Hjelp meg. Jeg er så sliten. Hvordan kommer jeg meg ovenpå igjen?

[AnonymBruker]

Jeg er 100% alene med et lite barn. Hjemmet vårt ser ut som en søppelhaug. Jeg spises opp av ensomhet innvendig. For noen uker siden holdt jeg dåp, hvor jeg i talen understreket viktigheten av å ta vare på hverandre og støtte hverandre, og jeg sa at grunnlaget for barnets liv legges nå. Mange gjester, alle nikket enig. Jeg fikk en del hjelp til ryddingen iforb. arrangering av dåpen, men ingenting etterpå. Hjemmet vårt ser ut som en søplehaug. Jeg klarer ikke å få det ryddig før det rotes til igjen. Jeg vil bare vekk. Vi har ikke familie her, og venninnene er ikke interesserte, selv om jeg inviterer til hyggelige ting som ikke krever noe, som grilling eller handletur. De tropper opp i forbindelse med fest, men ikke hverdagen etterpå.

Jeg vil ikke ha noen form for avlastning fra barnevern/ Homestart/ Røde Kors, jeg vil ha en familie! Som er større enn meg og barnet mitt. Jeg vet ikke om jeg har depresjon.

Anonymkode: 754a0...78e

[exictence]

Prøv å gi slipp på det negative tanker som tynger deg. Finn frem de positive tingene. Det lille barnet ditt som elsker at du smiler og tar vare på det. Du har så mye positivt hvis du bare ser deg rundt og legger merke ti de små tingene, og da ser du at de små tingene er faktisk store ting.

De fleste av oss har ting i livet på godt og vondt. Alle trenger noen som bryr seg om dem, lytter til dem, ser dem. Vær et slikt "lys" for andre. Tenk at du skal få minst en person i dag til å bli i godt humør pga deg. 

Og vet du, hvis du klarer dette, så oppdager du at de samme menneskene du går inn for å hjelpe og glede, de gleder deg også.

Det er slitsomt å være med personer som tynges av slitsomhet og er ensomhet. Det er mange av oss som er det. Snu heller blikket ut og vær selv den som gir et smil til noen. Det kan være nok. 

Rydd en ting av gangen. selvfølgelig klarer du det. 

 

Inviterer du i hverdagen også da? Sjelden noen bare tropper opp selv om man sier "løst" at de må bare komme. Tropper du opp til noen? Er du en god venn?

Plutselig er babyen din stor. Nyt barneårene så godt du kan. Lag noe godt å spise. Prøv å sove godt. Puste godt. Det er bortkastet tid å være lei. Tiden går så fort. Vi har kanskje bare ett liv.  

 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 100% alene med et lite barn. Hjemmet vårt ser ut som en søppelhaug. Jeg spises opp av ensomhet innvendig. For noen uker siden holdt jeg dåp, hvor jeg i talen understreket viktigheten av å ta vare på hverandre og støtte hverandre, og jeg sa at grunnlaget for barnets liv legges nå. Mange gjester, alle nikket enig. Jeg fikk en del hjelp til ryddingen iforb. arrangering av dåpen, men ingenting etterpå. Hjemmet vårt ser ut som en søplehaug. Jeg klarer ikke å få det ryddig før det rotes til igjen. Jeg vil bare vekk. Vi har ikke familie her, og venninnene er ikke interesserte, selv om jeg inviterer til hyggelige ting som ikke krever noe, som grilling eller handletur. De tropper opp i forbindelse med fest, men ikke hverdagen etterpå.

Jeg vil ikke ha noen form for avlastning fra barnevern/ Homestart/ Røde Kors, jeg vil ha en familie! Som er større enn meg og barnet mitt. Jeg vet ikke om jeg har depresjon.

Anonymkode: 754a0...78e

Men hvis det bare er deg og en liten baby, hvordan kan det da bli så rotete og fullt av søppel? Da er det jo bare deg til å rote og du må vel klare å ta deg sammen og rydde fortløpende og kaste søppel etterhvert.  

Anonymkode: 7327e...103

[AnonymBruker]

Siden du bor alene og barnet fortsatt er lite har du jo en enorm fordel siden du er den eneste som roter. La være å rote, så slipper du rydde.

Legg alltid ting på plass med det samme du er ferdig å bruke dem. Kast alt av ting du ikke bruker og begynn i et rom og lag godt system der og så videre til neste rom. Få dette på stell før barnet blir så stort at du må lære det å være ryddig.

Anonymkode: 83061...01c

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 100% alene med et lite barn. Hjemmet vårt ser ut som en søppelhaug. Jeg spises opp av ensomhet innvendig. For noen uker siden holdt jeg dåp, hvor jeg i talen understreket viktigheten av å ta vare på hverandre og støtte hverandre, og jeg sa at grunnlaget for barnets liv legges nå. Mange gjester, alle nikket enig. Jeg fikk en del hjelp til ryddingen iforb. arrangering av dåpen, men ingenting etterpå. Hjemmet vårt ser ut som en søplehaug. Jeg klarer ikke å få det ryddig før det rotes til igjen. Jeg vil bare vekk. Vi har ikke familie her, og venninnene er ikke interesserte, selv om jeg inviterer til hyggelige ting som ikke krever noe, som grilling eller handletur. De tropper opp i forbindelse med fest, men ikke hverdagen etterpå.

