Å aldri si "glad i deg" til sine egne barn, normalt?

[AnonymBruker]

Kan ikke huske at  mine foreldre noen gang har sagt det til meg. Tror ikke det er så uvanlig for de som er litt opp i årene.

Anonymkode: 0d4ac...c7c

[Hollie]

Jeg har ikke et spesielt godt forhold til mine foreldre, men gjennom hele barndommen sa de til meg at de var glad i meg. 

Endret 16. august 2018 av Hollie

[AnonymBruker]

Kom til å tenke selv på dette nå, kan aldri huske å ha hørt min far har sagt det, min mor sa det en gang inn innimellom, kan kanskje telle det på en hånd, mine barn sier de er lei av at jeg sier det, å gir dem klem flere ganger daglig😊

Anonymkode: a7fd0...6de

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke huske at foreldrene mine har sagt at de er glade i meg, men de har vist det med handling hele mitt liv. De har alltid gjort sitt beste og litt til. 

De sier det ikke til datteren min heller, men 'åh, så godt å se deg' og en stor klem når vi møtes gjør samme nytten 😊

Selv sier jeg det til datteren min hver kveld ved leggetid - og innimellom ellers. Samt at jeg er stolt av henne, og gir konkret ros for det hun gjør godt. 'Jeg er så glad for at det er akkurat du som er jenta mi.' For det er jeg - ingen annen unge ville gjort samme nytten 😂

Anonymkode: 6510c...d65

[Gjest Anonymus Notarius]

Tror det er normalt i den betydning at mange opplever det.

For et par generasjoner siden var det mindre vanlig å si glad i deg/elsker deg til barna sine (og til partner og andre også for den del), det betyr ikke at alle var dårlige foreldre før i tida... Som flere nevner betyr handlinger mer enn ord. Men klart, dersom man ikke får høre det og heller ikke opplever det i handling (aldri får klemmer, ikke nok oppmerksomhet etc) er det jo veldig dårlig av foreldrene. Mulig de har egne problemer å stri med? Sånt går ofte i arv...

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å si "jeg er glad i deg" er vanligere nå enn før.

Men når det går på autopilot og man sier det mange ganger daglig, mister det sin mening.

Anonymkode: 46a8d...3e5

Jeg mener det inderlig hver eneste gang jeg sier jeg elsker deg. Jeg er en veldig verbal person, og føler stadig at jeg flommer over av kjærlighet og lykke, og MÅ bare utrykke det. 😍

Går ikke på autopilot i det hele tatt! 

Anonymkode: 0dbba...faa

[Wit]

Mine foreldre sa aldri til meg at de var glad i meg. Jeg sier det hver dag til datteren min og gir henne klemmer. Hun er 15 år nå, men jeg kommer selvsagt ikke til å slutte med det. Hun sier også tilbake at hun er glad i meg.

Tror det å fortelle at man er glad i noen er viktig selv om selvsagt handlingen også må være der.

[AnonymBruker]

Mine foreldre sa det aldri til meg da jeg vokste opp, som jeg kan huske. Pappa tror jeg har sagt det en gang mens jeg har vært voksen, mamma kanskje 2-4 ganger. Jeg skal fortelle og vise barna mine hver dag at jeg er glade i dem! Jeg vil ikke at de skal tvile, sånn som jeg har gjort. 

Anonymkode: 1b39d...0d3

[Sunnfjording]

20 timer siden, Veneke skrev:

Handlinger sier mer enn ord: Omsorg som gir trygghet og ikke bare skal opprettholde en fasade overflødiggjør ord som "så glad i deg, elsker deg mer enn alt på jord". Det samme med klemmer som gir trygghet. Men en må ofte bli voksen for å forstå det. Og så sitter man der og strigråter til dikt som "Den fyrste song eg høyra fekk" og "Handi hans far". Fordi man husker handlingene som var av kjærlighet.

Det er mye i dette.

 

Likevel, jeg har ofte tenkt på at jeg ikke veldig ofte hørte de konkrete ordene uttalt i min barndom, og legger derfor vekt på å faktisk si dem ofte til mine barn.

 

Tviler på at det er sånn at det ligger mye vond vilje i at så mange her skriver at de ikke hørte ordene ofte, tidene forandrer seg.

Endret 17. august 2018 av Sunnfjording

[AnonymBruker]

Jeg får klemmer og handlinger av mamma og pappa som viser at de er glad i meg. Mannen får ord. Jeg har mye bedre selvtillit enn ham, så jeg tror ikke at de ordene betyr mer enn handlingen. Begge deler kan være bra, men skulle jeg valgt ville jeg valgt handling. 

Jeg kommer til å formulere det slik til ungene mine at de ikke føler at de må si det tilbake. Svigermor sier til meg at hun er glad i meg, og jeg sier ikke nle tilbake fordi det er så kleint og unaturlig. Det er litt ekkelt. 

Anonymkode: eb3d0...f2e

[AnonymBruker]

Ikke rart psykologer tjener gode penger, jaggu meg mange slags problemer folk har gitt 😂

Anonymkode: 26142...879

[Minlillelykke]

Jeg forteller barna mine flere ganger om sagen at jeg er glad i dem, og at de betyr nye for meg. Koser og klemmer når anledningen byr seg.

