Foreldre som involverer seg

[AnonymBruker]

Jeg og min mann er i 30-årene og bor på et landbruk. Dette bruker mine foreldre som sommersted. Det innebærer at man på godt og vondt lever tett inn på hverandre et par måneder i året. Vi har adskilte boenheter og det er enighet om hvert vårt privatliv selvom vi selvfølgelig må forholde oss til hverandre. 

Sist helg skulle jeg og min mann av sted til et arrangement på dagtid og videre til et annet på kveldstid. Dette hadde vi kommunisert, men uten å gi nærmere retningslinjer for når vi kom hjem. Av flere årsaker, vi er voksne, ønsker å kunne ta dette på sparket uten å måtte forholde oss til mine foreldre, som i denne sammenheng bør ansees som nære naboer. Vi kom imidlertid hjem i ett-tiden på natten, men fikk skyss hjem. Neste dag /morgen etterlyste de oss verden rundt basert på to forhold: bilen stod ikke der. Soveromsvinduet var lukket. UTEN å banke på og faktisk SJEKKE hvorvidt vi var kommet hjem. Noe lignende skjedde faktisk i fjor og jeg ga da klar beskjed om at vi er voksne og passer oss selv og at vi ikke kan være bundet av nærmere bestemte klokkeslett de mener er passe. Likevel gjør de det igjen. 

Jeg/vi kjenner vi blir provoserte. Jeg føler at de blander seg inn i vårt privatliv. Vi gir selvfølgelig beskjed dersom vi blir borte en helg eller skal ut på reise. Men jeg mener at vi som voksne må kunne bestemme selv hvordan og når vi kommer hjem. Det er tross alt også de som «flytter inn» hos oss. I foreliggende situasjon var vi jo i tillegg hjemme! Er det bare meg som reagerer på deres innblanding? 

Jeg har forståelse for at foreldre alltid vil være bekymret for sine barn, men mener man bør gi slipp på et tidspunkt/ til en viss grad. 

Anonymkode: c5bdc...5cc

[Glitnir]

Tja...årvåkne naboer og familie er jo viktig for å fange opp når noe faktisk ER galt da. Men det du beskriver går altfor langt - dersom de seriøst er bekymret for dere må det jo som et minimum forventes at de har en objektivt god grunn til å bli bekymret, og deretter først sjekker om dere er hjemme, og forsøker å ringe til dere før de kontakter resten av verden.

Dette høres nok ut som et tilfelle av at mor og far ikke helt har innsett at navlestrengen er klippet forlengst. Samtidig er det vanskelig å si ifra på en måte som ikke sårer dem, for de mener vel bare det beste. Dog må du nok si klarere ifra dersom dette ikke gir seg, ellers blir det fort mye frustrasjon hos deg og ikke minst din mann. 

[AnonymBruker]

Helt enig med deg. Og enig med Glitnir, - du må nok sette merkbart klarere grenser, selv om det koster helt utrolig mye.

Men det motsatte er verre, foreldre som aldri bryr seg og barna som søker kontakt.

Har opplevd alt dette selv, og vet om flere, så du er definitivt ikke alene om det der (mager trøst men)...

Anonymkode: a26ab...a21

[AnonymBruker]

På 27.7.2018 den 21.19, Glitnir skrev:

Tja...årvåkne naboer og familie er jo viktig for å fange opp når noe faktisk ER galt da. Men det du beskriver går altfor langt - dersom de seriøst er bekymret for dere må det jo som et minimum forventes at de har en objektivt god grunn til å bli bekymret, og deretter først sjekker om dere er hjemme, og forsøker å ringe til dere før de kontakter resten av verden.

Dette høres nok ut som et tilfelle av at mor og far ikke helt har innsett at navlestrengen er klippet forlengst. Samtidig er det vanskelig å si ifra på en måte som ikke sårer dem, for de mener vel bare det beste. Dog må du nok si klarere ifra dersom dette ikke gir seg, ellers blir det fort mye frustrasjon hos deg og ikke minst din mann. 

Ja, jeg er jo enig i at det hadde vært fint å bli etterlyst på et eller annet tidspunkt dersom noe hadde vært galt,  men synes likevel dette er å gå altfor langt. Dersom man sidestiller mine foreldre med naboer hadde nok de færreste naboer reagert på at bilen ikke stod der halv ni neste morgen. Forresten er det kun litt over tre km å gå fra der vi var og hjem, noe mine foreldre er fullstendig klar over, så det hadde jo heller ikke vært utenkelig at vi spaserte hjem for å hente bilen dagen etterpå. 

