Gå til innhold
AnonymBruker

"Romantisk komedie-skada", men hva er egentlig realistisk?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har ofte sett menn bli kalt pornoskada her inne, men her er jeg altså en 26-år gammel kvinne som tvert i mot lurer på om jeg er romantisk komedie-skada. 

Jeg ønsker meg en lang dateperiode der vi møtes 2-3 ganger i uka, og der å møtes på fredag kveld plutselig blir til en hel helg hjemme hos meg eller ham, men deretter å dra hjem til oss selv, og så vente spent på å høre fra ham igjen. Der vi møtes i lunsjen for en kaffe, før vi haster tilbake til jobb. Der jeg får unnagjort husarbeidet, treningen og dusjer og ordner meg før jeg møter ham ute til middag klokken 7 på en onsdag. Der jeg lager maten og inviterer ham hjem til meg, og han tar med seg blomster eller en eller annen liten gave/oppmerksomhet. At vi etter hvert gir den andre en tannbørste å ha hos hverandre. At vi planlegger at han plukker meg opp fra jobb, og at jeg skal ha med badetøy fordi vi skal dra rett i svømmehallen, og deretter hjem for å lage middag. At vi i helgene drar på stand-up-show, teater, konsert eller drar og danser. At jeg plutselig kan møte på ham på byen, eller butikken. At jeg kan ringe en søndag og spørre hva han gjør og så stikke innom en tur. At jeg kan dra hjem etter en fantastisk date hvis jeg ikke orker å våkne i hans seng. 

Men jeg bor ikke i byen der mye skjer, jeg har funnet meg en mann som bor 5 timer unna, og å spise ute er ikke noe vi har råd til å gjøre ukentlig. Ingenting er sånn jeg skulle ønske meg. Så da sitter jeg her og har sett 6 episoder av Sex and the City, og selv om mannen jeg møter utdanker alle raringene fra serien (hallo f.eks Big (karakter i serien) klarer ikke å holde øynene fra andre kvinner, mens min har bare øyne for meg, og forteller meg at han ble hard i butikken bare fordi jeg ringte for å fortelle ham hvor glad jeg er i ham), så lurer jeg på om dette er nok. Dateperioden blir noe helt annet når man starter som et avstandsforhold. Jeg føler meg trygg på ham, som at nå er det oss, det er spesielt og vakkert. Men hva med denne dateperioden, der man er spent og nervøs, og alt er fint hver eneste gang man møtes? Er det realistisk? For det hender allerede nå at jeg kjeder meg i løpet av de 4-5 dagene jeg er hos ham. Jeg savner at jeg ikke kan dra hjem til meg selv og heller møte ham neste dag.

Er det ikke dateperioden som er det viktige? I et langt samliv så har kanskje ikke tiden før man evt. flytter sammen SÅ mye å si? Jeg føler meg forledet av de romantiske komediene, der jeg henger meg mer opp i at vi skal ha en "riktig" og romantisk start på forholdet, heller enn at forholdet nettopp er trygt og kjærlig. 

Hvordan startet deres forhold? Er drømmen min virkelig og mulig, eller er jeg et produkt av min generasjon der vi forventer for mye og er skadet av de utallige romantiske komediene og seriene om singelliv vi har sett? Tar jeg til takke, eller er jeg så opptatt med å ikke ta til takke at jeg drømmer om det oppnåelige og dermed ikke tar innover meg det vakre som jeg har rett foran nesen (5 timer unna)?

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

visp

Begynn heller å se på finsk fjernsynsteater, så vil din egen situasjon plutselig virke fargerik og spennende.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
6 minutter siden, visp skrev:

Begynn heller å se på finsk fjernsynsteater, så vil din egen situasjon plutselig virke fargerik og spennende.

