25 år gammel. Vurderer kunstig befruktning i Danmark.

[In absentia]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er bare 25 år... DU har godt tid på deg!

Hvis du virkelig gråter hver dag som du sier så ville jeg sagt at du ikke er moden for å få barn... 

Lær deg å leve livet, se om du treffer noen slik at barna får en far. 

Er du over 30 så begynn å tenk på kunstig befruktning. 

En liten tanke er at om du er for sær å leve med for en partner, da er det virkelig synd på unga som ikke kan velge. 

 

Anonymkode: d2509...07d

Men hva vil det si å leve livet? For meg er selve meningen med livet å ha barn. 

Jeg bryr meg ikke så mye om status, festing og dyre reiser/opplevelser og sånt som enkelte ser på som «å leve livet». 

Jeg synes mer synd på de barna som har foreldre som flyr rundt og skal «realisere seg selv» og jage status i stedet for å fokusere på barna.

[AnonymBruker]

Du virker ikke moden nok for barn. Du burde ikke få noen da du virker sær og rar.

Anonymkode: 6819a...363

[Gjest making.a.mess]

4 timer siden, In absentia skrev:

Jeg synes ikke det. Det er viktig for meg at barna får bli kjent med slekten vår og lære av all den kunnskapen som mine foreldre, onkler og tanter har. Men hvis jeg venter 10 år med å få dem, kommer de nok bare til å være småbarn når disse desverre begynner å dø vekk. 

Dessuten har jeg som sagt lagt fra meg tanken om noen «vanlig» familie med mann. Og da kommer jeg til å trenge all den hjelpen jeg kan fra slektninger og foreldrene mine.

Jeg synes ikke at jeg har noe bedre å årene  mine på, og føler at tiden er moden for å få barn nå. Eneste er at jeg kanskje kunne brukt et par år på å spare opp så mye penger som mulig.

Det eneste jeg oppnår ved å fortsette sånn som ting er nå er å bli gammel og «bruke opp» livet.

 

 

Hvorfor ikke finne en homofil mann som ønsker barn så har barnet to foreldre og kan dere samarbeide om barna? 

Et barn som virkelig er ønsket av begge sine foreldre er et bra utgangspunkt. 

Jeg ville sagt adoptere, men det tar mange mange år desverre. Jeg syntes ikke man skal lage barn i labratorium.

[In absentia]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje litt uvanlig å ha så panikk i så tidlig alder, men med tanke på realiteten i Norge: menn er stort sett bare opptatt av å drikke flest mulig øl, ha seg med flest mulig damer uten å lage barn og er uinteressert i familie og ansvaret det innebærer. Hele livet. Så hvis du vil ha barn/familie, er det kanskje like greit å basere seg på sykdomsfri sperm fra en donor og manlige rollemodeller blant forrige generasjon som faktisk kan lære unger noen mer nevenyttige en å servere fyllehistorier, matoppskrifter og reisetips som er sånn topp 3 av fjaset menn er opptatt av. Om du får ett barn med donor, så trenger jo ikke de andre være med donor om du endrer syn etterhvert heller. Syns du skal gjøre som du vil, men kanskje prøve å reflektere litt mer rundt hvordan dette blir for barnas del også. For akkurat det virker det ikke helt som du har tenkt på. 

Anonymkode: 3741b...7ff

Ja, det er litt det jeg også tenker. Veldig mange menn er jo «mannebarn» til langt opp i 50-åra. Da er det bedre å spare seg for ENDA en person i husholdningen som man må ta utgiftene med, stelle for og rydde etter. 

 

[In absentia]

Akkurat nå, making.a.mess skrev:

Hvorfor ikke finne en homofil mann som ønsker barn så har barnet to foreldre og kan dere samarbeide om barna? 

Et barn som virkelig er ønsket av begge sine foreldre er et bra utgangspunkt. 

