Incels - hvordan var barndommen?

[Veneke]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du brukeren Fiola? 

Anonymkode: cf942...690

Nei, tror hun ble utestengt fordi hun påpekte at keiseren var uten klær. Hva har dette med tema å gjøre?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Veneke said:

Nei, tror hun ble utestengt fordi hun påpekte at keiseren var uten klær. Hva har dette med tema å gjøre?

Spurte fordi du svarer på alle kommentarene til Viola og siden du registrerte deg rett etter Fiola ble utestengt så kunne det jo være at dere var samme brukere. 

Anonymkode: cf942...690

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Spurte fordi du svarer på alle kommentarene til Viola Fiola og siden du registrerte deg rett etter Fiola ble utestengt så kunne det jo være at dere var samme brukere. 

Anonymkode: cf942...690

 

Anonymkode: cf942...690

[Veneke]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spurte fordi du svarer på alle kommentarene til Viola og siden du registrerte deg rett etter Fiola ble utestengt så kunne det jo være at dere var samme brukere. 

Anonymkode: cf942...690

Kanskje jeg holder hennes fane høyt i lojal og uegennyttig sympati? Forøvrig typisk lavmåls debattering å sverte budbringeren. Minner meg om incels og dere taktikker.

Endret 16. august 2018 av Veneke

[herzeleid]

7 timer siden, Veneke skrev:

Jeg kjenner heller ikke miljøet godt nok, har bare foretatt sporadiske dypdykk. En viktig forskjell mellom denne typen menn og kvinner er at mennene føler at samfunnet mobber dem, at de ikke blir anerkjent som menn, at deres jomfrunalske mannlighet blir latterliggjort osv., mens det kanskje er nettopp i disse håpløse "hektene" at disse kvinnene føler seg på sitt mest kvinnelige?

Det kan du nok ha rett i, og på mange måter er en jo forventet å heie på slike "frigjorte" kvinner, så deres bitterhet vil nok kanskje i mindre grad rette seg mot samfunnet, da de tross alt oppnår bekreftelse gjennom tilbud fra menn og deres "løssluppenhet" i mange tilfeller hylles eller sees som et ideal, mens de etterhvert opplever å føle seg utnyttet av menn, og derfor retter sinnet mot denne gruppen. 

Jeg synes i alle fall likhetene, til tross for forskjellene, mellom disse gruppene er utrolig fascinerende og det er nesten rart det ikke snakkes mer om. 

[AnonymBruker]

Tja, hvor skal vi starte? Er ikke incel som i "upult kvinnehatende jomfru", men var ikke 28 før jeg møtte min første. Så vi kan vel ta tiden opp til da, da jeg føler den er ganske lik som det incels oppleever. 

Vokste opp i veldig streng og religiøs husstand, der begge foreldre var like religiøse.

Begge hadde en fiks idé om at dersom jeg unngikk kvinnfolk (og slike distraksjoner) til jeg var ferdig med høyere utdanning, så ville jeg garantert lykkes i livet, økonomisk. Jeg fikk absolutt ikke lov å snakke eller date jenter, der min mor terpet inn at "jentene i dag er løsslupne og horete", mens min far terpet på at jeg måtte ha øyet på målet (gode karakterer), og at livet ville være tilnærmet over om jeg "smelte ei på tjukka".

Jeg fikk aldri spesielt med kompliment, og det var alltid noe jeg kunne gjøre bedre - ingenting var godt nok, liksom. Dersom jeg vant noe i idrett, så var det ikke "gratulerer, fantastisk innsats!", men heller "Neste gang gjør du det enda bedre - du er din egen konkurrent". 

Dette førte til at jeg var ekstremt usikker på meg selv, og viste ikke hvordan jeg skulle snakke med jenter. Jeg opplevde heller aldri feste-perioden som "alle" ungdommer gjør når de er 15-16-17 år gamle, og gikk følgelig glipp av en viktig arena for sosialisering med jenter. 

Usikkerheten og håpløsheten vokste med tiden, og jeg var alltid 100% sikker på at jeg ikke ville være god nok for noen jente. Jeg "selvmedisinerte" med porno, og brukte det som verktøy for å få ut frustrasjon og lyster.