Hahaha! :fnise: 

Jeg synes egentlig at jeg er helt dust. Jeg vet ikke om det er fordi forholdet faktisk ikke er "all that" eller om det rett og slett handler om at jeg er oppfostra i en generasjon og i et samfunn som alltid snakker om å forbedre seg. Alt skal være så innmari "riktig" og perfekt, og som en svoren perfeksjonist (nærmest til det sykelige), er det vanskelig å slippe opp tankene om at ting skulle vært "slik og sånn" og heller bare kjenne etter

Jeg har aldri følt meg så glad sammen med noen. Jeg har aldri kjent meg så trygg. Likevel stiller jeg spørsmål ved om "skal det være så vanskelig?". 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Syns ikke du har feil forventninger til dating. Det er jo sånn du beskriver dating er, og det er derfor man lager film om det også Jada noen av filmene er jo litt i overkant fantasifulle, men det betyr jo ikke at man ikke kan ha det sånn i blandt fordet. Det er bare pga den gifte machokulturen at menn har begynt å syntes romantikk og kultivering liksom er teit, og pga menns nedsettende kvinnesyn at de ikke gidder å gjøre noe hyggelig henne eller tilbringe tid og opplevelser med henne utover netflix n chill og bootycall.

Finn deg en mann med godt kvinnesyn og som er trygg nok i seg selv som mann til å verdsette romantikk.
Det høres jo ut som at du har funnet det, men at du selv er litt nevrotisk og at den type dating du skisserer blir vanskelig pga avstanden. Det blir slitsomt for begge parter å dra på romantiske utflukter hver eneste dag i 4-5 dager i strekk, man har en jobb og eget liv som tapper en for krefter, og man trenger også egentid, og det å bare slappe av. Det blir utmattende å konstant varte opp og engasjere seg intenst i hverandre og hverandres lykke. Noen ganger må man bare få Være også. Husk at på film så gir det ikke samme underholdnigsverdi og inspirasjon å se de x antall timer i joggebuksa i hvert sitt rom å slappe av, de komprimerer alle de romantiske stundene over gjerne mange år inn i 1,5 time, så man kan ikke forvente at dating og forhold er sånn HELE tiden. Men at det er en del av forholdet, ja absolutt.

Anonymkode: 39dda...8cf

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Beklager, jeg føler romantiske komedier/dramaer er minst like urealistiske som porno.

Tankeeksperiment: Hvordan ville en perfekt kombinasjon av romantiske komedier og porno vært?

Anonymkode: c9e67...641

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
visp
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hahaha! :fnise: 

Jeg synes egentlig at jeg er helt dust. Jeg vet ikke om det er fordi forholdet faktisk ikke er "all that" eller om det rett og slett handler om at jeg er oppfostra i en generasjon og i et samfunn som alltid snakker om å forbedre seg. Alt skal være så innmari "riktig" og perfekt, og som en svoren perfeksjonist (nærmest til det sykelige), er det vanskelig å slippe opp tankene om at ting skulle vært "slik og sånn" og heller bare kjenne etter

Jeg har aldri følt meg så glad sammen med noen. Jeg har aldri kjent meg så trygg. Likevel stiller jeg spørsmål ved om "skal det være så vanskelig?". 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Om man skal sammenligne sin egen situasjon med lette, underholdende serier, vil man ikke vinne uansett. Tror ikke du er langt unna sannheten når du kaller det skada. Du må få et litt mer realistisk syn på det. Livet består stort sett av hverdag. Det hjelper faktisk på å se noe tungt og deprimerende🙂 Jeg tulla ikke.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns ikke du har feil forventninger til dating. Det er jo sånn du beskriver dating er, og det er derfor man lager film om det også Jada noen av filmene er jo litt i overkant fantasifulle, men det betyr jo ikke at man ikke kan ha det sånn i blandt fordet. Det er bare pga den gifte machokulturen at menn har begynt å syntes romantikk og kultivering liksom er teit, og pga menns nedsettende kvinnesyn at de ikke gidder å gjøre noe hyggelig henne eller tilbringe tid og opplevelser med henne utover netflix n chill og bootycall.

Finn deg en mann med godt kvinnesyn og som er trygg nok i seg selv som mann til å verdsette romantikk.
Det høres jo ut som at du har funnet det, men at du selv er litt nevrotisk og at den type dating du skisserer blir vanskelig pga avstanden. Det blir slitsomt for begge parter å dra på romantiske utflukter hver eneste dag i 4-5 dager i strekk, man har en jobb og eget liv som tapper en for krefter, og man trenger også egentid, og det å bare slappe av. Det blir utmattende å konstant varte opp og engasjere seg intenst i hverandre og hverandres lykke. Noen ganger må man bare få Være også. Husk at på film så gir det ikke samme underholdnigsverdi og inspirasjon å se de x antall timer i joggebuksa i hvert sitt rom å slappe av, de komprimerer alle de romantiske stundene over gjerne mange år inn i 1,5 time, så man kan ikke forvente at dating og forhold er sånn HELE tiden. Men at det er en del av forholdet, ja absolutt.