Jeg ville sagt adoptere, men det tar mange mange år desverre. Jeg syntes ikke man skal lage barn i labratorium.

Jeg har tenkt tanken på adopsjon, men det er veldig viktig for meg å også ha biologisk avkom. Det virker veldig «selvutslettende» for meg å velge å ikke bære slekten videre. 

Dette med homofil mann er jo kanskje ikke så dumt. Kjenner noen homofile par som er velutdannede og rolige folk. 

Donorbarn blir forresten ikke laget i en lab. Man sprøyter inn sæden og blir befruktes på «vanlig» måte. 

Har også vurdert å bli «avlastningsmor» gjennom barnevernet noen dager i uka, for å øve meg litt på å ha ansvar for barn og å gjøre noe med mening. Jeg har jo både nok penger, tid og kulturell kapital til å kunne være en stabil ressurs for dem som ikke har det så greit hjemme. 

 

[In absentia]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du virker ikke moden nok for barn. Du burde ikke få noen da du virker sær og rar.

Anonymkode: 6819a...363

Det er det heldigvis ikke du som bestemmer.

[Atea]

4 hours ago, In absentia said:

Jeg er en 25 år gammel kvinne. Har kjøpt leilighet og har en god utdanning og en godt betalt jobb.

Men jeg har ingen mann. Har egentlig gitt opp på kjærligheten og funnet ut at det ikke er for meg. Finner aldri noen jeg liker, og sex føles egentlig bare som et mas for meg uansett.

Drømmen min har alltid vært å få mange barn. Og jeg ønsker så klart at disse barna skal være så friske og ha så fordelaktige gener som overhode mulig. 

Nå kjenner jeg veldig på at tida renner ut. Hver dag etter jobb gråter jeg og tenker at jeg har blitt en dag eldre uten å oppnå noen ting i livet annet enn penger og rynker.

Jeg skulle ønske så indelig at jeg beveget meg mot målet om barn! Skulle virkelig ønske at jeg hadde en liten en eller var gravid. Jeg tenker veldig mye på dette hver kveld og blir utrolig nedfor.

Jeg er både redd for at barna skal få dårligere forutsetninger dersom jeg venter med å få dem til etter min biologisk mest fertile alder, og jeg er også redd for ikke kunne få mange barn eller noen barn i det hele tatt. I tillegg er jeg redd for at barna ikke skal få oppleve alle de gamle slektningene mine inkludert mine foreldrene mine. Det er viktig for meg å ha en stor familie, og jeg kommer fra en stor, men «forgubbet» familie. 

Jeg føler at alle i livet mitt blir gamle og dør, inkludert meg selv. Jeg må starte min egen familie snart før jeg blir helt alene. 

Er det vanlig å tenke sånn? Kommer det til å la seg gjennomføre i praksis?

 

Nei, det er ikke vanlig å tenke sånn. Du skriver ordet redd mange ganger i HI. Du er redd for rynker, føler deg gammel - si meg, hva gjør du på fritiden? Har du noe liv utenom jobb? Du er bare 25 år, hvor gamle er dine foreldre? Du kan uansett ikke basere valget på slekt og familie. Hva kan du tilby et barn - sett bort fra at du har bolig og inntekt og din egen angst for at alle inkl. deg selv dør? 

Beklager, men jeg synes du virker selvsentrert og litt for umoden for å få barn nå. Har du venner som kan bidra til et nettverk og som kanskje også har barn? Rett etter studiene? Jeg mener ikke at du aldri skal få barn med en donor, men vent noen år. I mellomtiden bør du satse alt på hobbyer, vennskap og leve livet utenfor yrket ditt. Jeg fikk barn som ganske ung med en enda yngre barnefar, men hadde nettverk og hadde ikke den angsten for rynker, alderdom og at alle skulle dø fra meg og barnet. 

