Noen som har forslag til hvordan man kan begynne et nytt liv?

[AnonymBruker]

Aner ikke hvordan jeg skal gjøre det eller hvor jeg skal begynne.

jeg har dessverre jobbet meg syk, ble utbrent og måtte tilslutt bli ufør da jeg hadde gjort for mye skade på kroppen.

jeg har kommet meg litt igjen nå, men det som er nå er at jeg ikke aner veien videre. 

De jeg jobbet med, ihvertfall noen av dem, som jeg trodde kanskje var blitt venner (har hatt 5 forskjellige jobber) stoppet kontakten når jeg ble syk og har ikke hørt noe mer fra noen av dem, så der er det tydeligvis «ute av syne, ute av sinn» og at jeg ikke akkurat har gjort store inntrykk på noen så jeg er veldig ensom og føler meg ikke så mye verdt. Dette har også gjort at jeg er litt skeptisk til folk, da jeg vet at skinnet kan bedra stort. 

Jeg har litt familie, men den er litt skakk-kjørt, og kan jo ikke belage meg på de heller. Har samboer, ingen barn, og er i slutten av 30 årene.

Jeg føler at siden jeg var «flink pike» og jobbet til jeg nesten døde var dette identiteten min, men jeg må nå bygge meg opp en ny identitet.

Har du noen tanker rundt dette som kan hjelpe meg? hva hadde du gjort? Hvor hadde du begynt? Er det mulig å få nye venner, ny «identitet» og en ny mening i livet når man er nesten 40 år? 

Hilsen TS

 

Anonymkode: a77d6...d99

[AnonymBruker]

Takk til alle svar. 

Anonymkode: a77d6...d99

[AnonymBruker]

Hva med å finne venner gjennom en sosial hobby? Hva liker du å gjøre? Har du noen lidenskaper? Finn dine lidenskaper og dyrk dem så  ofte som mulig - helst hver dag. En lidenskap  kan være natur, musikk, maling, kunst osv

Anonymkode: 2835b...bbc

[Kml-]

Leit å høre. Det å skaffe seg nye venner og en ny "identitet" er ikke bare bare. Kan du ikke starte med å sette noen mål for deg selv? Ting du vil oppnå? Slik at du kan kjenne litt på mestrings følelsen og bli glad i deg selv, før du slipper andre innpå?  Men hva med din samboer, har dere noen felles venner? Du kan jo også ta opp kontakten med gamle kollegaer. Kanskje de savner en melding av deg og tenker det samme som deg?

[AnonymBruker]

Frivillig arbeid som å besøke eldre ol. 

 

Anonymkode: 69aac...52c

[Roci]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å finne venner gjennom en sosial hobby? Hva liker du å gjøre? Har du noen lidenskaper? Finn dine lidenskaper og dyrk dem så  ofte som mulig - helst hver dag. En lidenskap  kan være natur, musikk, maling, kunst osv

Anonymkode: 2835b...bbc

Dette er et godt forslag, TS  

[AnonymBruker]

Jeg hadde litt samme greie, og meldte meg inn i det lokale ungdomslaget. (voksne kan også), der hjelper jeg til med å lage kulisser og kostymer til lokalteater, meldt meg som vakt til arrangement, stå i kakedisken eller billettluken og jeg har fått femdoblet omgangskretsen min på et år og fått et par venninner som kanskje kan bli nære etterhvert. Jeg er egentlig ikke utadvent eller kreativ, så det passer godt å få oppgaver som gjør at jeg må samarbeide eller stå og hilse på alle i døren osv. 

Bor i tettsted, ikke by. 

Anonymkode: 67877...d30

[Nyttig]

Frivillig arbeid samt fritidsinteresse er nok veien å gå. Men du må nok regne med å bli litt utstøtt når du er uføre, alle lurer jo på hva du "driver med". Mange har store fordommer med uføretryg, de tenker aldri på at de kan havne der selv.

Så ville nok gått for frivillig arbeid 1-2dager i uken som en start. Kirkens bymisjon etc, der kan du melde deg til å jobbe litt.

Unngå mennesker som er negative til livet du lever hvertfall, at du er uføre.

[AnonymBruker]

Jeg har endt opp i en lignende situasjon og er på samme alder. (Ikke uføretrygdet, men ute av arbeidslivet pga helsa). For min del ble løsningen å studere noe helt annet enn jeg har jobbet med. Noe jeg ikke forbinder med det gamle. På studiet har jeg truffet flere i samme eller lignende situasjon, og gleden over nytt stimuli har vært godt for meg. Jeg vet ikke om dette er noe du har mulighet til, men tenkte de kan være et innspill du kan bruke til noe.

