Hvor mye snakker dere med familie og venner om kronisk sykdom?

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk psykisk lidelse, og har hodet fullt opp med dette nesten alltid. Jeg snakker lite om det med mindre folk spør eller jeg må forklare hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Noen ganger trenger jeg også noen å snakke med, men jeg er veldig påpasselig med å ikke bruke vennene mine som psykologer. Jeg vet at ingen er interresert i å bruke all tiden på å snakke om sykdom. Det hadde ikke jeg heller vært. Det er ikke gøy med folk som klager og sprer negativitet hele tiden! Jeg er redd for å være til bry, slitsom og krevende. Jeg er også redd for avvisning og får at folk skal trekke seg unna. Så jeg holder som regel kjeft, lider i stillhet. Brenner inne med mye både av skam, men også fordi jeg ikke vil være klagete og negativ. Blir jo ikke kvitt problemer av å klage heller. Går i behandling, så pleier å spare det vanskelige til da. Ellers så skriver jeg ned mye for å få det ut. 

Men, det finnes jo en balanse. Det er sikkert greit å snakke litt om det. Samt er det mange ting jeg ikke ønsker å utbrodere. Har opplevd en del vonde ting jeg sliter med å dele også.  Jeg liker at samtalen handler om andre, å få fokuset vekk fra alle egne tanker og følelser. Samtidig føler man seg gjerne litt ensom. Man føler man må late som veldig mye av tiden, være mye mer positiv enn det man egentlig er. Det blir en litt dobbel greie, for på en side ønsker man å åpne seg, samtidig som man ikke vil dele alt. Man ønsker ikke å føle at man brenner inne med vonde ting, samtidig vil man ikke plage andre. Alle har jo sitt selvom folk generelt virker super lykkelige. 

Hvordan balanserer dere dette om dere har en kronisk sykdom?

Anonymkode: f2468...34c

[AnonymBruker]

Deler ikke privat informasjon, om meg selv. 

Anonymkode: 77504...264

[AnonymBruker]

Jeg prøver å balansere det med å bruke så få ord som mulig, hvis jeg forteller til noen som allerede vet en del om plagene mine, om hvordan jeg har det "idag", "i det siste". Å skulle gå i detaljer hver gang er slitsomt og krevende for både meg og andre, så jeg har lagd noen kodeuttrykk som oppsummerer tilstanden min. F.eks. "føler meg som en olding", når ørten fysiske plager slår til samtidig og stjeler kreftene, "psyk", når jeg holder på å bli sprø av flashbacks og vonde følelser.

De aller meste(og verste) holder jeg for meg selv. Det er hardt, men slik livet mitt er, så har jeg ikke noe valg.

Anonymkode: e8f7d...279

[AnonymBruker]

Snakker sjelden om kroniske smerter og andre plager. Når jeg orker å være sosial konsentrerer jeg meg om de jeg er sammen med og snakker om alt mulig annet. Snakker generelt sjelden om sykdom. 

En negativ effekt av dette er at veldig få vet hvor vondt jeg har i perioder, og de skjønner ikke hvorfor jeg "isolerer" meg og ikke er særlig aktiv. Men jeg foretrekker det slik, misliker folk som bare snakker om sykdom og plager. 

Anonymkode: befb8...bd7

[AnonymBruker]

Kun når de spør. 

Anonymkode: d36f9...904

[AnonymBruker]

Da jeg var dårligere, var det vanskelig å finne en ballanse. Det som funka best, var egentlig å bare snakke i helt generelle termer om sykdom med "vanlige" venner, eller ikke nevne det i det hele tatt, og heller prate masse sykdom med  folk som enten skjønte det eller hadde samme problemet selv. Til vanlige venner, gjerne spøke litt om det - type "iblant blir jeg jo som ei gammel dame". 

Anonymkode: 27c4e...7ed

[Sussudio]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller TS. Jeg har nesten ikke fortalt noe som helst til vennene mine, og fokuserer på andre fremfor meg selv når vi møtes. Samtidig er jeg litt sår fordi ingen av vennene mine noensinne spør hvordan jeg har det. Selv ikke da jeg hadde to operasjoner var det noen interesse for hvordan det gikk. Og jeg sier ingenting. Så mulig jeg har lært dem å overse meg?

