Dere som overhode ikke har en far til barna deres.

[AnonymBruker]

Hva føles verst med det? Tenker da på når far er død eller helt ute av bildet av andre grunner.

Anonymkode: 7e61e...736

[AnonymBruker]

Det verste er at han bare har bestefedre og onkler med seg på arrangement på skolen og fotballen. Tror likevel ikke det plager han veldig mye.

Anonymkode: fd875...a8b

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det verste er at han bare har bestefedre og onkler med seg på arrangement på skolen og fotballen. Tror likevel ikke det plager han veldig mye.

Anonymkode: fd875...a8b

Sånn har vi det og.  Det er ikke et savn foreløpig men jeg tenker en del på hvordan jeg skal forklare det når han blir stor nok og forstår mer og forlanger en skikkelig forklaring på hvorfor han ikke har en far inni bildet. 

Nå er hans far en god del eldre en meg så sjansen er stor for at han dør før barnet mitt blir så stor at han ber om den forklaringen. Er faren død kan jeg pynte litt mer på historien så donoren ikke virker helt udugelig.

Anonymkode: ba353...e9a

[asterix]

Det at det ikke er noen å dele gleden over barna med som er like glad i dem som man selv er.

Endret 5. august 2018 av asterix

[Gjest Mass]

Det har vært mye savn og lengsel. Nå har eldste en fantastisk onkel som tok han til seg og har vært mye der for ham. 

Min eldste kjenner sin far og fikk et sterkt bånd til faren på kort tid i stor alder, så de kan treffes igjen når eldste blir større. Det var viktig for meg at det ble etablert for identitetsfølelsen hans. Men far kan aldri være en del av livet på den måten som er vanlig.

Min eldste ønsker seg bare en far som er der for ham i hverdagen, og det spiller ingen rolle om det er den biologiske eller en annen farsfigur. Faren til mine yngste ble en slags far for ham og tok ham til seg, men så endte det dårlig grunnet mannens .... jah .... *sensur*. 

Han har hvertfall onkelen sin. Og han er et fantastisk forbilde. 

[Lycka]

Helt i begynnelsen, å håndtere barnas sorg samtidig som du selv er knust. Det å måtte forklare tre-åringen for hundrede gang, at nei, pappa kommer ikke tilbake.

Deretter å være alene om alt, både gleder og bekymringer. Å føle at man ikke strekker til, ikke er nok, ikke får fulgt opp så godt som man gjerne hadde villet, å få hverdagskabalen til å gå opp.

For min sønns del, å ikke ha en farsfigur/mannlig forbilde i hverdagen. Nå fikk han en fantastisk stefar etter hvert, men husker at jeg i perioder var veldig bekymret over hvem som skulle lære han typiske "gutteting". Å bli fulgt av mamma til hockeykamp hver eneste gang mens "alle" andre kom med pappa.

Bekymret meg også veldig mye over det økonomiske til de grader at jeg lå søvnløs på nettene. Men så ordnet alt seg til slutt som det så gjerne gjør.

[AnonymBruker]

2 timer siden, asterix skrev:

Det at det ikke er noen å dele gleden over barna med som er like glad i dem som man selv er.

Det opplever jeg også som verst. 

Anonymkode: fc5cc...8eb

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva føles verst med det? Tenker da på når far er død eller helt ute av bildet av andre grunner.

Anonymkode: 7e61e...736

Det er enda verre å ha masse familie, men være den eneste som tar ansvar på en ordentlig måte.

Anonymkode: ec744...c52

[AnonymBruker]

Jeg er vel ikke helt "godkjent" i denne kategorien, men her er det knapt samvær, ingen overnatting på aldri så lenge. Barnet er engstelig for faren som krever å være sidestilt med meg som mor - men ødelegger for barnet, seg selv (og meg) så fullstendig. Jeg kan ikke lenger fremsnakke faren til barnet for det er så ustabilt, og barnet gjennomskuer meg og når jeg har forsøkt å si noe positivt så svarer barnet at det ikke tror noe på at faren vil gjøre det fine jeg akkurat har fortalt (at faren f.eks. har lovet i retten).

Faren tåler ikke at barnet har sine grenser og mener jeg manipulerer barnet. Bare spetakkel og når det passer han kommer han med krenkende karakteristikker av meg. 

