Skilsmisse fra bra mann/ tenåringsbarn

[AnonymBruker]

Hvor egoistisk er det egentlig at eg ønsker å skille meg fra mannen? Vi har en sønn på 15 år og han er veldig familiekjær. Eg har gått i fire år uten følelser fordi han tok meg for gitt i årevis og eg klarer ikke finne tilbake. Vi har det ok i hverdagen og krangler ikke.

Har fått spenningshodepine o.l. sikkert fordi eg tenker på det hundre ganger om dagen. Men å ødelegge hjemme for sønnen er jo ikke noe bedre for hodepinen akkurat.

Eg har tro på at vi kan få til et veldig "pent" brudd og fortsatt være venner.

Hvor mye kommer en skilsmisse til å ødelegge for sønnen vår? Han er en veldig lykkelig gutt med gode venner, det hjelper heldigvis.

Er eg snill om eg blir (setter barnet først)?

Er eg slem om eg blir (later som ovenfor mannen)?

Er det best at eg går (egen lykke og helse)?

Er det fælt at eg går (ødelegge masse for sønnen når eg burde holde ut til han flytter ut om 5-6 år)?

Eg har så motstridende tanker! Mannen min er kjekk og kommer ikke til å ha noen problemer med å finne ny dame, men han vil ikke skilles. Usikker på om det er fordi det er et nederlag eller fordi han vil være med meg. Det er noen år siden vi snakket om det. Føler at eg lurer han med at alt er ok nå.

Kan noen gi meg noen tanker? Hvordan takler tenåringer "pene" brudd?

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

Sønnen din er 15 år og ser og forstår mye mer enn du tror. Han skaper ingen problemer og på den alder så vil det ikke påvirke han så mye som om han var 5. 

Gå fra han og bli lykkelig. Du har holdt allerede i 4 år med denne mannen uten følelser for han. Tenk på deg selv. Som en lykkelig person kan du faktisk være bedre forelder for din sønn. Lykke til!

Anonymkode: 415f4...3b6

[ValarMorghulis]

Synes ikke det er egoistisk at du ønsker å skille deg, noen ganger må man tenke på seg selv. Sønnen din blir nok å klare seg fint. Det skal sies at jeg synes det er litt merkelig at ikke mannen din vet om disse tankene. For meg blir det det mest egoistiske, dersom du har gått rundt i 4 år og latt som om alt var bra. Det vil være umulig for deg å få tilbake følelser for mannen uten at han får mulighet til å gjøre en innsats selv. Ekteskap krever innsats, og må jobbes med aktivt. Fra begge parter. Det høres ut som du burde ta deg en lang, lang samtale med mannen for å fortelle hvordan du har det, at du igjen er inne på tanken om skilsmisse, og hvorfor.

Moren og stefaren min hadde en fin skilsmisse da jeg var i tenårene, og det ødela ikke for meg. Var selvsagt veldig lei meg, men ville jo samtidig at de skulle ha det så bra som mulig. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, ValarMorghulis skrev:

Synes ikke det er egoistisk at du ønsker å skille deg, noen ganger må man tenke på seg selv. Sønnen din blir nok å klare seg fint. Det skal sies at jeg synes det er litt merkelig at ikke mannen din vet om disse tankene. For meg blir det det mest egoistiske, dersom du har gått rundt i 4 år og latt som om alt var bra. Det vil være umulig for deg å få tilbake følelser for mannen uten at han får mulighet til å gjøre en innsats selv. Ekteskap krever innsats, og må jobbes med aktivt. Fra begge parter. Det høres ut som du burde ta deg en lang, lang samtale med mannen for å fortelle hvordan du har det, at du igjen er inne på tanken om skilsmisse, og hvorfor.

Moren og stefaren min hadde en fin skilsmisse da jeg var i tenårene, og det ødela ikke for meg. Var selvsagt veldig lei meg, men ville jo samtidig at de skulle ha det så bra som mulig. 