Anonymkode: 84a2e...d83

[Blåklokke]

Her var det mange fine svar! Historien din minner litt om min. Jeg ble også syk og endte som ufør. Og venner og kolleger, jeg har fått noen aha-opplevelser der jeg også. Tror mange «glemmer» en hvis en ikke er så på og aktiv som før, noen synes kanskje det er vanskelig å forholde seg sykdom og noen mister dessverre interessen når en ikke har den samme sosiale identitet som før. Jeg har lært meg å akseptere dette. De som ikke har mer omtanke for meg er ikke verdt å ha som venner  

Og jeg er såpass mye syk at jeg ikke orker noe særlig omgang eller hobbier og blir dårlig av for mye aktivitet. Mennesker sliter meg ut, og livet kan føles tomt noen ganger  men det jeg orker er å gå litt tur og lese. Møter opp på et foredrag eller en forelesning for å holde hodet aktivt. Rusler turer hver eneste gang jeg har litt overskudd, turen behøver ikke bli lang, men jeg kommer i alle fall litt ut av hulen min. Ufør-stigmaet prøver jeg å temme med å si den samme innlærte leksen hver gang, forteller hva jeg pleide å jobbe med og sier at jeg er en av dem som har vært uheldig med helsen. 

Jeg trengte forandring da jeg ble ufør og valgte å flytte. Det var litt av en jobb, men så verdt det  Følte jeg kunne begynne helt på nytt på nytt bosted. 

Ønsker deg alt godt, håper det går litt bedre etterhvert  

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Blir man syk, forsvinner fort folk. De har ikke så mye forståelse for at man ikke orker en periode, eller at ikke økonomien er den samme feks. Om du sier at jobben på en måte var deg, så tenker jeg at det første du må gjøre, er å finne ut hva du liker og ikke. Hva interesserer deg, hva gir deg glede. Også ta det derfra. Jeg har vært kronisk syk så lenge at jeg ikke har opplevd den delen med kolleger og sånt. Men jeg kom ut av et voldelig forhold til 12 år siden, hvor han mer eller mindre hadde bestemt alt for meg i mange mange år. Og jeg merket det på alt fra tv programmer jeg så, til skuespillere. Flere ganger tenkte jeg at dette eller han/hun liker jeg ikke, for så å begynne å tvile til og med på det. Så jeg begynte å gå i meg selv, tenke gjennom hver gang følelsen dukket opp. Er dette min følelse? Er dette min tanke? Og sakte, men sikkert så fant jeg veien min opp igjen, og fant igjen meg selv bit for bit langs veien.

Anonymkode: 3bad1...015

[Gjest Anonym Bruker]

På 30.7.2018 den 22.50, AnonymBruker skrev:

Aner ikke hvordan jeg skal gjøre det eller hvor jeg skal begynne.

jeg har dessverre jobbet meg syk, ble utbrent og måtte tilslutt bli ufør da jeg hadde gjort for mye skade på kroppen.

jeg har kommet meg litt igjen nå, men det som er nå er at jeg ikke aner veien videre. 

De jeg jobbet med, ihvertfall noen av dem, som jeg trodde kanskje var blitt venner (har hatt 5 forskjellige jobber) stoppet kontakten når jeg ble syk og har ikke hørt noe mer fra noen av dem, så der er det tydeligvis «ute av syne, ute av sinn» og at jeg ikke akkurat har gjort store inntrykk på noen så jeg er veldig ensom og føler meg ikke så mye verdt. Dette har også gjort at jeg er litt skeptisk til folk, da jeg vet at skinnet kan bedra stort. 

Jeg har litt familie, men den er litt skakk-kjørt, og kan jo ikke belage meg på de heller. Har samboer, ingen barn, og er i slutten av 30 årene.

Jeg føler at siden jeg var «flink pike» og jobbet til jeg nesten døde var dette identiteten min, men jeg må nå bygge meg opp en ny identitet.

Har du noen tanker rundt dette som kan hjelpe meg? hva hadde du gjort? Hvor hadde du begynt? Er det mulig å få nye venner, ny «identitet» og en ny mening i livet når man er nesten 40 år? 

Hilsen TS

 

Anonymkode: a77d6...d99

Jeg er et såkalt "Ja, menneske" og har selv opplevd å gått kjelleren og blitt utbrendt / utslitt. 

  -   Min oppfordring til deg er at du bør først av alt  begynne å  "Gå i deg sjølv " og lære deg sjølv bedre kjenne.   Ein kan ikkje lære andre å kjenne før ein har lærd seg sjølv å kjenne.   Igjennom en  ransakelses ordre  vil du kanksje finne nye sider v/ deg selv som du ikkje har avslørt tidligere.

-   Gjør gjerne  det som du har mest lyst til utan påvirkning av andres menninger..   Friluftsliv., fritidsintrs, familie. 

-   Bidra med gjerne på dugnadearbeid o.l ,men ha det idet tankene at du får oftast aldri noe tilbake ved  slite seg ut for andre.

-   Forsøk  ikkje "mure deg inne" men  forsøk å vere  ærleg overfor deg selv og  andre,og "ver deg selv." 

-   Forsøk ikkje å betro deg til eller  dele formye av dine fysiske / psykiske utfordringer / overfor andre.

-   Motgang gjør ein ofte stærk, og livet kan ofte føles som ein kamp for tilværelsen men viktig å ikkje gji opp

-   Er ikkje  uføretrygda, men etterhvert lagt bak meg mange år i arbeidslivet, og mye kompetanse og ærfaring 

Lykke til !

Endret 1. august 2018 av Anonym Bruker