Når jeg ble student, og mer selvstendig, så fikk jeg ordnet et par dates. Det ble som oftest besøk og film, men turte aldri gjøre noe ut av det. Vi kunne se på en film i 2 timer, der jeg gikk gjennom alle scenarioer i hodet - hvordan gå fram, osv... som oftest endte det med å holde hender, med meg som nesten hadde panikkanfall.

Som der kan tenke dere, så fungerte ikke dette. Fikk enten melding eller telefon "Du, jeg tror ikke vi blir å fungere" - og en uke senere så jeg de med andre gutter, ofte de som var playere.

Akkurat det var en irritasjon og frustrasjon som også bare vokste. Jeg begynte å analysere de typiske playerne, som naturlig nok var kjekke og sosiale gutter, og sammenlignet meg selv med dem. Da var det lett å skylde på ting som "ikke brede nok skuldre","for svak kjeve","for vid rundt hoftene","for bleik", osv. Som incels elsker å gjøre. Det var rett og slett en enkel unnskyldning å fortelle seg selv.

Uansett, denne historien begynner å bli lang: Etter studiene, når jeg var kommet i arbeid, så begynte jeg å henge med kompiser som var langt bedre med kvinner enn meg. Når vi dro ut, så observerte jeg hvordan de holdt på, og prøvde å etterligne. Fikk eventuelt en vellykket date, som ble kjæresten min gjennom mange år. Det var først da at jeg fikk spørre om alt det jeg alltid hadde lurt på, og fikk prøve og feile uten å være redd for å bli sett på som en patetisk klovn. De første 6 mnd. jeg hadde kjæreste, lærte jeg mer om kvinner enn de 10 åra før.

Poenget er at jeg kan se hvordan folk kan bli incels, dersom de havner i feil fora og ekkokammer - der alle deres mistanker blir "bekreftet", av andre mannfolk som enten har gitt opp eller ikke vet hva de driver på med. 

Videre vil jeg understreke at det er UHYRE viktig å vise ungene deres kjærlighet og støtte. Jeg vil tippe at nesten samtlige incels først og fremst sliter med selvtilliten - fordi de aldri har fått positiv tilbakemeldinger på det. Folk som hele livet har fått høre at de er fine, flinke, talentfulle, osv. vil jo til slutt da det til seg.

For å si det slik: Dersom en person gir meg kompliment, uansett hva det skulle være, så husker jeg dem livet ut. Jeg husker fortsatt hver eneste jente som ga meg kompliment ila. Ungdomsskolen, selv om dette er over 15 år siden. 

 

Anonymkode: 81879...ea0

[Tusseladen]

Jeg tenker at noen er rett og slett tapere, de er ikke særlig flinke i noen ting (kanskje de utmerker seg litt i dataspill...), er lite pene, eier ikke sjarme, har lav eller middels intelligens, osv. Barndommen har jo mye å si for f.eks. trygghet og utvikling av empati, men en mann med liten hjerne, stygg kropp og utseende, dårlig sosial -kompetanse og dårlig økonomi vil aldri ha draget på damer. Survival of the fittest.

[Veneke]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tja, hvor skal vi starte? Er ikke incel som i "upult kvinnehatende jomfru", men var ikke 28 før jeg møtte min første. Så vi kan vel ta tiden opp til da, da jeg føler den er ganske lik som det incels oppleever. 

Vokste opp i veldig streng og religiøs husstand, der begge foreldre var like religiøse.

Begge hadde en fiks idé om at dersom jeg unngikk kvinnfolk (og slike distraksjoner) til jeg var ferdig med høyere utdanning, så ville jeg garantert lykkes i livet, økonomisk. Jeg fikk absolutt ikke lov å snakke eller date jenter, der min mor terpet inn at "jentene i dag er løsslupne og horete", mens min far terpet på at jeg måtte ha øyet på målet (gode karakterer), og at livet ville være tilnærmet over om jeg "smelte ei på tjukka".

Anonymkode: 81879...ea0

Interessant å lese. Som voksen innser du sikkert at å poengtere at "sorry, du er kjempesexy, men religionen min tillater meg ikke å ha sex før ekteskapet" hadde hissa en del kvinner opp. Du kunne dratt rollen som mannlig offer for hennes uimotståelige kraft som forførerske ganske langt. Mange kvinner er hele tiden på jakt etter en romantisk klisjé eller fantasi de kan leve seg inn i.