Han vet om det, og han har gjort en innsats som jeg bøyer meg i støvet av. Vi har også gått i parterapi, hvor eg fikk ut endel frustrasjon. Men det er et par år siden, tror han tror at vi er over kneika. Han spør aldri, tror ikke han tør. Vi styrer begge unna konfrontasjoner, noe vi ikke gjorde før, mest sannsynlig fordi vi er redde for hva som kan komme opp.

Så det første eg må gjøre nå er å være ærlig om mine tanker.

Tusen takk for begge svar, deilig å ikke få høre at eg er slem og egoistisk.

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

Dytter litt...

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

På 16.7.2018 den 11.18, AnonymBruker skrev:

Hvor egoistisk er det egentlig at eg ønsker å skille meg fra mannen? Vi har en sønn på 15 år og han er veldig familiekjær. Eg har gått i fire år uten følelser fordi han tok meg for gitt i årevis og eg klarer ikke finne tilbake. Vi har det ok i hverdagen og krangler ikke.

Har fått spenningshodepine o.l. sikkert fordi eg tenker på det hundre ganger om dagen. Men å ødelegge hjemme for sønnen er jo ikke noe bedre for hodepinen akkurat.

Eg har tro på at vi kan få til et veldig "pent" brudd og fortsatt være venner.

Hvor mye kommer en skilsmisse til å ødelegge for sønnen vår? Han er en veldig lykkelig gutt med gode venner, det hjelper heldigvis.

Er eg snill om eg blir (setter barnet først)?

Er eg slem om eg blir (later som ovenfor mannen)?

Er det best at eg går (egen lykke og helse)?

Er det fælt at eg går (ødelegge masse for sønnen når eg burde holde ut til han flytter ut om 5-6 år)?

Eg har så motstridende tanker! Mannen min er kjekk og kommer ikke til å ha noen problemer med å finne ny dame, men han vil ikke skilles. Usikker på om det er fordi det er et nederlag eller fordi han vil være med meg. Det er noen år siden vi snakket om det. Føler at eg lurer han med at alt er ok nå.

Kan noen gi meg noen tanker? Hvordan takler tenåringer "pene" brudd?

Anonymkode: 6416a...ac8

Beklager, men her kan du gå på en smell. Eksen min var i utgangspunktet tilsynelatende rolig, behersket og grei kar som alltid mente at det var veldig viktig at brudd ikke skulle påvirke barna, men da det ble en realitet for han selv klikket han faktisk fullstendig og livet mitt ble et mareritt.

Anonymkode: a692a...ca0

[AnonymBruker]

Tror ikke problemet er at kjæresten din er så kjekk, men at han ikke er like konfliktsky som deg. Om han har tatt deg for gitt kan nok være, men høres ut som du sa ordentlig fra alt for seint. 

Anonymkode: 7743c...460

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beklager, men her kan du gå på en smell. Eksen min var i utgangspunktet tilsynelatende rolig, behersket og grei kar som alltid mente at det var veldig viktig at brudd ikke skulle påvirke barna, men da det ble en realitet for han selv klikket han faktisk fullstendig og livet mitt ble et mareritt.

Anonymkode: a692a...ca0

Takk! Tanken har streifet meg også. Man vet aldri.

Ts.

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke problemet er at kjæresten din er så kjekk, men at han ikke er like konfliktsky som deg. Om han har tatt deg for gitt kan nok være, men høres ut som du sa ordentlig fra alt for seint. 

Anonymkode: 7743c...460

Det er da ikke noe problem at han er kjekk, det gjør det bare lettere for meg av en eller annen grunn. Litt teit, men trøster meg at han lett kan finne ny dame. Eg er faktisk det motsatte av konfliktsky til vanlig, han også, men nå holder vi oss begge unna temaet likevel. Første gang vi har gjort det.

Anonymkode: 6416a...ac8

[Ak90]

Hva med å være brutalt ærlig før du tar et valg: si sånn et det, dette vil jeg, også reis bort en stund. Hvordan føles det? Hva er tankene dine etter det? Hvordan reagere mannen? Så etter den tiden tar du et valg. 

Endret 20. juli 2018 av Ak90

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke problemet er at kjæresten din er så kjekk, men at han ikke er like konfliktsky som deg. Om han har tatt deg for gitt kan nok være, men høres ut som du sa ordentlig fra alt for seint. 