Jeg gjorde en gang et forsøk på å fortelle en venninne hvordan jeg hadde det i en konkret situasjon jeg opplevde som vanskelig. Det ble oversett og viftet bort, og samtalen gikk raskt tilbake til å handle om henne. Jeg har derfor gitt opp, men har også revurdert vennskapene. Selvsagt skal man ikke plage andre med sykdomssnakk og klaging, men jeg klarer ikke akseptere at de rundt meg ikke har noen interesse for hvordan jeg har det. 

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hvem det er. De nærmeste prater jeg litt om det, men ikke hver gang. Og til de nærmeste, forteller jeg det jo gjerne da det er en endring. Sånn som i våres, da jeg skulle få prøve en sprøyte, hvor de hadde stor tro på bedring. Da fortalte jo jeg det til mine nærmeste, men det var jo en god nyhet. Jeg selv ønsker å prate minst mulig om det, for siden jeg er syk, så kommer jeg meg ikke ofte ut. Så de gangene jeg er ute med venner og familie, så vil jeg bare kose meg, og prate om alt mulig annet. 

Anonymkode: 96de9...37f

[AnonymBruker]

Lurt å begrense det litt. Blir for meget når det hele tiden skal fokuseres på diagnoser. Har ei sånn venn jeg bryr meg om, hun er opphengt i alle sykdommene sine. Er glad i henne, men det er slitsomt å høre på. 

Anonymkode: 1afa9...d4b

[AnonymBruker]

Jeg er ukomfortabel med å snakke om det og har ikke så stor omgangskrets uansett. Men til de nærmeste, de jeg vet jeg kan stole på,  har jeg sagt nok til at de vet at hvis jeg må avlyse eller avbryte treff med dem, er det på grunn av at jeg har det svært vondt (jeg er kronisk smertepasient). Noen av dem har for øvrig også tilfeldigvis sett meg i voldsomme smerter. Det er på den ene siden litt ubehagelig, samtidig er det godt for meg at de vet jeg ikke "faker" smerter.

Til mine svigerforeldre, som nærmest forakter sykdom og smerter, har jeg ikke sagt noenting. De tror nok at jeg er lat og vanskelig som inni mellom ikke kan stille opp, men de hadde ikke sett meg i et bedre lys hvis de visste jeg var syk.

Anonymkode: 00b60...940

[AnonymBruker]

Jeg er åpen om at jeg har en sykdom for "alle", fordi den er av en sånn art at folk må vite om det. Har epilepsi, og må informere gud og hvermann slik at de ikke får sjokk dersom jeg plutselig får et anfall. Så det har jeg etterhvert blitt flink til å informere helt saklig greit om. Men akkurat hvordan formen er i dag, hvor dritt det er å leve med dette etc snakker jeg bare med de aller nærmeste om. Hvor ofte det blir avhenger av om jeg har en god eller dårlig periode. 

Anonymkode: cfb45...df1

[AnonymBruker]

Det er veldig forskjell på å ha en sykdom og å være sykdommen. Jeg er selv kronisk syk, men prater lite om det, det hender jeg må si fra om ting der jeg føler begrensninger, men ellers prøver jeg å være normal. Har ei venninne som fant ut hun ikke skulle lide i det skjulte lenger, og i annenhver setning nå så begrunnnes alt med om ditt og datt fordi hun er syk, fordi hun er syk sånn og sånn bla bla. Helt greit at man ønsket å prate mer om det, men noen ganger overskygger det så veldig mye annet man kan ha sammen som venner. Jeg føler at hun er blitt sykdommen sin, er ikke noe hun bare har. Og at jeg også er syk, er aldri noe tema, alltid hennes begrensninger som hun er kjapp ute med å opplyse om. Det blir lissom ikke plass for vennskapet snart engang. Og jeg vil tro det er sunt for syke å ha andre ting å prate om enn sykdom. Selvfølgelig kan man prate om sykdom, men pass på at det er plass til mer.

Anonymkode: 972d4...25c