Anonymkode: 39dda...8cf

Åh, fint og godt svar! Takk. 

Nevrotisk er ordet for meg. Jeg synes det er vanskelig å finne ut om tankene mine nettopp er på grunn av mine nevroser, eller fordi vi er en dårlig match. Handler savnet om noe mer mellom meg og ham, og følelsen av at noe er feil, kun om at jeg på grunn av emosjonell deprivasjon fra min barndom nå gjør opprør mot å ha møtt en mann som nettopp ikke bekrefter meg som trengende, svak og mindreverdt? Eller er det fordi han faktisk ikke er rett for meg. Er det jeg som er romantisk komedie-skada og forventer fyrverkeri og gnister hver eneste time? 

Han har et flott kvinnesyn! Og han verdsetter romantikk. Men det er som du skriver når man møtes 4-5 dager på rad og der 2 av dem er arbeidsdager så er det grenser for hvor aktiv man orker å være. Vi klarer vel heller ikke finne roen til å ha egentid mens vi er sammen, noe som igjen kanskje er pga mine nevroser og at jeg tenker "har vi reist 5 timer for å møte hverandre og så skal vi sitte i hvert vårt rom, det går jo ikke", men går det? 

Sist jeg var der hadde jeg sovet så dårlig hele natta pga mareritt, han ba meg om å prøve å få hvilt litt på morgenen, så skrev han et lite brev til meg som han leverte til meg på senga, og at han skulle lage sen frokost til meg når jeg våknet senere. Han er absolutt romantisk, og i det øyeblikket føler jeg meg som den heldigste jenta i verden. Men neste dag når han er på jobb igjen, og jeg jobber hjemmefra og han kommer hjem og vi spiser fisk og han sovner på sofaen, før vi ser noen episoder av en serie og legger oss tidlig, så kjenner jeg at jeg kjeder meg og jeg lurer på om det kanskje ikke er det helt store mellom oss likevel. Ikke nødvendigvis fordi jeg har det ille, men fordi jeg har fått det for meg at hvis jeg er forelska så skal jeg jo være boblende lykkelig hvert eneste sekund, og vi skal alltid ha noe å snakke om vel!? ... 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 minutter siden, visp skrev:

Om man skal sammenligne sin egen situasjon med lette, underholdende serier, vil man ikke vinne uansett. Tror ikke du er langt unna sannheten når du kaller det skada. Du må få et litt mer realistisk syn på det. Livet består stort sett av hverdag. Det hjelper faktisk på å se noe tungt og deprimerende🙂 Jeg tulla ikke.

Vel, om jeg ser på tunge og deprimerende ting så ser man gjerne partnere som er voldelige, uoppmerksomme, og som nettopp har et dårlig kvinnesyn og er utro og alskens, og da skal det jo ikke så mye til for at fyren jeg har møtt er fantastisk mye bedre enn mennene i de seriene. 

Det er som du sier at livet består stort sett av hverdag, og det er vel noe med det jeg skrev i HI at hvordan starten er ikke trenger å være toneangivende for resten av forholdet, hvis man nettopp tenker seg at det skal være langvarig. Jeg kom til å tenke nå på noe jeg hørte i en psykologipodkast tidligere i dag, at noen mennesker har en tendens til å tenke på hvordan livet ens ser ut i andres øyne, og er opptatt av å leve et godt liv sett utenfra, og det er vel egentlig det jeg er opptatt av her, jeg vil ha en vakker historie, noe riktig, i stedet for å bare kjenne etter inni meg, hva som er viktig og godt for meg. Dette er gjennomgående i livet mitt generelt. 

Jeg tror heller ikke det er langt unna sannheten når jeg kaller det skada. Full disclosure så sliter jeg med psykisk sykdom, og jeg merker at det gjør det vanskelig for meg å se helt hva er det som er realistisk, og hva er det som er drøm. Jeg er så opptatt av å ikke ta til takke, at jeg kanskje forventer for mye. Derfor er det godt for meg å få andres input. Hva er egentlig normalt? liksom. Tidligere har jeg tillatt så mye dritt fra menn, og jeg er så opptatt av å ikke gjøre det nå, men dermed blir kanskje forventningene litt too much også på ting som handler om de uviktige tingene. 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åh, fint og godt svar! Takk. 

