Å være fosterhjem

[AnonymBruker]

2 timer siden, Carrot skrev:

Kan du utdype om du her snakker om genetisk belastning eller foreldrenes person og om de er en del av hennes hverdag? For i utgangspunktet uten mer input virker det du sier her som noe BV burde oppfattet og du burde nok ikke adopert jenta..?

Ønsker ikke å gi detaljer om barnet mitt. Men kan si at det er genetikk dette handler om. Barnet har ikke kontakt med foreldrene, men jeg vet en del om mor (vi har kontakt). Hun har en diagnose, som jeg nå er helt sikker på at barnet dessverre har arvet. Det er så mange fellestrekk.

Anonymkode: db86d...df5

[Carrot]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ønsker ikke å gi detaljer om barnet mitt. Men kan si at det er genetikk dette handler om. Barnet har ikke kontakt med foreldrene, men jeg vet en del om mor (vi har kontakt). Hun har en diagnose, som jeg nå er helt sikker på at barnet dessverre har arvet. Det er så mange fellestrekk.

Anonymkode: db86d...df5

Føler med deg i utfordringene du opplever. Har du et nettverk du kan søke til? Det er ikke lett om barnet er ens biologiske heller om sykdom i ulik form preger hverdagen.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde foreldrene gjort jobben sin hadde ikke fosterhjem vært et tema.

Anonymkode: 1cd45...7d6

Tror du virkelig at fosterhjem er så jævla mye bedre? Det er kun folk, og de er like fæle som foreldre. Og de får betalt for det! 

Anonymkode: f4d4c...9d9

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du virkelig at fosterhjem er så jævla mye bedre? Det er kun folk, og de er like fæle som foreldre. Og de får betalt for det! 

Anonymkode: f4d4c...9d9

Alternativet til fosterforeldre er ikke å la barna bo hjemme alltid. Noen ganger må de ut fra hjemmet. 

Men du synes barnehjem virker koseligere? Mindre belastende og mer stabilt og trygt? 

Anonymkode: cc9dc...30c

[AnonymBruker]

5 timer siden, ImMsH skrev:

Tenker litt generelt om hvordan dere har opplevd å være fosterhjem, samarbeid med barnevernet, biologisk familie osv. Hvilken aldersgruppe har dere vært fosterhjem for?

Er selv i en prosess for å bli fosterhjem nå

Beklager, men leste feil! Jeg har vært i fosterhjem. Jeg kan jo fortelle litt om min opplevelse i fosterhjem da. kanskje det hjelper hehe. 

Jeg er 20 år nå og kom i fosterhjem fra jeg var 10 år til jeg var 13. Når jeg var 13 flyttet jeg til biologisk familie. Jeg var det første fosterbarnet til fosterforeldrene mine så jeg var vell litt prøvekanin. Jeg fikk ikke lov å ha mobil eller være mye på internett, dette grunnet kontakt med biologisk familie. Foreldrene mine var rusmisbrukere. Jeg hadde to eldre fostersøsken som var veldig snille. Føstersøster som var 14 når jeg kom dit ble litt sjalu innimellom, men vi var gode venner og kranglet som søsken gjør. Fosterforeldrene mine var veldig snille, men jeg hadde mye strengere regler enn alle andre barn på den alderen når det gjalt å gå rett hjem fra skolen osv. 

Når det gjaldt samvær så hadde jeg samvær med foreldrene mine en gang i måneden. Fosterforeldrene mine var aldri med, men de kjørte oss til stedet vi skulle være. Det var alltid en barnevernsansatt på med på samværene. På samværene gjorde vi litt forskjellige ting. Spiste ute, gikk på kjøpesenter osv. Jeg hadde samme etternavn som jeg alltid har hatt. 

Jeg har ingen diagnoser og var ikke et vanskelig barn, det var bare foreldrene mine det var noe galt med. Så jeg vil ikke si at jeg var veldig krevende, men jeg savnet jo selvfølgelig foreldrene mine kjempemye og skjønte ikke hvorfor barnevernet hadde vært så slemme og puttet meg i fosterhjem. 
 

Noen ganger så kom det en tilsynsfører fra kommunen for å sjekke at alt sto bra til. Saksbehandleren min i barnevernet kom også noen ganger. De fikk penger for å ha meg, men de fikk ingen erstatning for å ikke jobbe. Fostermor jobbet 80% og fosterfar jobbet 100%. Vi dro på et slags treff i Hafjell der det også var andre fosterbarn og fosterfamilier. Der koste vi oss masse og lærte mye om å være fosterbarn og det å bo i fosterhjem. Tror vi var der en helg. Vi levde som en vanlig familie, dro på hytta, badeland, ferie til syden osv. 

