Egentlig ikke noe bra forhold...

[AnonymBruker]

Nå har det seg slik at jeg er i et forhold.

Jeg er jo fortsatt glad i henne,  men når vi ble sammen så skrøt hun av hvor flink hun var til å ordne ting. Og hun var jo det, men etterhvert som tiden har gått, så har hun blitt mere og mere hjelpesløs. Vil at jeg skal ta telefoner for henne, klarer ikke å gå i butikken selv(Det er snakk om ca 300meter) og jeg henter og leverer ca 99% av tiden i barnehagen. Hun jobber deltid med 75% ufør, så hun har helseproblemer.  Både fysisk og psykisk. Hennes løsning på disse problemene er dårlig kosthold, smertestillende og alkohol. Merker at det virkelig tærer på min lyst til å bli i forholdet.

Vi fant hverandre på et ganske lavt punkt i livet og karret oss oppover. Jeg hadde rotet meg inn i en hasjtåke av arbeidsledighet og angst og hun kom fra et voldelig forhold. Jeg blomstrer i 5 året på samme jobb, har ingen rusproblemer eller angst. Hun kom seg for første gang ut ut arbeidslivet etter at vi ble sammen, og har hatt en deltidsjobb i mange år. Og dette er jo egentlig veldig bra.  

Men hennes livsstil gjør at hun bare blir verre. Tok opp alkohol med henne. Da tok hun pause en dag og doblet opp neste dag. Jeg lager mat som er relativt sunn, hun maser om junk. Og hun knasker Ibux og Paracet som det var vitaminer. Hun fikk et treningsprogram som kunne gjort smertene mindre, men siden hun mente at de heller burde operere,  så prøvde hun ikke.

Og så er det meg da, jeg ser jo alt dette. Men føler meg litt handlingslammet. Har alltid vært litt konfliktsky, og i dette forholdet gjør det bare ting verre. Prøver jo bare å være snill, eller i det minste ikke slem, men ser jo at jeg er en tilrettelegger. 

Prøver å ta opp ting, men kommer aldri noen vei. Får bare lange taler om hvor kjipt hun har det og at det er dårlig av meg å ikke forstå. Hun er også veldig flink til å pirke på samvittigheten min. For hvis jeg ikke har noe svar, så har hun "vunnet"

 

Jeg har blitt 2 forskjellige personer.

Han ene tuller, ler og har det faktisk ganske gøy på jobb. Til tross for at det kan være tungt og stressende til tider.

Og så kommer han hjem lukker seg inn i skallet sitt og håper det ikke blir noen runder med diskusjoner som oppstår fra intet, og det ender opp med å bli forklart alt han gjør feil.

 

Tror forsåvidt ingen av oss blir satt i et positivt lys av denne posten. Men det er litt rensende å få det ned på "papir

 

Oppi dette så har vi jo et barn, som midt oppi alt dette er det beste som har skjedd meg i hele mitt liv.

 

Er ute etter noen gode råd for veien videre.

Dette innebærer ikke tidsmaskin for å gjøre ting annerledes. Men forventer nok et par "vær mann! Stå opp for deg selv"-varianter

Anonymkode: 1a153...81d

[AnonymBruker]

Ta ungene med deg og dra. Det kan vekke henne såpass at hun våkner. Hun høres ikke ut til å klare dette selv, og ungene trenger stabilitet, trygghet og tilstedeværelse! 

Anonymkode: f9ddb...965

[AnonymBruker]

Syns du skulle,for din egen del hatt noen å prate med,hva med fvk alene,i første omgang.. 

Anonymkode: 53c8c...916

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Ta ungene med deg og dra. Det kan vekke henne såpass at hun våkner. Hun høres ikke ut til å klare dette selv, og ungene trenger stabilitet, trygghet og tilstedeværelse! 

Anonymkode: f9ddb...965

Har ikke noe sted å dra. Men er enig at hun trenger å vekkes på en måte.

