Åpen om overgrep. Nå føler jeg meg alene.

[AnonymBruker]

Jeg var åpen om et overgrep som skjedde for bare noen uker siden. Jeg har også fortalt de rundt meg at jeg sliter. I starten var alle veldig på og ytret sin frustrasjon om det som hadde skjedd meg. Følte nesten det var mer fokus på hvor sinte de var for hva som hadde skjedd. Nå som det har gått noen uker og jeg har gjort alt jeg må med politi og advokat osv. så hører jeg ingenting fra noen. Ingen spør meg direkte om hvordan det går etter overgrepet. Om jeg vil ha besøk eller hjelp med noe. Det har bare blitt stille, og jeg føler meg mer ensom en noen gang.. Jeg føler meg ekkel, og jeg vil bare drikke meg bort fra denne tomheten. 

Andre med lignende erfaring? 

Anonymkode: 7e95f...e22

[irrelevant]

For mange er det nok vanskelig å vite hva man skal si/gjøre i slike situasjoner. Noen tenker kanskje at de er redd for å si eller gjøre noe feil, og lar derfor være å gjøre noe i det hele tatt. Kanskje de ønsker å gi deg litt tid og venter på at du skal ta kontakt?

Sender en god klem til deg 

[Mallard]

Du er tøff!

Så flott at du har fortalt noen om det som skjedde, og at du får hjelp fra politiet. Det er kjempeviktig.

Får du også hjelp til å snakke med noen som er eksperter (på overgrep)? Er det noen du kan snakke med i kommunen du bor, eller kanskje over telefonen?

Når det gjelder venner og familie som ikke tar kontakt, så kan det være fordi de er redde for å si noe feil, eller fordi de tror du vil være alene.

Kan du sende en melding til noen, og si at du ønsker/trenger besøk? Da tror jeg de vil komme. 

Klem fra meg. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår akkurat hva du mener. I starten spurte alle hvordan det gikk og sjekket hvordan jeg har det, men i starten forsto jeg liksom ikke hva som hadde skjedd. Så når jeg fikk min etterreaksjon noen måneder senere - og trengte alle, så var det ikke lenger noen spørsmål om hvordan jeg hadde det. 

Heldigvis gikk jeg i samtaler med en sosionom på voldtektsmottaket, det håper jeg du også gjør? 😊 

Jeg tror ikke alle forstår at det tar noen ganger litt lengre tid før en selv forstår hva som har skjedd, og kanskje ikke tenker på at man trenger de lenger enn bare i starten. Også at de sikkert tenker at de ikke vil si noe feil, eller gjøre deg lei deg ved å måtte snakke om det. 

Jeg håper du har noen gode venner du kan snakke med og forklare at du trenger de mer nå. 

Anonymkode: 30038...713

[AnonymBruker]

Vil også bare si: det blir bedre ❤️ Man glemmer det aldri, men det blir enklere å leve med. Man vil tenke på det, men etterhvert blir man ikke like påvirket av tankene om voldtekten som man er i starten. 

Anonymkode: 30038...713

[AnonymBruker]

Jeg skal begynne å gå på Dixi. Har allerede vært der for hjelp.. Men merker at jeg mangler en person i livet som tar litt vare på meg nå

Er skikkelig trøtt, sliten og uvel hele tiden... Skjønner ikke helt hvordan noe kan endre på det? 

Er sosionom selv, og er nok flink til å vise at jeg har kontroll og vet hva jeg skal gjøre i de fleste situasjoner. Men akkurat nå trenger jeg bare å knekke sammen litt, og føle meg litt svak mens noen andre holder meg oppe. Men det har jeg desverre ikke

Den eneste jeg lot se meg gråte var eksen, men han har ikke tid til meg. Føler meg håpløs og vil bare sove 24/7..

Anonymkode: 7e95f...e22

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal begynne å gå på Dixi. Har allerede vært der for hjelp.. Men merker at jeg mangler en person i livet som tar litt vare på meg nå

Er skikkelig trøtt, sliten og uvel hele tiden... Skjønner ikke helt hvordan noe kan endre på det? 

Er sosionom selv, og er nok flink til å vise at jeg har kontroll og vet hva jeg skal gjøre i de fleste situasjoner. Men akkurat nå trenger jeg bare å knekke sammen litt, og føle meg litt svak mens noen andre holder meg oppe. Men det har jeg desverre ikke

Den eneste jeg lot se meg gråte var eksen, men han har ikke tid til meg. Føler meg håpløs og vil bare sove 24/7..

Anonymkode: 7e95f...e22

Jeg følte meg mye bedre når jeg begynte å gå i faste samtaler med psykolog (DPS) 1-2 ganger i uken. Da hadde jeg en fast person jeg kunne lufte tankene mine til og de dagene det var som verst kunne jeg «se fram til» samtalene med psykologen. 

Har du ikke foreldre du kan snakke med? Min mor var mitt største støttesystem annet enn psykologen. 

Det jeg «angrer» på er at jeg aldri lot meg selv knekke sammen, jeg tillot meg ikke å være lei meg og heller bare fortrengte det som skjedde. Det har fått verre følger i ettertid siden jeg ikke gikk og fikk hjelp med en gang. Så virkelig, snakk med noen ❤️ Jobb med tankene dine og ikke tenk at du skal vise at du har kontroll og si/gjøre de riktige tingene. 

Anonymkode: 30038...713

[AnonymBruker]

Jeg har desverre ikke foreldre som er gode å prate med.. Har prøvd hele livet.. Så jeg vet ikke jeg.. Venter på samtalen hos DIXI så får jeg ta det derfra. Skulle bare hatt en hånd å holde i om dagen 😑 

Anonymkode: 7e95f...e22