Jeg har ikke en far til barnet som jeg kan ha noe dialog/kommunikasjon med, han deltar ikke på avslutninger/første skoledag, var ikke der da tannfeen kom første gang, verken i sorg eller i glede/mestring for barnet. Jeg må være alt for barnet, samtidig som jeg lever med en engstelse/utrygghet ift. hva faren kan komme til å finne på. Han truer med å beholde barnet utover avtale (så barnet stikker ut), har tidligere hatt besøksforbud. Jeg har mareritt på nettene. Likevel håper jeg han skal roe seg og bli en bedre far, for rettighetene hans er jommen større enn barnets (våre). Innimellom tenker jeg vi hadde hatt det mye bedre om han var ute av livene våre for godt, og får så dårlig samvittighet. Men, han har en alvorlig psykisk diagnose og livskvaliteten min forringes for hvert år som går.. Jeg kan ikke tro at dette noensinne var en mann som var glad i meg og at jeg var glad i han 😥

Anonymkode: d03c6...ebc

[AnonymBruker]

Det verste er å se hvor mye barna savner faren sin og hvordan det påvirker dem. Uansett hvor perfekt jeg er vil jeg aldri klare å fylle det tomrommet. De har en far som lever i beste velgående men ikke ønsker kontakt. Det ultimate sviket. Jeg tenker ofte at det hadde vært bedre at han var død. Da kunne de sørget. Men slik situasjonen er føler de på dette ultimate sviket hele tiden. 

Jeg sørger i hvert fall for at de har tett kontakt med fars familie, det er veldig verdifullt for de. De elsker onklene og tantene sine og deres familier. Og jeg vet jeg har prøvd alt i min makt i alle år og få far på banen. Det bare går ikke. 

Anonymkode: 97ac2...f60

[AnonymBruker]

6 timer siden, Mass skrev:

 

Min eldste ønsker seg bare en far som er der for ham i hverdagen, og det spiller ingen rolle om det er den biologiske eller en annen farsfigur. Faren til mine yngste ble en slags far for ham og tok ham til seg, men så endte det dårlig grunnet mannens .... jah .... *sensur*. 

 Hmm.....? Bare jeg som ikke skjønte dette? 🤔

Anonymkode: 20d95...319

[Lycka]

7 timer siden, asterix skrev:

Det at det ikke er noen å dele gleden over barna med som er like glad i dem som man selv er.

Denne traff meg midt i hjerterota 💔 Kjenner meg så igjen i den følelsen 😢 

Klem ❤

[AnonymBruker]

7 timer siden, asterix skrev:

Det at det ikke er noen å dele gleden over barna med som er like glad i dem som man selv er.

Dette 10 000 ganger altså. Faren til mine barn er død. SÅ mange ganger som han og jeg kunne sitte å glede oss over de små tingene ved våre barn, hvert hikk, hvert nys, hvert hår som grodde ingenting var for lite da de var babyer.  Nå er det bare meg som syntes at de er SÅ utrolig fantastiske. Jeg har familie som er glad i dem, men du må være forelder for å være så tussete som vi er/var. 

Anonymkode: 53f6e...c97

[Gjest Mass]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 Hmm.....? Bare jeg som ikke skjønte dette? 🤔

Anonymkode: 20d95...319

Bare jeg som ikke ønsket å utbrodere.

[AnonymBruker]

8 timer siden, asterix skrev:

Det at det ikke er noen å dele gleden over barna med som er like glad i dem som man selv er.

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det opplever jeg også som verst. 

Anonymkode: fc5cc...8eb

 

1 time siden, Lycka skrev:

Denne traff meg midt i hjerterota 💔 Kjenner meg så igjen i den følelsen 😢 

Klem ❤

Dette er "heldigvis" dere mødre det går ut over. Er det ikke verre med manglene barna har?

Anonymkode: fd875...a8b

[Lycka]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Dette er "heldigvis" dere mødre det går ut over. Er det ikke verre med manglene barna har?

Anonymkode: fd875...a8b

Antar du ikke leste innlegget mitt over?

Selvfølgelig er det barna som lider mest ved å vokse opp uten sin far. Det tomrommet kan aldri fylles uansett hvor hardt man prøver.

[AnonymBruker]

1 time siden, Mass skrev:

Bare jeg som ikke ønsket å utbrodere.

 

Ok  

Anonymkode: 20d95...319