Hun hadde nok blitt hysterisk om jeg hadde tatt med ungen.

Anonymkode: 1a153...81d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har det seg slik at jeg er i et forhold.

Jeg er jo fortsatt glad i henne,  men når vi ble sammen så skrøt hun av hvor flink hun var til å ordne ting. Og hun var jo det, men etterhvert som tiden har gått, så har hun blitt mere og mere hjelpesløs. Vil at jeg skal ta telefoner for henne, klarer ikke å gå i butikken selv(Det er snakk om ca 300meter) og jeg henter og leverer ca 99% av tiden i barnehagen. Hun jobber deltid med 75% ufør, så hun har helseproblemer.  Både fysisk og psykisk. Hennes løsning på disse problemene er dårlig kosthold, smertestillende og alkohol. Merker at det virkelig tærer på min lyst til å bli i forholdet.

Vi fant hverandre på et ganske lavt punkt i livet og karret oss oppover. Jeg hadde rotet meg inn i en hasjtåke av arbeidsledighet og angst og hun kom fra et voldelig forhold. Jeg blomstrer i 5 året på samme jobb, har ingen rusproblemer eller angst. Hun kom seg for første gang ut ut arbeidslivet etter at vi ble sammen, og har hatt en deltidsjobb i mange år. Og dette er jo egentlig veldig bra.  Men hennes livsstil gjør at hun bare blir verre. Tok opp alkohol med henne. Da tok hun pause en dag og doblet opp neste dag. Jeg lager mat som er relativt sunn, hun maser om junk. Og hun knasker Ibux og Paracet som det var vitaminer. Hun fikk et treningsprogram som kunne gjort smertene mindre, men siden hun mente at de heller burde operere,  så prøvde hun ikke.

Anonymkode: 1a153...81d

Kona di er veldig syk, hun er faktisk nesten 100 % ufør, i motsetning til deg som er helt arbeidsfør. Jeg regner med at hun har smerter, og da er Ibux og Paracet milde remedier mot det, og fungerer kanskje ikke optimalt heller siden hun er blitt ufør. Å ha mye smerter medfører ofte at man blir trøtt og kvalm, og det er ikke lett å spise "vanlig" mat. Smerter blir heller ikke nødvendigvis bedre med årene, de kan av seg selv bli verre (bare at du ikke vet det av deg selv, gjør at jeg lurer litt på hvor du har hodet dit hen, særlig siden hun har født en unge oppi dette, som forverrer mange sykdommer og tilstander). Hvorvidt det er lurest å trene eller operere, er helst et spørsmål for legen hennes og ikke for deg. At hun selvmedisinerer med alkohol, handler nok om at det ikke finnes gode nok smertestillende - eller at hun prøver å unngå å bruke sterke medisiner siden hun har omsorg for barnet deres (jeg selv er heldig som kan bruke en type systemisk medisin som ikke gir hangover, andre er ikke like heldige). 

Kanskje kona di ikke burde jobbet i det hele tatt. Når hun er for dårlig til å handle mat og å hente/bringe i barnehagen, regner jeg med at alle tilgjengelige krefter brukes på jobben. At hun skulle jobbe, var noe du sa ja til, men du skjønte trolig ikke hva det vil innebære. Dere må ha dere en prat om hvorvidt det er verdt det. Ikke alle må jobbe. Dere kan også vurdere å bestille inn hjemkjøring av mat, få vaskehjelp hjemme osv hvis det er arbeidsmengdene som er problemet. 

Kanskje er kjæresten din i ferd med å bli alkoholiker. Eller kanskje hun tar et glass om sommeren når hun har ferie, som mange andre. Hvorfor du reagerer på at hun bruker milde smertestillende som Ibux og Paracet vet bare du - er det fordi hun ikke egentlig sliter med smerter? Det tror jeg ikke, ettersom operasjon er aktuelt. Noe er galt i denne framstillinga. Historia di er ellers veldig lik mange par der dama er syk eller ufør, og mannen likevel forventer at hun skal være frisk og kjapp og en slags proff husmor. At du sammenlikner det at du var arbeidsledig med at hun er ufør, er rimelig søkt. 