Nevrotisk er ordet for meg. Jeg synes det er vanskelig å finne ut om tankene mine nettopp er på grunn av mine nevroser, eller fordi vi er en dårlig match. Handler savnet om noe mer mellom meg og ham, og følelsen av at noe er feil, kun om at jeg på grunn av emosjonell deprivasjon fra min barndom nå gjør opprør mot å ha møtt en mann som nettopp ikke bekrefter meg som trengende, svak og mindreverdt? Eller er det fordi han faktisk ikke er rett for meg. Er det jeg som er romantisk komedie-skada og forventer fyrverkeri og gnister hver eneste time? 

Han har et flott kvinnesyn! Og han verdsetter romantikk. Men det er som du skriver når man møtes 4-5 dager på rad og der 2 av dem er arbeidsdager så er det grenser for hvor aktiv man orker å være. Vi klarer vel heller ikke finne roen til å ha egentid mens vi er sammen, noe som igjen kanskje er pga mine nevroser og at jeg tenker "har vi reist 5 timer for å møte hverandre og så skal vi sitte i hvert vårt rom, det går jo ikke", men går det? 

Sist jeg var der hadde jeg sovet så dårlig hele natta pga mareritt, han ba meg om å prøve å få hvilt litt på morgenen, så skrev han et lite brev til meg som han leverte til meg på senga, og at han skulle lage sen frokost til meg når jeg våknet senere. Han er absolutt romantisk, og i det øyeblikket føler jeg meg som den heldigste jenta i verden. Men neste dag når han er på jobb igjen, og jeg jobber hjemmefra og han kommer hjem og vi spiser fisk og han sovner på sofaen, før vi ser noen episoder av en serie og legger oss tidlig, så kjenner jeg at jeg kjeder meg og jeg lurer på om det kanskje ikke er det helt store mellom oss likevel. Ikke nødvendigvis fordi jeg har det ille, men fordi jeg har fått det for meg at hvis jeg er forelska så skal jeg jo være boblende lykkelig hvert eneste sekund, og vi skal alltid ha noe å snakke om vel!? ... 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Han høres jo veldig bra ut, og kort sagt : JA hvis du forventer fyrverkeri og gnister hver eneste time (eller dag, eller til og med uke) så har du feil forventninger. Det går fint n å sitte i hvert deres rom for egentid og oppladning når man er sammen i flere dager i strekk, selvom man har reist langt. Dette er en personlighetsgreie, noen er mer avhengige av å være rundt noen hele tiden, av oppmerksomhet og bekreftelser , mens andre er trygg på forholdet og trenger også egentid uten at det skal bety at man ikke har det bra i forholdet eller ikke er noen match.

Jeg kan ikke svare på om dere faktisk er noen match eller ikke, men vil dele en quote med deg som sier veldig mye.
Jeg har hatt boblende forelskelser og trodd de var den rette, men når jeg møtte han jeg ble sammen med og bor sammen med i dag så gjaldt denne quoten for meg, og jeg tror det er sånn for mange. Det er positivt og ikke minst viktig å være stabil, trygg og rolig med den man skal være med.

image.png.66afdc46787224fde3b4d322dfc106c7.png

Når jeg møtte mannen min var det som å komme hjem til en kjent, trygg og varm stue, og jeg skjønte at de boblende forelskelsene jeg hadde hatt før var mer en illusjon fordi det var nytt og spennende med gutter og ikke noen jeg faktisk kunne vært sammen med og delt et liv med :)I ditt tilfelle så kan det kanskje være lurt å ikke være så obsessed på all denne lykken og boblene, men lære deg å bli mindre nevrotisk og bare nyte hverandre og samvære. Det å eksistere sammen. Dele tid og rom sammen. Og om dere i fremtiden flytter nærmere hverandre eller inn med hverandre så vil det jo bli mulighet for fler opplevelser, og kaffelunsjer og overraskelsesblomster og svømmehall, standup, konsert og dans :)

Anonymkode: 39dda...8cf

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

i det øyeblikket føler jeg meg som den heldigste jenta i verden. Men neste dag når han er på jobb igjen, og jeg jobber hjemmefra og han kommer hjem og vi spiser fisk og han sovner på sofaen, før vi ser noen episoder av en serie og legger oss tidlig, så kjenner jeg at jeg kjeder meg og jeg lurer på om det kanskje ikke er det helt store mellom oss likevel.