Jeg så aldri på fosterforeldrene mine som foreldre og det tror jeg gjorde dem litt trist. De ville gjerne at jeg skulle se på de som foreldre, men jeg hadde et mer tante og onkel forhold til de, da jeg hadde sterke bånd til mine ekte foreldre. Uansett hvor fint jeg hadde det hos fosterforeldrene mine, så ville jeg hjem. Det tenkte jeg på hver dag. Hvordan skal jeg komme hjem og jeg var veldig trist for at jeg ikke fikk bo hjemme og savnet var uendelig vondt. 

Foreldrene mine gjorde det vanskelig for fosterforeldrene mine. De fant ut hvor jeg bodde og tråppet opp på døra. Jeg ble selvfølgelig kjempeglad, men de viste ikke hva de skulle gjøre. Så da kom politi og barnevernet og bortviste dem fra eiendommen. 

Jeg kom til slutt hjem og har det veldig bra nå. Studerer og har mange venner. Men hele opplevelsen sitter godt i meg enda. Måten barnevernet håndterte mye på og at jeg fikk helt ferske fosterforeldre som hadde veldig lite erfaring. Jeg går regelmessig til psykolog etter behandlingen jeg fikk av barnevernet. Det var de som ødela hele opplevelsen og ga meg traumer, ikke fosterforeldrene mine. Barnevernet kunne snakke stygt om foreldrene mine til meg og snakke ned om de slik at jeg skulle mislike de. Barnevernet fjernet meg også fra hjemmet på en ulovlig måte og veldig dramatisk selv om foreldrene mine var samarbeidsvillige. 

Når jeg kom hjem igjen og fikk hele opplevelsen på avstand så slet jeg mye psykisk og hadde masse flashbacks. Jeg har fortsatt litt kontakt med fosterforeldrene jeg hadde den dag i dag. Jeg vet at de har hatt andre fosterbarn etter meg. 

Beklager for at det ble litt langt, men håper dette var til nytte. Om du bestemmer deg for å bli fosterforelder så kan du forvente deg utrolig krevende barn, noen trenger tilsyn 24/7 og vanskelige foreldre. Noen barn er voldelige, kanskje ruser seg ol. Jeg regner dog med at man ikke får en av de mest krevende barna første gang du er fosterforelder. Det er en utrolig krevende jobb og i mange kommuner så er barnevernet helt ræva. Det gjelder både for fosterforeldre og biologiske foreldre. Jeg hadde aldri tatt på meg det ansvaret, det er ikke for alle. 

Du må også regne med at du kan bli veldig knyttet til barnet også kan det bli bestemt at det skal hjem da hjemmesituasjonen har forbedret seg, eller kanskje barnet ikke trives og vil til et annet fosterhjem. 

Anonymkode: 78bb9...d49

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror du virkelig at fosterhjem er så jævla mye bedre? Det er kun folk, og de er like fæle som foreldre. Og de får betalt for det! 

Anonymkode: f4d4c...9d9

😂👍🏻

Anonymkode: 1cd45...7d6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alternativet til fosterforeldre er ikke å la barna bo hjemme alltid. Noen ganger må de ut fra hjemmet. 

Men du synes barnehjem virker koseligere? Mindre belastende og mer stabilt og trygt? 

Anonymkode: cc9dc...30c

Barnehjem finnes ikke mer. Kun ungdomsinstitusjoner.

Anonymkode: 1cd45...7d6

[AnonymBruker]

2 timer siden, Carrot skrev:

Føler med deg i utfordringene du opplever. Har du et nettverk du kan søke til? Det er ikke lett om barnet er ens biologiske heller om sykdom i ulik form preger hverdagen.

Vi har dessverre mistet en del av nettverket vårt i årene som har gått pga at vi har vært slitne. Barnet sov ikke hel natt før hun begynte på skolen. Familie har vi jo, men ikke som avlastning. Har vurdert å søke avlastning, men jeg er livredd barnet skal føle seg 'sendt bort', så har ikke blitt noe av. Ting er mye bedre nå, men fremdeles er det mange utfordringer, ikke minst sosialt i forhold til venner. 