Du er pårørende til en som er alvorlig syk, og du er far til et barn hvis mor har lav kapasitet. Ikke "vær mann", men ta noen grep. Og vær obs på bitterheten og depresjonstendensene, for de tingene forsvinner ikke nødvendigvis selv om du slår opp.

Anonymkode: 81de8...2ef

[AnonymBruker]

Ta tak i alkoholproblemene. Hun bruker det som smertelindring. Hun bør få hjelp. Det er vondt for barna og. Psykisk syke er krevende å bo sammen med. Du er flink som gjør ditt beste. Få henne til psykiater, og unngå smertestillende som er sterkere enn ibux. Snakk med barna og at mamma er syk. 

Anonymkode: 98cce...f0b

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta tak i alkoholproblemene. Hun bruker det som smertelindring. Hun bør få hjelp. Det er vondt for barna og. Psykisk syke er krevende å bo sammen med. Du er flink som gjør ditt beste. Få henne til psykiater, og unngå smertestillende som er sterkere enn ibux. Snakk med barna og at mamma er syk. 

Anonymkode: 98cce...f0b

Hun bruker det nok som smertelindring fordi hun ellers bruker så milde medikamenter som ibux, selv om hun er veldig syk og mulig kandidat for en operasjon. Det er legen som er ansvarlig for hennes medisinering. Tipper hun allerde har fått masse oppfølging av lege og spesialster, siden hun er nesten fullt uføretrygdet (for de som ikke vet det, må man uføretrygdes i to omganger for en prosent over 50, og det kreves alltid spesialistuttalelser). 

Hvis ikke barna vet at mamma er syk, selv om hun er nesten fullt uføretrygdet, er det noe galt i seg selv.... 

Jeg synes det er far som høres deprimert ut (kanskje han ikke gjenkjenner det som depresjon, siden han har mest erfaring med angst, og ellers biter tennene sammen. Far bør få hjelp før han bryter helt sammen i livskrise. Dette snakket om at man klarer alt, er typisk for folk som holder på å krasje i veggen. 

Anonymkode: 81de8...2ef

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Kona di er veldig syk, hun er faktisk nesten 100 % ufør, i motsetning til deg som er helt arbeidsfør. Jeg regner med at hun har smerter, og da er Ibux og Paracet milde remedier mot det, og fungerer kanskje ikke optimalt heller siden hun er blitt ufør. Å ha mye smerter medfører ofte at man blir trøtt og kvalm, og det er ikke lett å spise "vanlig" mat. Smerter blir heller ikke nødvendigvis bedre med årene, de kan av seg selv bli verre (bare at du ikke vet det av deg selv, gjør at jeg lurer litt på hvor du har hodet dit hen, særlig siden hun har født en unge oppi dette, som forverrer mange sykdommer og tilstander). Hvorvidt det er lurest å trene eller operere, er helst et spørsmål for legen hennes og ikke for deg. At hun selvmedisinerer med alkohol, handler nok om at det ikke finnes gode nok smertestillende - eller at hun prøver å unngå å bruke sterke medisiner siden hun har omsorg for barnet deres (jeg selv er heldig som kan bruke en type systemisk medisin som ikke gir hangover, andre er ikke like heldige). 

Kanskje kona di ikke burde jobbet i det hele tatt. Når hun er for dårlig til å handle mat og å hente/bringe i barnehagen, regner jeg med at alle tilgjengelige krefter brukes på jobben. At hun skulle jobbe, var noe du sa ja til, men du skjønte trolig ikke hva det vil innebære. Dere må ha dere en prat om hvorvidt det er verdt det. Ikke alle må jobbe. Dere kan også vurdere å bestille inn hjemkjøring av mat, få vaskehjelp hjemme osv hvis det er arbeidsmengdene som er problemet. 

