Hvordan kan barndommen påvirke det voksne liv

[AnonymBruker]

 

Jeg er litt usikker på hvor tråden passer..

Jeg har mistet begge mine foreldre. Min mamma reiste fra oss da jeg var under 3 grunnet alkohol problematikk, min far ble syk og jeg måtte flytte i fosterhjem i påvente av bedre helse hos min far. Helsen ble verre og verre, og jeg måtte flytte til annet fosterhjem. Flyttet da til ett eldre søskenbarn, det oppsto en endring i familiesituasjon der,  og jeg måtte flytte videre til annen familie. De ble for gamle for å ha tenåring i hus,og jeg ble boende der ett år. Før jeg flyttet til ett søsken i annen by.

Her har jeg bodd siden tenårene nå, jeg har hatt flere lange forhold, men til tider ikke vært en veldig god partner. Jeg har ikke vært voldelig , eller noe , men kanskje på grensen til psykisk vold. I form av å ikke ta imot den andre parten så godt (etter en god stund inn i forholdet) ,avise fysisk kontakt, være tildels kontrollerende i form av alltid vite f eks.

Er nå gidt og vært sammen snart 10 år. Merker det samme som jeg skriver ovenfor. Har også tre barn, føler ikke det samme ovenfor dem. Klarer være raus med dem mtp. kjærlighet, og tåler også at ting skjer utenfor kontrollen når det gjelder dem og deres ønsker i motsetning til det jeg selv ser for meg..

Vil gjerne høre fra noen med erfaring og/eller kompetanse innen temaet. Hva er vanlig og naturlig å slite med i min situasjon? Jeg har hørt jeg har litt kontroll behov, og er redd den dårligere egenskapen "forfulger" meg underbevisst.

Jeg har ellers flere venner,og føler jeg har god tone med mange. God på snakk. Jeg har likevel opp igjennom også skaffet meg en del uvenner fordi jeg ofte konfronterer mye som blir sagt , og alltid "må ta opp ting".

Anonymkode: 284e4...861

[holasi]

Det er nok helt normalt. I mine øyne er det ikke rart at du vil ha svar fra din partner angående vedkommendes handlinger etc med tanke på det du selv har opplevd. Er jo ofte slik med slik (ift din mor som forlot deg og din far). Man går jo rundt og lurer på hvor foreldrene er, blir plassert hos ukjente og får ikke helt det "trygge" bildet av verden kan man si, der du får omsorg og blir ivaretatt i ditt ordentlige hjem. Det kan selvsagt føre til traumer og vanskeligheter med å forholde seg til ting og f.eks tillit til andre mennesker for man lærer ikke å knytte et godt nok bånd, ihvertfall ikke som barn. Da tar det naturligvis litt lengre tid for å bygge noen trygge rammer. Det har jo gått med din partner som du forteller, men av og til vil man ikke gi slipp på de egenskapene man lærer seg som barn (dette ift informasjon og stabilitet). Er du mer interessert i å lære mer om deg selv og evt løse problemene som kan bli skapt av disse, vil jeg råde deg til å ta en ordentlig runde med deg selv og sortere tankene dine. Jeg sier ikke at dette er unormalt, fordi det er det ikke. Man kan på en måte se at det henger igjen, men det må for all del ikke være en negativ ting. Dersom du selv føler det ikke løser seg, så har du allerede tatt første steg, og det er jo å faktisk innse hva du selv gjør og spør om hjelp/råd til å forbedre. Går du inn i det med et åpent sinn, så kan det kanskje være lurt å se alternative løsninger til å "fôre" denne tvangen/tanken med. Dersom det du gjør fører til ubalanse i forholdet, kan det være en ide å gå til psykolog for å få luftet ut det du har. Mange trenger det en gang i blant og det er ikke for å peke på deg og si at det er noe galt med deg, men heller for å kartlegge hva man eventuelt kan gjøre med det og om det muligens er noe i undergrunnen.

[AnonymBruker]

2 timer siden, holasi skrev:

Det er nok helt normalt. I mine øyne er det ikke rart at du vil ha svar fra din partner angående vedkommendes handlinger etc med tanke på det du selv har opplevd. Er jo ofte slik med slik (ift din mor som forlot deg og din far). Man går jo rundt og lurer på hvor foreldrene er, blir plassert hos ukjente og får ikke helt det "trygge" bildet av verden kan man si, der du får omsorg og blir ivaretatt i ditt ordentlige hjem. Det kan selvsagt føre til traumer og vanskeligheter med å forholde seg til ting og f.eks tillit til andre mennesker for man lærer ikke å knytte et godt nok bånd, ihvertfall ikke som barn. Da tar det naturligvis litt lengre tid for å bygge noen trygge rammer. Det har jo gått med din partner som du forteller, men av og til vil man ikke gi slipp på de egenskapene man lærer seg som barn (dette ift informasjon og stabilitet). Er du mer interessert i å lære mer om deg selv og evt løse problemene som kan bli skapt av disse, vil jeg råde deg til å ta en ordentlig runde med deg selv og sortere tankene dine. Jeg sier ikke at dette er unormalt, fordi det er det ikke. Man kan på en måte se at det henger igjen, men det må for all del ikke være en negativ ting. Dersom du selv føler det ikke løser seg, så har du allerede tatt første steg, og det er jo å faktisk innse hva du selv gjør og spør om hjelp/råd til å forbedre. Går du inn i det med et åpent sinn, så kan det kanskje være lurt å se alternative løsninger til å "fôre" denne tvangen/tanken med. Dersom det du gjør fører til ubalanse i forholdet, kan det være en ide å gå til psykolog for å få luftet ut det du har. Mange trenger det en gang i blant og det er ikke for å peke på deg og si at det er noe galt med deg, men heller for å kartlegge hva man eventuelt kan gjøre med det og om det muligens er noe i undergrunnen.

Takk for svar.

Jeg har bodd hos familie, har ikke lurt på hvor foreldre var. Da jeg forsto dette ,da de døde..

Anonymkode: 284e4...861