Mitt høyeste ønske er at dette barnet bruker sine evner på positivt vis. Hun har utallige gode egenskaper og stor kreativitet. 

Ts 

Anonymkode: db86d...df5

[Carrot]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror du virkelig at fosterhjem er så jævla mye bedre? Det er kun folk, og de er like fæle som foreldre. Og de får betalt for det! 

Anonymkode: f4d4c...9d9

Vel i vårt tilfelle, absolutt. Ikke ruser vi oss, ikke lar vi det gå dagevis uten at barnet får tilsyn eller mat, og ikke lar vi det gå uten klær osv. Det får oppmerksomhet når det trenger det, ros, kos, hjelp, og grenser og det føler seg verdsatt og kjenner på en forutsigbar og trygg hverdag. 

For avlastingsbarna er vi den familien som har overskudd, som tar de med på ting de ellers ikke får bli med på, være seg båtturer, hytteturer, skiferie eller bare en tur til nabogården for å tusle i fjøset.. 

Dette gjør vi fordi vi bryr oss om barna, vi hadde et forhold til dem FØR de kom hit, det var en forutsetning fra BV sin side - at barna skulle være hos noen de kjente fra før - og det har tidvis gjort det litt vanskelig da vi har følt oss litt "nær" sakens kjærne men stort sett gått fint. 

Nå som barna har "levd slik" noen år så ser vi at det går fint. De er trygge og greie unger og vi er trygge og greie voksne, vi vil aldri bli "mor" eller "far" slik vi er for våre egne barn men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i bonusungene som jeg er i mine egne og alle unger fortjener det fra fosterforeldrene sine - men fosterforeldrene kan ikke forventet det samme tilbake for barna har foreldre - mange av dem som beskrevet over husker foreldrene sine. Og de aller fleste barn uansett hvor ille de hadde det når de er store nok til det forsvarer og beskytter foreldrene sine - også om det skader dem. 

Så ja, jeg tror at i de aller fleste tilfellene har barna det bedre i fosterhjemmet enn i hjemmet den tiden de er der. Men jeg tror ikke på noen måte det er enkelt, ikke for barna, ikke for foreldrene og ikke for fosterhjemmet - ikke på noen måte, og jeg ønsker overhode ikke å glorifisere det hele - for til syvende og sist har du helt rett, vi er vanlige mennesker vi fosterforeldre, helt vanlige mennesker. Ikke troll, ikke styggen, ikke ute etter å gjøre livet til foreldrene vanskelig på noen måte - vi er helt vanlige mennesker.

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har dessverre mistet en del av nettverket vårt i årene som har gått pga at vi har vært slitne. Barnet sov ikke hel natt før hun begynte på skolen. Familie har vi jo, men ikke som avlastning. Har vurdert å søke avlastning, men jeg er livredd barnet skal føle seg 'sendt bort', så har ikke blitt noe av. Ting er mye bedre nå, men fremdeles er det mange utfordringer, ikke minst sosialt i forhold til venner. 

Mitt høyeste ønske er at dette barnet bruker sine evner på positivt vis. Hun har utallige gode egenskaper og stor kreativitet. 

Ts 

Anonymkode: db86d...df5

Jeg skjønner, det er trist å lese at dere mistet nettverk og har tunge perioder, jeg tror avlastning kan være en fin måte å hente seg inn igjen på. De ungene vi har her en helg hver mnd. koser seg i alle fall, men vi kjenner dem - vi ser dem regelmessig som "tanteunger" og det gjør det kanskje enklere. En venninne av meg har avlastning, der er det faktisk en ansatt i barnehagen som er avlaster, kanskje det er mulig å få til en ordning med noen barnet kjenner om du vil se mer på det. Det er ikke bra for dere om dere sliter dere helt ut, som om dere kan få hjelp er det definitivt det beste for alle parter. 

Jeg håper som deg at barnet ditt får en positiv utvikling, jeg er egentlig ganske sikker på at du som mor gjør en kjempejobb basert på det du skriver! 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Carrot skrev:

Vel i vårt tilfelle, absolutt. Ikke ruser vi oss, ikke lar vi det gå dagevis uten at barnet får tilsyn eller mat, og ikke lar vi det gå uten klær osv. Det får oppmerksomhet når det trenger det, ros, kos, hjelp, og grenser og det føler seg verdsatt og kjenner på en forutsigbar og trygg hverdag. 