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Vil bare kommentere spesifikk til akuratt dette. Det er normalt det du beskriver, og viser at man kan være komfortable med hverandre, men om du lurer på om det egenlig ikke er det helt store mellom dere, så spør deg selv hvorfor.
Er det fordi dere ikke er på bowling og dans og sprudler hele dagen? Eller er det sånn at dere ikke har noe særlig til felles utover det å være tiltrukket av hverandre, og egentlig ikke har noe å bygge på av mål, drømmer, felles interesser som driver dere, og ikke har noen forutsetninger for å faktisk vokse sammen og utvikle dere som individer av å være sammen?
Om det faktisk ikke er det helt store mellom dere så kan det jo være at du er i feil forhold, selvom mannen er bra og romantisk så betyr ikke det automatisk at det er den man skal etablere livet sitt med. Men det er heller ikke boblende forelskelse og fullt tidsprogram med spennende aktiviteter og opplevelser og romantikk som er den eneste indikasjonen på det.
 

Anonymkode: 39dda...8cf

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg tror du dater feil mann når du heller vil hjem igjen til deg selv, enn bare bli hos han, etter 4-5 dager. Virker ikke som du er forelsket i han. 

Anonymkode: 90199...b78

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Han høres jo veldig bra ut, og kort sagt : JA hvis du forventer fyrverkeri og gnister hver eneste time (eller dag, eller til og med uke) så har du feil forventninger. Det går fint n å sitte i hvert deres rom for egentid og oppladning når man er sammen i flere dager i strekk, selvom man har reist langt. Dette er en personlighetsgreie, noen er mer avhengige av å være rundt noen hele tiden, av oppmerksomhet og bekreftelser , mens andre er trygg på forholdet og trenger også egentid uten at det skal bety at man ikke har det bra i forholdet eller ikke er noen match.

Jeg kan ikke svare på om dere faktisk er noen match eller ikke, men vil dele en quote med deg som sier veldig mye.
Jeg har hatt boblende forelskelser og trodd de var den rette, men når jeg møtte han jeg ble sammen med og bor sammen med i dag så gjaldt denne quoten for meg, og jeg tror det er sånn for mange. Det er positivt og ikke minst viktig å være stabil, trygg og rolig med den man skal være med.

image.png.66afdc46787224fde3b4d322dfc106c7.png

Når jeg møtte mannen min var det som å komme hjem til en kjent, trygg og varm stue, og jeg skjønte at de boblende forelskelsene jeg hadde hatt før var mer en illusjon fordi det var nytt og spennende med gutter og ikke noen jeg faktisk kunne vært sammen med og delt et liv med :)I ditt tilfelle så kan det kanskje være lurt å ikke være så obsessed på all denne lykken og boblene, men lære deg å bli mindre nevrotisk og bare nyte hverandre og samvære. Det å eksistere sammen. Dele tid og rom sammen. Og om dere i fremtiden flytter nærmere hverandre eller inn med hverandre så vil det jo bli mulighet for fler opplevelser, og kaffelunsjer og overraskelsesblomster og svømmehall, standup, konsert og dans :)

Anonymkode: 39dda...8cf

Jeg merker jeg ble helt rørt nå. Rørt fordi jeg følte du tok meg sånn på alvor, og det trengte jeg, selv om dette for mange virker som tidenes teiteste problemstilling. Men med en oppvekst med vanskelige relasjoner, som har gjort tilknytning til det vanskeligste i verden så er dette å bli sammen med noen, og komme nær noen, skikkelig utfordrende, skummelt og tidvis ekkelt. Og akkurat denne delen med hva man skal forvente av datingen er kanskje en bagatell eller sånn, men det er liksom det at det blir så viktig, og kanskje det er en slags flukt/unnskyldning. Fordi tilknytningen er så vanskelig finner jeg all verdens grunner til at dette ikke egentlig er noe å satse på. Så takk for at du tar meg på alvor. 