[AnonymBruker]

På 12.8.2018 den 19.29, hocane skrev:

Det er mange som ikke får pult, det vil ikke si at alle disse personene er incels. En incel er enkelt og greit mye av det samme som en feminist, en person som hater det motsatte kjønn.

Mennesker er komplekse dyr og gutter og jenter har mange likheter men de har også klare forskjeller både fysisk og mentalt. De gjennomgår forskjellige ting spesielt under puberteten. Det som av og til skjer er at når gutter når puberteten og overgår mødrene sine når det gjelder fysisk styrke kan det være svært utfordrende for en mor å kontrollere sønnene sine uten en mann i huset.

Selvsagt går det som oftest bra, men dersom guttene havner i et dårlig miljø og mister respekten for moren sin kan mammajobben bli nær umulig. Blir vanskelig å disiplinere ungene dine dersom de er sterkere enn deg, det er en av grunnene til at en mannsfigur i huset er viktig. 

Jeg har ikke sagt noe om at mødre ikke kan lære sønnene sine om kvinner, men de kan ikke lære dem hvordan vokse opp til å bli en mann. Det sier seg jo selv, akkurat som jeg ikke er i stand til å lære datteren min om hvordan hun skal bli en dame, jeg aner nemlig ikke hva det vil si å være dame siden jeg aldri har vært det. Den praten tar fruen seg av.

Så du måtte lære å være kjønnet ditt? Du tenker at kjønn er utelukkende sosialt og kulturelt da? 

Anonymkode: 7714d...76f

[Veneke]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så du måtte lære å være kjønnet ditt? Du tenker at kjønn er utelukkende sosialt og kulturelt da? 

Anonymkode: 7714d...76f

Kvinne er noe en fødes til, mann er noe man blir, fordi kvinne er menneskets "default mode", bare spør biologer.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Veneke skrev:

Kvinne er noe en fødes til, mann er noe man blir, fordi kvinne er menneskets "default mode", bare spør biologer.

Jeg har spurt. De svarte nei.

Anonymkode: b3cf2...4f0

[Veneke]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har spurt. De svarte nei.

Anonymkode: b3cf2...4f0

OK, den nyeste forskningen støtter deg.

https://en.wikipedia.org/wiki/XY_sex-determination_system#Influences

Jeg bøyer meg for empiri, slik man også burde i incels-forskningen.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Veneke skrev:

OK, den nyeste forskningen støtter deg.

https://en.wikipedia.org/wiki/XY_sex-determination_system#Influences

Jeg bøyer meg for empiri, slik man også burde i incels-forskningen.

Wow. En anstendig debattant. Sjeldent og vakkert syn.

Selv har jeg stor respekt for vitenskapen, men holder også øynene åpne for alt vi ikke vet, samt forskning som er splittet. Det er så mye vi tror vi har visst noe om og så viser det seg å være feil. Kosmos er kompliserte greier.

Anonymkode: b3cf2...4f0

[Veneke]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Wow. En anstendig debattant. Sjeldent og vakkert syn.

Selv har jeg stor respekt for vitenskapen, men holder også øynene åpne for alt vi ikke vet, samt forskning som er splittet. Det er så mye vi tror vi har visst noe om og så viser det seg å være feil. Kosmos er kompliserte greier.

Anonymkode: b3cf2...4f0

Takk, enig!

[AnonymBruker]

On 8/12/2018 at 7:22 PM, AnonymBruker said:

(...) Det beste man kan gjøre for sine sønner i dagens samfunn er å oppdra dem med både respekt og kraftig ryggrad. Vi går et tøffere samfunn i møte, med mer konkurranse om ressurser og bla. arbeidsplasser. Da må man være hard for å komme opp og frem, og uten det blir man ikke attraktiv for kvinner. 

Anonymkode: 7c32e...bd2

Jeg tror at en tankegang som dette er med på å skape selve problemet.

For hver eneste én som kommer opp og frem, er det noen som ikke gjør det. Jo hardere man er, jo verre blir det for de som ikke er det. Er løsningen da at absolutt alle skal være så harde?

Det er rett og slett ikke mulig at alle blir "vinnere" i et konkurransesamfunn - noen taper faktisk!

Anonymkode: 4a5b4...227

[AnonymBruker]

P.S. Jeg er helt enig i at respekt for andre er viktig, men har vanskelig for å se hvordan respekt skal kombineres med hard konkurranse, der alt handler om å være Nummer En.

