Hvordan bør jeg håndtere sammenbrudd hos 5-åring?

[AnonymBruker]

Har en gutt på 5 som ganske ofte får sinneutbrudd/sammenbrudd.

I dag skjedde dette:

Jeg hadde henta 5-åringen og lillebroren på 2 år i barnehagen. 5-åringen ville ha en kos av lillebror, men lillebor sa nei.

Dette gjorde storebror så skuffa at han begynte å gå i motsatt retning av bilen mens han gråt og skrek at jeg og lillebroren var bæsj og dumme. Han var virkelig rasende. Jeg sa at han ikke kunne kalle oss sånne ting og at han måtte bli med til bilen. Det var som å helle bensin på bålet og da skulle han hvertfall ikke komme.

Hva ville dere gjort i denne situasjonen?

 

Anonymkode: fe1ba...bb1

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt han under armen og båret han tilbake til bilen og plassert han i setet. Der hadde jeg kort forklart at "dette snakker vi om når vi kommer hjem".  Sånne offentlige sammenbrudd har jeg liten tålmodighet med.

 

Anonymkode: a42ab...7e1

[Kokkilokki]

Jeg hadde lyst til å bære han med meg, men var ikke i stand til det pga bager, lillebroren, og at det var et par minutter å gå bort til bilen:/

 

Endret 22. august 2018 av Kokkilokki

[AnonymBruker]

Er fem åringen litt "tilbakestående" (i mangel på bedre ord, beklager) eller noe siden han ikke forstår at lillebrødre kan være litt vrange av seg? 

Her lirer også mini av seg nei når eldstemann på fem vil ha kos, men da er han liksom bare teit. 

 

 

Anonymkode: 82177...6b2

[Sushi]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er fem åringen litt "tilbakestående" (i mangel på bedre ord, beklager) eller noe siden han ikke forstår at lillebrødre kan være litt vrange av seg? 

Her lirer også mini av seg nei når eldstemann på fem vil ha kos, men da er han liksom bare teit. 

 

 

Anonymkode: 82177...6b2

Hva i all verden? Det er helt normalt at femåringer reagerer med sinne når de blir avvist og blir lei seg.

TS: Jeg ville ignorert kommentarene til dere var i bilen og det var tid og rom for å snakke om det. Så ville jeg hjulpet han å sette ord på følelsene sine («ble du lei deg når lillebror ikke ville ha kos?») og forklart at det er greit å bli lei seg, men ikke greit å kalle dere dumme.

[AnonymBruker]

Prøv å anerkjenne følelsene hans der og da i situasjonen. Si for eksempel: «Jeg forstår veldig godt at du ble skuffet, trist og sint når lillebror ikke ville gi deg en kos, det er helt i orden å føle det sånn, men nå må vi kjøre hjem for vi skal spise middag». Bare et eksempel på å møte og forstå følelsene hans i situasjonen. Har selv lært dette på COS-P kurs. Dette kurset er jeg veldig fornøyd med og bruker verktøyene derfra mye. 

Anonymkode: 93d6d...e4f

[AnonymBruker]

Glemte også å legge til den delen om at det selvsagt ikke er greit å si stygge ord selv om det er helt greit å ha de følelsene han hadde. (Å si dette i tillegg til ham). 

Anonymkode: 93d6d...e4f

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er fem åringen litt "tilbakestående" (i mangel på bedre ord, beklager) eller noe siden han ikke forstår at lillebrødre kan være litt vrange av seg? 

Her lirer også mini av seg nei når eldstemann på fem vil ha kos, men da er han liksom bare teit. 

Anonymkode: 82177...6b2

Storebror blir glad for å se lillebror, vil vise dette ved å gi lillebroren en kos. Lillebror avviser storebror. Er det problematisk å forstå at han da blir lei seg? Kanskje han hadde gleda seg skikkelig til å bli henta og å se broren igjen hvis de er fra hverandre hele dagen, han hadde bygd seg opp forventinger som ikke ble møtt og for en femåring kan dette oppleves ubehagelig og det er ikke alltid lett å holde styr på følelsene sine når en er sliten, sikkert sulten og : FEM ÅR. 