[Vera]

Jeg tror kanskje at man må sette ting inn i et generasjons-perspektiv? Det var ikke veldig normalt for generasjonene før oss med føleri og følera..det var viktigere med handling. Det er ikke ofte jeg har hørt foreldrene mine si direkte til meg at de er glad i meg. Når jeg tenker over det er jeg usikker på om de faktisk har sagt det i det hele tatt - direkte. Men, jeg har aldri i mitt liv vært i tvil om hvor høyt elsket og verdsatt jeg og mine søsken er for dem. De stiller opp døgnet rundt, både for oss og barnebarn. For meg betyr ord lite om det ikke følger handling med. 

Dog forteller jeg mine barn hver eneste dag hvor glad jeg er i dem. Fordi det har blitt helt naturlig i vår tid å være åpen om følelser. Når jeg tenker meg om så får mine barn mer fysisk kos enn jeg gjorde også - jeg knuger og klemmer og susser og balerer til de ber om nåde noen ganger, men jeg tror de syns det er veldig greit altså 😬 Allikevel føler jeg ikke at jeg manglet dette heller fra min barndom, fordi det var en helt annen måte å vise kjærlighet på da. 

Så, jeg syns psykologen din kan ta seg en bolle, og få litt perspektiv - dersom du føler at foreldrene dine gjorde en god jobb ellers (jeg har ikke lest annet enn hi, så det kan være at svaret mitt er helt malplassert). Det skal sies at jeg i svært mange tilfeller er totalt uenig i mange psykologers fremgangsmåte og arbeidsmetode..

[AnonymBruker]

Sier "mamma elsker deg" til sønnen min, samt glad i deg. ofte! 

Spesielt når vi har kranglet eller merker at han trenger å vite at jeg er glad i han. feks når han tror jeg ikke er det fordi han har gjort noe. han er 5.

Foreldrene mine sa ikke disse tingene. Men det jeg savnet mest som barn var gode samtaler. interessen i meg og mitt indre liv. Viser man interesse for det, så viser man at man er glad i barnet. Det å vise er like viktig som å si.

Anonymkode: 115b2...528

[AnonymBruker]

Kan telle på en hånd hvor mange ganger moren min har sagt hun er glad i meg. Faren min har aldri sagt det. Men jeg har likevel aldri tvilt på at de er glade i meg, eller følt at de ikke er det. Det har de vist gjennom handlinger hele oppveksten min. Faktisk visste jeg ikke at folk faktisk sa det til hverandre før jeg var i tenårene, da faren til ei venninne sa det mens jeg var i nærheten. Husker jeg ble skikkelig overrasket.

Det eneste egentlige negative med at foreldrene mine ikke sa det, er at jeg ikke er blitt vant til å høre det, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere når venner og kjæreste sier de er glad i meg. Føler meg alltid klein når jeg sier det tilbake.

Anonymkode: 02bf1...8f7

[AnonymBruker]

Noen tenker nok at man vet det, at det er implisitt, og er litt sjenert og reservert til det hele. Min familie gir hjertefølte klemmer og jeg får høre «jeg er glad i deg». Min samboer har aldri fått disse ordene uttrykt direkte fra sine foreldre, men både han og jeg ser at de er glade i ham. 

Anonymkode: f31a6...2ee

[AnonymBruker]

Det har aldri blitt sagt. På over 30 år. Såvidt de har dristet seg til en "klem" i meldinger de siste årene, da det ble mer vanlig. 

Men har visst absolutt og sikkert hver eneste dag i mitt liv at det viktigste for dem er at jeg har det bra, og at de gjør hva som helst for meg. 

Anonymkode: 7ca0b...2b5

[AnonymBruker]

Mine forelde har vel aldri sagt «glad i deg» til meg. Jeg har heller ikke hatt behov for det - aldri under noen omstendigheter har jeg vært i tvil om deres bunnløse kjærlighet for både meg og søsknene mine. Jeg har heller lært verdien av å vise at man er glad i noen, fremfor å «bare» si det. Foreldrene mine har alltid vært der for meg, de har satt grenser, støttet meg i tykt og tynt, og latt meg lære av mine egne feil. Det har aldri vært «skummelt» å komme til mine foreldre for hjelp, selv om enkelte problemer kanskje har skyldes dårlige valg fra min side (ingen alvorlige saker altså, men «vanlige» tenåringsbommerter f.eks 😇) De har aldri dømt meg, men hjulpet meg videre i riktig retning. Slike ting betyr så uendelig mye mer enn et «glad i deg». 

Anonymkode: 57a83...165

[jabx]

På 16.8.2018 den 18.26, Veneke skrev:

Må si jeg reagerer som menneske på nordiske foreldre som ikke kysser barna sine, men synes dette med "elsker deg" er overdrevet.

Jeg tenke at "elsker deg" er forbeholdt partner. Og kysse barnet sitt må man da gjerne.

[jabx]

På 16.8.2018 den 18.45, Elán skrev:

Fikk sjeldent klemmer, men kan ikke si jeg er så glad i kos og klem heller. 

Det siste kommer antakelig av det første.