Jeg har ikke noe i mot deg, så det er sagt. Men som du fremstiller det virker dette som litt hysterisk og ikke som om ditt ønske er veloverveid. Når jeg var 25 hadde jeg barn, ny samboer, og jeg så ikke en rynke i speilet. Jeg var såpass ung når jeg fikk barn, og ofte følte jeg meg ensom siden mine venninner utsatte å danne familie i flere år og holdt på med sitt. Til tross for at jeg hadde et nettverk av unge familiemedlemmer på min egen alder, og fikk nye venninner med småbarn. 

Hvis sex føles som et mas for deg har du ligget med noen du ikke har kjemi med. Jeg ligger heller ikke med menn som ikke betyr noen ting for meg. En dum erfaring rikere. 

Anbefaler deg til å puste dypt og senke skuldrene. Hvis du gråter hver dag etter jobb, kan det være du har en innestengt sorgreaksjon for et tap i livet ditt. Jeg vet ikke. Er kanskje litt krass når jeg svarer deg, men et liv som alenemor er tøft. En foreslo å få barn sammen med en som er homofil. Det kan du tenke over, da er dere i alle fall to som har foreldrerollen. 

[In absentia]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har et ganske romantisert syn på å ha barn. Det er ingen garanti for at barna dine bryr seg om slekten din og kunnskapen som slektningene dine har. Du kan få barn som driter i det, som foretrekker sitte på pcn og game. Som ikke kommer overens med verken deg eller andre slektninger. 

Hva med barna sine interesser og motivasjoner? Du tenker mer på hvordan barna skal passe inn i ditt liv og dine interesser, heller enn at de er egne individer, egne mennesker som har egne ønsker for eget liv. 

Anonymkode: 24183...15b

Det ene utelukker ikke det andre. Barn kan både være egne individer og samtidig læres opp til gode verdier og gis rimelige grenser. Både arv og miljø teller.

Jeg kjenner forresten ingen foreldre som ville akseptert at barna brukte all sin tid på gaming. Rimelig grensesetting og realistiske forventninger skal man ha selv om barna er egne individer.

 

 

[Rucula]

Jeg ville ventet noen år til før jeg tok den avgjørelsen gitt. 25 er veldig ungt. 

Jeg var 33 da jeg fikk min første

[AnonymBruker]

Du virker noe yngre enn 25 år i hodet, syns jeg. Dette er en usunn tankegang. Vent tre år. Kanskje dukker også mannen i ditt liv opp før den tid. Du vet aldri.

Anonymkode: 5ccbb...085

[In absentia]

3 timer siden, Duftavsommerregn skrev:

Du er 25 år! jeg fikk mitt andre  barn da jeg var i 30 årene, besteforeldrene lever i beste velgående, og nå er de over 80 år. De har fulgt barnebarna i hele oppveksten og har et nært forhold til de.

Begge mine foreldre er yngst i en stor søskenflokk, og de ventet til de var 40 med å få meg. De prøvde i 5 år før de klarte å bli gravide. 

Alle mine besteforeldre var allerede døde da jeg ble født. 

Så dette innebærer at mine foreldre er 65 og 67 år gamle nå, mens onklene og tantene mine er 70+ år gamle. 

Det er derfor jeg føler at jeg har det travelt.

Jeg vet at mamma og pappa ønsker seg barnebarn veldig sterkt, og at de ville hjulpet meg så godt de kunne om jeg fikk barn snart. Men om 10 år er det ikke sikkert at de er i stand til å hjelpe noe særlig, og de vil derimot trenge hjelp fra meg.

Jeg vil at barna mine skal ha besteforeldre, for det hadde ikke jeg. Dessuten tror jeg at det er bedre å ha barn når jeg har en egen frisk og skarp mor som jeg kan be om råd.

[Atea]

Just now, Rucula said:

Jeg ville ventet noen år til før jeg tok den avgjørelsen gitt. 25 er veldig ungt. 