Likevel, denne situasjonen er vel egentlig bare det som fikk begeret til å renne over- fordi den er så drøy. Jeg har gitt klar beskjed, og gjorde det også i år, men tror rett og slett ikke de forstår. Jeg føler rett og slett at de noen ganger har litt problemer med å forstå enkle sosiale interaksjoner. De husker også dårlig. 

Når det gjelde mye annet som er irriterende er det typisk småting som man irriterer seg over når man bor tett. Men som sagt, situasjonen jeg beskrev føles drøy - litt som du nevner at navlestrengen ikke helt er klippet. Jeg er lille «gull»jenta som kom sent i livet for dem, etter MYE styr, og tror de har litt vanskelig for å slippe den. Og du har rett, særlig min man synes denne involveringen er meget frustrerende, 

Anonymkode: c5bdc...5cc

[AnonymBruker]

Hvordan i himmelens navn orker du å ha dem boende innpå deg i så lang tid?! Det hadde aldri vært aktuelt hverken for meg eller min ektefelle, blant annet pga innblanding i ting de ikke har noe med. Kanskje dette er stedet å begynne? Du har litt ansvar for å kutte navlestrengen selv også. Hva med å avtale at en uke er nok? Så får dere heller bruke den uken godt sammen? 

Dette hadde jeg aldri orket.

Anonymkode: 71f74...8b3

[AnonymBruker]

Hvem eier? Hvis dere eier kan dere ta en prat om at hvis dette fortsetter vil dere se dere nødt til å begrense tiden de kan bo der, fordi dere ikke orker denne innblandingen hele tiden. Hvis de fortsatte å være grenseoverskridende etter en slik samtale, hadde jeg rett og slett sendt dem hjem. Med mindre de er stokk dumme hadde det da etterhvert gått seg til, og de hadde kunnet være der hele sommeren igjen, fordi dere hadde vist tydelig hvor grensene går, og de hadde vist at de ikke hadde fått lov til å bli hvis de fortsatte å tråkke over dem.

Hvis det er de som eier ville jeg satt meg ned med dem og spurt om de ønsket at dere skal fortsette å bo der. Så ville jeg gjort det klart at om de fortsatte på den ,åten ville konsekvensen være at dere kom til å flytte, og de da enten måtte ta seg av landbruket selv eller finne noen andre til å forpakte det. Hvis en av dere lever av landbruket ville jeg på forhånd ha tatt en titt på arbeidsmarkedet, og fortalt om hvilke stillinger dere ser for dere at du/han kan begynne å søke på. 

Anonymkode: 34408...7ec

[AnonymBruker]

På 3.8.2018 den 10.26, AnonymBruker skrev:

Hvem eier? Hvis dere eier kan dere ta en prat om at hvis dette fortsetter vil dere se dere nødt til å begrense tiden de kan bo der, fordi dere ikke orker denne innblandingen hele tiden. Hvis de fortsatte å være grenseoverskridende etter en slik samtale, hadde jeg rett og slett sendt dem hjem. Med mindre de er stokk dumme hadde det da etterhvert gått seg til, og de hadde kunnet være der hele sommeren igjen, fordi dere hadde vist tydelig hvor grensene går, og de hadde vist at de ikke hadde fått lov til å bli hvis de fortsatte å tråkke over dem.

Hvis det er de som eier ville jeg satt meg ned med dem og spurt om de ønsket at dere skal fortsette å bo der. Så ville jeg gjort det klart at om de fortsatte på den ,åten ville konsekvensen være at dere kom til å flytte, og de da enten måtte ta seg av landbruket selv eller finne noen andre til å forpakte det. Hvis en av dere lever av landbruket ville jeg på forhånd ha tatt en titt på arbeidsmarkedet, og fortalt om hvilke stillinger dere ser for dere at du/han kan begynne å søke på. 