I selve situasjonen hadde jeg nok bare fått dem fort med meg til bilen, og så satt meg ned og snakket med femåringen med en gang før vi kjørte hjem. Spurt hvorfor han reagerte som han gjorde, hjulpet ham til å sette ord på følelsene sine, få ham til å tenke på hva som er greit å si og ikke. Er han helt krakilsk og ikke mottakelig for å bli snakket med hadde jeg bare fått han inn i bilen, sagt at han får lov til å være lei seg og sinna, men at dere skal snakke når dere kommer hjem. Merker med min fireåring at han noen ganger bare må få skrike fra seg, la han ta initiativ til samtale (hva enn han vil snakke om), så snakker vi om situasjonen etterpå.

Anonymkode: be6c0...5d0

[AnonymBruker]

Prøv å forstå hvorfor han reagerer slik og bekreft han.

Anbefaler deg å ta et  COS-kurs.

Anonymkode: 114e0...2ad

[Gjest BearMama]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er fem åringen litt "tilbakestående" (i mangel på bedre ord, beklager) eller noe siden han ikke forstår at lillebrødre kan være litt vrange av seg? 

Her lirer også mini av seg nei når eldstemann på fem vil ha kos, men da er han liksom bare teit. 

 

 

Anonymkode: 82177...6b2

Er du litt tilbakestående?

Vi snakker om et 5 år gammelt barn som mest sannsynlig var trøtt og sliten etter en lang dag. Begeret tippet over da han ville ha en kos(!) av sitt eget søsken og ble avvist. Da ble han lei seg og klarte ikke å regulere følelsene sine og skuffelsen gikk over til frustrasjon og en liten meltdown. Altså helt normalt for et lite barn.

Jeg hadde gått etter 5 åringen og tatt han under armen og plasser han i bilen. 2 åringen kunne gått ved siden av oss til bilen. Så hadde vi pratet om det i bilen, trøstet, avledet og forhåpentligvisvis klart å roe ned litt med å tilby noe mat og drikke kombinert med litt morsom musikk.

Endret 23. august 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du TRØSTE en som er i trassen fordi den ikke fikk viljen sin?  Her ville jeg ha faktisk sagt at det er helt uaktuelt at den reagert som den gjøre og folk må ønsker å gi klemmer og kos, bært han skrikkende inne i bilen, og kjørt videre.  Det er aldri for tidlig å lære barna deres at folk/barn skal bare ha kontakt om DE ØNSKER DET.  

Anonymkode: 09094...b05

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Glemte også å legge til den delen om at det selvsagt ikke er greit å si stygge ord selv om det er helt greit å ha de følelsene han hadde. (Å si dette i tillegg til ham). 

Anonymkode: 93d6d...e4f

Vi har en åtteåring som har mange sinneutbrudd, og føler at alt er urettferdig, og blir helt hysterisk av sinne, slik at hun ikke kan snakkes med, hyler og skriker og slenger ting rundt. Og er svært langsint.

Når vi har tatt opp dette med helsesøster på skolen, sier hun nettopp dette over. Anerkjen følelsene, men jobb med reaksjonen på dem. At barna ikke kan si og gjøre hva som helst, men at det er greit å være sint. Og dette må man snakke med dem om.

Nå gjelder dette mer generelt enn i en enkeltsituasjon som du beskriver, TS. Men regner med det er et generelt problem hos dere også

Anonymkode: 23311...0c0

[Hactar]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal du TRØSTE en som er i trassen fordi den ikke fikk viljen sin?  Her ville jeg ha faktisk sagt at det er helt uaktuelt at den reagert som den gjøre og folk må ønsker å gi klemmer og kos, bært han skrikkende inne i bilen, og kjørt videre.  Det er aldri for tidlig å lære barna deres at folk/barn skal bare ha kontakt om DE ØNSKER DET.  

Anonymkode: 09094...b05

Men ved siden av å ha fokus på rett til kontroll over egen kropp, bør man også ha forståelse for opplevd avvisning. Klart det kan oppleves sårende å få et nei når man forsøker å være snill, og da bør man få hjelp til å forstå at lillebror er like glad i ham selv om det ble nei til klem akkurat nå. Klart han synes lillebror er bæsj dersom han opplever det som at lillebror nettopp i praksis sa bæsj til ham. Slik jeg ser det, handler ikke denne situasjonen så mye om at femåringen absolutt ville ha viljen sin, men at han ble redd for å ikke være elsket.

[Vera Vinge]

Det er klart det er sårende å føle seg avvist når han ville være snill eller hadde lyst på en kos selv, særlig når han er sliten. Det er helt normalt å reagere med sinne framfor synlig tristhet når man har et umodent følelsesliv (mao et barn).

