Jeg er 35 år og har ikke vært forelsket siden siste (26 år)

[AnonymBruker]

Aldri hatt kjæreste. Har hatt 3 ordentlige forelsker i livet, hvor første bare var i tenårene og jeg fulgte fornuften og droppet ham pga aldersforskjell og rusbruk. Deretter ble jeg bare småbetatt av en, så ble det nesten seriøst med en jeg kjente godt. Vi begynte og date etter å ha vært hemmelig forelsket i ham lenge, og i denne perioden måtte vi begge flytte fra byen vi bodde i. Vi prøvde avstand, men følelsene mine forsvant sakte men sikkert...tydelgvis hos han også, så heldigvis ingen ble såret der. 

Så treffer jeg en mann, overraskende nok som jeg blir ganske fort betatt av. Men selvbildet mitt har alltid vært lavt, jeg slet psykisk, har vært tilbaketrukket og har alltid vært en person som trakk meg tilbake for å ikke å avsløre mine negative sider. Den ekstreme sjenansen og lærevanskene. Selvhat var nok det jeg slet med. 

Det ble mye teksting mellom oss, men det virker som han gav opp da jeg ble litt for glad i oppmerksomheten foran å handle. Vi møttes igjen gjennom felles kjente på et arrangement, og han tekstet etter det igjen. Vi bodde langt fra hverandre så å treffes ofte var ikke noensom kunne skje, men avstandsforhold kunne funket for meg da jeg aldri har hatt ønske om og bo med noen. 

Det gikk 1 år og det var noe teksting i mellomtiden, helt til og jeg dro og besøkte venninna mi i hans hjemby igjen. Han tekstet meg før jeg dro dit og jeg sa ifra om at jeg kom, men jeg turte aldri å treffe han da heller. Det ble mer intens kontakt igjen når jeg var i nærheten, om å treffes osv men jeg bortforklarte alt med at jeg skulle være med venninna og slik. Etter dette har det vært noe, frem til året etter der igjen ble det mindre og mindre. Han hadde nok gått videre mens jeg fremdeles satt med disse følelsene jeg ikke fikk leve ut. 

Jeg skammet meg, tenkte at det er folk her i verden som mister barna sine i kidnapping og ikke vet hva som skjer med dem. Og andre ting mens her satt jeg og var trist over en fyr jeg ikke fikk/tok. Hadde så vidt noen samtaler med venner om dette, og de sa at "snart har du møtt en det klaffer med" "plutselig er han der""jeg lover, du går ikke singel resten av livet". Og jeg har møtt menn i ettertid, men jeg har ikke klart og få denne følelsen. Jeg kan ikke bli sammen med en som ikke vekker noe i meg. Jeg kan ikke skjønne at det er pga høye forventninger heller, for jeg har ingen spesiell liste over ting han skal være eller ikke være. Det er helheten og kjemien det kommer an på. Tydeligvis er jeg ettertraktet siden jeg alltid har hatt beundrere så jeg bekymrer meg ikke for lav interesse, det er bàre at det er ingen som får frem følelser i meg  er det alderen som har forandret meg? 

Anonymkode: 2bcdf...d10