Jeg vil ikke ha noen form for avlastning fra barnevern/ Homestart/ Røde Kors, jeg vil ha en familie! Som er større enn meg og barnet mitt. Jeg vet ikke om jeg har depresjon.

Anonymkode: 754a0...78e

Jeg vil absolutt anbefale deg avlastning. Du vil ha en familie, men det er ikke realistisk dessverre. En kan ikke bare få det en ønsker seg. Du må ta tak i din egen situasjon, sånn at du ikke blir deprimert, det vil gå utover barnet. Det er en stri periode nå, men det er en overgang, barnet vil bli større og kan begynne i bhg osv. Ang husarbeidet ville jeg bare fått det unnagjort uansett hvor sliten jeg var, du vil få det mye bedre med deg selv etterpå! Hvis huset ser ut som en søppelhaug kan barnevernet bli varslet. Håper du får og tar i mot hjelpen du trenger. Masse lykke til.

Anonymkode: 4c60d...21d

[AnonymBruker]

Er du bundet til stedet du bor på pga jobb? Har du familie som du kan flytte i nærheten av? Vi får ikke mye avlastning, heller, av familie, men det er gull verdt å ha et sted vi kan dra, noen å besøke en søndag formiddag, for eksempel. Skjønner at det blir et stort savn.

Ellers har jeg en god venninne som er alenemor uten kontakt med familien. Hun hengte rett og slett opp en lapp på et aktivitetshus for eldre, og fikk en reservebestemor. (Det var ikke det du ville høre, men det har vært så viktig for dem. De har fått en person til i livet sitt, en ensom eldre dame som ikke hadde barnebarn selv. Litt kleint i starten, men du verden så bra det har blitt. En person som kan ta med ungen på svømming, teater, eller overnatte en gang i ny og ne så mor får et pusterom i hverdagen. En å invitere på søndagsmiddag. )

Anonymkode: 21c55...5ce

[AnonymBruker]

Søk hjelp for utredning ifht fødselsdepresjon, snakk med fastlegen din eller helsesøster som følger dere opp på helsestasjonen.

Hadde virkelig vurdert å flytte nærmere familie. Man trenger et nettverk bestående av mer enn venninner, især når disse ikke kan/vil stille opp i det daglige når du trenger det.

Anonymkode: c4ccc...9ac

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt den dåpstalen.  Forventer du at andre skal komme og rydde for deg? Du er alene med en baby.  Så roten er din egen rot. Slutt å rote, så ville det ikke ha sett ut som en søppelhaug. 

Anonymkode: ae7d5...a71

[Nyttig]

Du har kjørt deg fast mentalt, du bør be om hjelp via for eks fastlege. Du trenger hjelp til å sortere problemene, du er alene med et barn. Da bør du normalt sett fint klare å ha det ryddig.

Om du skal gjøre tiltak alene så vil det være å dele opp oppgavene i hodet ditt, rydde litt og litt. Ta et rom om gangen, ikke fokuser på alt du skal igjennom. Lag delmål. Snu vekk det negative fokuset ditt, du lager det selv. Er kun du som kan endre det.

Når det gjelder venner, så er det ikke uvanlig at man mister kontakt når man får barn. Ikke alle synes det er like spennende, da kan man ikke gjøre ting på sparket som før.

[AnonymBruker]

Pust dypt, og ta en dag om gangen. Nå er dåpen overstått. Rydd kjøkkenet helt strøkent i kveld. Angående rydding har systemet til flylady(Google det) fungert for meg. Hver kveld skal kjøkkenvasken og benken være ryddig før du legger deg. Når det innarbeidet i noen dager/uker: vasken på badet også, og det rundt den. I tillegg: rydd et lite sted(en skuff) eller i en liten stund (15minutter) hver dag. Dette er helt motsatt av den «konmari»-metoden der alt skal tas i en kjempesjau. En dag av gangen, en ting av gangen. Det er overkommelig. Ja, det blir rot på kjøkkenet med en gang dere spiser frokost, men det blir borte igjen senest før du legger deg. 

Ensomheten er det verre med sånn i dag. Men tror du situasjonen er varig? Skal du ut i jobb, barnet i barnehage, blir det lettere å ha kontakt med familie når barnet er større?    Det kan er ensomt åbærehjemme med en så liten baby. Er det barselgrupper, babysang, den type tunger man ikke for nære vennskap og støtter hverdagen, men fpr omgått folk, snakket om og vidt fram baby, folk dom er i litt samme situasjon? Snakk med helsestasjonen om denne slitenheten, eller fastlegen din. 

Anonymkode: 46514...5c7

[våren14]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvis det bare er deg og en liten baby, hvordan kan det da bli så rotete og fullt av søppel? Da er det jo bare deg til å rote og du må vel klare å ta deg sammen og rydde fortløpende og kaste søppel etterhvert.  

Anonymkode: 7327e...103

Enig i dette... så hvis dette er så vanskelig i hverdagen så ville jeg kanskje snakket med helsestasjonen eller fastlegen ang mulig depresjon ja. For barnet sover vel en gang? Da kan man rydde og vaske? Men om alt ork og all motivasjon til normalt vedlikehold av hus og hjem er borte så KAN det faktisk skyldes depresjon...

[AnonymBruker]

Har du stilt opp for de i det siste da? 

Vanlig for deprimerte å kun se seg selv. 

Anonymkode: edddb...2cd