Kanskje er kjæresten din i ferd med å bli alkoholiker. Eller kanskje hun tar et glass om sommeren når hun har ferie, som mange andre. Hvorfor du reagerer på at hun bruker milde smertestillende som Ibux og Paracet vet bare du - er det fordi hun ikke egentlig sliter med smerter? Det tror jeg ikke, ettersom operasjon er aktuelt. Noe er galt i denne framstillinga. Historia di er ellers veldig lik mange par der dama er syk eller ufør, og mannen likevel forventer at hun skal være frisk og kjapp og en slags proff husmor. At du sammenlikner det at du var arbeidsledig med at hun er ufør, er rimelig søkt. 

Du er pårørende til en som er alvorlig syk, og du er far til et barn hvis mor har lav kapasitet. Ikke "vær mann", men ta noen grep. Og vær obs på bitterheten og depresjonstendensene, for de tingene forsvinner ikke nødvendigvis selv om du slår opp.

Anonymkode: 81de8...2ef

Jeg har forståelse for at hun er faktisk er syk. Hun ønsker å jobbe, for da får hun impulser utenfor hjemmet, og det er bra.

Men det er ikke rom for et jeg er sliten iblandt, for hun har det alltid verre.

Noen av smertene kunne, ifølge lege, lindres med trening. Men siden hun selv mente at den løsningen ikke var bra nok, så prøvde hun ikke. Andre smerter kommer nå av smerter i forbindelse høy vekt.  Hennes alkoholforbruk er ikke ekstremt høyt, men det er ofte. Det har også mye å si på innstilling om morgenen. Da kan hun være ganske negativ.  Ja, det har noe med helseproblemer å gjøre, men alkohol hjelper ikke.

Jeg forventer ikke at hun skal være proff husmor, men jeg får påpekt ofte hva jeg gjør feil, eller ikke gjør, fremfor alt jeg faktisk gjør. Jeg sier ikke at jeg under noen omstendighet er perfekt,  langt derifra.  Men jeg sliter mer og mer med å finne noe positivt i livet mitt. Og å se på en som blir mer negativ, hjelper ikke.

Anonymkode: 1a153...81d

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

 

Hvis ikke barna vet at mamma er syk, selv om hun er nesten fullt uføretrygdet, er det noe galt i seg selv.... 

Jeg synes det er far som høres deprimert ut (kanskje han ikke gjenkjenner det som depresjon, siden han har mest erfaring med angst, og ellers biter tennene sammen. Far bør få hjelp før han bryter helt sammen i livskrise. Dette snakket om at man klarer alt, er typisk for folk som holder på å krasje i veggen. 

Anonymkode: 81de8...2ef

Barna får ofte vite at mor er syk. Det er virkelig ingen hemmelighet. Hun nevner det ofte. 

 

Jeg har vært deprimert før, men mitt syn på det, var at da hadde jeg alt for mye tid på å se på og tenke på meg selv. Det førte ikke noe godt med seg. Har mange baller i luften nå, så da går det nok greit. Vil bare ha det litt mere positivt rundt meg. Vet ikke egentlig om å bli enslig, er løsningen.

"

Anonymkode: 1a153...81d

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Ta tak i alkoholproblemene. Hun bruker det som smertelindring. Hun bør få hjelp. Det er vondt for barna og. Psykisk syke er krevende å bo sammen med. Du er flink som gjør ditt beste. Få henne til psykiater, og unngå smertestillende som er sterkere enn ibux. Snakk med barna og at mamma er syk. 

Anonymkode: 98cce...f0b

Hun har vært hos psykiater,  men virker ikke som det hjelper. Hun snakker mye om problemer, men ser ingen eller hører ingen løsninger.

Anonymkode: 1a153...81d