For avlastingsbarna er vi den familien som har overskudd, som tar de med på ting de ellers ikke får bli med på, være seg båtturer, hytteturer, skiferie eller bare en tur til nabogården for å tusle i fjøset.. 

Dette gjør vi fordi vi bryr oss om barna, vi hadde et forhold til dem FØR de kom hit, det var en forutsetning fra BV sin side - at barna skulle være hos noen de kjente fra før - og det har tidvis gjort det litt vanskelig da vi har følt oss litt "nær" sakens kjærne men stort sett gått fint. 

Nå som barna har "levd slik" noen år så ser vi at det går fint. De er trygge og greie unger og vi er trygge og greie voksne, vi vil aldri bli "mor" eller "far" slik vi er for våre egne barn men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i bonusungene som jeg er i mine egne og alle unger fortjener det fra fosterforeldrene sine - men fosterforeldrene kan ikke forventet det samme tilbake for barna har foreldre - mange av dem som beskrevet over husker foreldrene sine. Og de aller fleste barn uansett hvor ille de hadde det når de er store nok til det forsvarer og beskytter foreldrene sine - også om det skader dem. 

Så ja, jeg tror at i de aller fleste tilfellene har barna det bedre i fosterhjemmet enn i hjemmet den tiden de er der. Men jeg tror ikke på noen måte det er enkelt, ikke for barna, ikke for foreldrene og ikke for fosterhjemmet - ikke på noen måte, og jeg ønsker overhode ikke å glorifisere det hele - for til syvende og sist har du helt rett, vi er vanlige mennesker vi fosterforeldre, helt vanlige mennesker. Ikke troll, ikke styggen, ikke ute etter å gjøre livet til foreldrene vanskelig på noen måte - vi er helt vanlige mennesker.

Jeg skjønner, det er trist å lese at dere mistet nettverk og har tunge perioder, jeg tror avlastning kan være en fin måte å hente seg inn igjen på. De ungene vi har her en helg hver mnd. koser seg i alle fall, men vi kjenner dem - vi ser dem regelmessig som "tanteunger" og det gjør det kanskje enklere. En venninne av meg har avlastning, der er det faktisk en ansatt i barnehagen som er avlaster, kanskje det er mulig å få til en ordning med noen barnet kjenner om du vil se mer på det. Det er ikke bra for dere om dere sliter dere helt ut, som om dere kan få hjelp er det definitivt det beste for alle parter. 

Jeg håper som deg at barnet ditt får en positiv utvikling, jeg er egentlig ganske sikker på at du som mor gjør en kjempejobb basert på det du skriver! 

Vi er gjennom de tøffeste årene, håper jeg. Tåler en del tøffe tak på dagtid, når man bare får sove godt på natten. Og det får vi nå. Avlastning er ikke lenger et behov, iallefall per nå. Tenker at de som trenger det mer enn oss, skal få bruke det tilbudet som fins, er jo begrenset. 

Ts 

Anonymkode: db86d...df5

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

De er motbydelige kryp, og mottar penger for det.

Anonymkode: f4d4c...9d9

Du får lage en egen tråd om det da! Det var ikke det ts spurte om!

Anonymkode: dab09...8ba

[ImMsH]

14 timer siden, Carrot skrev:

Man blir på ingen måte rik av å være fosterforeldre så den myten kan vi ta livet av med en gang

Som fosterhjem er man som en vanlig familie der barna har ulike behov alt etter hva de har opplevd. Man samarbeider ikke alltid med de biologiske foreldrene for det er noen tilfeller der de ikke får ha samvær med barna sine, men i mange tilfeller samarbeider man så godt man kan fordi man ønsker at barna skal ha et godt forhold til foreldrene sine. Spesielt viktig om fosterbarna på sikt er ment å gjenforenes med sine foreldre - da er rollen som fosterforeldre å gi barna best mulig fundament for en slik løsning samtidig som man ivaretar dem mens man har dem hos seg.

Å være fosterforeldre er å øse av en utømmelig kilde omsorg, det er å sette grener, det er å lytte, klemme, si fra og sette av tid til barnet - det er å sloss for at barnet får den hjelpen det trenger på linke med evt biologiske barn, det er våkenetter, det er snøtt og tårer og spybøtter på samme måte som med egne barn. Det er våkenetter der du uroer deg for barnets beste, det er kamper med alle instanser for noen barn fordi du som fosterforelder ser at barnet ikke får det de trenger - også i noen tilfeller mot barnevernet, men som oftes sammen med..