Anonymkode: 7743c...460

Men ja, eg sa nok ifra for seint! Det gikk bare plutselig opp for meg at dette ikke var greit en dag han var kjip. Før det hadde eg feid det under teppet og tilpasset meg.

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ak90 skrev:

Hva med å være brutalt ærlig før du tar et valg: si sånn et det, dette vil jeg også reis bort en stund. Hvordan føles det? Hva er tankene dine etter det? Hvordan reagere mannen? Så etter den tiden tar du et valg. 

Takk, et godt forslag.

Anonymkode: 6416a...ac8

[tingeling]

Jeg vokste opp med foreldre som holdt sammen «for barnas skyld». Nå var det ingen hemmelighet, det var tydelig at de ikke trivdes sammen, men jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gjøre det når jeg ble stor. 

Nå står jeg selv midt i en skilsmisse. 12 åringen vår, også familiekjær, tar det tungt. Men han reagerte veldig på at vi har tenkt og jobbet med dette lenge uten å si noe til dem. Nå samarbeider vi veldig godt og jeg er ikke bekymret for barna. Derimot ser jeg ofte at barn som har flyttet ut for så å oppleve at foreldrene skiller seg, går helt i vranglås. De opplever at alt de trodde var stabilt har vært en løgn. Så jeg tror fortsatt ikke på å holde sammen til barna flytter ut. Vær heller ærlig på at dere har prøvd hardt for å få det til men ikke lyktes. Og gi mannen tid til å forberede seg. Ta en ny rundt i terapi og sørg for et ryddig brudd. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, tingeling skrev:

Jeg vokste opp med foreldre som holdt sammen «for barnas skyld». Nå var det ingen hemmelighet, det var tydelig at de ikke trivdes sammen, men jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gjøre det når jeg ble stor. 

Nå står jeg selv midt i en skilsmisse. 12 åringen vår, også familiekjær, tar det tungt. Men han reagerte veldig på at vi har tenkt og jobbet med dette lenge uten å si noe til dem. Nå samarbeider vi veldig godt og jeg er ikke bekymret for barna. Derimot ser jeg ofte at barn som har flyttet ut for så å oppleve at foreldrene skiller seg, går helt i vranglås. De opplever at alt de trodde var stabilt har vært en løgn. Så jeg tror fortsatt ikke på å holde sammen til barna flytter ut. Vær heller ærlig på at dere har prøvd hardt for å få det til men ikke lyktes. Og gi mannen tid til å forberede seg. Ta en ny rundt i terapi og sørg for et ryddig brudd. 

Tusen takk for innlegget!

Hvor lang tid tok det for 12-åringen å komme over det verste? Vi (mannen og eg) er gode venner i hverdagen, derfor føler eg at det bare er tap for han (barnet) at eg flytter ut. Eg overlever nesten ikke tanken på å ha han 50%, nesten mest fordi han kommer til å være trist på våre vegne, selv om vi utallige ganger har sagt at det er vi som skal passe på han og ikke omvent. Pluss at vi begge er sterke og klarer oss alltid. Men han er så ekstremt følsom og omsorgsfull! 

 

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

13 minutter siden, tingeling skrev:

Jeg vokste opp med foreldre som holdt sammen «for barnas skyld». Nå var det ingen hemmelighet, det var tydelig at de ikke trivdes sammen, men jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gjøre det når jeg ble stor. 

Nå står jeg selv midt i en skilsmisse. 12 åringen vår, også familiekjær, tar det tungt. Men han reagerte veldig på at vi har tenkt og jobbet med dette lenge uten å si noe til dem. Nå samarbeider vi veldig godt og jeg er ikke bekymret for barna. Derimot ser jeg ofte at barn som har flyttet ut for så å oppleve at foreldrene skiller seg, går helt i vranglås. De opplever at alt de trodde var stabilt har vært en løgn. Så jeg tror fortsatt ikke på å holde sammen til barna flytter ut. Vær heller ærlig på at dere har prøvd hardt for å få det til men ikke lyktes. Og gi mannen tid til å forberede seg. Ta en ny rundt i terapi og sørg for et ryddig brudd. 

