gjelder typisk blant bekjente. Det andre gjelder vel i de fleste sammenhenger blant venner. I begge disse sammenhengene blir det rart å øse ut om hvor dårlig man har det. Så er det noen som spør fordi de er bekymret for deg og vil høre hvordan du egentlig har det, men uansett om det siste gjelder vil det ikke si at de går inn i en terapeutrolle og det er også her grenser for hva man deler. 

(De man er så gode venner med at man deler alt med havner i en egen kategori. Det samme med nær familie som vet alt om situasjonen.)

Hvis du faktisk har lyst til å komme deg ut litt vil jeg anbefale deg å ta på deg en positiv innstilling og ta initiativ til noe sosialt. Du kan fortelle i korte trekk om hvordan du har hatt det den siste tiden, men du må ikke. 

Anonymkode: 0bbbd...25f

[AnonymBruker]

Er selv alvorlig syk, med dertilhørende svarte perioder innimellom. Men velger å ikke legge noe særlig av det på venner - venner er ikke terapauter. Får heller timer hos noen jeg kan tømme hjertet hos. 

Opplever at venner gjerne vil vite - men det begrenser seg likevel hvor mye av møkka mi de orker å forholde seg til. Og det skjønner jeg jo godt. Så jeg svarer gjerne noe avvæpnende på sånne spørsmål - ja, det går nå til helvete 😛 med glimt i øyet da

Gjør det sånn, for ikke å bli "den syke" som andre trekker seg unna. For behovet for den sosiale kontakten, og gjøre ting sammen med noen for å tenke på noe anna - det behovet kan jeg ikke så lett få dekka på annen måte. 

Anonymkode: 1370c...d1d