Sammenheng mellom Aspergers og å kunne vurdere ting selv?

[AnonymBruker]

Jeg lurer. For det kan hende jeg har det. Får svar senere. Jeg er en kvinnenpå 26 og klarer ikke å vurdere ting selv!:( dette har også resultert i at jeg ikke datet han jeg liker og fremdeles er singel og jomfru. Jeg har heller ikke gjort mye til karriere. 

Føler meg på mange måter som en tenåring i hodet. Jeg er avhengig av foreldres meninger rundt ting. Sikkert overfornuftig, men det er også forbanna kjedelig! 

Gjør jeg noe jeg selv vil, og andre ikke er enig så føler jeg at straffen er forjent enten det gjelder voldtekt, vold ellee å kanskje vli stjelt fra. Jeg tar virkelig ikke egne vurdering selv. Når det kommer nye personer inni livet mitt er jeg ofte avhengig av noen jeg kjenner fra før fordi jeg får tanker om at "den nye" skal kidnappe meg eller voldta meg. Men da igjen blir det jo fortjent fordi jeg er dum og naiv. 

Anonymkode: 5c302...1e9

[AnonymBruker]

Mener du at om du liker noe og tar en selvstendig avgjørelse på å gjøre noe, så er det greit å bli voldtatt eller slått om andre syns du gjør noe galt? Hvordan var oppveksten din? Det kan høres ut som du har et forhold til foreldrene dine som ikke har/er sunt. 

Anonymkode: 3e8a3...920

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mener du at om du liker noe og tar en selvstendig avgjørelse på å gjøre noe, så er det greit å bli voldtatt eller slått om andre syns du gjør noe galt? Hvordan var oppveksten din? Det kan høres ut som du har et forhold til foreldrene dine som ikke har/er sunt. 

Anonymkode: 3e8a3...920

Ja, jeg føler det er min feil om noe alvorlig galt skjer osv. 

Jeg klarer ikke engang å vurdere når jeg kjenner noen godt nok til å kalle dem bekjente/venner. Jeg har venninner som blir kjent med folk også i utlandet og kan kalle disse venner, har ikke skjedd dem noe. Mens jeg kan møte interesse fra folk i utlandet og la være å treffe dem fordi jeg vet at de kommer til å gjøre grusomme ting mot meg, fordi mamma har sagt jeg bør holde meg unna osv. Jeg hadde jo lyst til å bli bedre kjent, men mamma syntes ikke det var greit. Til og med venninnene på 20 reagerte på det. Nå har jeg bare endt opp litt bitter pga alt, at jeg gikk glipp av noe for mammas skyld og egentlig ikke for min egen. 

 

Jeg hadde en trygg oppvekst. Ingen rusmibruk og vold egentlig. Mamma har alltid vært i overkant bekyrmet da. Hun er slik som kan kjøre og se om hun møter bilen til faren til de yngste hvis han ikke svarer på tlf. 

Men moren min møtte en mann da jeg var 12, og etter hvert så vist det seg at han var voldelig, særlig mot broren min. De to fikk senere egne barn og sønnen hans ble nervøs av situasjonen hjemme med min bror og stefar. Jeg kunne bli direkte mobbet av han i perioder, og andre ganger løftet han meg opp. Jeg hadde konsentrasjonsvansker på skolen. Han prøvde seg på meg da jeg kom i tenårene og 20 årene. Mamma lot bre alt gå fordi hun var redd. Helt til hun fikk vite om at han rpøvde seg, da ble det slutt.

Denne stefaren min snakket jo om forhold til meg og, han ertet meg jo ofte med de jeg var venner med og det virket som han ønsket det skulle være noe mer i perioder. Han bare sa at jeg må finne meg en som er snill med meg og at jeg er for fin til å godta å bli banket. Men at det finnes jenter som liker dette. 

Mamma har alltid vært slik som trenger å høre at jeg er kommet meg trygt hjem fra fest. Glemte jeg det kunne hun si dagen etterpå at hun ikke har fått sovet pga hun ikke hørte fra meg. 

Igjen, det var en fyr jeg traff i utlandet som jeg likte sååå godt, men som jeg ikke ble ordentlig kjent med pga jævla moren min og egen vurderingsevne. 

Anonymkode: 5c302...1e9