Andre som sliter med sosiale relasjoner?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid slitt sosialt. Tidlig i de første årene på barneskolen kunne jeg finne på å lage løgner slik at de andre barna skulle gi meg oppmerksomhet, men senere ble jeg bare passiv og innesluttet. Dette gjorde meg selvsagt til det perfekte mobbeofferet ettersom jeg aldri skikkelig stod opp for meg, men bare klarte å "sladre" til læreren og mamma. Og kontaktlæreren som jeg gjentatte ganger spurte om hjelp fra, ville bare gi meg et lite sympatisk smil og så fortsatte det hele som en sirkel. Mine foreldre, spesielt mamma, kranglet skikkelig med henne. Situasjonen ble heller ikke bedre når denne læreren begynte å påstå at jeg hadde dysleksi og ville ha meg ut i norsktimene. Jeg gikk allerede ut i både engelsk- og mattetimene, men hadde aldri problemer med å lese. Når vi var på biblioteket var jeg en av de få som valgte å låne bøker av det tykkere laget, men denne dama hadde ikke lært merke til dette. Alt endte da vi flyttet. Da fikk jeg gå på skole et annet sted. Ett år senere på grunn av noen omgivelser, deriblant økonomi og det faktum at vi ikke fikk leie det huset vi bodde i der lengre, så måtte vi tilbake. Et halvt år til på den drittskolen. Men det var enten den gamle skolen eller den andre gjenværende skolen i kommunen som alle barna og unge kalte for "mobbeskolen". Så redd som jeg var, valgte jeg å gå på skolen hvor jeg allerede kjente mobberne fra før av. 

I dag har jeg fullført videregående og går ut i lære som barne- og ungdomsarbeider. Jeg gikk ut med 5,1 i snitt som jeg studerte hardt for. Siden jeg skulket mye på ungdommskolen, spesielt i åttende- og niende trinn, var det å studere det jeg kunne for å gjøre opp for det. Jeg kan nevne det faktum at mamma ikke helt visste hvor det skulle bli helt av meg så mye som jeg var hjemme og latet som jeg var syk.

Jeg fulgte alltid godt med i timene og tok notater, men hadde ingen venner. Vg2 gikk heller ikke særlig bedre. Det virket som om jeg ble sett ned på for at jeg studerte og ville ha gode karakterer. Som om jeg var en eller annen viktigper de ikke kunne fordra. Men så fremstod sikkert jeg som en viktigper også da siden jeg aldri var den første til og ta kontakt og aldri visste hva jeg skulle snakke om. Hvis jeg snakket, følte jeg at jeg bare dreit meg skikkelig ut med de dumme ordene jeg sputtet ut. Æsj, så svak jeg er. I dag går jeg i lære som barne- og ungdomsarbeider og føler at det med sosiale relasjoner sakte blir enklere. Det å kommunisere med voksne, barnas foreldre og de eldre brødrene og søstrene til barna gjør at jeg lettere kan åpne meg opp og forberede meg for det som kanskje kommer etter: påbygg.

 

Jeg lagde dette innlegget fordi jeg ville dele noen av mine egne erfaringer, men også fordi jeg ville høre andres. Sliter dere sosialt? Lyst til å dele erfaringer?

 

Anonymkode: 357cc...e30

[AnonymBruker]

Er det ikke fint når du hadde planlagt å legge deg ni, men nå innser at du ikke vil være i seng før ti? 😅

Anonymkode: 357cc...e30

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ikke fint når du hadde planlagt å legge deg ni, men nå innser at du ikke vil være i seng før ti? 😅

Anonymkode: 357cc...e30

Hvaaaa???

Jo jeg har slitt sosialt. Oppvokst i en liten bygd der du blir levende med et stempel om du kommer feil ut i bhg. 
Jeg har nok svært høy selvbevissthet, jeg har alltid vært ganske høytidelig, sjenert.
Mamma planla å flytte 2 ganger, noe jeg ble glad for. Jeg hadde en venninne i den byen vi skulle flytte, men mamma trakk seg begge gangene, til min store nedtur. 

Anonymkode: 0baee...01c