Anonymkode: 34408...7ec

Vi eier nå, ovetok vederlagsfritt fra dem for ca fem år siden. Men sånn sett er det relativt komplisert. Gjennom hele min oppvekst bodde vi i byen og brukte landstedet som feriested hvor vi bodde der hele skoleferien i tillegg til påske, mange helger med mer. Vi delte huset med en forpakter. Ifbm at han for noen år siden ikke lengre hadde helse til å fortsette og bo der overtok vi (er bl.a driveplikt). Dette falt tilfeldigvis sammen med at vi var ferdige med studier og skulle flytte «hjem» igjen etter noen år på en annen side av landet. Dette var da en slags vinn-vinn situasjon for begge parter. Avtalen var da at vi overtok forpakterens del av huset + noe mer, mens de beholdt «sin» del. Videre var det endel av avtalen at de skulle feriere og bruke stedet som før, men at vi,slik vi hadde respektert forpakternes privatliv, skulle fortsette også dette. Nå er de pensjonister og bor her tre måneder på sommeren. Min mor har dessverre også fått svært dårlig helse de siste årene, slik at de (heldigvis) ikke er der så mye i helgene. Jeg er bo enig i at det er kommunikasjon som er løsningen her, det bare er veldig vanskelig å kommunisere med noen som er vanskelige å kommunisere med. Alt tatt i betraktning tror jeg imidlertid det er vanskelig å innskrenke deres muligheter i være her i tid, men jeg må kanskje bli enda tydeligere på at de ikke kan involvere seg. Mtp alder og mammas helse kan det jo hende at det etterhvet løser seg selv. Dette er imidlertid på den annen side også årsaken til at jeg føler jeg havner veldig mellom barken og veden når det gjelder å ta opp ting. 

Bare for å ha det klart- jeg er veldig glad i foreldrene mine, de har stilt opp for meg hele livet og gjør det fortsatt, men det bare blir litt mye. Men nettopp også derfor er det vanskelig å si ifra. Mamma er også en person som vanskelig tar til seg kritikk, også forsøk på konstruktive samtaler da svaret ofte ender med et furtent, barnslig «jeg vet du syns alt jeg gjør er irriterende». Det er liksom ikke mulig å få til en konstruktiv samtale med den type svar. 

Anonymkode: c5bdc...5cc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi eier nå, ovetok vederlagsfritt fra dem for ca fem år siden. Men sånn sett er det relativt komplisert. Gjennom hele min oppvekst bodde vi i byen og brukte landstedet som feriested hvor vi bodde der hele skoleferien i tillegg til påske, mange helger med mer. Vi delte huset med en forpakter. Ifbm at han for noen år siden ikke lengre hadde helse til å fortsette og bo der overtok vi (er bl.a driveplikt). Dette falt tilfeldigvis sammen med at vi var ferdige med studier og skulle flytte «hjem» igjen etter noen år på en annen side av landet. Dette var da en slags vinn-vinn situasjon for begge parter. Avtalen var da at vi overtok forpakterens del av huset + noe mer, mens de beholdt «sin» del. Videre var det endel av avtalen at de skulle feriere og bruke stedet som før, men at vi,slik vi hadde respektert forpakternes privatliv, skulle fortsette også dette. Nå er de pensjonister og bor her tre måneder på sommeren. Min mor har dessverre også fått svært dårlig helse de siste årene, slik at de (heldigvis) ikke er der så mye i helgene. Jeg er bo enig i at det er kommunikasjon som er løsningen her, det bare er veldig vanskelig å kommunisere med noen som er vanskelige å kommunisere med. Alt tatt i betraktning tror jeg imidlertid det er vanskelig å innskrenke deres muligheter i være her i tid, men jeg må kanskje bli enda tydeligere på at de ikke kan involvere seg. Mtp alder og mammas helse kan det jo hende at det etterhvet løser seg selv. Dette er imidlertid på den annen side også årsaken til at jeg føler jeg havner veldig mellom barken og veden når det gjelder å ta opp ting. 

Bare for å ha det klart- jeg er veldig glad i foreldrene mine, de har stilt opp for meg hele livet og gjør det fortsatt, men det bare blir litt mye. Men nettopp også derfor er det vanskelig å si ifra. Mamma er også en person som vanskelig tar til seg kritikk, også forsøk på konstruktive samtaler da svaret ofte ender med et furtent, barnslig «jeg vet du syns alt jeg gjør er irriterende». Det er liksom ikke mulig å få til en konstruktiv samtale med den type svar. 

Anonymkode: c5bdc...5cc

Sånn du beskriver din mor er det jo ikke sikkert at det vil være de samme utfordringene neste år. Det er heller ikke sikkert at det er lurt å nevne det. Kan det hende at det hadde vært best å ta kontakt med de dine foreldreringer for å etterlyse dere hos, og gi beskjed om at hvis dine foreldre ringer og er bekymret så må de bare insistere på at de må sende en sms/ringe/vente til neste dag og så banke på?

Sikkert vanskelig å forholde seg til foreldre som er SÅ overinvolverte, og som bor SÅ tett.. Men det er bare snakk om 3 måneder i året, maks? Hva med å reise vekk i tilsammen 1 av de 3 månedene? 

Jeg sliter med å leve meg inn i problemstillingen din merker jeg 😂 Her i gården er utfordringen at mine foreldre ikke bryr seg i det hele tatt. Og når jeg tar initiativet til å treffes er hun kun negativ.. 

Anonymkode: c7de5...425