Jeg hadde gått etter, sagt at det er helt uaktuelt å kalle lillebroren sin stygge ting, og så samtidig sagt at du skjønner at han ble lei seg når han ikke fikk kos. Noen barn roer seg raskt når de blir møtt med forståelse, mens andre bare er sinte og lite tilsnakkendes før de har fått roet seg etter en stund. Ved sistnevnte ville jeg fått 5-åringen i bilen, og så tatt en ordentlig prat når han hadde roet seg og bedre evne til å ta inn det som ble sagt. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Hactar said:

Men ved siden av å ha fokus på rett til kontroll over egen kropp, bør man også ha forståelse for opplevd avvisning. Klart det kan oppleves sårende å få et nei når man forsøker å være snill, og da bør man få hjelp til å forstå at lillebror er like glad i ham selv om det ble nei til klem akkurat nå. Klart han synes lillebror er bæsj dersom han opplever det som at lillebror nettopp i praksis sa bæsj til ham. Slik jeg ser det, handler ikke denne situasjonen så mye om at femåringen absolutt ville ha viljen sin, men at han ble redd for å ikke være elsket.

Å kalle lillebror som bæsj og løpe skrikende og hyllende fra bilen i trass er noe helt annet.  Tipper med at han får trass ganske ofte, når han ikke får viljen sin.  Så nei, akkurat dette ville jeg ikke ha diskutert engang- bare sagt at sann oppførselen er IKKE ok. 

Anonymkode: 09094...b05

[Hactar]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å kalle lillebror som bæsj og løpe skrikende og hyllende fra bilen i trass er noe helt annet.  Tipper med at han får trass ganske ofte, når han ikke får viljen sin.  Så nei, akkurat dette ville jeg ikke ha diskutert engang- bare sagt at sann oppførselen er IKKE ok. 

Anonymkode: 09094...b05

Sånn kunne min femåring også reagere når han ble skikkelig lei seg. Ja, vi snakket om hvordan han heller kunne reagere, men den samtalen tok vi når han hadde roet seg ned. Først snakket vi om hvorfor han reagerte. Skulle gjerne ikke mer til enn å si «ble du lei deg/sint fordi lillebror ikke ville ha klem?» + en kort forklaring om at lillebror er glad i ham likevel.

Din metode med nulltoleranse og ingen forståelse, fungerte som bensin på bålet hos min eksplosive gutt, og i den beskrevne situasjonen hadde det vært med på å opprettholde sinnet mot broren. 

Nå er han seks, og takler skuffelser mye mer avbalansert. Men følelsesreguleringen har kommet som resultat av at vi har veiledet ham i alternativer samtidig som vi har vist forståelse for frustrasjonen. Om vi kjørte hardt mot hardt, gjorde det ham bare hardere tilbake og han lærte ingenting.

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har en gutt på 5 som ganske ofte får sinneutbrudd/sammenbrudd.

I dag skjedde dette:

Jeg hadde henta 5-åringen og lillebroren på 2 år i barnehagen. 5-åringen ville ha en kos av lillebror, men lillebor sa nei.

Dette gjorde storebror så skuffa at han begynte å gå i motsatt retning av bilen mens han gråt og skrek at jeg og lillebroren var bæsj og dumme. Han var virkelig rasende. Jeg sa at han ikke kunne kalle oss sånne ting og at han måtte bli med til bilen. Det var som å helle bensin på bålet og da skulle han hvertfall ikke komme.

Hva ville dere gjort i denne situasjonen?

 

Anonymkode: fe1ba...bb1

Her trekker du ut en hendelse uten å se på den store sammenhengen. Det har skjedd før, og det skjer moen både i forkant, underveis og i ettertid som barnet reagerer på. Blir barnet tilstrekkelig sett av de voksne i situasjoner forut for fortvilelsesutbruddene? Det er ikke sinne, slik ts skriver men en sår fortvilelse barnet ikke får satt ord på, av en eller annen grunn. 

Mange ganger kan en utenforstående se og forstå kommu ikasjon mellom andre, her barn og en voksen, enn det den voksne selv klarer. Der oppsøk hjelp hos helsestasjonspsykologen en telefon kan være nok, eller noen møter. Dermed unngår du at barnet får det fortvilende vondt inni seg, uten forsøk på å løse saken på lavest mulig nivå. 

Anonymkode: deeaa...7f1