Anonymkode: 4a5b4...227

[Veneke]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at en tankegang som dette er med på å skape selve problemet.

For hver eneste én som kommer opp og frem, er det noen som ikke gjør det. Jo hardere man er, jo verre blir det for de som ikke er det. Er løsningen da at absolutt alle skal være så harde?

Det er rett og slett ikke mulig at alle blir "vinnere" i et konkurransesamfunn - noen taper faktisk!

Anonymkode: 4a5b4...227

Alternativet for de svake er jo å kreve respekt kollektivt, som gruppe, slik arbeiderbevegelsen i sin tid gjorde. Hva om de incels som ikke naver og er IT-nørder slår seg sammen og hacker NAVs datasystem, slik at ingen trygder og stønader kan utbetales? Ultimatumet de stiller til staten blir kanskje at alenemødre som naver må slutte å leke haremsslavinner for alfahanner med NAV som sugar-daddy. Kanskje til og med bli tildelt en incel, som krigsbytte (kvinnene som naver, altså)?

Endret 18. august 2018 av Veneke

[AnonymBruker]

På 17.8.2018 den 7.46, AnonymBruker skrev:

Tja, hvor skal vi starte? Er ikke incel som i "upult kvinnehatende jomfru", men var ikke 28 før jeg møtte min første. Så vi kan vel ta tiden opp til da, da jeg føler den er ganske lik som det incels oppleever. 

Vokste opp i veldig streng og religiøs husstand, der begge foreldre var like religiøse.

Begge hadde en fiks idé om at dersom jeg unngikk kvinnfolk (og slike distraksjoner) til jeg var ferdig med høyere utdanning, så ville jeg garantert lykkes i livet, økonomisk. Jeg fikk absolutt ikke lov å snakke eller date jenter, der min mor terpet inn at "jentene i dag er løsslupne og horete", mens min far terpet på at jeg måtte ha øyet på målet (gode karakterer), og at livet ville være tilnærmet over om jeg "smelte ei på tjukka".

Jeg fikk aldri spesielt med kompliment, og det var alltid noe jeg kunne gjøre bedre - ingenting var godt nok, liksom. Dersom jeg vant noe i idrett, så var det ikke "gratulerer, fantastisk innsats!", men heller "Neste gang gjør du det enda bedre - du er din egen konkurrent". 

Dette førte til at jeg var ekstremt usikker på meg selv, og viste ikke hvordan jeg skulle snakke med jenter. Jeg opplevde heller aldri feste-perioden som "alle" ungdommer gjør når de er 15-16-17 år gamle, og gikk følgelig glipp av en viktig arena for sosialisering med jenter. 

Usikkerheten og håpløsheten vokste med tiden, og jeg var alltid 100% sikker på at jeg ikke ville være god nok for noen jente. Jeg "selvmedisinerte" med porno, og brukte det som verktøy for å få ut frustrasjon og lyster.

Når jeg ble student, og mer selvstendig, så fikk jeg ordnet et par dates. Det ble som oftest besøk og film, men turte aldri gjøre noe ut av det. Vi kunne se på en film i 2 timer, der jeg gikk gjennom alle scenarioer i hodet - hvordan gå fram, osv... som oftest endte det med å holde hender, med meg som nesten hadde panikkanfall.

Som der kan tenke dere, så fungerte ikke dette. Fikk enten melding eller telefon "Du, jeg tror ikke vi blir å fungere" - og en uke senere så jeg de med andre gutter, ofte de som var playere.

Akkurat det var en irritasjon og frustrasjon som også bare vokste. Jeg begynte å analysere de typiske playerne, som naturlig nok var kjekke og sosiale gutter, og sammenlignet meg selv med dem. Da var det lett å skylde på ting som "ikke brede nok skuldre","for svak kjeve","for vid rundt hoftene","for bleik", osv. Som incels elsker å gjøre. Det var rett og slett en enkel unnskyldning å fortelle seg selv.

Uansett, denne historien begynner å bli lang: Etter studiene, når jeg var kommet i arbeid, så begynte jeg å henge med kompiser som var langt bedre med kvinner enn meg. Når vi dro ut, så observerte jeg hvordan de holdt på, og prøvde å etterligne. Fikk eventuelt en vellykket date, som ble kjæresten min gjennom mange år. Det var først da at jeg fikk spørre om alt det jeg alltid hadde lurt på, og fikk prøve og feile uten å være redd for å bli sett på som en patetisk klovn. De første 6 mnd. jeg hadde kjæreste, lærte jeg mer om kvinner enn de 10 åra før.