Jeg var 33 da jeg fikk min første

Enig. De aller fleste av mine venninner fikk barn når de var rundt tretti år. 

Har lest par andre tråder her inne, men husker ikke når, en stund siden, der det virker som om ts i de gamle trådene - noen år siden, har panikk straks de fyller 25  - for å eldes, få rynker og bli gammel. Men tenk så unge de er. Når jeg var 25 jogget jeg flere ganger i uka i skogen, og var full av futt og liv. 

Det har hendt at jeg har angret på at jeg ikke fikk flere barn når jeg var rundt førti, men jeg innså at det ville bli for mye. Likevel, jeg er glad i unger og det ville vært en berikelse, men sammen med en mann og ikke alene. 

[AnonymBruker]

Fine du 😊

Du ønsker deg mange barn, men mest av alt ønsker du deg vel  noen å vise omsorg for, noen du kan elske som kan elske deg igjen. Noen nevnte å vente til 28. Da har du tid til å prøve ordentlig i DK hvis du ikke forelsker deg før det.

Jeg vil råde deg til å fylle livet ditt med mening på andre måter enn å bli gravid. Akkurat nå. Om et par år kan du kanskje reise ned hvis du ikke har funnet kjærligheten? Du trenger uansett tid til å spare opp nok penger til at du kan reise ned noen ganger. 

Hva med å intensivere jakten på kjæreste? Begynn å date de som er rundt 30, som kanskje er på samme sted som deg! 

Anonymkode: 6aa93...8e2

[In absentia]

7 minutter siden, Rucula skrev:

Jeg ville ventet noen år til før jeg tok den avgjørelsen gitt. 25 er veldig ungt. 

Jeg var 33 da jeg fikk min første

Mange tenker sånn som deg, men jeg er uenig i at det er best å vente så lenge. Selv om jeg skjønner at det er mest praktisk med tanke på økonomi og å finne en å slå seg ned med. 

Biologisk sett er det mer unaturlig å være barnløs til man er 33 enn å få barn som 25-åring. Fra biologiens side er 25 år faktisk på slutten av den mest «fertile» og fysisk friske perioden av livet. 

Jeg synes at dagens kultur som opphøyer barnløshet, forbruk og ansvarsfrihet og som idealiserer tiden som ungdom/ ung voksen er usunn og unaturlig.

[Atea]

2 minutter siden, In absentia said:

Begge mine foreldre er yngst i en stor søskenflokk, og de ventet til de var 40 med å få meg. De prøvde i 5 år før de klarte å bli gravide. 

Alle mine besteforeldre var allerede døde da jeg ble født. 

Så dette innebærer at mine foreldre er 65 og 67 år gamle nå, mens onklene og tantene mine er 70+ år gamle. 

Det er derfor jeg føler at jeg har det travelt.

Jeg vet at mamma og pappa ønsker seg barnebarn veldig sterkt, og at de ville hjulpet meg så godt de kunne om jeg fikk barn snart. Men om 10 år er det ikke sikkert at de er i stand til å hjelpe noe særlig, og de vil derimot trenge hjelp fra meg.

Jeg vil at barna mine skal ha besteforeldre, for det hadde ikke jeg. Dessuten tror jeg at det er bedre å ha barn når jeg har en egen frisk og skarp mor som jeg kan be om råd.

Noen har foreldre som var på dine sin alder. De har ikke hatt det travelt av den grunn. En jeg kjenner har mistet hele sin familie, men ventet med å få barn til hun var godt over 30.

Personlig å spørre men hvordan er formen og helsa til dine foreldre? Alder trenger ikke ha betydning, men har de helse til å stille opp? Kan de delta i akebakken, sparke fotball, osv. ?

Det å be eldre om råd, kan ofte skjære seg. Det de lærte er utdatert i dag. Jeg er farmor og nokså ung en, men må oppdatere meg og spørre hva foreldrene mener om mye. Men par råd hender det jeg kommer med, så får de avgjøre selv. 