I den podkasten jeg hørte før i dag sa han noe som lignet veldig på den quoten der, at for mennesker som har en bakgrunn med emosjonell deprivasjon så skal man "flykte" fra dem man kjenner umiddelbar og sterk kjemi med, og heller søke det rolige og kanskje tidvis kjedelige. Jeg har jo kjent den sterke kjemien før, det var intenst, boblende, alltid noe å snakke om, alltid spennende. Men spenningen var også smertefull og destruktiv. Jeg ble avvist, og dårlig behandlet. Men det var jo så bra også! tenkte jo jeg, så jeg fortsatte å jobbe så hardt. Det endte ikke i noe bra. Jeg ble nedbrutt. Han jeg treffer nå får meg aldri til å føle at jeg er feil. For mye. Av og til er jeg bare ikke så spennende, men han synes det er fint det også. Jeg kjenner på følelser av utilstrekkelighet innimellom med ham også, men jeg tror det handler om mine egne nevroser og ikke at han får meg til å føle det sånn. Men så er det disse tankene om at siden det ikke er denne intense, altoppslukende forelskelsen så må det være feil. At hvis det er kjedelig to dager så må HAN være en kjedelig person, og jeg og ham en dårlig match. 

Men så tenker jeg på andre stunder, der jeg føler at jeg blir til som noe vakkert i hans øyne. Der jeg føler en ro som jeg ikke forstår fordi jeg aldri (ikke engang med mine foreldre i barndommen) har kjent den før. Der jeg sprekker av en så god følelse at jeg dissosierer. Og dissosiasjon er jo skummelt og ekkelt så dermed blir det til at det er vanskelig å være med ham. Men for en gangs skyld så dissosierer jeg ikke av avvisning, eller smerte, eller traumer, men av en så fremmed følelse av trygghet. 

Jeg setter virkelig pris på at du tar deg tid til å skrive dine tanker til meg. 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du dater feil mann når du heller vil hjem igjen til deg selv, enn bare bli hos han, etter 4-5 dager. Virker ikke som du er forelsket i han. 

Anonymkode: 90199...b78

Dette er det jeg har tenkt på. 

Siden han bor så langt unna vil jeg jo ikke dra, for det er jo vondt. Men jeg ville bare tatt en liten tur innom meg selv. Ta en dusj i min egen dusj. Lukte på min egen lukt. Være rundt mine egne ting. Jeg føler meg fremmed etter for mange dager bortefra. Jeg har tenkt på at det handler om at den jeg er i hans øyne er noe annet enn den jeg er i mine egne øyne. Jeg har vokst opp og levd med en selvantagelse om at jeg er mindreverdt, jeg er lite synlig, jeg er ikke nok. Selv om det er ... å kjenne seg levende å være med ham, for jeg i hans øyne er nok, tar plass og verdt like mye som alle, er det likevel slitsomt, fordi jeg ikke forstår det, fordi jeg ikke er vant med det. 

Jeg vet ikke hva forelsket betyr. Sånn egentlig. Jeg trodde det var den følelsen jeg har hatt for andre menn før, der jeg tenker på dem intenst døgnet rundt, er trengende opphengt i hver eneste melding jeg får med dem, usikker, lengterlengterlengter og går i stykker av savn. Og den har jeg ikke nå. Det som er her nå er en varm følelse når jeg legger meg, mens jeg gleder meg over å ha møtt ham, selv om han er langt unna enda en uke. Det er plass til resten av livet mitt, og ikke BARE ham. Jeg bekymrer meg over tingene som er å bekymre seg over i de andre delene av livet mitt, og han opptar ikke hvert sekund, men så dukker han opp igjen da plutselig i tankene, og gir meg et smil selv om jeg er trist og engstelig. Jeg tenker allerede på å lage en adventskalender til ham. Jeg som ikke trodde jeg skulle ha barn har begynt å tenke på mine egne barn. At det har blitt enda en motivasjon til å bli helt frisk. Jeg holdt på å trille rundt på gulvet før i dag fordi jeg ble grepet av en så sterk følelse av at jeg er glad i ham, en følelse jeg ikke forstod. Men den er ikke som det jeg trodde var forelska før. 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare kommentere spesifikk til akuratt dette. Det er normalt det du beskriver, og viser at man kan være komfortable med hverandre, men om du lurer på om det egenlig ikke er det helt store mellom dere, så spør deg selv hvorfor.
Er det fordi dere ikke er på bowling og dans og sprudler hele dagen? Eller er det sånn at dere ikke har noe særlig til felles utover det å være tiltrukket av hverandre, og egentlig ikke har noe å bygge på av mål, drømmer, felles interesser som driver dere, og ikke har noen forutsetninger for å faktisk vokse sammen og utvikle dere som individer av å være sammen?
Om det faktisk ikke er det helt store mellom dere så kan det jo være at du er i feil forhold, selvom mannen er bra og romantisk så betyr ikke det automatisk at det er den man skal etablere livet sitt med. Men det er heller ikke boblende forelskelse og fullt tidsprogram med spennende aktiviteter og opplevelser og romantikk som er den eneste indikasjonen på det.

