Dere som ble mobbet, hvordan går det med dere i dag?

[Severin]

Jeg har fortsatt problemer med å stole på folk. Jeg har også noe begrenset i forhold til det sosiale. Ellers så har jeg gode og dårlige dager som alle andre, men det som jeg kjenner mest på etter alle årene er jo redusert selvtillit.

[AnonymBruker]

Ble mobbet mye i tenårene fordi jeg begynte å stamme. Synes det var fryktelig vondt og ikke minst urettferdig å bli mobbet for noe man ikke kunne noe for. 

Stammingen har gitt seg, men har fortsatt sår etter det jeg opplevde. De som mobbet meg mest har aldri bedt om unnskyldning selv om de har hatt alle muligheter til det (vi bor på samme sted). Men føler samtidig at det har blitt litt balanse i "regnskapet" siden de som mobbet meg har i voksen alder har opplevd kjipe ting. Mulig det er smålig av meg å godte meg litt på bakgrunn av andres elendighet, men i dette tilfellet kaller jeg det karma og lever godt med det. 

Av spor mobbingen har satt så er det vel det mange andre som har vært i samme situasjon opplever, har litt vanskelig for å stole på folk, kan fort bli såret av fleipende kommentarer som jeg vet vedkommende ikke mener noe vondt med, men minner fra tiden jeg ble mobbet forsterker en reaksjon fra min side negativt. 

 

Anonymkode: b0b83...ee8

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet i barndommen, så mobbet at det gjorde meg reservert, redd og forsiktig. Ble sammen med en som (ironisk nok) var en mobber gjennom barneskolen til vgs, en mann som til i dag stotrer av selvtillit og er utrolig trygg på seg selv. Forholdet mitt med han gjorde at jeg forandret meg veldig. Han brukte sin selvtillit til å bygge meg opp igjen og lære meg å ikke la mobberne vinne. Jeg tror dette var hans måte å gjøre godt igjen mot et tidligere mobbeoffer, når han selv var en mobber i ung alder  

Anonymkode: 866c2...eb2

[AnonymBruker]

Utviklingsmessig ligger jeg langt bak andre på min alder, noe jeg opplever i det daglige. Uheldigvis var jeg et veldig følsomt barn, så det skulle ikke mye til før jeg trakk meg unna andre hvis de gjorde narr av og ertet. Så jeg var skeptisk mot andre fra barneskolealder, på ungdomsskolen tiltok latterliggjøringen og ertingen, selvtillitten sank til bunns, jeg begynte å isolere meg mer. Grudde meg hver dag til å bli ledd av.

På viderefående hadde jeg gitt opp meg selv, prøvde bare å komme igjennom det faglige. Hadde en lang periode med isolering etter vgs. Er i jobb nå, men er veldig vàr på andre personer, noe som påvirker arbeidshverdagen. Fordi jeg er så forbanna sart, så kommer jeg meg ikke videre og utviklingen får i sneglefart. 

Jeg er bitter fordi jeg aldri har klart å bite fra meg, noe det viser seg man må her i livet.

Anonymkode: f6991...d4d

[AnonymBruker]

Jeg var mobbet av forskjellige grunner, pga etnisiteten min og hvor sjenert jeg var som person. Heldigvis sluttet det i 6 klasse, men jeg var ganske deprimert og gråt mye fordi ingen ville være med meg. I ungdomsskolen ble alle mer modne så heldigvis stoppet det, og jeg fikk flere venner. Jeg var ikke den populære i VGS heller men hadde en del venner.

Det har gått mye bedre selv om det var lenge siden jeg ble mobbet og nå har jeg veldig bra selvtillit (noe jeg måtte jobbe veldig mye med). Likevel er jeg sensitiv pga mye dårlige opplevelser når jeg krangler med folk om veldig personlige ting, så jeg kan starte å gråte fort men jeg har det fint i livet nå. Jeg kan fortsatt ha litt ''føler veldig personlig angrepet'' under argument, noe som jeg selv er klar over kommer fra all mobbingen. Nå studerer jeg i universitet og er venner med alle i klassen, jobber og har kjæreste og mange venner jeg er glad i. Mobbingen har hjulpet meg å være moden for mitt alder og være den personen som vil alltid snakke med de jeg ser er alene (feks. når jeg er på bar med venner og noen føler seg utenfor)  Jeg prøver å se noe positivt ut av det fordi jeg fortjente det beste.