[In absentia]

4 minutter siden, Atea skrev:

Noen har foreldre som var på dine sin alder. De har ikke hatt det travelt av den grunn. En jeg kjenner har mistet hele sin familie, men ventet med å få barn til hun var godt over 30.

Personlig å spørre men hvordan er formen og helsa til dine foreldre? Alder trenger ikke ha betydning, men har de helse til å stille opp? Kan de delta i akebakken, sparke fotball, osv. ?

Det å be eldre om råd, kan ofte skjære seg. Det de lærte er utdatert i dag. Jeg er farmor og nokså ung en, men må oppdatere meg og spørre hva foreldrene mener om mye. Men par råd hender det jeg kommer med, så får de avgjøre selv. 

Vet ikke om jeg ville sendt mine foreldre i akebakken, men skitur ville de nok gjerne blitt med på. 

Min mor er en av de mest fornuftige menneskene jeg kjenner, og jeg synes at hun har gjort en god jobb med å oppdra meg. Jeg tror foreldrerollen, særlig det å være alene med småbarn, ville blitt plent umulig uten noen nære å spørre om ting.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, In absentia said:

Mange tenker sånn som deg, men jeg er uenig i at det er best å vente så lenge. Selv om jeg skjønner at det er mest praktisk med tanke på økonomi og å finne en å slå seg ned med. 

Biologisk sett er det mer unaturlig å være barnløs til man er 33 enn å få barn som 25-åring. Fra biologiens side er 25 år faktisk på slutten av den mest «fertile» og fysisk friske perioden av livet. 

Jeg synes at dagens kultur som opphøyer barnløshet, forbruk og ansvarsfrihet og som idealiserer tiden som ungdom/ ung voksen er usunn og unaturlig.

Du har god tid. Kjærligheten kan du finne når du minst venter på den. Det er da den bruker å dukke opp. 

Anonymkode: 23f7d...dca

[In absentia]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har god tid. Kjærligheten kan du finne når du minst venter på den. Det er da den bruker å dukke opp. 

Anonymkode: 23f7d...dca

Nei takk, den tanken har jeg lagt fra meg.

Tror dessuten at få menn ville funnet seg i en kone som knapt orker tanken på sex. 

Jeg synes at de fleste menn rett og slett er ekle, og jeg er desverre ikke bra nok for de få jeg finner attraktiv.

Da er jo alternativet å bruke en attraktiv en som donor.

Jeg vil jo ikke bli gravid med en jeg synes er ekkel. 

[Atea]

Just now, In absentia said:

Nei takk, den tanken har jeg lagt fra meg.

Tror dessuten at få menn ville funnet seg i en kone som knapt orker tanken på sex. 

Jeg synes at de fleste menn rett og slett er ekle, og jeg er desverre ikke bra nok for de få jeg finner attraktiv.

Da er jo alternativet å bruke en attraktiv en som donor.

Jeg vil jo ikke bli gravid med en jeg synes er ekkel. 

Men mener du at du absolutt må ha barn nå, når du er så ustabil følelsesmessig som du fremgår ut i fra HI? Hva sier foreldrene dine forresten? Du har heller ikke svart noe på om du har nettverk utenfor dine foreldre. Er du helt seriøs? Hva med å skaffe seg en babydukke som gråter osv. så ser du hvordan det er? Hva er dine erfaringer med barn ellers? 

 

[AnonymBruker]

Er selv 25 og alenemor med ett barn. Selv stresser jeg med å finne en mann som jeg kan være sammen med en stund før vi kan få flere barn. Folk her går jo helt spinn fordi du stresser med tanken, men altså jeg ser den. Vi er unge begge to som 25 år, men skal man ha en stor familie oc ønsker å være yngre mamma, så er det lurt å begynne tidlig.  Ser ikke problemet i det du vil gjøre:) kjør på!

Anonymkode: d8fca...fd1