Det er å lære seg å holde hodet kaldt mens følelsene raser, det er å se urett skje uten å kunne gjøre noe med det men også å få gleden av å se et barn med dårlige ods vokse, utvikle seg og leve et godt liv til tross for en dårlig start..

Det er å være fosterMOR og fosterFAR for en fosterSØNN eller fosterDATTER er som for alle andre foreldre, med hjertet litt på utsiden for barnas beste..

- men det var kanskje ikke det svaret du tenkte på TS?

Veldig godt og utfyllende svar ☺️ Men ikke helt det svaret jeg var ute etter🙈 jobber i barnevernet og er godt kjent med hva det å være fosterhjem innebærer. Er mer interessert i hvordan det har vært for hver enkelt, hva har vært bra, hva har vært vanskelig, spesielle utfordringer, hvilke følelser hare dette skapt i akkurat deg?☺️

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

De er motbydelige kryp, og mottar penger for det.

Anonymkode: f4d4c...9d9

Ett vennepar av oss er fosterforeldre og de har satt hver eneste krone de mottar på fondssparing, som barnet får når hen blir myndig. Selvsagt øremerket. Det kommer litt an på om barnet vokser opp til å bli ansvarlig eller ikke. 

Vi har også tenkt å gjøre det samme den dagen vi blir fosterforeldre. I tillegg til å være ett trygt hjem for barnet. Så da får vi være motbydelige kryp i dine øyne. 

 

Anonymkode: 1f7a2...b6e

[Carrot]

10 timer siden, ImMsH skrev:

Veldig godt og utfyllende svar ☺️ Men ikke helt det svaret jeg var ute etter🙈 jobber i barnevernet og er godt kjent med hva det å være fosterhjem innebærer. Er mer interessert i hvordan det har vært for hver enkelt, hva har vært bra, hva har vært vanskelig, spesielle utfordringer, hvilke følelser hare dette skapt i akkurat deg?☺️

Jeg ønsker ikke bli for personlig, og på generelt grunnlag er det viktig å få frem at som fosterforeldre ser vi på de hos oss som "våre" mens de er her. For vår del har det vært bra at "vår kontakt" i BV hele veien er veldig åpen, har lyttet, sett behovene vi har formidlet, vært imøtekommende i fht våre bekymringer og innspill til hva som kan endres til det bedre og ikke vært rigid som mange andre vi kjenner har opplevd i sin situasjon. Vi har selvsagt forståelse for at BV må følge rettningslinjer osv, men det virker  som om vår kontakt er mer løsningsorientert i forhold til å finne muligheter i systemet fremfor å kjøre en "sånn gjør vi det her" om du skjønner. Mitt intrykk via andre i samme situasjon (vi har kontakt med noen) er at det er veldig avhengig av person såvel som distrikt, kontor osv hvilken hjelp og støtte fosterforeldrene føler de får - vi opplever at vi har god dialog med det offentlige, da både helsevesen og helsestasjon, ppt, barnehage/skole og BV. Vi har i dag god dialog med biologisk familie, men det er unektelig slik at noe av det vanskeligst er forholdet til de biologiske foreldrene da man skal være udelt positive til dem ovrfor barna mens man tidvis slites mellom egne følelser. Det er en prosess man lærer seg og som man får hjelp til slik vi har sett det i vårt tilfelle. Det kan være seg at barna er triste når de kommer fra samvær, at foreldrene ubetenksomt har snakket negativt om oss, om situasjonen, om BV, lærere osv som barnet tar med seg tilbake og kjenner på.
Savn og sorgen i å leve i et fosterhjem må man forholde seg til og barnas følelser må tas på alvor, noe som kan være utfordrende og skape et spill av følelser fordi vi gjerne ser helheten mens barnet kun ser et lite bilde om det gir mening? Det hender jeg ønsker at fosterforeldre får mer oppfølging i form av den psykiske belastningen barna kan oppleve.