Anonymkode: d3284...c0a

[AnonymBruker]

Utad har det gått bra. Har en master, god jobb, grei økonomi, villa, mann og barn. Har noen få nære og gode venninner som jeg stoler 110% på.

Men jeg vegrer meg for å bli kjent med nye mennesker, snakke i forsamlinger og ta til meg ros og komplimenter.

Anonymkode: f08d3...103

[AnonymBruker]

Går helt for jævlig med meg. Har i voksen alder fått diagnosen Borderline, og drikker meg full flere ganger i uken. Går forsåvidt på skole (spesialskole) men tviler på at jeg noensinne vil klare å være i jobb over lengre tid eller høyere utdanning. Ender vel opp på gata til slutt, eller død.

Anonymkode: 728e1...b28

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet i barndommen og på vgs, typisk jentemobbing der jeg ble utfryst, behandlet som luft og baksnakket. Dette henger igjen gjennom at jeg sliter med å forholde meg til andre jenter i jobb- og studiesammenheng, fordi jeg går ut i fra at de ikke liker meg. Små ting som minner om mobbingen, som f.eks. å ikke bli spurt om å spise lunsj sammen, kan ta meg helt ned i kjelleren og føre til selvdestruktive tanker. Sliter altså veldig mye med selvbildet og å tro på at andre liker meg, og trenger veldig mye bekreftelse.

Anonymkode: ca948...09d

[Bonusmammaen]

En venninne av meg legger ofte ut om at hun ble mobbet som barn.

 I dag er hun selv en mobber og har ofte ondsinnede tanker om andre dessverre. Veldig usikker og legger på seg er tøft ytre. Jeg vet hva hun sliter med så er glad i henne fordet, men er nødt til å fortelle når hun går over streken når det gjelder hevntanker og bitterhet. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Bonusmammaen skrev:

En venninne av meg legger ofte ut om at hun ble mobbet som barn.

 I dag er hun selv en mobber og har ofte ondsinnede tanker om andre dessverre. Veldig usikker og legger på seg er tøft ytre. Jeg vet hva hun sliter med så er glad i henne fordet, men er nødt til å fortelle når hun går over streken når det gjelder hevntanker og bitterhet. 

Med meg er det heldigvis motsatt, jeg har blitt veldig flink til å se folk som går alene og til å inkludere dem, og prøver hver dag å være den personen for andre som aldri var der for meg. Trist at venninna de har reagert motsatt.

Anonymkode: ca948...09d

[AnonymBruker]

24 år, har samboer og to barn, sliter med on/off depresjon og sosial angst. Ble mobbet på barneskolen, ungdomsskolen og hjemme. Fungerer skammelig dårlig sosialt, jeg blir nervøs og desperat etter bekreftelse. Ender som oftest opp med at jeg sier noe dumt og folk synes jeg er rar - som igjen blir en bekreftelse på at jeg ingen liker meg. Jeg har to fantastiske venninner, hun ene har jeg vært venn med siden første klasse. Jeg har ingen venner utenom disse to, og det føles tungt og ensomt. 

Anonymkode: 161f7...ffc

[hocane]

Mobbingen hjalp meg. Ble en sterkere person mentalt pg fysisk. Vokste opp med alene mor som barn med få farsfigurer i livet og slet med å finne manndommen, mobbingen hjalp meg her, ga meg et slags kick for å få meg til å vokse opp

Kunne jeg gått tilbake i tid ville jeg valgt å bli mobbet på nytt.

[AnonymBruker]

Mye psykiske problemet og fått irritabel tarm syndrom som følge av den psykiske påkjenningen. Sterilisert meg siden jeg overhodet ikke burde få barn. Uføretrygdet. 

Anonymkode: 5fc5d...1aa

[Tockit]

På 9.7.2018 den 0.33, AnonymBruker skrev:

Jeg ble ikke direkte mobbet, men ble utfryst og ignorert. Endte med at jeg sluttet på vgs. Fullførte aldri, men fikk studiekompetanse som privatist. 

Sliter med sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse i dag. Har ikke høyere utdanning og mottar AAP. Sliter veldig med å forholde meg til andre mennesker over lengre perioder. 