Og hvordan reagerer han? Tungt på hvilken måte?

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

TS er det noen andre inne i bildet, eller er det at der følsene for mannen skulle være er det vakuum/tomt ?

Anonymkode: 314cd...e9c

[tingeling]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for innlegget!

Hvor lang tid tok det for 12-åringen å komme over det verste? Vi (mannen og eg) er gode venner i hverdagen, derfor føler eg at det bare er tap for han (barnet) at eg flytter ut. Eg overlever nesten ikke tanken på å ha han 50%, nesten mest fordi han kommer til å være trist på våre vegne, selv om vi utallige ganger har sagt at det er vi som skal passe på han og ikke omvent. Pluss at vi begge er sterke og klarer oss alltid. Men han er så ekstremt følsom og omsorgsfull! 

 

Anonymkode: 6416a...ac8

 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hvordan reagerer han? Tungt på hvilken måte?

Anonymkode: 6416a...ac8

Vi står midt i det nå, har solgt huset, kjøpt hver vår leilighet og flytter rett etter ferien. Foreløpig bor vi sammen men gjør mye hver for oss. Krangler ikke og er snille med hverandre. 

Regner med at de sterkeste reaksjonene kommer når vi står midt i flytting, når huset skal tømmes. Så stålsetter meg for det. 

Reaksjonene er ikke ekstreme her, men det kommer jo helt an på barnet. Vår gutt har grått, stengt seg inne på rommet sitt i mørket og spilt, vil ikke prate, vært mye hos venner. Men vi har ikke gitt oss og nå, et par måneder etter at beskjeden kom, har vi begynt å få ham på talefot. 

Vi snakker hverandre opp, viser at vi hjelper hverandre, bosetter oss i nærheten av hverandre slik at barnas venner lett skal kunne gå til den som har barna, osv. Men så er det ingen konflikt oss i mellom, kun vennskap og omsorg. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, tingeling skrev:

 

Vi står midt i det nå, har solgt huset, kjøpt hver vår leilighet og flytter rett etter ferien. Foreløpig bor vi sammen men gjør mye hver for oss. Krangler ikke og er snille med hverandre. 

Regner med at de sterkeste reaksjonene kommer når vi står midt i flytting, når huset skal tømmes. Så stålsetter meg for det. 

Reaksjonene er ikke ekstreme her, men det kommer jo helt an på barnet. Vår gutt har grått, stengt seg inne på rommet sitt i mørket og spilt, vil ikke prate, vært mye hos venner. Men vi har ikke gitt oss og nå, et par måneder etter at beskjeden kom, har vi begynt å få ham på talefot. 

Vi snakker hverandre opp, viser at vi hjelper hverandre, bosetter oss i nærheten av hverandre slik at barnas venner lett skal kunne gå til den som har barna, osv. Men så er det ingen konflikt oss i mellom, kun vennskap og omsorg. 

Tror vi også får vennskap og omsorg, sjangsen er størst for det. Men eg dør av sorg ved å tenke på at sønnen skal gråte og sørge og stenge seg inne. Og det skjer jo sikkert. Heldigvis er han en som prater lett om alt, håper det hjelper! Ønsker dere masse lykke til! 

Ts

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS er det noen andre inne i bildet, eller er det at der følsene for mannen skulle være er det vakuum/tomt ?

Anonymkode: 314cd...e9c

Ingen andre, men har et par ganger vært i overkant betatt av andre. Kuttet kontakten med en eg liker altfor godt. Orker ikke ha noen å "bytte mannen ut med". Trenger å være alene.

Ts.

Anonymkode: 6416a...ac8

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen andre, men har et par ganger vært i overkant betatt av andre. Kuttet kontakten med en eg liker altfor godt. Orker ikke ha noen å "bytte mannen ut med". Trenger å være alene.

Ts.

Anonymkode: 6416a...ac8

Det er jo egentlig det verste. Å bli byttet ut med "ingen", fordi selv ensomhet er mye bedre enn deg ....

Anonymkode: 7743c...460