Det økonomiske kan for noen være en form for belastning da det virker som om det er et skille mellom hvilken støtte man kan få som fosterforeldre basert på hvilken kommune man bor i. Det er ikke slik at man "blir rik" av å ha fosterbarn som mange tror (ikke på kroner og øre men på opplevelser blir man det).
Vi bor slik til at vårt miljø og vår omgangskrets går over fire kommuner og alle forteller om ulik praksis - det kan være frustrerende at noen barn får dekket utgifter til eksempelvis dyrt turutstyr mens andre ikke får det, eller at noen får dekket en kostbar hobby der man i nabokommunen får nei til samme dekning - det oppleves urettferdig for ungene såvel som for de voksne, og kan slå negativt ut dersom fosterfamilien ikke har solid og god økonomi og kan tillate seg å gi barna dette uten dekning. Min oppfatning er at slike ting burde ha klare regler og praktiseres likt på tvers av forhold og kommuner.

Så er det ikke til å legge skjul på at man av og til er så frustrert at man river seg i håret, ligger våken om nettene og kjenner adrenalinet bruse i forbannelse på samme måte som man kjenner på en uendelig stilthet og glede når man ser det man gjør har en god innvirkning og gir resultater på samme måte som for foreldrerollen ellers vil jeg tro?

Fortsatt usikker på om det er slike tanker du ønsker..

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje er det mitt barn som havner hos henne.

Anonymkode: d6c9a...9ac

Så får du innse at du kanskje ikke gjør god nok jobb som forelder

Anonymkode: 372c3...a15

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alternativet til fosterforeldre er ikke å la barna bo hjemme alltid. Noen ganger må de ut fra hjemmet. 

Men du synes barnehjem virker koseligere? Mindre belastende og mer stabilt og trygt? 

Anonymkode: cc9dc...30c

Hehe! Personlig likte jeg bedre å bo på barne/ungdomshjem. Jeg hater familier. 

Anonymkode: f4d4c...9d9

[AnonymBruker]

Hadde aldri giddet å ha fosterbarn. Har nok med mine egne og ville ikke ødelagt oppveksten deres med å få inn et oppmerksomhetssykt, krevende individ som helst ville hjem til sine rusmisbrukere av foreldre. Flere av disse barna har diagnoser, tilknytningsvansker og er elendig oppdratt. Er en grunn til at så få orker å være fosterhjem. Nei takk!

Anonymkode: 89329...e7f

[Carrot]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde aldri giddet å ha fosterbarn. Har nok med mine egne og ville ikke ødelagt oppveksten deres med å få inn et oppmerksomhetssykt, krevende individ som helst ville hjem til sine rusmisbrukere av foreldre. Flere av disse barna har diagnoser, tilknytningsvansker og er elendig oppdratt. Er en grunn til at så få orker å være fosterhjem. Nei takk!

Anonymkode: 89329...e7f

jeg kjenner jeg syns synd på barna dine som kanskje arver din holdning og manglende empati. Det er helt greit å ikke ønske hjelpe andre av egoistiske grunner, for all del - men man kan forsøke en mindre krenkende tilnærming. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Carrot skrev:

jeg kjenner jeg syns synd på barna dine som kanskje arver din holdning og manglende empati. Det er helt greit å ikke ønske hjelpe andre av egoistiske grunner, for all del - men man kan forsøke en mindre krenkende tilnærming. 

Mine barn nyter godt av mitt overskudd og får masse kos og oppmerksomhet. De er enere på skolen, har mange venner og vi følger opp alt av fritidsaktiviteter. De er veldig hjelpsomme og empatiske, det samme er jeg og min mann overfor medmennesker, dvs familie og venner/bekjente, har også sykdom i nær familie som krever litt ekstra og gjør at vi får lite avlastning fra egne barn. Men vi stiller opp med glede og har således ingen som utfordrer komfortsonen eller setter familien og vår kjernetid på spill. Er ikke krenkende med vilje, men er ærlig om hva jeg har observert og blitt fortalt rundt det å være fosterhjem. 

Anonymkode: 89329...e7f

[Honey Dew]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mine barn nyter godt av mitt overskudd og får masse kos og oppmerksomhet. De er enere på skolen, har mange venner og vi følger opp alt av fritidsaktiviteter. De er veldig hjelpsomme og empatiske, det samme er jeg og min mann overfor medmennesker, dvs familie og venner/bekjente, har også sykdom i nær familie som krever litt ekstra og gjør at vi får lite avlastning fra egne barn. Men vi stiller opp med glede og har således ingen som utfordrer komfortsonen eller setter familien og vår kjernetid på spill. Er ikke krenkende med vilje, men er ærlig om hva jeg har observert og blitt fortalt rundt det å være fosterhjem. 

Anonymkode: 89329...e7f

Du kan ikke ta alle under en kam