Poenget er at jeg kan se hvordan folk kan bli incels, dersom de havner i feil fora og ekkokammer - der alle deres mistanker blir "bekreftet", av andre mannfolk som enten har gitt opp eller ikke vet hva de driver på med. 

Videre vil jeg understreke at det er UHYRE viktig å vise ungene deres kjærlighet og støtte. Jeg vil tippe at nesten samtlige incels først og fremst sliter med selvtilliten - fordi de aldri har fått positiv tilbakemeldinger på det. Folk som hele livet har fått høre at de er fine, flinke, talentfulle, osv. vil jo til slutt da det til seg.

For å si det slik: Dersom en person gir meg kompliment, uansett hva det skulle være, så husker jeg dem livet ut. Jeg husker fortsatt hver eneste jente som ga meg kompliment ila. Ungdomsskolen, selv om dette er over 15 år siden. 

 

Anonymkode: 81879...ea0

Takk for et seriøst innlegg og for at du åpner deg og forteller! Du har nok helt rett i det med å vise ungene kjærlighet, det tror jeg er avgjørende for å klare det meste i livet. Å gi barna kjærlighet gir de egenverd og også evne til selv å gi kjærlighet. Jeg tror en del incels ikke helt skjønner hvordan man opptrer kjærlig og omtenksomt rett og slett fordi de selv ikke har fått dette. Det underbygges også av måten de snakkes om sex på som en veldig mekanisk øvelse/ting man får. Men andre igjen har vært mer uheldig i forhold til kanskje utseende eller et lyte. For de som evner å gi kjærlighet / omtanke tror jeg nok det finnes godt håp om å finne kjæreste bare man ikke setter så ekstreme krav selv da. Finnes mange kvinner der ute med både lyter og mindre heldig utseende. Men møter de ikke en mann som viser godhet så er det klart de foretrekker å være alene.

dette med foreldre som oppdrar barna sine til at de nærmest må leve i sølibat fra de er ungdommer/voksne frem til de finner den utkårede er jo helt tragisk. Det er en grunn til at ungdommens tid er blomstring! Da skal man kunne flørte og treffe det motsatte kjønn hvis man vil det, selvsagt med gode råd fra voksne så man ikke får seg for mange smeller, men de fleste av oss har vel opplevd en kjærlighetssorg eller annet drama... hører vel litt til livet.

men alt er jo en balansegang! En mellomting..

f.eks vil det være de som føler foreldrene ga alt for mye frihet i forhold til hva de var modne til å takle, og kanskje festet og hadde kjærester som gjorde at man knapt fikk tid til å gå på skole eller studere....

Anonymkode: c730b...cb3

[AnonymBruker]

On 8/12/2018 at 4:59 PM, AnonymBruker said:

Vokste opp i et godt hjem, og hadde en lykkelig barndom. Når jeg ser tilbake nå, var det den lykkeligste tiden i mitt liv. Jeg var da lykkelig uvitende. Problemene startet da jeg var 14-15, og begynte å fatte en interesse for jenter. Det var først da jeg lærte at jeg er fysisk frastøtende (uheldige ansiktstrekk), og at jeg derfor ikke er et potensielt emne for noen romantisk eller seksuell interesse. Men det tok meg allikevel 15 år til, og mange skuffelser, før jeg klarte å slå meg noenlunde til ro med at akkurat de delene av livet ikke kommer til å være tilgjengelige for meg. Jeg kan få sex, men da må jeg betale for det, og selv da hender det jeg blir avvist når de får se meg.

Anonymkode: 40998...731

Sikker på at du ikke overdriver betydningen av disse ansiktstrekkene? Om du ikke oppdaget dem før du var 15 så er de neppe veldig fremtredende. 

Anonymkode: eca21...3b3

[AnonymBruker]

På ‎18‎.‎08‎.‎2018 den 12.34, Veneke skrev:

Kvinne er noe en fødes til, mann er noe man blir, fordi kvinne er menneskets "default mode", bare spør biologer.

Ikke så mange biologer å spørre her..

Anonymkode: 97422...30d