Anonymkode: e4868...f10

Mobbing er ikke bare fysisk, det kan også være verbalt (og andre typer indirekte mobbing) og digitalt over nett. Dermed hvis du har blitt utfrysing og ignorert over lengre tid så har du blitt mobbet.

Håper du har der bra den dag i dag ❤️

[MarteMari]

Har familie og jobb, og virker vel relativt A4, men har et veldig begrenset sosialt liv. Er avhengig av å holde en viss avstand til mennesker, det er kun veldig få venner jeg stoler på og kan slappe av med. Ble mobbet av jenter og trives generelt dårlig med andre jenter sosialt sett. Har slitt med selvfølelse og selvtillit hele livet og har vært gjennom perioder med depresjon. Men om alt kommer av mobbingen vet jeg vel egentlig ikke. 

[AnonymBruker]

På ‎10‎.‎07‎.‎2018 den 17.09, Bonusmammaen skrev:

En venninne av meg legger ofte ut om at hun ble mobbet som barn.

 I dag er hun selv en mobber og har ofte ondsinnede tanker om andre dessverre. Veldig usikker og legger på seg er tøft ytre. Jeg vet hva hun sliter med så er glad i henne fordet, men er nødt til å fortelle når hun går over streken når det gjelder hevntanker og bitterhet. 

Kjenner meg litt igjen i den der selv. Absolutt ikke ovenfor de som ikke har gjort meg noe, men det går en sikring ekstra når jeg møter på dårlig oppførsel mot meg eller noen jeg er glad i. Dvs. jeg kan nok raskere bli konfronterende mot angrep på meg i dag, enn det jeg var i perioden jeg ble mobbet. 

Dette med et tøft ytre kan være en nødvendighet noen ganger. Når man møter på urasjonelle mennesker, må man noen ganger være veldig hard hvis de oppfører seg dårlig mot deg. Men man bør være i stand til å forsvare ytret, både verbalt og fysisk. Hvis ikke kan det slå tilbake på en selv, så man bør lære og argumenter for seg, og man bør også lære seg å sloss. 

Anonymkode: 12b90...1fa

[Jadzia]

Jeg ble mobbet i 11 år gjennom skoletida. Jeg er skeptisk til andre, har alt for høye krav til de jeg slipper inn. Sliter med å holde på venner og bli kjent med nye folk. Er klønete sosialt og misliker store sammenkomster. Har mye angst, i perioder deprimert. Klarer ikke å snakke eller lese høyt foran folk enda, sånn som foredrag og sånt er helt uaktuelt å holde. Jeg har blitt såpass voksen (snart 40) at jeg har skjønt litt mer hvorfor jeg ble mobbet. Delvis at jeg var veldig veslevoksen, bortskjemt og ikke vant med andre unger da jeg er enebarn og vokst opp landlig. Og delvis fordi mange av de som mobbet slet med seg selv eller ting som skjedde rundt dem. Jeg skammer meg ikke, jeg står med ryggen rak og jeg snakker gjerne om det hvis noen spør. Men jeg lever ikke i det lenger. Har bearbeidet og jobbet meg gjennom det med en god terapaut for flere år siden. Det preger meg, men er ikke meg. Og som forelder så føler jeg kanskje det gir meg en styrke. For jeg kjemper med nebb og klør for at ungene ikke skal oppleve det samme. 

[AnonymBruker]

Det går bra med meg, sliter ikke med noe nevneverdig som voksen. Er sjenert og ikke supersosial, men det har jeg alltid vært, siden før mobbingen startet. Er ikke sint på noen av de som gjorde livet mitt fælt på den tiden. Den ene er jeg venn med i dag, og en annen av dem, han som var verst hadde den mest forferdelige barndommen jeg noen gang har hørt om utenom i filmer og bøker. Det er utrolig at det eneste han gjorde var å mobbe. Hadde jeg hatt hans barndom så hadde jeg vært fullstendig ødelagt. Så sånn sett har jeg vært heldig. De andre som mobbet har alle blitt sånne normale ordinære voksne. Ingen monstre. 

Anonymkode: f2825...ec3

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 69cf0...9da

[AnonymBruker]

Det går rævva faktisk!

Anonymkode: ae23d...9ef