Anonymkode: 39dda...8cf

Det er et godt spørsmål. 

Fordi jeg ikke føler sånn forelskelse jeg har opplevd før med ham. Men som i svaret over så stiller jeg jo nå spørsmål ved om den form for forelskelse egentlig er forelskelse, eller om det tvert i mot er hekt og bekreftelsesjag. Jeg aner ikke. En del av meg lurer på om hvorfor jeg ikke føler det er helt det store er fordi jeg ikke føler at jeg må streve så mye som jeg har følt før. Jeg er bare nok, og da tenker jeg "det må være fordi jeg ikke bryr meg om han er glad i meg", i stedet for å tenke "herlighet, er det sånn trygghet føles?!". 

Vi har alle forutsetninger for å vokse sammen. Vi er ganske ulike. Jeg trodde jeg ønsket meg noe annet enn den han er, noen som utfordret meg og utviklet meg. Men jeg ønsket meg det på områdene jeg allerede er god på. Og det gjør han ikke. Men som psykologen min spurte, hvorfor skal jeg ha en som utfordrer meg på det jeg allerede er mer enn god nok på. Denne mannen utfordrer meg og tilfører meg noe på områdene jeg nettopp sliter med. Jeg har vokst opp som perfeksjonist, og kunnskapsrik, ressurssterk, flink pike. Jeg ville ha en sånn trodde jeg. Det var "riktig". Han er ikke det. Det er ikke "riktig". "Det går ikke an at jeg blir sammen med en som ikke er sånn!". 

Å herlighet så nevrotisk jeg høres ut. Men det er det jeg er. Han er happy go lucky. 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Hvorfor går du til psykolog ? 

Anonymkode: 35e9a...f28

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor går du til psykolog ? 

Anonymkode: 35e9a...f28

Fordi jeg sliter med psykisk sykdom.

Tenker du det er relevant for å svare meg akkurat hva problemene mine er, eller er du mest nysgjerrig? Jeg vet ikke om jeg er komfortabel med å dele enda mer enn jeg allerede har gjort, men hvis du tenker det er relevant for svarene får så skal jeg vurdere det. 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg sliter med psykisk sykdom.

Tenker du det er relevant for å svare meg akkurat hva problemene mine er, eller er du mest nysgjerrig? Jeg vet ikke om jeg er komfortabel med å dele enda mer enn jeg allerede har gjort, men hvis du tenker det er relevant for svarene får så skal jeg vurdere det. 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Ja det er ikke bare litt, men veldig relevant. 

Anonymkode: 35e9a...f28

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er ikke bare litt, men veldig relevant. 

Anonymkode: 35e9a...f28

Jeg vil ikke gå inn på diagnoser. Men jeg kan vel si det sånn at jeg har tilknytningangst, er utrygg i intime relasjoner som følge av min tidlige barndom, og sliter med å slippe opp kontrollen og strever etter kontroll og perfeksjon. Jeg har slitt en del med tomhetsfølelse og dissosiasjon tidligere. 

Kan det hjelpe deg å komme med et godt svar? 

TS

Anonymkode: 81d72...2d6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg ville bare si at jeg synes datefasen var det mest slitsomme. Så masse nerver og usikkerhet, huff nei. Da var det mye bedre når man var blitt trygge på hverandre og ikke ville leve uten hverandre. Så får man prøve å være romantiske innimellom.

Anonymkode: 99fa8...54b

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ulla Ullsokk

Jeg synes han høres ut som en super fyr som du har masse gode følelser for, og at du blir forvirret fordi du føler deg trygg med han og ikke engstelig. Kanskje er det for første gang du faktisk er på riktig sted i livet? Vanskelig for oss å si, men du kan gjøre ditt livs tabbe hvis du går fra han. Gi det mer tid og fokuser på det positive, nå leter du etter feil. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her